Gå til innhold
Hundesonen.no

Reaksjon hos gjenværende hund etter en annen hund i husholdet er gått bort


MegaMarie
 Share

Recommended Posts

Hvordan har hundene deres reagert når en av de andre hundene i husholdet har gått bort? Har dere merket noe på de, eller har de fortsatt som om ingenting har skjedd? Har dere hatt flere hunder eller dyr i huset, eller har dere på et tidspunkt hatt en hund som er vandt til å bo med en annen hund som plutselig nå må være alene? 

Jeg har nettopp måtte avlive den yngste hunden min. Igjen sitter Blondie på 13,5 år som alene hund. Hun har tidligere gått gjennom å miste en annen hund vi bodde med, da min mor avlivet sin hund da jeg bodde hjemme. Men da hadde vi en katt i hus også. Det eneste jeg husker fra dette var at Blondie og katten hadde en slosskamp en gang kort tid etter at mamma sin hund ble avlivet. Mamma sin hund var uten tvil lederen i flokken og holdt veldig god kontroll på de to andre, så jeg tror det var derfor de brøt ut i slosskamp da hun ikke var tilstede lenger. Både for at de to prøvde å finne ut hvem som er leder nå, og fordi de kanskje kunne havnet i slosskamp før og, men at min mor sin hund ville passet på at det at det aldri skjedde før.

Blondie har i en periode på 1 år bodd helt alene da jeg flyttet for meg selv før jeg fikk hund nummer 2. Da merket jeg at hun var litt mer rolig og passiv inne, så hun var tydelig litt ensom. Men ellers ikke noe unormalt ved henne. Nå etter at jeg måtte avlive den andre hunden min er hun mye mer på meg. Dilter mye mer etter meg med en gang jeg flytter meg. Sover lettere enn før når hun er alene hjemme. Før kunne jeg komme inn uten at hun merket det og styre på rundt i huset før hun omsider våknet. Nå er hun våken og merker med en gang jeg kommer hjem. Hun har også spist litt dårlig i det siste. Ellers virker hun forøvrig glad og fornøyd. Men jeg lurer på om hun savner den andre hunden og om hun er litt ensom som alene hund.

Endret av MegaMarie
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når Midas var liten så avlivet jeg Dina. Han taklet det helt fint. De var ikke spesielt gode venner heller da, så det virket nesten som han synes det var greit å bli kvitt henne. Jeg tenker nok at Blondie sørger hun og, det er uvant for henne å ikke ha Tidi der lenger. Det kan hende hun venner seg til det etter en stund, eller så kan det hende hun trives bedre når hun har en hund sammen med seg. Jeg tror at hunder kan sørge over hundevenner som de er knyttet til og som de er vant til å være sammen med daglig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg omplassere malamutetispa jeg hadde ble det ei uke ca hvor hannhunden gikk å leita litt samt var litt deppa/nedfor. Etter det kvikna han til og ble seg selv igjen. Jeg fikk gjennomgå mer da når han mista lekekompisen. Men alt annet gikk fint. Han var vell 2 år eller noe da og aldri vært alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to ganger avlivet en hund som den gjenværende hadde vokst opp med som valp. Begge de gjenværende var unghund/unge voksne når den eldste ble avlivet. Begge gangene fikk hundene være med inn til dyrlegen når hunden skulle avlives. De var borte å lukta på den andre hunden og virka som de forsto at den var borte. Ikke noe leting eller sørging i etterkant. Det eneste jeg merka var at Blitz, whippet syntes det var vanskelig å være alene hjemme etter at hun mista Nemi. Jeg skulle til å begynne på bacheloroppgaven like etterpå, og da henta jeg også hjem ny valp. Så når de skulle begynne å være alene igjen gikk det veldig fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder sørger. Vi har opplevd flere ganger at de(n) gjenværende har sturet, trukket seg inn i seg selv, virket deppa og lei en periode. Andre ganger har de ikke vist noen merkbar reaksjon, og det har gjerne vært i situasjoner hvor den avdøde hunden har vært gammel, veldig syk og svekket. Da har resten av flokken visst på forhånd hvilken vei det går. Vi har også sett noen ganger at den(n) som er igjen , har vokst mentalt når en eldre, mer dominant hund har dødd. Det går seg til etter hvert, hunder er flinke å omstille seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, Sprettballen said:

Jeg har to ganger avlivet en hund som den gjenværende hadde vokst opp med som valp. Begge de gjenværende var unghund/unge voksne når den eldste ble avlivet. Begge gangene fikk hundene være med inn til dyrlegen når hunden skulle avlives. De var borte å lukta på den andre hunden og virka som de forsto at den var borte. Ikke noe leting eller sørging i etterkant.

Dette tror jeg er veldig lurt. Vi gjorde aldri det med voksne hunder og de som hadde vokst opp sammen/var knyttet til hverandre ble satt ut i et par, tre uker når kameraten forsvant. Men jeg mistenker at mye av det savnet er nettopp forvirring over at de ikke forstår hva som har skjedd og at en kompis helt plutselig har blitt borte. Oppdrettere jeg kjenner hvor valper har dødd under fødsel (hvis det er få valper), har latt tispa lukta på den døde valpen. Da er det liksom ok og de ser ut til å forstå/akseptere. Uten er det ikke uvanlig at de leiter en stund.

For seint nå for dere, selvfølgelig, men greit å ha i bakhodet for andre? For øvrig har alle de som jeg har vokst opp med og som har sørget/vært forvirret kommet over det. Men det kan ta noen uker før hun er seg selv igjen.

Veldig, veldig trist å lese om Tidi, forresten ❤️

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nitro har gått igjennom 2 ganger det å bli alene. Den første gangen var han bare 6 mnd så det hadde ingenting å si for han. Andre gangen var han voksen, men det gikk egentlig greit. Han ventet litt på at hun skulle komme hjem, men jeg økte endel på aktivitetsnivået hans i den perioden så han ble liksom litt okkupert av det.
Når Mynte  blir alenehund så vet jeg ikke hvordan det kommer til å bli, men det virker som at hun takler det greit å være i fra han nå. Blir nok å gjøre det samme med henne, å øke på med turer og aktiviteter, for det blir jo tross alt lettere med kun henne.  Men jeg ser jo også at hun venter på han, når han er borte, og gjensynsgleden er der når han kommer inn døra.  Det værste syns jeg, er å måtte la henne være alene hjemme hele dagen. Som alene hund, når hun har hatt noen sammen med seg hele livet sitt.

Endret av Djervekvinnen
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang da jeg hadde to hunder, døde den ene helt overraskende en kveld. Hunden ble lagt på sengen sin i påvente av å bli levert til dyrlege neste morgen. Den andre hunden, som aldri delte noe, fant frem hundebeinet sitt, strevet hardt med å få det til å ligge foran den døde hundens munn. Hun snuste, observerte og slapp ikke den døde hunden av syne, frem til vi dro av gårde med den neste morgen. Jeg var sikker på at hun ville være totalt knust, siden de hadde vokst opp sammen.  Men reaksjonen var derimot nærmest: Hurra, jeg er enebarn... Men jeg tror nok de timene den døde hunden var her hjemme, hadde stor betydning

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...
On 3/26/2019 at 7:22 AM, Nimbus said:

Dette tror jeg er veldig lurt. Vi gjorde aldri det med voksne hunder og de som hadde vokst opp sammen/var knyttet til hverandre ble satt ut i et par, tre uker når kameraten forsvant. Men jeg mistenker at mye av det savnet er nettopp forvirring over at de ikke forstår hva som har skjedd og at en kompis helt plutselig har blitt borte. Oppdrettere jeg kjenner hvor valper har dødd under fødsel (hvis det er få valper), har latt tispa lukta på den døde valpen. Da er det liksom ok og de ser ut til å forstå/akseptere. Uten er det ikke uvanlig at de leiter en stund.

For seint nå for dere, selvfølgelig, men greit å ha i bakhodet for andre? For øvrig har alle de som jeg har vokst opp med og som har sørget/vært forvirret kommet over det. Men det kan ta noen uker før hun er seg selv igjen.

Veldig, veldig trist å lese om Tidi, forresten ❤️

Takk ❤️

Ja, det var dessverre ikke aktuelt her å ta henne med hjem :(  Det kom litt uventet at jeg måtte avlive henne. Natten før var jeg sikker på at det første jeg skulle gjøre på morgenen var å dra til veterinæren å avlive henne. Men så kom hun seg i løpet av natten, og på dagen var hun egentlig ganske glad og fornøyd. Men pga slik hun var på natten og fordi hun var veldig bleik i tannkjøttet valgte jeg å dra til veterinæren. Hun ble sendt på obduksjon etter avlivningen også, så jeg kunne ikke ta henne med hjem. Tidlig dagen etter drog jeg fra Tronheim til Bergen, en reise jeg hadde planlagt lenge som var nødvendig for masteroppgaven min, så det var enda en grunn til at jeg ikke kunne ta henne med hjem. 

Jeg tok med Blondie til veterinæren etter at hun bare spiste mindre og mindre. Viste seg at hun hadde vondt i ryggen pga prolapsen hun har igjen, så det var en grunn til at hun ikke spiste annet enn at Tidi ikke er her mer. Nå er hun ganske glad og fornøyd, men det virker som at hun leiter etter noen hver gang jeg kommer hjem. Akkurat som at hun hver gang jeg kommer hjem tror at jeg har med meg Tidi. Hun løper ofte ut i gangen etter at jeg har kommet inn i leiligheten, og ser virkelig ut som at hun leiter etter noen. Det er litt trist ? Hun skjønner jo ikke hvorfor hun ikke er her lenger og hvorfor hun ikke kommer tilbake nå. 

  • Sad 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
    • Eurasier er en selvstendig rase, og den krever en del aktivisering, på sine premisser. De har også hatt en del svakheter mentalt. Dette med usikkerhet er i høy grad genetisk, så det er viktig å gjøre god research på oppdrettere og linjer. God sosialisering er selvfølgelig også viktig, men eurasier er ikke en utpreget sosial rase. Når det gjelder "gneldring" så er det svært få hunder som gneldrer uten mål og mening så lenge de får den aktiviteten de trenger. Men noen raser er avlet for å vokte eller varsle, og de vil naturlig nok bjeffe når de opplever forstyrrelser, og terskelen der kan variere. Mange små hunder er avlet for å varsle, mens jeg kommer ikke på så mange store hunder (type str eurasier) som er kjent for å "gneldre". Noen spisshunder, som lapphundene, islandsk fårehund mm. kan bjeffe en del i arbeid og når de blir ivrige. Eurasier er forøvrig også en spisshund og ikke nødvendigvis helt stille. Om det er en rase som passer deg eller ikke er vanskelig å si, siden du ikke sier noe annet enn at du bor i leilighet. Skal du ha hund til tur og kos? Vil du gå kurs, og evt. drive med hundesport? Er det viktig at den går overens med andre hunder? Lett å trene/ha løs?  Hvor mye tid vil du bruke på pelsstell og støvsuging? Anbefaler å lese litt her, andre innlegg fra samme bruker på forumet, som har hatt en eurasier med sine utfordringer, men også kommet veldig langt med ham:   
    • Vurderer eurasier som neste hund, og ønsker å høre fra alle som har om både positive sider og utfordringer, anbefaling/fraråding av rasen. Hannhund eller tispe? Tisper er jo mindre, men da må en ta med løpetid og humørsvingninger med det etc. Hannhunder er kanskje mer stabil i humøret? Men samtidig større og mer 'territorielle? Er jo pluss og minus på begge sider. Bur idag I leilighet, liker og gå turer, men har ikke behov for en høyaktiv rase, ønsker heller ikke ha så liten da de har en tendens til og være gneldrete. Og lest og hørt at Eurasier er ganske stille på det punktet. Selv om de lager lyd selfølgelig, det er naturlig, men ønsker ikke sånn typisk gneldring.  Men blir jo litt usikker når en leser at de kan bli veldig skeptisk/nervøs til andre, en vil jo ikke 'feile' med hunden en skal få, ønsker jo velge riktig da det skal fungere i  mange år fremover. Kommer alltid tilbake til Eurasier da, falt litt for de, men har aldri hatt den type rase før. Har hatt labrador blanding, og spaniel før og de er jo litt mer førerorienterte.  Er det sånn at en må trene sosialisering i typ '3 til 4' timer hver dag eller holder det med 'minutter' noen dager,  det vil jo variere dager da man må jobbe etc sef. Blir jo sef mer enn noen minutter, men håper dere skjønner hva eg mener🙈 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...