IPO/ringsport - hvor ofte trengs figurant?

5 innlegg i emnet

Hei alle sammen. Jeg har hatt mye glede av dette forumet, men har bare lest som gjest tidligere.

 

Jeg har et spørsmål som kanskje er litt merkelig. Men saken er slik at jeg går og planlegger en hund nummer to, til bruksarbeide. Jeg har i dag en aussie etter "brukslinjer", da jeg ved forrige korsvei ikke turde gå for malle/hollender som nok stod (og står) øverst på lista. Denne aussien har nok ikke svart helt til forventningene mtp motor, men jeg er ikke fremmed for å velge rasen igjen. Drømmen er dog hollender, dersom jeg kan finne parring/linjer hvor jeg er trygg på at nervene er dønn solide i alle situasjoner. Hovedbruksområde vil bli spor med konkurranseambisjoner, men i tillegg går jeg med en liten drøm...

 

Den store drømmen hadde vært å kunne trene/konkurrere i mondioring med neste hund, om enn ikke på et veldig ambisiøst nivå. Saken er den at jeg bor veldig usentralt og langt borte fra østlandet, hvor jeg regner med det er større sjans for å treffe et miljø for denne sporten. Så mitt spørsmål er rett og slett, må man ha jevnlig tilgang på figurant for å kunne drømme om å konkurrere i mondioring? Jeg snakker ikke om noe toppnivå, men bare det å kunne stille til start med reell sjans for å bestå, bare for moro skyld. 

 

Vi er en to-tre stykker med samme interesse her jeg bor, og vi har snakket om at det burde være mulig å trene de aller fleste momentene uten figurant, og så kunne reise på samlinger noen ganger i året for å gi hundene erfaring med figurantarbeid. Er dette et helt håpløst prosjekt, eller vil det kunne være mulig? Jeg snakker altså ikke om å gjøre figurantarbeidet selv, men å "gjøre om" bitearbeidet til avansert drakamp med biteputer e.l., for å trene inn øvelsene.

 

Jeg nevner også IPO siden mange flere sikkert har erfaring med denne sporten, og prinsippet blir kanskje det samme.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 timer siden, Svein skrev:

Hei alle sammen. Jeg har hatt mye glede av dette forumet, men har bare lest som gjest tidligere.

 

Jeg har et spørsmål som kanskje er litt merkelig. Men saken er slik at jeg går og planlegger en hund nummer to, til bruksarbeide. Jeg har i dag en aussie etter "brukslinjer", da jeg ved forrige korsvei ikke turde gå for malle/hollender som nok stod (og står) øverst på lista. Denne aussien har nok ikke svart helt til forventningene mtp motor, men jeg er ikke fremmed for å velge rasen igjen. Drømmen er dog hollender, dersom jeg kan finne parring/linjer hvor jeg er trygg på at nervene er dønn solide i alle situasjoner. Hovedbruksområde vil bli spor med konkurranseambisjoner, men i tillegg går jeg med en liten drøm...

 

Den store drømmen hadde vært å kunne trene/konkurrere i mondioring med neste hund, om enn ikke på et veldig ambisiøst nivå. Saken er den at jeg bor veldig usentralt og langt borte fra østlandet, hvor jeg regner med det er større sjans for å treffe et miljø for denne sporten. Så mitt spørsmål er rett og slett, må man ha jevnlig tilgang på figurant for å kunne drømme om å konkurrere i mondioring? Jeg snakker ikke om noe toppnivå, men bare det å kunne stille til start med reell sjans for å bestå, bare for moro skyld. 

 

Vi er en to-tre stykker med samme interesse her jeg bor, og vi har snakket om at det burde være mulig å trene de aller fleste momentene uten figurant, og så kunne reise på samlinger noen ganger i året for å gi hundene erfaring med figurantarbeid. Er dette et helt håpløst prosjekt, eller vil det kunne være mulig? Jeg snakker altså ikke om å gjøre figurantarbeidet selv, men å "gjøre om" bitearbeidet til avansert drakamp med biteputer e.l., for å trene inn øvelsene.

 

Jeg nevner også IPO siden mange flere sikkert har erfaring med denne sporten, og prinsippet blir kanskje det samme.

Hei, og velkommen hit :) Kult om det blir flere med hollender her på forumet, har to stk selv :D

Det har jo vært tilfeller med hunder som omtrent ikke har trent bitearbeid (eller momentene til det) og som drar på ukes samling med hundeklubben og starter ipo 1 i slutten av uka og består. Gjentar samme året etter med ipo 2 og ipo 3 på tredje året.  

Jeg vil tro at mye avhenger av deres kompetanse og selvsagt en del av hunden man får, noen trenger jo mer jobb enn andre og kanskje også mer hjelp, men jeg er ganske sikker på at det er fult mulig. Ihvertfall når du ikke har ambisjoner på topp nivå. Men jeg personlig ville nok tatt figurant kurs for å selv få en ganske god grunnleggende forståelse for hva som foregår og prøvd å få lært så mye som mulig fra figuranters ståsted, selv om dere ikke nødvendigvis vil bli figuranter eller gjøre alt figurantarbeidet selv. Den forståelsen kan være kjekk å ha uansett all den tid man skal trene mye alene, med eller uten arm. 

Jeg ville nok prøvd å fått reist så mye som mulig på kurs/samlinger ila de første to årene mens man legger grunnlaget så man får tatt evt problemer eller feil så tidlig som mulig og får et godt fundament i bunn. Ringsport er det vell generelt lite miljø på her i landet, men det finnes vell en gruppe på østlandet, IPO er det litt mer av :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nå er vel strengt tatt mondioring ikke lovlig i Norge.. Det avholdes ingen konkurranser for dette.. Treningen er vel en gråsone ettersom jeg har hørt..

Men sånn generelt så er det avhengig av hunden og figuranten hvor ofte man trenger å trene.. 

Har dere i tillegg liten eller ingen erfaring, så vil jeg egentlig si at oppgaven er noget håpløs/vanskelig med mindre dere kan bruke mye penger på å dra til figurant ofte..

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for svar begge to!

Det høres jo absolutt oppløftende ut at det finnes folk som har gjort dette i IPO-sporten. Figurantkurs er et veldig godt poeng.  Dette står på planen, jeg venter bare på å finne et som passer. Du har nok også helt rett i at dersom dette skal gå så må det legges opp til mye kursaktivitet i starten av hundens liv. Vil også prøve å gå litt kurs i forkant, selv om jeg aldri helt har følt at jeg får like  mye ut av kurs som observatør.

 

Krutsi, du har helt rett i at mondioring ikke er lovlig i Norge. Dette er jo en diskusjon i seg selv, men det er jo typisk norsk at sporten er ulovlig, for å si det slik. Trening på momentene i ringsport uten figurant i bitedrakt kan på ingen måte kalles å være i gråsonen, men med bitearbeidet er jeg enig med deg. Jeg tenke å gå konkurranser først og fremst i Sverige dersom dette blir aktuelt. Det finnes jo også endel trenningssamlinger i Sverige med innretning mot mondioring.

 

Når jeg ser på mondioring ser jeg egentlig bare en haug med adferder som kan trenes inn separat, og jeg ser for meg at vi kan komme langt uten figurant. Selve bitearbeidet har jeg ingen egen erfaring med, og det er her jeg er usikker. Forhåpningen er at det er mulig å komme langt nok uten figurant til at det er nok med 3-4-5 samlinger i året.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Man får gjort utrolig mye om man kommer seg på et ukeskurs feks ila sommeren. Og man får også mye utav et helgekurs. Selv føler jeg som regel alltid at jeg får gjort like mye eller mer på en helg med en flink instruktør enn jeg kanskje får gjort på månedsvis med trening ellers. Klart det er fordeler med litt kontinuitet i treningen, men som du sier selv så er det jo mange momenter man kan trene på egen hånd få hjelp til problemer eller få tatt "finpussen" med figurant og instruktør på noen kurs/samlinger og evt koste på seg noen reiser til figurant som oppkjøring før evt stevne så bør man komme langt med en ok hund. Det er jo aldri feil å få trent med figurant, men som du sier så kan jo hele programmet brytes ned i momenter og de kan man jo i stor grad trene på selv med biteputer og treningskompiser som holder dem. Og spesielt i mondio så går jo det hele mye mer på lydighet og kontroll enn i ipo. Altså, man skal ha kontroll og lydighet i ipo også, men det er et mye mer krevende program som gjerne krever enda tyngre lydighet og kontroll på hunden, lavere drift osv så mye av grunnlaget ligger jo der. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    • Nå har flere forsøkt å forklare deg litt om dette med jakt, og hva som først og fremst er gleden ved det - forgjeves.  Du har åpenbart bestemt deg for at drepinga er viktigst, vel, vel du om det, men innleggene dine fremstår som lite innsiktsfulle.  Ang ulvejakta; så er det enkelt å forstå for den som vil, at det er mange grunner til å ville delta på ulvejakta, selv om man ikke spiser ulv.
    • Åh, gjett om jeg husker denne tråden, 'a? Skal hilse og si jeg fikk mye per, for ikke å si mye usaklige karakteristikker og sarkasme, fordi jeg våget å stille spørsmål og teorisere rundt disse hundenes mentale helse. Jeg påpekte gang på gang at jeg ikke hadde noen mening om hvorvidt hundene skulle avlives eller ei, men møtte en fanatisk vegg av forsvar. Det var ikke en snøballs sjanse i ******* for at noen av disse hundene kunne komme til å bite halen av så mye som en Ikea-rotte, fikk jeg vite. Nuvel. Det ble meg fortalt i en annen tråd, av @2ne, at alle her er enige om at om en hund tar en sau, så er det natta for godt (eller noe til den effekt). Det stemmer liksom ikke helt med inntrykket denne tråden ga meg, for det får da være måte på forskjellbehandling. En puddel som tar sau må dø, med Sonens velsignelse, men en gjeng "kamphund"-lignende hunder, trent av heller tvilsomme karakterer, og brukt i bajaseksperimenter for å ta livet av dyr for moro skyld, de skal gis fordelen av den lille tvilen som finnes om at de ikke vil drepe igjen, og omplasseres. Jædda... Forhelligelse av rase er ikke det spøtt bedre enn fordømmelse av rase...
    • Har jeg sagt det er forskjell? Nei, kan ikke se jeg har gjort det. Har ikke nevnt slakting av husdyr med en eneste bokstav, så vidt jeg vet, før akkurat nå, da. Det jeg reagerer på er der livskvalitet er avhengig av å skyte dyr. Livskvalitet betyr jo nødvendigvis at man får en eller annen slags positiv opplevelse av det man gjør, ikke sant? Hvis noen føler seg truffet, så trykker vel kanskje skoen litt fra før
      Jeg har lite problemer med at folk skyter seg en elg for å ha i fryseren (noe som ligner til forveksling på "lystdrepinga" til ulven, btw), fordi man liker å skaffe sin egen mat. Men når man setter ut en haug med tamme fugler for å "jakte" på dem, så kan ikke jeg se noe som helst annen grunn til å drive med det de driver med, enn faktisk lystdreping. Og når noens livskvalitet er avhengig av å skyte det de vil, der de vil det, uten innblanding fra de som faktisk bor der, så vil ikke jeg kalle det sunn tankegang. En ting er selve skytinga, men når du tar omkostningene med i beregninga, altså at det skal være på deres premisser, på bekostning av de som er uheldige nok til å bo der og spise av det samme matfatet, mangler det noen biter i fornuften. Hvis livskvaliteten er avhengig av å rydde konkurranse av veien, så koster den for mye.  For å ta en sammenligning som er relevant på dette forumet: De fleste med raser som gå lett i jakt, holder dem i bånd hele året, nettopp fordi det vil koste for mye å slippe dem løse. At bikkjene ikke kan gå løse, vil gå ut over livskvaliteten deres, selv om man kan veie opp mye av det med andre aktiviteter og tilpasning. Og her er cluet: Litt tilpasning. Jeg ser ingen grunn til at ikke jegere også kan tilpasse seg litt, jakte andre steder, så får de dekket sine krav til livskvalitet sånn nogenlunde (de færreste av oss får ting helt perfekte, vi må være fornøyde med "godt nok"), og vi på vernersida vil slutte å blande oss i jakta. Kompromiss, er stikkordet.  Siden du nevner slakting, så vil jeg tro (jeg gjetter her) at selve slaktinga kun er et nødvendig onde for de fleste som driver med slikt. Jeg tviler på at det finnes spesielt mange husdyrbønder som sier at deres livskvalitet er avhengig av at de kan skyte bolter i griser og kutte over halsen deres. Vil tro at de færreste finner spesielt mye glede i akkurat den biten der man tar livet av dyret. Likevel er det mange jegere hvis den biten åpenbart er viktigst. Over 11000 meldte seg til ulvejakta i 2015. Det finnes egen FB-gruppe for dem som vil skyte ulv (husker ikke hvor mange medlemmer, men husker antallet sjokkerte meg, selv om det sikkert ikke burde ha gjort det). Hvilken annen grunn enn at man vil drepe har man for å skyte dyr man ikke kan spise? Hvilken annen grunn har man enn at man vil drepe for å skyte på tusenvis av tamme fugler, som er som å skyte fisk i tønne? Det kan sikkert pakkes inn i finere papir, men seriøst, drepinga er det viktigste. 
    • Hvor får man tak i sånn overvåkningskamera til å overvåke hundene mine? Hvordan funker det egentlig? Er det sånn greie å sette midt i rommet med 360 graders vinkel som da går rundt? Hvordan få det inn på dataen da? Må man ha noe utstyr? Jeg har kun mobilt bredbånd til iPad min. Er det en app? Jeg kan ingenting om dette nymotens data greier? Haha. Kan kun surfe på nett jeg. https://www.dyresjappa.no/pet-vision-live-overvakningskamera Noe sånt? Erfaringer med merke eller type eller modell? Gjerne billigst mulig?
    • Jeg kjenner ingen, jeg, men jeg vet om et par som har omplassert katter i hytt og gevær når ferietid kommer. Men jeg håper slik praksis det diskuteres her er unntaket heller enn regelen for de gruppene som er aktuelle. Merk at jeg overhodet ikke uttaler meg om hvor vanlig det er, eller ei, jeg uttaler meg basert på teori og på generell basis. 
      Jeg blåser helt ærlig i hva motivasjonen måtte være for å gjentatte ganger forkaste dyr som ikke lenger passer eierens hva det nå enn måtte være. En gang, helt greit, vi kan alle gå på en blemme, eller dyret kan mistrives med endret livssituasjon. To ganger, også ok, men tre ganger skaper et mønster, og da blir jeg skeptisk til om vedkommende har den respekten for individet som kreves for å eie et dyr. For ja, jeg mener at det er et krav alle som eiere dyr må innfri; å ha respekt for individet.  Det er vel mest basert på en forståelse av norsk. Jeg vet ikke hvordan jeg forstå dette annerledes, jeg:
      "§3 Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. "
      Mye juridisk språk er krøkkete, men akkurat her synes jeg det er nokså krystallklart. Om det finnes en annen måte å forstå det på, opplys meg gjerne. Nei, jeg mente ikkeno' om ikkeno' i det du refererte, jeg stilte tre spørsmål om avl. Men bortsett fra det, så driter jeg hva slags bruk bikkjene blir brukt til, dersom eieren bytter dem ut for egen vinnings skyld. Unntaket er hunder som gjør faktisk nytte for seg, blinde-, service- og tjenestehunder.  Ja, det er begrensa med plass, det er jo hele poenget. Er det fullt, så er det fullt, da dumper man ikke uinteressante bikkjer for å skaffe nye hver eneste gang en runder 10 år og blir pensjonist. Om du mener jeg er fordømmende som mener det, så lever jeg fint med det.  Nei, du nyanserte ikke med "ofte", du skrev at omplassering "blir sett på som umoralsk også". Jeg påpekte at det ikke alltid er tilfellet, og jeg mener å huske at flere var enig med meg (i tillegg til deg).  Og? Diskusjonen har utviklet seg. Ikke noe nytt, det.  Nei nei, jeg skrev at dersom det er et mønster, en gjentakende greie, hvor samme årsak går igjen, være seg ferieallergi, alderdom eller noe annet, så har man gjort valg jeg ikke liker på forhånd. Enkeltstående omplasseringer, nei, selvfølgelig ikke noen automatikk i det. Noen ganger, ja, men da innser man det forhåpentligvis selv, og at det er bakgrunnen for omplasseringen. Jeg har ingen som helst problemer med å se egenverdien i de aller fleste arter, jeg. Sliter litt med saksedyr, men det er mest fordi de klyper uten å at jeg ser dem på forhånd, småjæ**ene  Og ja, jeg klasker til fluer og mygg, dreper flått, og deler hjortelusfluer i to, så jeg er ikke så veldig hellig. Men jeg flytter på edderkopper, prater med dem, også. Prøver å unngå å tråkke på maur. Flytter stålormer ut av veien når de ligger midt i stien. Jeg har brukt nesten 8000,- på operasjon på en tamrotte, som dessverre likevel ikke klarte seg. Og operert flere hamstere og ørkiser. Som tillien, har jeg et skille ved dyr som er mitt ansvar, eller som jeg ved å møte dem på min vei, kan påvirke direkte. Ikke fordi de er verdt mer, men fordi det er dem jeg kan gjøre noe håndfast med. Det er jeg, og ingen andre, som er ansvarlig for deres velferd. Og det samme gjelder alle andre, de er de eneste som er ansvarlig for velferden til sine dyr. Så selv om jeg så gjerne skulle ønske at velferden var høyere hos griser, kuer og andre matdyr, og selv om jeg får dårlig samvittighet for det jeg kjøper og spiser, så er det til syvende og sist de som eier dyrene som er ansvarlig for hvordan de har det. Ikke du eller jeg, eller noen andre. Vi kan påvirke, informere og gi oss selv bedre samvittighet ved å kjøpe andre varer, men det er likevel ikke vår feil, vårt ansvar eller vår skyld at andre folks dyr ikke har det bra.   
  • Nylig opprettede emner