Jump to content
Hundesonen.no

Alenetrening


meyera
 Share

Recommended Posts

Jeg har en hannhund på 7 mnd som fint klarte å være alene hjemme i 1-3 timer fra han var 2-5 mnd, men ikke nå lengre. Har trodd at han har hatt det fint framdeles, men det fikk jeg motbevist da jeg kjøpte kamera for å følge med på han. Han oppholder seg i stua når han er alene, men han klarer ikke å ligge lenge å slappe av. Bjeffer, uler og går ofte til døra for å sjekke. Han er stille når jeg drar hjemmefra, og ellers når jeg er hjemme så kan han oppholde seg i et annet rom enn det jeg er i. Går og legger seg for å sove på et annet rom. Blir jo litt fortvilet da jeg i utgangspunktet trodde at alt var fint. Jeg kjøpte kamera for å kartlegge hvorfor/når han gjør fra seg inne når han er alene, da han ellers er stueren. Er dette et tegn på seperasjonsangst, eller noe som følger alderen/perioden han er i nå?

Jeg har planer om å skaffe enda en valp til sommeren, og lurer også da på om noen har opplevd at hunden trives bedre med en annen hund tilstede når eier ikke er hjemme? Han er godt vandt med å omgås andre hunder, og kan både leke og slappe av sammen med både store og små hunder.

Skal selvfølgelig ikke skaffe enda en hund for å kurere denne hunden, det er noe jeg har ønsket uansett. Men er jo også litt redd for at jeg ender opp med to hunder med seperasjonsangst, og vil jobbe med han for å få han til å bli tryggere. Er det noen som har noen råd?

Link to comment
Share on other sites

La inn teksten din til Grok, den kunstige intelligensen på X, og fikk dette:

Det du beskriver kan være tegn på separasjonsangst hos hunden din, men det kan også være knyttet til en utviklingsfase eller endringer i miljøet hans. Her er noen punkter å vurdere og råd som kan hjelpe:

Vurderinger:

Separasjonsangst: Hvis hunden din viser tegn på uro, bjeffing, uling, og konstant sjekking ved døren når du er borte, kan dette indikere separasjonsangst. Hunder kan utvikle slike oppførselstrekk i forskjellige faser av livet, ikke bare som valper.

Utviklingsfase: Hunder, spesielt i alderen 6-18 måneder, går gjennom en fase der de tester grenser og kan vise nye atferdsmønstre, inkludert økt angst eller uro når de er alene.

 

Råd:

Gradvis tilvenning: 

Start med å øke tiden han er alene gradvis. La ham være alene i korte perioder og bygg opp tiden sakte. Belønn rolig oppførsel med godbiter eller leker.

Trygghetsrutiner:

Etabler en rutine før du forlater hjemmet som signaliserer at alt er bra. Dette kan være en spesiell leke eller aktivitet som han bare får når han er alene.

Miljøberikelse:

Sørg for at han har nok stimulering når han er alene. Lekekuber, snusematter eller interaktive leker kan holde ham opptatt.

Trenings- og avslapningsøvelser:

Tren på kommandoer som "bli" eller "vent" for å hjelpe ham å forstå at han skal være rolig når du ikke er der. Avslapningsøvelser kan også hjelpe; for eksempel, gi ham en langvarig godbit som han må jobbe for.

Profesjonell hjelp:

En dyreadferdsterapeut eller en trener med erfaring i separasjonsangst kan gi spesifikk veiledning og skreddersydde løsninger.

 

Om å skaffe en annen hund:

Sosial støtte: Noen hunder kan føle seg tryggere med en annen hund til stede. Imidlertid er det ikke garantert at dette vil løse separasjonsangsten. Hvis den nye valpen også er alenevant, kan det i beste fall bidra til en mer rolig atmosfære, men det kan også bli to hunder som reagerer på hverandres angst.

Individuell tilvenning: Fortsett å jobbe med din nåværende hund individuelt, selv etter at en ny hund kommer inn i bildet. Hver hund må lære å være komfortabel alene.

Forbered deg på eventuelle utfordringer: Vær klar til å håndtere potensiell dobling av adferdsproblemer hvis begge hundene viser tegn på separasjonsangst.

Husk at alle hunder er individuelle, og det som fungerer for en hund, kan ikke nødvendigvis fungere for en annen. Tålmodighet, konsekvens og profesjonell rådgivning kan være nøkkelen til suksess.

 

Så tilbød den "mer spesifikt", og ga dette:

Selvfølgelig, la oss gå dypere inn i hvert punkt:

Detaljerte Råd:

Gradvis tilvenning:

Start smått: Begynn med å gå ut av rommet for bare noen få sekunder, deretter minutter, og belønn rolig oppførsel. 

Øk tiden gradvis: Øk tiden du er borte med små intervaller over flere dager eller uker. 

Simuler avreiser: Gjør vanlige avreiseprepareringsaktiviteter som å ta nøklene eller klikke med døren, men uten å forlate huset, for å redusere den betingede responsen til disse signalene.

Trygghetsrutiner:

Forutsigbarhet: Ha en fast rutine før du går, som å gi en spesiell godbit eller leke som kun brukes når han skal være alene. Dette kan signalisere at alt er i orden.

Avskjed uten dramatikk: Unngå emosjonelle farvel. Vær rolig og samlet, og la avgangen være kjedelig.

Miljøberikelse:

Fysisk og mental stimulering: Før du forlater, gi hunden en tur eller en treningsøkt for å bruke opp energi. 

Lekevalg: Bruk leker som krever tid og konsentrasjon, som Kong med hundemat eller snusematter, som kan holde han opptatt i lengre tid.

Trenings- og avslapningsøvelser:

Kommandoer: Lær eller forsterk kommandoer som "bli" eller "vent". Disse kan være nyttige for å få hunden til å roe seg ned når du forbereder deg til å gå.

Avslapningsteknikker: Tren på å få hunden til å ligge rolig for belønning. Dette kan innebære å gi ham en godbit som tar lang tid å spise.

Profesjonell hjelp:

Adferdsterapi: En adferdsterapeut kan hjelpe med å identifisere spesifikke triggere og utvikle en skreddersydd plan for å håndtere separasjonsangst.

Om å skaffe en annen hund:

Individuell tilvenning:

Fortsett trening: Selv med en ny hund i huset, må du fortsette å trene din nåværende hund på å være alene. 

Separate rom: I starten kan det være lurt å la dem være i separate rom når de er alene for å sikre at den nye hunden ikke adopterer den eldre hundens angst.

Forbered deg på utfordringer:

Sosialisering: Den nye valpen må også sosialiseres og læres opp til å være alene, noe som kan være utfordrende hvis den eldre hunden allerede har angst.

Overvåking: Bruk kameraet også for den nye hunden for å se hvordan de interagerer når de er alene.

Husk, hver hund er unik, og det kan ta tid å finne den riktige løsningen. Tålmodighet, konsekvens, og en strategisk tilnærming vil være nødvendig.

Edited by Maskot
Link to comment
Share on other sites

Jeg vil i prinsippet være særdeles skeptisk til å bruke AI som hundeinstruktør. Når det er sagt er det meste over her fornuftig nok.

Men en ting som er viktig å tenke over med hund nummer to, er at hundene påvirker hverandre. Med mindre du har en del erfaring og/eller driver aktivt med trening og hundesport, vil jeg anbefale å vente til første hund er minst 2 år og har ganske stabil hverdagslydighet før en ny hund kommer i hus.

Med mindre første hund er godt voksen og oppdratt vil du oppleve at den tar flere steg tilbake i treningen hvis en valp kommer i hus, og du får mer enn dobbelt så mye jobb med å oppdra begge, fordi de påvirker hverandre. Og som du er inne på, dersom førstemann ikke er trygg hjemme, risikerer du at det påvirker valpen og at du får to hunder med separasjonsangst.  Det er også større fare for konflikt mellom hunder som er tettere i alder.

Hvis du har en voksen hund med god innkalling, som er trygg alene hjemme, går pent i bånd og er generelt sett veloppdragen, blir jobben med valp nr 2 så uendelig mye enklere. Ikke bare har du god kommunikasjon med den eldste, men valpen lærer av å se hva den andre gjør, og lærer fortere hva som lønner seg.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Enig, spesielt om hund nr to. Har du hatt to hunder før? Det ser så lett ut når andre gjør det. Brant meg skikkelig på å tro det var som å ha samkjørte tvillinger etter å ha sett andre håndtere to og flere hunder sååå smooth. Viste seg at to hunder kan være nøyaktig dobbelt så mange som en.

Min største var 3 år og hadde god lydighet da jeg tenke vi var klare for familieforøkelse - men det var når han fikk all oppmerksomheten som eneste hund. Han viste seg å ha forsvinnende liten tålmodighet med å bli satt til side for å se/høre meg trene valp. Å trene dem sammen fikk jeg heller ikke til. Hver sin markør fra samme person ble bare kluss for meg og forvirrende for hundene. Å gå tur med dem hver for seg hadde jeg ikke tid til, og eldste ble så frustrert av gå pent i bånd trening med valpen, han begynte trekke, konsekvent og febrilsk dersom jeg tillot meg å stoppe fordi valpen trakk, og jeg endte med å måtte velge mellom å ha kontroll på den voksne mellomstore eller trene miniatyr valp, for tiden strakk bare ikke til å trene begge. Valget var lett. Minste av selskapsrase endte derfor som en savage villhund kun kontrollert av båndet, mens eldste av mer aktiv og krevende blanding måtte få all min oppmerksomhet for å oppføre seg pent utendørs. 

Minste ble supert selskap for ham som han ble ordentlig glad i og gjorde det lettere for ham å tåle være hjemme alene, men det var de to individene, ikke noen allmengyldig sannhet. Samme gjelder å håndtere to hunder. Andre får det jo til, så ikke la meg skremme deg fra det. 

 

Link to comment
Share on other sites

Jeg tipper det er mer alder og hormoner enn seperasjonsangst. Jeg ville personlig ventet med valp til den hunden du allerede har fungerer sånn som du ønsker, så den ikke lærer valpen uvanene sine.
 

Jeg ville fokusert på å trene hunden mentalt før den skal være hjemme alene, og generelt fokusere på å ha god balanse mellom aktivitet og ro. Fokus på å ha en god av-knapp hjemme, og at han samtidig får nok stimuli til å klare å være rolig når han skal. Vanskelig balanse og finne, men man må nesten prøve seg litt frem på hvor mye din hund trenger. Jeg ville hatt mest fokus på mental trening. Søk er super fin øvelse før alene hjemme trening. 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   1 member



  • Nye innlegg

    • Sliten fra å ha busset, gått flere hundre meter for egen maskin blant masse folk, unger og hunder mellom bygninger og åpne plasser og langs veien og besøkt den kjempespennende dyrebutikken med lukter og pipepeleker og blide folk. Super spennende, og veldig fornøyd med at muttern ikke var så gnien med godisen at hun krevde selvbeherskelse før servering i dag. — Pick your battles, senk krav og forventninger, det er et konsept Ede setter pris på at muttern forstår å applisere når det er mye som skjer. Hun hadde planlagt holde godt igjen på godisen. Pakket 1.5 måltider med Mush og prøvde tyne så mange meter som mulig fra så lite som mulig uten at Ede skulle føle seg snytt og bli furten, hvilket han selvsagt ble, og protesterte mot det ved å flytte oppmerksomheten over på andre ting, som å sniffe grøft, true med å sniffe fremmede hender og rumper og hoppe opp på forbipasserende og sånt, og den typen trusler var veldig effektivt - fikk trent muttern til å belønne oftere og mer for å ikke gjøre alvor av det. Den tilmålte mengden niste gikk derfor selvsagt nesten tomt mye fortere enn planlagt, og ved å deplete resources med den trusselstrategien der, så vant Ede også en retur fra butikken i tronen i bæreslynga, hvilket han var strålende fornøyd med. Stadige fremskritt i treningen av henne, altså. Neste gang får hun ganske enkelt pakke mer mat om hun skal få trent på å gå pent sammen blant folk.  Fornøyd med fangsten også. Å true med å ødelegge møblene hennes fordi hun har vært gnien på leker er en god strategi. 
    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...