Leaderboard

For det første så vil jeg droppe helt å hilse på fremmede hunder på tur. Når hun stiller seg opp og ser på dem ville jeg latt henne gjøre det noen sekunder, og så gå i en annen retning/litt bakover og få kontakt med deg, og rose og belønne. Det du vil hun skal gjøre når hun ser andre hunder er å ta kontakt med deg, og vite at du er det kuleste i verden. Det er god grunntrening for innkalling, passering, og å unngå ubehagelige møter. Når det gjelder sosialisering og hilsing på andre hunder bør dette foregå med trygge, kjente hunder. Gå gjerne litt sammen først uten å hilse, før hundene får hilse og leke sammen. Finn en hundeklubb i nærheten eller noe slikt, det er en fin måte å bli kjent med folk som kanskje er mindre opptatte av at hundene skal hilse, men fungere best mulig sammen med andre. Det at hun setter seg ned i hilsesituasjoner er bare hennes måte i signalisere til den andre hunden at hun bare er en liten uskyldig valp og helt ufarlig. Det er en del av språket. Så lenge den andre hunden er grei og ikke for voldsom så går nok det helt fint, men jeg ville som sagt droppet hilsingen på tilfeldige hunder på tur. Særlig hvis du skal bruke henne på jakt så vil du ha god kontroll på at hun ikke stikker bort til andre for å hilse når det passer henne.

Må bare si at jeg virkelig elsker å være valpemamma! Og at jeg på kort tid har fått SÅ mye nyttig informasjon herfra at jeg dristet meg til å registrere meg, og la vesle Mira få si hei, siden det er ho som drar nytte av alt dere snakker om og har snakket om ❤️

…altså. Jeg har verdens søteste valp ? ho biter lite, og var stuerein på en-to-tre, og sover hele natten. Jeg tror jeg har vært VELDIG heldig! ??

Så nydelig! Jeg er alltid litt misunnelig på de som elsker valpetiden, for jeg gleder meg alltid til de skal bli voksne. ?

Størrelse, vekstkurve og om de var festet eller løse var punkter mine veterinærer brukte for å kalkulere sjansen for at de var god- eller ondartet. Men det kan ikke gi et trygt og klar svar, begge mente at det også nå var unormalt å ta celleprøve uten å operere ut svulstene samtidig. Min tok ut to i april(?), en på størrelse med et riskorn og en på størrelse med en liten ert, antatt godartede men ikke testet. Ingen komplikasjoner, raskt oppe i fart igjen og ikke funnet noen flere kuler i ettertid

Lundehunden vår ble operert for jursvulst da hun var 12 år. Hun overlevde operasjonen, men ble avlivet et års tid etterpå pga. en ny svulst, foran på brystet. Med mindre man tar celleprøver er det vel mer eller mindre umulig å garantere at en svulst ikke er vondartet? Selv ville jeg ihvertfall fjernet alt slikt så raskt som overhodet mulig for å forhindre spredning av eventuell kreft.

Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg ikke kastrerer min blandingshund på 5 år, siden han ikke skal i avl. Egentlig blir jeg bare stående som et spørsmålstegn, for hvorfor skal jeg operere en frisk og fungerende hannhund «bare fordi»? Jada, han markerer fryktelig mye ute, liker ikke så godt andre hannhunder og blir koko av løpetid. Men det er fullt håndterbart og absolutt ikke god nok grunn til å kastrere! Kanskje han hadde funket bedre på lydighetsbanen uten baller, men skam seg til de som kastrerer av den grunn (for jeg vet om flere av de?). Samme gjelder springeren min på 2 år, men da er flisa snudd. «Ja han skal du vel ikke kastrere? Han er jo renrasa så han skal vel i avl?». Folk altså? Jeg er åpenbart imot kastrering (med mindre det er helsefordel etc etc.). Det som forundrer meg mest er hvor lite folk er villig til å prøve, jobbe og trene med hunden sin. De prøver i 2-3 mndr mens den unge hannhunden er på sitt mest pubertale, så gir de opp og kastrerer. Først kjemisk (funka supert!) så kirurgisk (uten å i det hele tatt tenke seg om godt nok). Hannhunden din er 13 mndr, den SKAL være en dritt og full av hormoner….. Vent nå i det minste til hunden trer inn i voksen og ferdig - både fysisk og mentalt - syns jeg.

Nei jeg aner ikke hvordan veterinæren kom frem til den konklusjonen, det sa hen ikke noe om... Jeg har aldri hatt gammel hund før så jeg vet ingenting om slike "aldersdomsplager", men jeg tenker jo at det beste er å gjøre noe med det før det blir et problem? Dersom det f.eks. utvikler seg til kreft 2-3 år frem i tid er det jo slettes ikke sikkert min hund tåler operasjon på det tidspunktet... Tenker jeg får en second opinion ja, føler meg absolutt ikke trygg på at svulstene er godartede

Hvordan kan veterinæren vite om de er godartet? Jeg er absolutt ikke ekspert på dette, men da min frøken fikk kul i juret var det ingen som kunne gjette seg til om det var kreft eller ikke. Som sagt fikk jeg beskjed at dersom det ikke ER kreft så vil den slags kuler ofte utvikle seg til å BLI kreft over tid. Jeg tror kanskje jeg ville fått en second opinion i ditt tilfelle, eller i allefall snakket mer med den samme veterinæren om hvorfor de tror kulene er godartet, og hva de tenker om endringer over tid.

Kupper tråden litt ettersom det er samme tema... 10-åringen min har også fått et par jursvulster, men veterinæren tror ikke det er ondartet og mener ikke det er nødvendig å operere. Jeg derimot tenker at det er like greit å bare fjerne hele juret først som sist, mens hunden enda er frisk og sprek og tåler operasjon uten veldig stor risiko. Hva tenker dere om det? Argumenter for/imot?

Var i samme situasjon for et noen måneder siden. Det dyrlegen fortalte oss var at den burde fjernes så snart som mulig, og de ønsket å ta det andre juret som delte blodbane for å minske risikoen for spredning dersom det var kreft. Operasjonen gikk veldig fint. Hun måtte ha bandasje på i et par dager og gå kledd i body i 2 uker. Hadde et 13 cm langt operasjonssår nedover buken. De første dagene var hun litt slapp, men det virket ikke som hun hadde smerter. 2 uker senere var såret grodd og formen tilbake på topp. I ettertid viste biopsien at kulen var godartet.