Gå til innhold
Hundesonen.no

"Tispen har godt av å ha et kull"

Recommended Posts

Virker som folk rundt omkring har en oppfatning om at tispen har fysisk og psykisk "godt av" å formere seg. Er vel mange seiglivede myter rundt dette, er det noen som kan fortelle hvorfor de ikke stemmer? :) Vet at tispen ikke "lengter etter å bli mor" og at det å få et kull overhodet ikke vil hjelpe mot innbilt svangerskap dersom tispen er plaget av dette. Kom over en påstand om at tisper som er avlet på sjeldnere får livmorbetennelse eller jursvulster, at å få et kull gir lavere risiko for og forebygger disse tilstandene. Slik at hensyn til tispens beste er et argument for å avle på henne (gitt at det ikke er store argumenter mot å avle på nettopp henne). Er det noe i dette? Jeg klarer ikke finne noen studier på det. Men å gå drektig og få valper er jo ikke risikofritt heller.

 

(Temaet har sikkert vært oppe her før, jeg er bare dårlig til å søke så har ikke funnet noen gamle tråder om dette:lol: )

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg fant nylig et gammelt hefte fra NKK om avl, hvor de tar for seg noen myter, blant annet denne. De argumenterer med at i en vill flokk er det bare alfatispen som vil få valper, de andre er klare til å ta seg av valpene om noe skulle skje med tispa. Nå er det vel en del nyere forskning på dette, så jeg er ikke sikker på om det fortsatt gjelder.

Dette med at tisper som sliter med innbilt blir bedre etter kull blir også avvist og påpekt at det kan bli verre.

Men spent på å høre mer hva folk kan si om dette. Har et potensielt planlagt kull i familien som jeg ikke er så begeistret for...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Og så har man godt drevne oppdrettere og utdannet ekstriørdommere som anbefaler at noen hunder må ha et kull før de har utviklet seg godt nok.. 

jeg lurer dog på hva som hadde skjedd med hunden hvis den fikk bli feks 4-5 år før et kull.. 

  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Just now, Krutsi said:

Og så har man godt drevne oppdrettere og utdannet ekstriørdommere som anbefaler at noen hunder må ha et kull før de har utviklet seg godt nok.. 

jeg lurer dog på hva som hadde skjedd med hunden hvis den fikk bli feks 4-5 år før et kull.. 

Godt nok? Til hva? Å bli en ferdig hund? For det å avle på uferdige hunder gir mening?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, simira skrev:

Godt nok? Til hva? Å bli en ferdig hund? For det å avle på uferdige hunder gir mening?

På mennesker finnes det vel forskning som tyder på at å gjennomgå svangerskap tidlig kan minske risikoen for brystkreft, men at dersom svulster allerede eksisterer vil svangerskap kunne virke vekstfremmende. Så vil man overføre dette til hund (det bør man vel egentlig ikke?) er det kanskje gunstigere for jursvulstforebygging å ha kull i ung alder enn å vente til tispen er godt voksen og kan ha begynnende jurkreft (vet ikke hvor tidlig dette pleier å oppstå?). Av sånn ca. alle andre grunner jeg kan tenke meg er det vel lurere å vente til hunden er godt voksen og ferdig i kropp og sjel? :icon_confused:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
6 minutter siden, Krutsi skrev:

Og så har man godt drevne oppdrettere og utdannet ekstriørdommere som anbefaler at noen hunder må ha et kull før de har utviklet seg godt nok.. 

Også glemmer de at det finnes hannhunder... skulle de også hatt et kull for å bli "ferdig" i kroppen liksom? :lol: 

6 minutter siden, Krutsi skrev:

jeg lurer dog på hva som hadde skjedd med hunden hvis den fikk bli feks 4-5 år før et kull.. 

Alle mine tisper har blitt velutviklet og fine hunder i ung alder helt uten at de har hatt kull... 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Just now, Sona said:

På mennesker finnes det vel forskning som tyder på at å gjennomgå svangerskap tidlig kan minske risikoen for brystkreft, men at dersom svulster allerede eksisterer vil svangerskap kunne virke vekstfremmende. Så vil man overføre dette til hund (det bør man vel egentlig ikke?) er det kanskje gunstigere for jursvulstforebygging å ha kull i ung alder enn å vente til tispen er godt voksen og kan ha begynnende jurkreft (vet ikke hvor tidlig dette pleier å oppstå?). Av sånn ca. alle andre grunner jeg kan tenke meg er det vel lurere å vente til hunden er godt voksen og ferdig i kropp og sjel? :icon_confused:

 

HVIS man nå skulle kunne overføre dette, så må man jo uansett skille mellom å få barn som ung, eller som unge/tenåring...

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
7 minutter siden, simira skrev:

Godt nok? Til hva? Å bli en ferdig hund? For det å avle på uferdige hunder gir mening?

Utstilling ;) for at kroppen skal bli ferdig nok.. 

Akkurat nå, Siri skrev:

Også glemmer de at det finnes hannhunder... skulle de også hatt et kull for å bli "ferdig" i kroppen liksom? :lol: 

Alle mine tisper har blitt velutviklet og fine hunder i ung alder helt uten at de har hatt kull... 

Ja, og så har man noen linjer som er litt treigere enn andre.. og det er greit nok det, men ikke si at kull løser biten.. 

men nå har jeg allerede en formening om kunnskapen innenfor denne rasen, så bør kanskje ikke si så mye 😂🙈

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Sist jeg leste om dette, så har en forskning på at kastrering av tispe reduserer sjansen for å utvikle jursvulst - og livmorbetennelse, naturlig nok - men statistikken viste også at kastrerte tisper hyppigere fikk noen andre kreftformer enn intakte tisper, uten at jeg husker typen nå. På samme måte som at en ikke kastrerer friske tisper bare fordi det kanskje reduserer sjansen for sykdom om noen år, så har en heller ikke kull på ei tispe fordi det kanskje reduserer sjansen for sykdom om noen år. Om ei tispe skal brukes i avl, så er omtrent alle andre faktorer viktigere enn det.

Jeg har hørt at en fødsel kan være med på å redusere sjansen for livmorbetennelse, fordi fødselsprosessen sørger for en utskylling og tømming av livmor, en slags renselse om du vil. Men det er også en risiko for å utvikle livmorbetennelse i forbindelse med paring, etter bakterieutveksling med hannhund og slikt. Det er jo også begrenset hvor lang effekt en fødsel kan ha, om en skal tenke på det på den måten - om ei tispe har et kull som treåring, så tviler jeg på at den fødselen er nok til å rense livmora for resten av hennes liv. Da virker det mer logisk at om ei tispe får livmorbetennelse som kan stoppes med medisiner, så vil en paring på neste løpetid bidra til å motvirke at livmorbetennelsen kommer tilbake på tredje løpetid i dette eksempelet. Men igjen - en parer ikke en hund med utgangspunktet at hun kanskje kan få livmorbetennelse, hvis kull ellers ikke hadde blitt vurdert.

Til nå har vi hatt 14 tisper, hvorav en ble operert for livmorbetennelse etter at flere antibiotikakurer ikke tok det, og en annen tispe fikk livmorbetennelse som åtteåring og døde noen måneder senere av lungekreft - så jeg vet ikke om redusert immunforsvar gjorde at hun fikk livmorbetennelse. Det var den jeg oppdaget først, og deretter på røntgen så vi svulst i lungen, dermed ble det åpenbart ikke operasjon, men livmorbetennelsen forsvant med en antibiotikakur. Så bank i bordet, men 12 av 14 tisper i vårt eie (hvorav tre lever i dag) har aldri hatt livmorbetennelse. De som har hatt kull har hatt det fordi de var bra raserepresentanter og hadde noe vi ønsket å føre videre. 

I forhold til diskusjonen om at tispa utvikler seg av det, så er det klart at om jeg stiller aktivt min unge tispe fram til hun er 2.5 år, deretter er borte fra ringen med henne i et år fordi hun er drektig, har valper, er naken og trenger tid på å få tilbake pels og kondisjon, og deretter stiller henne 3.5 år gammel så vil mange kunne se at hun har utviklet seg, det skjer fremdeles mye i den alderen - i hvert fall på store raser, som ikke er ferdig før de er 4 år. Det betyr ikke at det er valpekullet som bidro til det. Jeg har selv sett det på egen tispe - hun stilte på en utstilling, hadde et års pause for valper, og var på nøyaktig samme utstilling et år etterpå. Da jeg skulle ta på henne utstillingshalsbåndet så gikk det ikke over skallen, og jeg måtte hive meg rundt og kjøpe nytt før hun skulle i ringen. Ikke pokker om jeg tror at et valpekull har gjort henne bredere i skallen :D Valpene endrer ikke på tispas fysikk, om en ser bort fra at noen tisper kommer tilbake etter et kull med svakere overlinje og hengende overlinje. Jeg har opplevd at en tispe fikk bedre pels etter et valpekull, men jeg vil ikke si at det er på grunn av valpekullet, det kan være andre årsaker og et tilfeldig sammenfall.

Det verste jeg hører er de som tror at et valpekull vil gjøre tispa roligere og tryggere, det synes jeg er forferdelig trist at noen ikke forstår at ei tispe med dårlig gemytt slettes ikke skal i ei valpekasse. 

  • Like 6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det var vel tidligere en "sannhet" at tisper som har hatt kull har mindre sjangs for å få livmorbetennelse. Så ble vel "sannheten" moderert til at flere kull kunne ha en effekt, men ikke et enkelt. All nyere viten tilsier, såvidt jeg kan lese, at valpekull ikke spiller noen rolle fra eller til, i forhold til risikoen for livmorbetennelse.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
20 timer siden, SFX skrev:

Det verste jeg hører er de som tror at et valpekull vil gjøre tispa roligere og tryggere, det synes jeg er forferdelig trist at noen ikke forstår at ei tispe med dårlig gemytt slettes ikke skal i ei valpekasse. 

Den overbevisningen der eksisterer ennå.. Jeg ser dann og vann at både tisper og hunnkatter som er nervøse/har shady gemytt bør få et kull, for da blir de mye roligere..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
21 hours ago, Sona said:

Virker som folk rundt omkring har en oppfatning om at tispen har fysisk og psykisk "godt av" å formere seg. Er vel mange seiglivede myter rundt dette, er det noen som kan fortelle hvorfor de ikke stemmer? :) Vet at tispen ikke "lengter etter å bli mor" og at det å få et kull overhodet ikke vil hjelpe mot innbilt svangerskap dersom tispen er plaget av dette. Kom over en påstand om at tisper som er avlet på sjeldnere får livmorbetennelse eller jursvulster, at å få et kull gir lavere risiko for og forebygger disse tilstandene. Slik at hensyn til tispens beste er et argument for å avle på henne (gitt at det ikke er store argumenter mot å avle på nettopp henne). Er det noe i dette? Jeg klarer ikke finne noen studier på det. Men å gå drektig og få valper er jo ikke risikofritt heller.

 

(Temaet har sikkert vært oppe her før, jeg er bare dårlig til å søke så har ikke funnet noen gamle tråder om dette:lol: )

de samme burde høre om alle kullene som går rett vest, med syk tispe, døde valper eller ennå værre- død tispe. Eller tisper som aldri kommer i samme kondisjon etter fødselen, som trenger kiropraktorhjelp osv. 

 

  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 timer siden, QUEST skrev:

Den overbevisningen der eksisterer ennå.. Jeg ser dann og vann at både tisper og hunnkatter som er nervøse/har shady gemytt bør få et kull, for da blir de mye roligere..

Tispen min var veldig stressa og nervøs i forbindelse med løpetid/innbilt og jeg pratet endel med andre om at jeg vurderte å kastrere henne. Jeg husker faktisk ikke hvor mange ganger jeg ble spurt om jeg ikke ville prøve å ha et kull på henne for å se om det ville hjelpe. Ja jøss, jeg vil gjerne avle på en tispe som er nervøs og usikker, det er kjempelurt! :thumbs:

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 1/24/2018 at 2:43 PM, SFX skrev:

 

Det verste jeg hører er de som tror at et valpekull vil gjøre tispa roligere og tryggere, det synes jeg er forferdelig trist at noen ikke forstår at ei tispe med dårlig gemytt slettes ikke skal i ei valpekasse. 

Jeg vet om noen som trodde dette... de hadde kull på tispa for at hun skulle bli roligere...Valpene hennes er 2 år gamle nå. Alle hennes redsler ble verre og hun ble aggressiv. Det trenger jo ikke nødvendigvis å ha noe å gjøre med at hun hadde kull, men tispa lever i hvertfall ikke lenger. Og man trenger vel ikke å være rakettforsker for å skjønne at det gikk til H.... med nesten alle valpene.:no:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Sansa har en del merkelig fakter og vaner som av og til får hjertet til å smelte, av og til får meg til å le så jeg nesten pisser på meg og av og til får meg til å undre på hva det egentlig dreier seg om. Eller en god blanding av disse. Tenkte det kunne være morsomt og kanskje lærerikt å høre om andres opplevelser med sin(e) hund(er). Kanskje man får avkreftet at hunden er så sær som man tror? Eller bekreftet at joda, klumpen er akkurat så spesiell som man trodde! Og om noen har mer eller mindre kvalifiserte innspill på hva adferden betyr eller skyldes, så kan man kanskje lære noe også? Uansett, her er min litt tilfeldige topp tre (de første jeg kom på): 1. Brumming Sansa «snakker» i form av en slag nesebrumming. Hun høres ut som en gammel dieselmotor! Og urkomisk å høre på. Jeg har tolket det utelukkende som en positiv lyd, litt som glad-logring, men jeg kan ta feil! Sikkert som banken kommer hun rett etter at hun har spist kveldsmat (ikke på morgenen!). Setter seg rett foran meg, og brummer i vei mens hun presser seg inntil bena mine med brystet. Hun er veldig klar for kos og presser hode mot håmda mi, evt strekker halsen slik at hun kan kløs der. Det kan sikker vare rundt et minutt, helt til jeg overser henne eller hun får komme opp i fanget mitt. 2. Markies er dritgodt! ... om kvelden. Og kun om kvelden. Helt siden hun var valp har vi hatt en rutine på at når hun har lagt seg der hun skal sove, og jeg er på tur å legge meg på soverommet, så får hun en Markies. Det startet nok grunnet at jeg hadde dårlig samvittighet for å la henne ligge alene (det er nok bare 3 meter mellom oss, men jeg lukker døren). Om hun skjønner det er Markies på vei (jeg henter den i skapet, lukt), så begynner hun å sikle om den ikke kommer relativt raskt. Når hun får den, så knaskes den ned med stor innlevelse. Det ser virkelig ut som hun nyter den! Forsøk å gi en Markies på dagtid? Nei, takk ... sånt liker jeg ikke. Hun bare lukter på den. Kan ta den i munnen, men den spyttes ut. Veldig rare greier!! 3. Stein i skogen. Hvis jeg setter meg ned i skogen, finner hun ofte en halvstor stein og kommer til meg med den (hun er veldig forsiktig når hun løfter den i munnen). Hun stiller seg tett, tett inntil bena mine, men med siden mot meg. Forsøker jeg å ta hånden mot munnen hennes - så vris hodet vekk fra meg. Tar jeg hånden tilbake ser hun rett fram igjen. Om jeg stryker/klør henne på hals/bak øre/skulder/hode så ser det ut som hun nyter det noe helt enormt og presser tilbake. Hele tiden forsøker hun å komme enda nærmere meg - ikke bare ved å presse, men ved å bruke bena til å forflytte seg enda nærmere. Selv om det jo ikke går! Hun kan stå slik veldig lenge, mange minutter og jeg skjønner ikke hva det hele dreier seg om! Noen andre med historier eller forklaringer?
    • Takk for svar Selv er jeg ganske fan av puddelen. Tenker i såfall en mellompuddel. Jeg har sett noen da, som har en del stress i seg, men hvor mange dette gjelder vet jeg ikke. Pelsstellet i seg selv ser jeg ikke på som så voldsomt avskrekkende. Hos oss hadde den blitt skrella så ofte som nødvendig for å holde en enkel pels  Jeg er litt usikker på hva sambo synes om rasen, men skal lufte tanken. Vi har snakket om at om vi skal ha en maskot-selskapshund av noe slag, så  har vi lyst på en dvergpuddel  
    • Hei Tispa mi skal ha valper, og er derfor på leting etter ett godt, men ikke alt for kostbart, hundefôr som hun kan få både nå under drektigheten og mens hun dier, gjerne som også kan egnes til valpene når de skal begynne å smake på fastføde. Jeg greier ikke å bli enig med meg selv om hva som er bra og ikke, og det er jo 1000 forskjellige typer..  Er snakk om middels stor hund, ca 30kg.  (Er tørrfôr vi ønsker tips om!)  Må nesten spørre, er noen av de nevnte nedenfor innenfor å gi eller er det søppel? Hva er evt deres erfaring? Hva ville dere valgt av de?    - Carrier Super Premium (https://animail.no/carrier-super-premium)  - Nutrivet Inne Energetic (https://www.zooplus.no/shop/hund/torrfor_hund/nutrivet/599596) - Robour Mother and Puppy (https://vetzoo.no/robur-mother-puppy-xl?gclid=EAIaIQobChMIjdKzwuKY3wIVIQzTCh0kzAKrEAQYASABEgL90_D_BwE#!child=21543)  - Josera Family Plus (https://www.zooplus.no/shop/hund/torrfor_hund/josera/junior/515117?gclid=EAIaIQobChMImv2v2d2Y3wIVhwrTCh17-QUdEAQYASABEgIBBPD_BwE) - Appetitt Extreme (http://www.felleskjopet.no/butikk/kjaeledyr/hund/toerrfor-hund/app-extreme-gf-12kg-12688/)  Vi ønsker jo ett godt fôr som har alt det som ei tispe og valpene behøver, som har greit med kjøtt i seg osv. Jeg prøver å lese meg opp på innholdet i fôrene men jeg blir ikke klok på det. Så kom gjerne med tips 😊 Forresten, noen som har erfaring med Carrier (bla fôret som ble nevnt først)? Er dette et bra merke? Har sett mye reklame for det, aldri prøvd det, men er veldig nysgjerrig. Tenker da på alle de forskjellige type fôrene de har, som evt kan være aktuelt å gi i dagligbasis til alle 4 hundene. Sett igang å selg meg ett fôr😄 På forhånd takk. 
    • Jeg tror virkelig de stiller sterkere. Det er mange som har mat vesentlig lengre enn 6 måneder! Og selvforsyning er en stor del av det å være prepper. Alt fra dyrking av mat til å lage redskap til jakt og fiske fra scratch. Alle mulige måter å rense vann på. Nedgravde kjøretøy som kan gå på vedgass slik at drivstoff ikke er noe tema. Produksjon av medisiner. Våpen og eksplosiver for beskyttelse. Dessuten er dette folk som også prepper mentalt. De har øvelser og har sikkert visualisert alle mulige situasjoner utallige ganger. Noe som er uvurderlig i en panikksituasjon. Legg til at dette ofte er mennesker som helt klart ser seg selv som folk som ikke vil nøle med å drepe andre mennesker. Om ikke annet i selvforsvar. Det er langtfra alle som er i stand til det. Det som evt taler i mot disse menneskene (i den grad de er en homogen gruppe) tror jeg er at det er en meget spesiell gruppe, med et meget spesielt syn på verden. Hvordan fungerer de i lag i praksis når ting blir virkelig ille? Hvordan forholder grunnleggende paranoide folk seg til andre i gruppen sin og andre grupper? På sikt har jo historien vist at evne til samarbeid er avgjørende for langsiktig overlevelse. Så det er kanskje en fare for at mange av disse miljøene kan implodere av seg selv eller kollapse når «trusler» utenfra melder seg. Her bare filosoferer jeg høyt altså, det er spennende å tenke på! Og så skal det sies at prepping i Norge nok er noe annet enn prepping i USA. USA har enorme landområder hvor folk kan leve «off grid» allerede i dag. Det er en kultur for å skulle klare seg selv, for å ikke være avhengig av staten. Tvert i mot er det store grupper som ser på staten som fienden. Slik er det jo ikke i Norge. Her vet staten hvor alle bor og folk er klare for å motta hjelp. Norge er ganske oversiktlig. Forutsatt at styre og stell er intakt, dog  
    • Hjemme fra trening med Skoj og jeg er så forelska i den hunden! Han jobber så fint og har så masse energi at jeg blir i godt humør av han  Å selv om jeg digger de to andre hundene mine også, så har jeg nok funnet drømmerasen min i Skoj. Han har det jeg har savnet i treningssammenheng med de andre to. De utfyller hverandre godt da, denne litt snåle flokken min  
  • Nylig opprettede emner

×