Leaderboard

Jeg blir litt overrasket over min egen holdning til dette merker jeg, men jeg synes faktisk det er helt greit å skaffe seg hund som del av et "selvrealiseringprosjekt", eller hva man nå skal kalle det. Så lenge hunden ellers også er et familiemedlem og ikke behandles som en gjenstand. Omplassering synes jeg er helt uproblematisk, har man ikke tid/råd/whatever til å ha huset fullt av hunder må det være helt innafor å omplassere dersom hunden ikke holder mål, og så lenge dyrevelferden ivaretas i alle ledd. Hvis min mening med livet er å komme til NM i agility kan jeg ikke nødvendigvis vente i 15 år på at hund nummer en skal dø av alderdom før jeg skaffer en potensiell ny "stjerne", da må det være lov å se på andre alternativer uten å bli stemplet som verken det ene eller det andre. Når det er sagt så kunne jeg ikke for alt i verden omplassert min egen hund, hun er det kjæreste jeg har, men jeg har ikke noe problem med å forstå og respektere at folk er forskjellige, og at jeg ikke sitter på noen fasit over hva som er de "riktige" holdningene og følelsene.

Akkurat nå er det tre år siden denne falt i fanget mitt og ble med hjem på besøk for første (og siste) gang. Så mye vi har gjort sammen på disse tre årene

Jeg er litt delt, kjenner jeg. For å ta det på det personlige plan, jeg var der på vårparten i år, jeg stod på trappa til å omplassere/levere tilbake ene hunden til oppdretter. Årsaken var todelt, hun og jeg hadde ikke kjemi, vi kommuniserte ikke i det hele tatt. Hun fungerte heller ikke i flokken, og lagde mye uro og styr både for familien og de andre hundene i huset. Det satt enormt langt inne for meg å innse at hun nok ikke burde bo her, både for vår del, og ikke minst for hennes del. Heldigvis har jeg en oppdretter som var villig til å ta henne tilbake, og som ikke dømte meg nord og ned som hundeeier, noe som lettet enormt på en svart samvittighet. Men for vår del så viste det seg at problemet var meg, og da jeg hadde det bedre, så endret hunden seg nesten over natta. Så hun bor her enda, og her blir hun. Tilbake til topic, så ser jeg at noen ganger er det bedre for alle å innse at dette går ikke, og heller omplassere, enn å tviholde på en hund som kanskje hadde hatt det mye bedre i ett annet miljø, med andre krav. Hunden som ble innkjøpt som ny lydighetsstjerne har kanskje ikke driv i det hele tatt, og ville heller luffet på tur i skogen hver dag heller enn å trene og terpe på lydighetsøvelser. Eller agilityhunden som egentlig er livredd vippa og mønet, og som synes konkurransesettinger er det skumleste i verden. Eller jaktunden som er skuddredd, eller gjeterhunden som er livredd sau... Men om man pløyer gjennom hund etter hund og ingen "fungerer", så bør man kanskje ta en kikk i speilet?

Nå høres kanskje ordene i trådtittelen litt «harde» ut, men realiteten er jo den at dette er årsaken bak mange omplasseringer/salg av hunder. Grunnen til at jeg tar det opp er fordi jeg lurer på om det er blitt mer akseptert i senere tid å bytte hunder "som man bytter sokker"? Dette har alltid foregått innen all form for konkurranse og målrettet avl, særlig hos profilerte trenere og oppdrettere, men jeg ser det mer og mer hos den vanlige hundeeieren med litt ambisjoner. Bikkjene er ikke gode nok, kjemien stemmer ikke, de blir syke, har en lyte eller eier skifter sport/ambisjoner, - og da kvitter en seg med hunden. Dette forsvares gjerne med at så lenge hundene får gode hjem, så er det helt greit. Personlig er jeg enig, for hundenes del, men jeg mener fortsatt det er en etisk problemstilling som sier noe om våre holdninger til hunder. Er det slike holdninger til dyr vi ønsker oss? At det er greit å behandle hunder som rene konkurransedyr, så lenge de behandles "pent" og får et trivelig hjem etter "endt karriere? Når man selger/omplasserer hunder som ikke står til en viss standard, uansett om man sørger for at de får gode hjem, har man ikke da redusert hundene til et verktøy for å realisere seg selv? Er det ok å ha så høye forventninger til et dyr når man, som med hunder, kjøper en valp? Hvilke konsekvenser kan et slikt press fra eier få for livskvaliteten til hundene?

Hei Først og fremst vil jeg tro at hun er ekstra på vakt nå som hun har en liten en å passe på. Dette har jeg sett på flere av mine hunder og det blir bare forverret av å møte andre hunder (særlig fremmende). Så hvis det kan unngås mest mulig tror jeg I alle fall det vil gi henne litt mer trygghet tilbake. Også sier du at du og en eks. deler å ha henne - ikke nå mens hun har så liten valp, ikke sant? MIljøbytte er sjelden bra for en hund som kanskje er litt utrygg - og absolutt ikke I en såpass følsom periode som hun har valp som ennå er så ung. Når valpekull er såpass "gamle" som 5 uker pleier mine tisper å tilbringe ganske ganske mye tid vekk fra valpene sine - de står i en grind, mens mor får friheten å hoppe ut/inn av grinden så mye hun vil. Får hun fri fra valpen sin når hun ønsker det hos deg? Og nå hun angrep nabohunden - valpen var ikke tilstede? Hvis den var det vil jeg gjette på at hun "bare" forsvarte den. Men jeg håper og tror at ting nok går tilbake til normalt når valpen blir mer selvstendig og ikke lenger trenger sin mors overvåkning hele tiden. :-) Susanne

Vi er nok langt på vei enige, men jeg vil bare poengtere det som jeg mener egentlig er hovedpoenget her. Eller jeg skal la @Sprettballen gjøre det ... for hun sier nesten det samme som det du gjør, før hun henter seg inn igjen (uthevet): Det er akkurat det som er det springende punktet! Alle synes jo det er 100% fornuftig å omplassere hunder som ikke er ønsket mer. Men hva sier det om menneskets syn på dyr om en hund er uønsket fordi den ikke oppfyller vårt krav til å gjennomføre en agilitykonkurranse? Hvor langt er vi kommet som samfunn da? Det er det man må ta stilling til.

Logikken tilsier at dårlige jakthunder, dårlige trekkhunder og dårlige gjetere ikke akkurat er ønskedrømmen til jegeren, hundekjøreren og sauebonden. Og så lenge hundene ikke er knepp i nepa, eller sjuke, så synes jeg det er helt fint om disse får nye hjem. Hjem som liker egenskapene hundene innehar, men som kanskje ikke trenger "fullversjonen". Hunder som er så skrøpelige mentalt at de er potensielt farlige (eller krever så mye jobb at det er urimelig å tenke at hvem som helst får skikk på dem), samt hunder med sykdommer som vil kreve mye av sin nye eier, er i mine øyne en uting å dytte videre på andre. Jeg ser mange fordeler med å omplassere, og å ta imot omplasseringshund. Ulempene med å "testkjøre" x antall hunder, og videreselge/omplassere den/de man av forskjellige grunner ikke ønsker å beholde, tror jeg blir en personlig greie for de fleste. Jeg klarer ikke å sette meg inn i en tenkt case hvor man ikke bryr seg om hunden, og ikke har noen følelser rundt det å gi den til noen andre. For hunden trenger det ikke bli en ulempe, om det nye hjemmet er bra, og hunden finner ro og trivsel der. Vet ikke om det er rett å sammenligne hund og hest her, men jeg ser ikke noe rart i å selge en hest. Beholder hestefolk hester som ikke funker til formålet, eller ponnier de har vokst fra? En del av problemstillingene ligger nok i at vi ofte har et bilde av hvilke dyr som "betyr mest" (formuleringa ble ikke helt rett, men skal prøve å forklare). Det fremkommer rundt om på nett (også her) at vi lager oss et bilde av hvilke dyr som er verdt noe (både følelsesmessig og økonomisk), og dette bildet vil nok variere noe ut fra hvem du spør. Enkelte av oss ser på kjæledyrene våre som familiemedlemmer i større grad enn andre, og disse forskjellene vil nok utgjøre noe når det kommer til en eventuell tenkt omplassering.

Du mener altså at det er greit å bryte loven. God holdning.

Ikke alle hunder liker andre hunder. Jeg ville tatt mine forhåndsregler og heller skjermet henne fra andre hunder.

Vært å tatt vaksine i dag. Jeg bryr meg lite om sprøyter og nåler generelt, men en time før jeg skulle reise ble jeg plutselig fryktelig nervøs. Svetta, var småkvalm og litt hjertebank. Veldig rart, for det har aldri hendt før. i det jeg gikk inn døra på helsestasjonen så forsvant nervene like fort som de kom. Stikket kjente jeg ikke noe til. Men nå har jeg ****** vondt i armen! ? håper det forsvinner fort det også. Skal på jobb i helga og har ikke en jobb som kan utføres med en arm for å si det sånn?

Så lenge han ikke virker sår, veldig tørr eller får barflekker(eller så godt som) der du synes han røyter mest så ville jeg først og fremst bare sett på dette som et røyteproblem, generelt. Prøv å "behandle" det og se hva dere får til. Virker det som hunden plages, får barflekker eller flekker med sår eller lignende eller klør ekstremt på disse plassene derimot, da ville jeg kanskje tenkt mer i retning problem av noe slag som trenger utredning. At han røyter mer noen plasser kan kanskje bare være så enkelt som at det er mer pels i de områdene? Når dere gjør endringer nå så ta en ting i gangen, slik at dere vet hva som påvirker og hva som evt ikke gjør det. Og da er det enkelt å også ta vekk ting som virker inn negativt på hunden, om det skulle skje. Om røytingen ble verre etter forbytte så er det nok smart å prøve noe nytt der. Og råfor er bra for å få fastere avføring. Bare å prøve dere frem. Ikke sikkert du trenger taste serien heller, det kan være forskjell på råvarene som er brukt i tørrfor kontra råfor, forskjellig behandling av de og forskjellig sammensetning av foret. Ikke sikkert det er noe problem med feks kyllingprotein i vom og hundemat. Om det ikke er noen spesiell grunn til at du tenker 1/3 råfor så ville jeg gitt mer enn det. Bedre innhold og råvarer stort sett, og ofte ikke noe dyrerer enn tørrfor. Spesielt om du skal merke forskjell på avføring så er det nok en fordel med litt større andel rått. Men utover det så er det jo ikke noe rett eller galt her, prøv å se hva som funker for din hund. Funker det så er det jo greit uansett Olje og B vitamin kan og være fine tilskudd ifht pels/hud/røyting, verdt å prøve det og. I tilfelle hunden er litt sensitiv ville jeg kjøpt inn noe rått å begynt å gi det nå sammen med det tørrforet han er vant til. Se hvordan det går, og går det bra så kan dere teste å bytte tørrforet og. Da ser dere effekten av hvert enkelt for og hunden slipper å venne seg til to nye på en gang. Samt, aldri for tidlig å begynne å spe på med litt kjøttfor. Tørrfor flest er ikke så veldig bra mtp innhold og råvarer og forskjellen blir stor på dagsinntaket med en gang man tilsetter kjøtt. Selv om det ikke er store mengder.

Jeg synes ikke akkurat det virker mer akseptert, tvert om synes jeg det er veldig mye dømming ute å går både når det gjelder omplassering og avliving (med eller uten "god" grunn).. Kan det være at flere har høyere ambisjoner nå enn tidligere? Høyere krav for å kunne være med å hevde seg? Evt flere driver å konkurrerer kontra bare ha tur og familiehund eller en hund å aktivisere i diverse grener bare for gøy? Tja, jeg vet ikke, så lenge hunden har det bra mens den er der og får det bra dit den skal så er det jo greit, igrunn. Om holdninger ikke påvirker dyra negativt så har det vell strengt tatt ikke noe å si. Men personlig så liker jeg dårlig greia med å omplassere eldre hunder som det ikke er noe galt med, ikke noe dårlig kjemi og hunden har bodd hos sin familie hele livet også skal den bytte hjem på sine eldre dager. Det trenger sikkert ikke å være noe problem det heller, altså, og hver får bestemme selv, men det virker hjerterått på meg. Jeg skjønner at man ikke kan ha ubegrenset med hunder som ikke egner seg om man vil drive med sport, men å ha en pensjonist og en eller kanskje til og med to nye håp/konkurransehunder greier man, og da kan man jo både ta vare på hunden sin og få dyrket hobbyen og ambisjonene. Det ene trenger vell ikke nødvendigvis å gå på bekostning av det andre. Ja, man ser kanskje på hunden som et verktøy til selvrealisering, til en viss grad om ikke annet. Men for de aller fleste så er vell hund både til konkurranse og hverdags, så det at hunden er et verktøy for å oppnå noe man vil betyr jo ikke at man ikke er en god hundeeier eller tar vare på hunden. Og hunder vet jo uansett ikke om de blir omplassert pga manglende kjemi eller manglende økonomi eller hva det er. Er det ok å ha så høye forventninger, ja, jeg synes iallefall det. Men jeg synes jo selvsagt man bør gjøre det man kan for å da skaffe seg det individet man vil ha. Får det noen konsekvenser? Som sagt, hunder vet ikke hvorfor de evt blir omplassert. De forstår ikke konkurranse, vinne, være best eller andre menneskelige ting. De skjønner ikke hva vi evt sier til dem eller andre eller hvilke forventninger vi har eller hvorfor. Så lenge vi behandler de pent så vil det ikke få noen konsekvenser at vi har høye forventninger, slik som det kan få for menneskebarn feks. Vell, utover at de kan ende opp med å bli omplassert da, men det finnes det jo en haug av andre årsaker til at hunder blir og. Alternativet for mange er nok at konkurranse/trening ikke blir så gøy/interessant å holde på med, med de ringvirkninger det har. Og enten vi driver med hundesport eller ikke så er det vell stort sett ikke så gøy for noen å ha en hund man ikke er fornøyd med, uansett grunn. Ikke alle omplasserer for det, men spørsmålet er jo om det er til fordel for hunden. Det er jo også mye fint med å ha hundesport og et så stort miljø som mulig rundt det. Både for hunder og eiere, så i mine øyne tror jeg evt bruk og kast går opp i opp med fordelene. Da har jeg nok et større problem med at noen setter trening og konkurranse før hundens vellferd. At det blir et mindre bra liv for hunden de har valgt å ha rett og slett. Selv om optimalt sett så skulle jeg gjerne sett at de aller fleste hunder hadde fått gode liv i sitt første hjem og levd happily ever after der til de dør av naturlige årsaker. (hester og for den del, siden det og ble nevnt) Noe av skylda synes jeg og kan gå på avl/kunnskap. Det er mye dårlig avl, og det er mye kunnskapsløshet. Dårlig avl er jo et problem fordi det gjør det vanskelig å finne en bra hund. Og kunnskapsløshet kan jo fort bli skyld i at man kjøper feil rase eller fra feil oppdretter. Når mange tviholder på at sine hunder er knall til trening og sport også er det det motsatte feks. Ikke så greit å vite alltid, spesielt ikke om man er fersk. Ikke at alt var bedre før, men det var nok lettere å finne ok konkurransehunder før man begynte å avle ned og bort alt. Nei? Det er for oss eiere det. Og det er nok ikke det aller beste for hunden. Hadde vi bare trent for hundens del hadde vi nok bare trent for morro og droppet konkurranser, høye klasser og harde krav med lite belønning osv etter hvert.

Jeg forstår at bonden som trenger en god gjeterhund til arbeid bytter ut dem som ikke egner seg. Men hundesport trodde jeg man drev med for hundens skyld

Jeg er litt delt. På den ene siden så tror jeg det er til fordel for hunden om eier ikke ønsker den lenger. Det er tross alt bedre at hunden kommer til et hjem der den er ønsket. På den andre siden så synes jeg det er spesielt å ha et slikt hundehold, der man lett omplasserer hunder som ikke står til forventningene. Jeg har selv vært inne på tanken om omplassering av hunder pga. bruk, men til syvende og sist er det umulig for meg å leve med et slikt valg. Jeg hadde en brukshund, gikk deretter til anskaffelse av en selskapshund. Det fungerte greit. Så mista jeg brukshunden og kjøpte enda en selskapshund på impuls. Så fikk jeg samboer som også har en hund, og deretter kjøpte jeg en brukshund igjen. Min plan var aldri å ha fire hunder, og til tider er det krevende å få kabalen til å gå opp når hundene er så forskjellige. Jeg ønsker å satse med brukshunden min, men samtidig skal selskapshundene få det de har behov for. Sånn som ting er i dag, går det mye tid av min fritid til tur og aktivisering, fordi jeg ikke kan ture hundene sammen. Jeg finner ingen måte å rettferdiggjøre å redusere antall hunder på. Alle får oppmerksomhet, alle får tur og aktivisering og alle er høyt elsket og verdsatt. Og jeg visste veldig godt hva det var jeg kjøpte og gjorde når jeg valgte de hundene jeg har valgt. Så jeg har bare bestemt meg for det som er enklest for meg følelsesmessig, og det er at hundene jeg har skaffet, de skal jeg ta ansvar for og ta vare på så lenge de lever, og det er forhåpentligvis i mange år til. Så får jeg heller ta den ekstra arbeidsmengden jeg har valgt helt selv. Jeg kommer nok aldri til å omplassere en hund bare fordi den ikke står til forventningene mine, manglende kjemi eller what not. Jeg har ikke store ambisjoner om VM eller landslag, jeg vil bare ha en hund å trene med og ha det gøy med som jeg også kan konkurrere med. Jeg kan til en viss grad forstå at folk innser at de har gjort noen feil valg, og ikke ser så mange andre muligheter. Jeg tenker at med den kunnskapen jeg har om hund, så skal det en del til å gjøre et totalt bomkjøp. En perfekt hund får man aldri, men jeg kjøper uansett ikke en beagle for å konkurrere i lydighet med, så jeg kan ikke se for meg at jeg skulle greid å kjøpe en hund som er "helt ubrukelig" til det jeg ønsker.

Jeg synes dette er veldig enkelt i teorien, litt vanskeligere i det virkelige liv. Personlig kan jeg overhodet ikke forstå hvordan folk kan gjøre slikt. Jeg kunne ALDRI kvittet meg med hunden min på bakgrunn av at den ikke var «bra nok» for at jeg skulle oppfylle mine menneskeskapte mål. ALDRI. Og jeg kan ikke fatte å begripe hvordan folk får til å gjøre slikt. Sånn rent følelsesmessig, altså. Virkelig ikke. Ikke et snev av forståelse en gang. Det var følelser. Så var det etikken i det. Jeg synes det er svært problematisk å se på dyr som rene verktøy. Som en slitt sag som må byttes ut. På menneskets premisser. Man kan jo selvsagt si at alle har dyr som verktøy i en eller annen grad, men de fleste lever med det «verktøyet» de har. Fordi de har en følelsesmessig tilknytning som trumfer eventuelle ambisjoner. Og gjør det beste ut av det. Denne tilknytningen er jeg overbevist om at er et bedre utgangspunkt for å gi dyr gode liv, sammenlignet med de som fint kan bytte hunden ut for å nå sine mål. Men så er det jo folk som helt sikkert har klart å gi hunder veldig gode liv i 3-4 år, ja til og med er glade i dem, så omplassert dem til et meget bra hjem siden de ikke «holdt mål». Hva er problemet da? Vel, det sier likevel noe om dyrs posisjon i samfunnet. Det gir noen signaler om dyrs egenverdi. Noe som til syvende sist ikke er til gode for dyr, generelt. For hvor mange hunder går det dårlig med for hver det går bra med i slike prosesser? Hvor mange blir heller avlivet - spesielt i avl? Hvor mange andre dyr - samfunnet under ett - får lide av de signalene som sendes ut når folk behandler hunder som en slitt sag? Så er det dette med konkurranse og ambisjoner. Det tror jeg er mange hunders verste fiende. Når eier da samtidig ikke har den følelsesmessige tilknytningen til dyret som de som ikke bare bytter bort hunder ved behov, så kan det være lettere å bare kjøre på - kjøre hunden for hardt. Jeg har sett hunder blitt fullstendig ødelagt av eiers ambisjoner. I en slik grad at avliving måtte til. Hunder med en viss usikkerhet som presses så hardt i miljøer og opp mot folk, at de til slutt knekker og blir aggressive. Faresignalene var der, men eiers ambisjoner var større enn omsorgen for hunden - hunden var uansett utbyttbar/mulig å erstatte. Så hva blir summen av alt dette da? Jeg sier jo egentlig at folk som ikke er som meg, ikke bør ha hund. Og de bør i alle fall ikke konkurrere eller sikte mot redningshund. At en gjeng uten ambisjoner skal holde noe særlig liv i hundesporter rundt omkring, er vel kanskje for mye for langt, så da kan man kanskje vinke farvel til det også? Og det høres litt drastisk ut. Om fokuset, eller ambisjonene om du vil, utelukkende hadde vært å ha det gøy i lag med hunden så tror jeg vi hadde kommet langt. All den tid mennesker er konkurranseorienterte, så ser jeg ikke helt hvordan vi skal komme helt dit. Å holde hundesportkonkurranser innenfor rimelige former, forbud mot pengepremier, på et eller annet vis holde også annen belønning (sosial, status) nede, så hadde man kanskje sluppet det verste. Hvordan man skal gjøre det vet jeg ikke - kanskje man kunne innføre en eller annen form for handicap som i golf og seiling? Bare tenker høyt (og ikke spesielt dypt) her. Og for det jeg ser på som den verste konkurransen av de alle, burde man slutte å rangere i det hele og store. Godkjent/ikke godkjent - med relativt vide rammer for godkjent - burde vært nok. Ja, jeg tenker på utstilling.

Agria i sverige har nettbutikk; agrishop.se Men trur Agria pleier å ta med når dei har stand, i vert fall på dei store utstillingane. Der eg kjøpte det eg hadde

Begge deler er forkastelig spør du meg

Om 11 dager. "passer på mandag" er førstkommende, "passer neste mandag" er mandagen etter. Men ikke alle tolker det likt, jeg avtalte time for tatovering på tirsdag og sa at jeg kunne neste fredag, de tolket det som denne fredagen

Her skjer det fryktelig mye på kort tid syns jeg! Vokser som et ugress, og blir stadig morsommere og morsommere. I tillegg er han så tålmodig og blid, så har fått til å være med på endel hundeting også. Han storkoser seg når vi er på hundeklubben, for der er det så mange morsomme mennesker som underholder han. Litt mer frempå enn foreldrene var, jeg håper det varer (er bare såvidt passert 5 måneder så kommer nok sikkert i en fase hvor andre er skumle etterhvert, men enn så lenge nyter jeg det og låner han villig bort. På jakttrening, storfornøyd med å få sitte opp ei lita stund.