Gå til innhold
Hundesonen.no

Når hunden ikke matcher deg


tikka
 Share

Recommended Posts

Hei, jeg har hatt en fuglehund som jeg fikk når hun var 1 år. Hun er nå 6. Jeg merket tidlig att hun ikke var min type hund, men jeg tenkte att det er en bra utfordring for meg som vil kunne og lære  mye om hund.  Nå når årene har gått, og jeg har fått flere hunder og virkelig sett hvor godt man kan matche med en hund så innser jeg mer og mer hvor lite jeg trives med denne hunden. Hun mangler også mange egenskaper jeg ønsker. Jeg kan ikke gå feks prøver med henne pga hun er vanskelig å dressere. Pga hennes første år hvor hun fikk fri flyt osv så er mye ødelagt. Hun er en veldig ekstrem type fuglehund, den typen man ikke bør gjøre så mye feil med. Pga hennes høye jaktlyst får man ikke trent henne skikkelig slik som jeg selv ønsker ( jeg vil trene mest mulig belønnings basert, men det går ikke) . Hun er en grense tester, hun har mye mer lyd i seg enn jeg ønsker og hun har ett høyt stress nivå ute. Ikke type som andre hunder , men i forventing til å ville finne fugl. 
Jeg liker å ha med meg hundene overalt. Og er mye ute i fjellet, men å feks ha med henne på fisketur er ett mareritt. Hun rister og piper konstant av lyst. Jeg har prøvd å trent dette vekk, men har gitt opp.

Hun gjør meg irritrert, frustrert og trist. Jeg kan få perioder hvor jeg gråter av frustrasjon pga henne. 
Utenom er hun jo verdens snilleste, og vi har også bra greier vi gjør sammen som snørekjøring, løping og hun er ok på jakt.
 

Jeg tenker og vurderer om jeg burde omplassere henne? Hun trives veldig godt med meg det vet jeg... og hun er en krevede hund som MÅ ha masse fysisk aktivitet. Så ikke en hund for hvem som helst... Men så er hun 6 år.  Hun kan jo leve i 4 år, eller 8. Hvem vet?
Trenger råd!! Hva tenker folk?? Føler jo att det er slemt og egoistisk å bare gi henne til noen andre... men så lever jeg for å trene og holde på m disse hundene, og får ingeting igjen utenom frustrasjon av denne hunden så og si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, tikka skrev:

Hei, jeg har hatt en fuglehund som jeg fikk når hun var 1 år. Hun er nå 6. Jeg merket tidlig att hun ikke var min type hund, men jeg tenkte att det er en bra utfordring for meg som vil kunne og lære  mye om hund.  Nå når årene har gått, og jeg har fått flere hunder og virkelig sett hvor godt man kan matche med en hund så innser jeg mer og mer hvor lite jeg trives med denne hunden. Hun mangler også mange egenskaper jeg ønsker. Jeg kan ikke gå feks prøver med henne pga hun er vanskelig å dressere. Pga hennes første år hvor hun fikk fri flyt osv så er mye ødelagt. Hun er en veldig ekstrem type fuglehund, den typen man ikke bør gjøre så mye feil med. Pga hennes høye jaktlyst får man ikke trent henne skikkelig slik som jeg selv ønsker ( jeg vil trene mest mulig belønnings basert, men det går ikke) . Hun er en grense tester, hun har mye mer lyd i seg enn jeg ønsker og hun har ett høyt stress nivå ute. Ikke type som andre hunder , men i forventing til å ville finne fugl. 
Jeg liker å ha med meg hundene overalt. Og er mye ute i fjellet, men å feks ha med henne på fisketur er ett mareritt. Hun rister og piper konstant av lyst. Jeg har prøvd å trent dette vekk, men har gitt opp.

Hun gjør meg irritrert, frustrert og trist. Jeg kan få perioder hvor jeg gråter av frustrasjon pga henne. 
Utenom er hun jo verdens snilleste, og vi har også bra greier vi gjør sammen som snørekjøring, løping og hun er ok på jakt.
 

Jeg tenker og vurderer om jeg burde omplassere henne? Hun trives veldig godt med meg det vet jeg... og hun er en krevede hund som MÅ ha masse fysisk aktivitet. Så ikke en hund for hvem som helst... Men så er hun 6 år.  Hun kan jo leve i 4 år, eller 8. Hvem vet?
Trenger råd!! Hva tenker folk?? Føler jo att det er slemt og egoistisk å bare gi henne til noen andre... men så lever jeg for å trene og holde på m disse hundene, og får ingeting igjen utenom frustrasjon av denne hunden så og si.

Jeg er ingen ekspert men jeg tenker at hvis hunden ikke gir deg noe glede så er det bare å omplassere. Det kan godt hende noen andre vil finne glede i hunden ? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med @O1234, hunder skal være til glede, og etter 5 år så vet du jo "hvem" hunden er. Er jo ikke gøy for noen parter når hverdagen blir slik. 

Hvor lett hun er å få omplassert er en annen sak. Har kommet over flere fuglehunder som ser ut til å være avlet for hardt, som har akkurat samme oppførsel som din. Ikke at det er noen trøst da.

Du kan jo høre med lokal fuglehund/rasehund gruppe (eller de som driver med kjøring/løp) om det er noen som vil ha henne på prøve. Kan jo være at en el annen får til en slik hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøv å omplassere. Og ta deg god tid med det. Plutselig dukker det noen opp som elsker henne akkurat slik hun er!

Jeg gikk mye med samme tanker da jeg hadde Beagle, men min mor nektet å omplassere ham når han var ung. Selvom jeg klart så at rasen i grunn ikke passet oss, når jeg flyttet ut ville hun ha ham 100%. Dessverre ble hun syk og jeg måtte ta over en da 6år gammel hund og jeg hadde ikke hjertet til å omplassere ham. Han hadde dog litt fysiske greier og vi hadde veldig god kjemi sammen, han hadde bare helt feil egenskaper for å være en full match med meg. Vi gjorde det beste utav det, men jeg hadde dårlig samvittighet for ham resten av hans liv, selvom han hadde det ok+ hos meg. 
Så basert på dette så ville jeg sett om jeg fant det rette hjemmet der ute, og heller ha en veldig "åpen dør" policy om det ikke fungerer alikevel med de som vil overta. Jeg vet mange velger å sette ut eldre hunder på en form for "fôravtale" for å ikke miste dem helt før det er 100% sikkert på at der skal de bli, men det er jo ikke noe for alle. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...