Leaderboard

Jeg var svært imot kastrering der det ikke var helt medisinsk nødvendig tidligere, frem til jeg begynte å jobbe med hunder og har sett at det har vært det riktige for flere. Rutinemessig kastrering er jeg fortsatt imot, men det er uten tvil mange hunder som også lever bedre liv uten f.eks nærmest konstant stress etter løpetidslukter (bor hundetett), innbilt og «depresjon» etter hver løpetid etc. Å tviholde på at man ikke skal kastrere ‘bare fordi’ kan være egoistisk også.

Dere som er kategorisk i mot kastrering, har dere hatt tisper med livmorbetennelse eller mistet tisper i samme sykdom, hatt tisper med jursvulster, pissenisser som ikke ‘bare’ markerer på ting i gulvhøyde men også i sofaer, på bord o.s.v.? Eller hatt hannhunder som ble helt skrudde når det er løpetid i hus? Regner med dere også er i mot kastrering av fører og servicehunder også, for dette gjøres jo ikke av medisinske årsaker. Det er lett å være prinsippfast når det ikke rammer en selv eller egne hunder.. Hannhund av miniatyrrase i bekjentskapskretsen; markerte ikke bare i gulvhøyde men på absolutt alt og overalt. Det var enten kastrering eller avliving. Hunden ble kastrert og pissingen overalt opphørte. Hvis det er hundens beste man har i tankene, tror dere at hunden hadde foretrukket avliving? Omplassert hannhund ( til meg) super hund på alle måter men var fullstendig frakoblet og helt umulig å nå inn til , selv om hunden ellers var lett på tilsnakk. Hunden satt i sofaen ved siden av meg og ristet , helt umulig å snakke til eller på andre måter stoppe. Uten tvil måtte denne hanhunden ha tilbrakt store deler av løpsperiodene i bur eller innestengt på ett rom, hele sin livstid. Ingen av delene anser jeg som god dyrevelferd.. Han ble forøvrig over 14 år før han takket av. Andre kastrerte hannhunder både egne og bekjentes har blitt både 16 og 17 år før de takket av. Mulig de hadde blitt enda eldre hvis de ikke ble kastrert..? Jeg har hatt det jeg kaller ‘normale’ hannhunder også, (intakte) brydde seg knapt om tispene i det hele tatt før de hadde stådager og kunne fint ligge i sofaen med løpetisper, så lenge jeg var tilstede. Slik burde det være men realiteten er at det for sjelden fungerer slik. Er det mer ‘humant’ å stappe slike ( de ‘gale’ ) i bur eller inn på ett eget rom, enn å kastrere dem og la dem leve som vanlig? Jeg betviler ikke at det kan finnes negative ( fysiologiske) effekter av kastrering ( her vil jeg tro at alder ved kastrering spiller inn i vesentlig grad) men jammen finnes det mange negative ( for hundene) effekter av å tviholde på prinsipper, uansett hva..

Ja er det nå det? Bedre nå? Stygge metoder brukes fortsatt for å ‘avvenne’ hvalper/hunder med helt normal adferd og nye har kommet til.. Just det, en helt normal valp med andre ord! En sånn som sikkert hadde hatt ‘godt av av roing/trygging’ Og utstrakt burbruk eller for å kalle det det virkelig er; tvangspasifisering! Det er jo ikke det minste rart at mange nye hvalpeeiere får sjokk når de får helt normale hvalper i hus og oppdager at nei; hvalper sover ikke 20 timer i døgnet og de både biter, herjer og gjør fra seg inne. I tillegg kommer de ikke ferdig ‘laget’ for å være hjemme alene i 8-10 timer i døgnet.. Når ‘Hvermansen’ oppdager at det å ha valp i hus ikke er det samme som å skaffe seg en ekstra søt sofapute, ja da starter problemene og de søker råd både her og hos diverse instruktører av definitivt ymse slag..

Det er vel gjengs oppfatning at ernæringssammensetning for små og middels store raser er mindre kritisk, det er store raser som det foreligger mest forskning på når det gjelder viktigheten av ernæringssammensetning under vekst. Et dyr som er selektert for å bli eksepsjonelt stor og dermed vokser mer på kortere tid enn individer av arten med mer "naturlig" størrelse, har nødvendigvis litt andre behov. Samme prinsipp ser man innenfor kjøttindustrien på enkelte raser av storfe, kylling osv. Dessverre er det meste av artikler bak betalingsmur, men her er en fra 2010: http://assets.prod.vetlearn.com.s3.amazonaws.com/mmah/e6/72e6a0e04344e1a1036fa4f52e03ee/filePV0510_Nutrition.pdf HD er en sykdom med polygenetisk nedarving, årsaken til at HD - indeks er tatt i bruk nå. Miljø og ernæring er medvirkende faktorer, særlig mens valpene er <12 uker ut fra det jeg har lest av forskning. Jeg klarer ikke å finne tilbake til artiklene akkurat nå, men det er flere undersøkelser som har konkludert med noen felles faktorer som later til å øke risikoen for at en valp utvikler HD: - Overvekt - Glatte gulv - Dårlig utviklet muskulatur, aktivitet later til å forebygge (men aktivitet som fører til brå eller unaturlige bevegelser er ugunstig, f.eks mye hopping, brå bevegelser og trappegåing) - Diett (ratio mellom kalsium : fosfor ) - Veksthastighet, som kanskje forklarer hvorfor større raser later til å være mer disponert enn små raser.

Ny hobby! ?

Fort å bli litt nostalgisk, men må innrømme at alt er meget bedre nå ? Selvsagt en viss forskjell på å få Nordenstam eller Canis-bøker. Ene oppdretteren jeg kjøpte av kom med tips mot valpebiting: «Klem leppa inn i munnen så hun biter seg selv» ?? Lekte med en nydelig staffevalp på helgebesøk hos naboen tidligere i kveld, så spinnvill av energi at jeg kan forstå folk får sjokk og angrer på anskaffelsen. Virkelig intens propell som bare ville hoppe, bryte og leke. Han hadde kjempegod bitehemming, så jeg lot ham få munne på meg som han ville under leken, lenge, til iveren løp av med ham og han kløp til ganske hardt, hvorpå jeg hylte som en valp (med overlegg) og stakkaren ble så ille berørt at han måtte ha trøst fra bestefar for å bli betrygget om at alt gikk bra ?? Roet seg helt ned da han kom tilbake for å sjekke meg, og da han skjønte at alt var fint, så var leken igang igjen. Synd at folk prøver tvangsroe sånne. Fyren var virkelig livsglad. ..men åpenbart ikke en rase for alle.

Den boka fikk vi også av oppdretter når vi henta første hunden. Litt spesielt å tenke på at første hunden ble kjøpt gjennom brevveksling og tilsendte fotografier. Andre hundekjøp fikk jeg ikke med bok, men oppdretter hadde et nydelig pledd med brodert stamtavlenavn til alle 9 valpene, og hadde printet ut et lite hefte hun hadde skrevet selv om hvordan man skulle ta vare på valpen. Det var et fint lite hefte også, med trøst til nye hundeeiere som ble engstelige og informasjon om alt fra mating til enkel trening og sosialisering. Dersom en oppdretter har evne og vilje til å lage et lite hefte, så er det en billig og koselig gave til spente valpekjøpere, og sannsynligheten for at man leser en liten bok skrevet om egen rase og med bilder av oppdretters egne hunder vil nok være mer spennende for typen valpekjøpere som ikke gidder å lese seg opp til vanlig. Men når det er sagt så er ikke alle oppdrettere kilden til god, oppdatert informasjon. Både bøker og egenlagde hefter er avhengig av hva oppdretter selv mener.

Wow, nå ble jeg imponert! Jeg ser for meg halve Sonen sitter på Finn og rapportere avlsannonser som sniker seg inn under kjøp/salg.

Bedårende ?

så vakker!!

Så fin han er! Hvordan går det?

Som eier og oppdretter av border collie som ønsker å bevare gjeterhundegenskapene, så er dette en helt fantastisk nyhet! Guri så mye møl av min rase der har vært å finne over lengre tid...

???? (Finn.no)

Seriøst; Jeg mener at langt flere hunder ville hatt det bedre av å kastreres. Selv om kastrering kan være uheldig for noen hunder. Akkurat som at jeg syns det er viktig at vi vaksinerer oss mot korona, selv om at for noen så er det uheldig å vaksinere seg. Jeg mener dette. Det har jeg lov til å mene. Lykke til med å få meg til å endre mening! (Jeg er så lei av å se hunder som bli avlivet pga adferdsproblemer, når dette kunne vært unngått hvis hundene hadde vært kastrert tidlig nok. For her jeg bor er det mer akseptert å avlive enn å kastrere. Det gjør meg lei meg) PS Kan jeg få se en link til dokumentasjon om at kastrerte tisper er mer utsatt for hjerteproblemer?

Du bekrefter jo bare mye av det jeg skriver. Hvis hundene må opereres eller medisineres for å kunne ha er ok liv, så er det noe galt med avlen. Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko. Jo mer vi tukler med naturen, jo verre blir det. Det er også andre risikoer ved kastrering, og som det nevnes i startinnlegget er det dokumentert stadig flere. Det er ingen grunn til å ta den minste risiko på dyrenes vegne når det ikke er nødvendig. Hvis du ikke liker at en hund er en hund, med instinktene det innebærer, så kan du se deg om etter noe annet. Hvis instinktene igjen er et så stort problem at det er uholdbart - da er vi igjen tilbake på avl, som selvfølgelig må taes tak i fra et annet perspektiv. Angående "hannhundene deres skal aldri i avl", så kanskje ikke, men hva med linjene deres? Ved å i praksis skjule hormonrelaterte adferdsproblemer med kastrering går det mange hunder i avl som aldri burde det, fordi det ikke er noen som er interessert i om de tre siste kullene deres har blitt kastrerte pga. hormoner. Så får de et kull til da. Og kanskje den ene eller de to valpene som fungerte helt greit uten kastrering fører linjene videre, og fordi alle de hyperhormonelle søsknene er kastrerte og fremstår som helt fine og fungerende hunder. Jeg sier ikke at man ikke skal kastrere problematiske hunder for å synliggjøre problemet, men tankegangen kan fort medføre videreføring av "fantastiske linjer så lenge alle hundene kastreres". Er hundens beste et kirurgisk inngrep for å unngå naturlige instinkter og funksjoner, som løpetid og interesse for paring? Eller er det fordi det er komfortabelt for eier å slippe å forholde seg til det? Det er såklart alltid en vurderingssak, og det er veldig stor forskjell på hvor mye hunder er påvirket av hormoner. Jeg er helt for at man kan kastrere en hund som er deprimert i en måned før og etter løpetid, og har løpetid tre ganger i året. Det er slitsomt både for hund og eier. Jeg tenker også at et menneske i den situasjonen (kraftige og/eller langvarige humørsvinginger og unormalt hyppige sykluser). Men å kastrere en frisk, normalt fungerende hund synes jeg ikke er det beste for hunden.