Leaderboard

Jeg tenker at her er jo oppdretters kunnskap om hund, språk og atferd viktig når det kommer til reserverthet. Jeg tenker da litt som jeg har fortalt om mine to schäfere. Nå er yngste fortsatt ung, men si at når hun blir voksen da, så hilser hun kanskje på folk som tar kontakt, men er ellers uinteressert. På samme måte som den forrige schäferen min. Det kan se helt likt ut for folk som ikke kjenner hundene, også for oss som kan litt mer om atferd. Da må jo oppdretter være ærlig med seg selv, for i mitt tilfelle så skyldes det at hunden er uinteressert fordi det ligger en usikkerhet i bunn, som hun har lært seg å håndtere på en fornuftig måte (hold deg unna det du synes er ekkelt, i stedet for å prøve å skremme bort), mens på den andre hunden handler det om at hun er trygg, men velger å bruke tiden på noe annet i stedet. Hund nr. 1 har en usikkerhet jeg mener er uegnet for avl, hund nr. 2 oppfører på en slik måte en kan vente seg av rasen. Det er to veldig forskjellige mentaliteter på hundene. Jeg har andre enden av skalaen også. To whippeter, den ene er kjempesosial og elsker alt og alle og er trygg. Nr. 2 har opplevd en del traumatiske hendelser i sitt unge liv som har satt dype spor i psyken hennes. Hun løper også bort for å hilse, men det er ikke glede, det er i usikkerhet. Hennes mestringsstrategi er å oppsøke det hun er redd for, for å dempe og vise at hun ikke er farlig, men setter seg i tillegg også i en situasjon der hun egentlig ikke er komfortabel. Hvis personen hun hilser på da gjør feil, så kan hun finne på å nappe, fordi hun ikke føler hun kommer seg unna. Begge to hopper nærmest opp i fanget på ukjente folk om du får sjansen, men det er veldig forskjellig hva som motiverer dem til å gjøre det. Den ene er sosial trygg, den andre er sosialt utrygg. Og her tenker jeg mange av problemene ligger. Man kan ikke kun se på den hunden man har her og nå, man må se hundens liv som en helhet. For selv om hunden finner gode mestringsstrategier på et problem som voksen, så vil den fortsatt gi videre disse utfordringene om den går i avl. Det er ingen garanti for at valpene lærer seg samme strategier for mestring. Det handler jo også mye om oppdragelse, hvor flink eier er til å tilrettelegge for hunden sin.

Så gøy å se hvordan hun vokser, @Absolute Entertainer!! Og gratulerer med femåring, @Raksha! Jeg er innmari gravid jeg da. Ganske mye tøffere med nummer to forråsidetsånn, selv om det er mye mindre komplikasjoner denne gangen er det fysisk sett en heeelt annen verden. Jeg trodde jeg hadde vondt og var sliten sist liksom - hah! Men men. Det er ikke så lenge igjen nå!

Jeg har en lapsk vallhund hanne, han bjeffer faktisk kun under gjeting. Ellers synes jeg rasen ville passet TS veldig bra. Min har kjempegod pels til all slags føre, lojal, leken og lettrent med god naturlig fokus. Han har en nydelig avknapp og er rolig, trygg og balansert. Tror dessverre at mange styrer unna lapsk vallhund fordi de tror den er lik finsk lapphund. De er veldig ulike gemyttmessig syns jeg.

Gå tur sammen. Gjerne i bånd hvor valpen ikke får være pågående på den voksne hunden. La de observere og bli kjent med hverandre på avstand. Ta det rolig inne, hold de adskilt i starten(bånd, grind e.l. ), evt bare hold valpen under kontroll så den voksne får bestemme tempo. Bedre det enn at det blir dårlig stemning og la de vokse på hverandre. På en positiv måte. Det kan være ressursforsvar, men det høres ikke helt typisk ut, da burde han jo ha det ovenfor deg eller ovenfor foreldrene dine ellers og, og det burde vært fortrinnsvis knyttet til når valpen er for nær deg og ikke ellers. Ikke bare fordi dere er i samme rom liksom. Men valper er jo forskjellige, i språk, fremtoning osv. Eller om den eldre ikke har truffet mange andre valper nå etter din valp så kan det være en naturlig endringni hunden uansett pga alder, evt smerter eller noe slikt. Men litt mer konkret, når kjefter/glefser han etter valpen? Er det fordi valpen er veldig pågående? Voldsom? Eller ut av det blå?

Da frøkna mi var yngre var hun usikker på andre hunder, og kom de for nær måtte hun bort og hilse. For et utrent øye kunne hun sikkert se ut som en oversosial hund med hilsmani, men hun var ikke det. Hun var usikker, og hun skulle ikke bort og hilse fordi hun hadde så fryktelig lyst, men fordi hun ikke turte å la vær. Hunder på tilstrekkelig avstand ignorerte hun glatt. Nå kan hun fint passere hvem som helst på en smal sti, men det handler jo ikke om at hun har gått fra å være usikker til å bli uinteressert. Hun har bare lært seg at jeg tar kontroll i situasjonen og ikke lar fremmede hunder oppsøke henne. Når man setter ting i sammenheng tror jeg egentlig ikke det er så vanskelig å skille reservert/uinteressert fra redd/usikker, men for noen sitter det kanskje litt langt inne å erkjenne at hunden er svak mentalt når det finnes alternative forklaringer som høres bedre ut.

Bestilt ny bil idag. Den er faktisk veldig kul til å være liten varebil gjør overgangen fra BMW litt enklere

Denne tråden illustrerer utrolig godt hvorfor det er krig i verden. Vi raseentusiaster har alt for lange tær. Og det gjelder så å si alle raser: Det må være mulig å snakke om raser og våre erfaringer og inntrykk uten at det blir en firesiders diskusjon og beskyldinger om hvem som vet mest om rasen osv. Det er akkurat pga dette at vi ikke kommer til å lykkes med å få bedre helse på mops. Når ingen som ikke har rasen får lov å uttale seg, og de som faktisk har rasen er sveiseblinde, da skjærer det seg. Men dette var off topic. Jeg synes en lapsk vallhund hadde passet TS perfekt. Nydelige hunder, og etter min mening ikke så vimsete og bjeffete som finsk lapphund, selv om de også bruker stemmen mer enn andre raser. Men det er så mange andre fordeler med dem kontra f.eks Vorsteh eller husky for TS, at jeg synes det ville passet best!

Oppdatering herfra også! Elise har rukket å bli 5 måneder allerede, og jeg lurer fremdeles på hvor tiden blir av Begynt med fast føde, så puppene mine får endelig litt etterlengtet fri. Det er veldig behagelig Vårt store problem for tiden er at pappaen snorker, så E våkner og igjen gjør at jeg våkner. Jeg får ikke sove om noen ligger ved siden av meg og snorker

Jeg tenker på reservert som helt uinteressert til fremmede. Vil ikke ta kontakt med dem og ikke er sånn typ sosial. Men når hunden trekker seg unna og tar halen mellom beina og viser usikkerhet med blikk og kroppspråk, ja det synes jeg ikke er å være reservert, men da usikker /redd. Jeg har møtt mange reserverte hunder som jeg ikke ville vært redd for å ta på, fordi de er trygg selv om de ikke er interessert. Men en usikker hund ville jeg ikke turt å ta på.

Oj, så ikke dette spørsmålet før nå. Mannens allergi var grunn nummer en egentlig. Tror neppe jeg hadde gått for noe annet enn bullehund hvis det ikke var for det. Romantiker der gitt Og når vi først måtte ha en klippehund så var det bedlington som appellerte mest rett og slett. Mulig er det å banne i kirka, men pudler har jeg aldri helt sett sjarmen i ? Du, nå skal du høre. Hun er bare rett og slett helt superherlig og det synes jeg hun har vært fra første dag. Jeg husker jeg ikke likte valpetida med forrige hunder (og ja, det er leeenge siden sist valp), så jeg var ganske smånervøs da jeg hentet henne. Men jeg overrasket meg selv og ble superforelska i den lille dotten. Det har gått veldig fint å ha valp igjen. Jeg har ikke stresset med noe som helst og bare tatt det hele med knusende ro. Ikke forebygget, ikke trent, ikke bekymra meg, bare kost oss liksom? Til gjengjeld kan hun jo nesten ingenting i det hele tatt ?Hun kan å sitte, ligge(ish), nei og hun kommer når jeg roper på henne. Men jeg tror at ved å bare ikke ha styra med så mye og heller bare hatt fokus på kos og gøy uten krav og mas, så har hun knyttet seg tett til meg og skjønner stort sett hva det er jeg vil av henne. Om det gir mening? Jeg finner meg selv i å snakke til henne som om hun var et mennesker, typ; "neimen Poe da, ikke tygg på den greia til H, gå og finn deg ditt eget kosedyr i stedet". Altså det er jo helt corny, men utrolig nok så funker det i de aller fleste tilfeller og hun virker å skjønne hva jeg mener. Så får vi se hvor mye hun lærer seg etterhvert. Sannsynligvis heller lite da vi trives så godt i hverdagen begge to (og resten av familien). Alt det sagt så er hun jo en skikkelig ramp også. Fikk tak i strikketøyet mitt her om dagen og dro ut 16 nøster som bare ble rota sammen og laget en helt syk ryddejobb, men det er sånn man bare må le av og tross alt huske at man egentlig synes det er svært så sjarmerende. Hun er 6 måneder nå og vil fortsatt tygge på det meste, heldigvis ikke oss lengre ? Den eneste tingen jeg faktisk jobber med er at hun har en tendens til å bjeffe på andre hunder. Vi har kommet dit at om jeg klarer å være i forkant så går det helt fint, men kommer det en stor hund brått på så lager hun lyd. Skjønner at når man er 5-6-7 kilo så kan store hunder være litt skummelt. Det er uansett ikke noen biggie. Hun går mye løs, er vennlig mot folk og fe, fin med unger, har masse mot, er tøff men myk, og er generelt godt balansert inni den lille nøtta si. Synes jeg da, jeg er ikke objektiv på noe vis. Her er hun vel 13 uker eller noe Vi er ikke så stødige på den der klippinga, så hun kommer neppe til å sporte noen bedlingtonklipp, men vi synes hun er like søt allikevel Hun kollapser helt og ser ut som ei rotte når det regner og hun HAAAATER det. Jeg kan ikke få understrekt nok nivået av hvor patetisk hun blir bare det faller noen dråper ?Jeg visste at de ofte er litt sære på vær, men come on liksom ?

Dette har vært en stor dag for oss! Som mange av dere vet har jakker/dekken/gensere vært den eneste skikkelig store utfordringen med han typen her. I går fikk vi et tråkke-i-dekken (/boblejakke), noe jeg ikke visste at fantes, og det var NULL problem å få på! Selv med dust glidelås og sånt var han relativt rolig. Det var utrooolig deilig. Så da tenkte jeg: Hm, dette gikk jo fint. Kanskje vi skal ta en sjans med genseren også? Misforstå meg rett, vi har trent og trent og trent på genser, og kommet særdeles sakte videre. Men nå har han vært på høstferie hos sin mor, og genseren har ligget en uke, så jeg tenkte at han kanskje hadde glemt det litt. Så jeg tok tak i smørpakka og puttet han inn i genseren han hater. Skyndtet meg å ta sele utenpå, da genseren er alt for stor og lett å komme seg ut av, og jaggu!! Han så ut som om han hadde brukket alle bein i kroppen de første fem minuttene, men glemte det absolutt relativt fort! Så her har vi Marvin, som viser frem årets høstmote: Jadda, han ser ut som en dust. Det vet både han og jeg. Men varm er han iallefall Ellers er han fremdeles skogens konge. Han har som sagt vært en uke hos moren min som har hatt ferie, og gått i skogen med gamle Scilos hver dag. Så i dag kunne jeg ikke dy meg, og tok banen så langt ut av byen man kommer. Gud, som jeg elsker høsten!! Og mitt nye absolutte yndlingsbilde: Så ja, vi vokser og gror. Han er 19 uker nå, og 2,4 kilo. Han blir stadig tøffere, dessverre, og nå må vi forebygge den grusomme chihuahua-bjeffingen han viser tendenser til. Han bjeffer riktig nok bare på løs som blåser og flagrende skjerf, men fysj. Jeg får mer og mer følelsen av at han kommer til å ende opp med flipp-ører og underbitt, men det gjør ingen ting. Hvis sant skal sies liker jeg ørene hans litt sånn over alt. Det er egentlig alt som har skjedd her. Husrene vil vi ikke bli, men det er veldig hyggelig å få ros når man går på do ute. Er VELDIG førerorientert og god på innkalling, så det får veie opp!