Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

Jeg har behov for råd om et vanskelig valg for min hund på 6 år.

Hun ble omplassert til oss for tre år siden. Hun er en reservert og litt sky hund som elsker sin kjernefamilie, men som er skeptisk til og uinteressert i de fleste andre mennesker. Hun vokter sitt territorium, og ved flere anledninger har hun snappet/bitt/holdt fast armen på besøkende – både hos oss og hos tidligere eier. Det er denne adferden som er grunn til at hun ble omplassert til oss, og det ser ut til at det å bite har blitt en strategi for henne for å skape avstand. Hun gir ikke signaler som knurring e.l. i forkant.

Vi har søkt en del råd gjennom tiden hun har vært hos oss, og vi har jobbet mye med å styrke selvtilliten hennes med positiv trening. Vi har skjermet henne mye, og til dels også isolert oss litt. På denne måten går det greit det aller meste av tiden, men jeg kjenner hele tiden på utryggheten og frykten for at hun skal komme til å skade noen alvorlig, siden hun har trått over biteterskelen. Hun oppsøker ikke folk for å bite, men kan reagere sånn hvis noen kommer for nær, og da særlig her hjemme. Vi er nøye med å understreke at hun ikke vil bli klappet osv., men vi klarer jo ikke å forutse absolutt alle situasjoner. Det har vært ca. 10 episoder i løpet av den tiden hun har bodd hos oss. I noen av tilfellene burde man kanskje heller klandre menneskene som har kommet for tett på, men det er jo vanskelig å unngå alle sånne situasjoner.

Det har vært to episoder nå den siste måneden; en besøkende hos oss hvor hun tilsynelatende uten forvarsel hugget til i hånden hans (det ble et stort blåmerke, men ikke hull). Min bror (som hun kjenner) klødde henne bak øret, da hun plutselig tok hardt tak i armen hans og holdt hardt (det ble også stort blåmerke, men ikke hull). Jeg var der, men klarte ikke å se forvarsler forut for disse episodene, og det bekymrer meg.

Jeg har tenkt på omplassering, men jeg synes tanken på det er vanskelig. Jeg er livredd for at det ikke skal fungere for henne i enda et nytt hjem, og at hun skal bli en kasteball. Siden hun er en reservert type, føles det ekstra vondt å sende henne ut i en uviss fremtid. Jeg tenker på om hun bør avlives, men sliter veldig med å skulle ta den avgjørelsen, også. Det vil føles som et svik, men kanskje er det det som er det ansvarlige å gjøre? Vi har tenkt disse tankene lenge, de blir aktualisert når det skjer noe, og så blekner det igjen når ting har gått bra lenge.

Hun har et godt liv hos oss, og vi er uendelig glade i henne. Likevel tenker jeg at prisen kan bli for høy med alle tilpasningene, frykten for at hun skal skade noen og den sosiale belastningen det er å ha en hund som man ikke helt kan stole på. På turer fungerer hun fint, og hun er omgjengelig med andre hunder.

Hun er sjekket av veterinær og kiropraktor flere ganger mtp smerter, uten at det er funnet noe konkret.

Kan det forsvares å si at nok er nok, og at det å avlive henne kan være en riktig og ansvarlig avgjørelse? Eller er det uakseptabelt og egoistisk, når hun jo har glede av livet? Er det sannsynlig at vi vil kunne trene bort hennes strategi med å bite, eller har det festet seg såpass i løpet av flere år, at det vil være vanskelig å stole på det?

Jeg ønsker tilbakemeldinger, men ber om respekt for at dette er en vanskelig og sår situasjon.

 

 

Link to post
Share on other sites

Så utrolig vanskelig! Jeg skjønner godt tankene dine. Og jeg ville nok ikke omplassert en slik hund. Hvis det er så ille at hun faktisk kan komme til å skade noen ordentlig så bør hun få slippe.

Har hun det faktisk bra? Jeg tenker at når hun føler behovet for å forsvare seg på denne måten så er hun ikke trygg i omgivelsene sine.

Jeg tenker at hvis dere virkelig vil beholde henne må det legges vesentlig arbeid i å holde henne trygg og jobbe med selvtilliten. Da MÅ dere legge til rette ALLE forhold og ta alle forholdsregler konsekvent i lang tid. Det høres jo ut som dere har gjort en del allerede.

Du sier dere har fått en del råd, fra hvem? Hvis dere har kontakt med en instruktør/hundetrener, hva sier de? Hvis dere ikke har kontakt med en tenker jeg at dere bør finne noen som kan komme hjem til dere å vurdere hunden og situasjonen, og se om det kan være hensiktsmessig med et treningsopplegg, eller om det bør vurderes å la hunden slippe. Det må være utrolig vanskelig, men det er tungt å leve med den usikkerheten for dere også.

Link to post
Share on other sites

Takk for svar, Simira.

Jeg tenker at hun har det bra det meste av tiden, men at hun er utrygg når vi har besøk. Jeg tenker ikke at hun er en agressiv hund, og det er vanskelig å vite om hun virkelig ville kunne skade noen, men det er tungt å leve med den usikkerheten. Hvis det skulle skje at hun f.eks. skader et barn, ville jeg jo aldri kunne tilgi meg selv etter de forvarslene vi har fått.

Vi har en tomt hvor det ikke er så lett å legge til rette og å stenge av, så jeg kjenner på mye stress rundt det.

Vi har fått råd fra hundetrener og atferdsterapeut.

Link to post
Share on other sites

Det er lov å la henne gå. Før eller siden kommer døden uansett. Så gammel som hun er vil dere aldri kunne stole på at det ikke skjer igjen. Hender er skjøre og viktige, og en skade kan få store konsekvenser for den som blir bitt. Ta f.eks. en profesjonell musiker (pianist, gitarist, etc). Vedkommende kan bli yrkesufør av «rett» skade i hånden. 

Det er vanskelig. Ingen andre kan ta den avgjørelsen for dere. Det er bare dere som vet hvor mye tilrettelegging som kreves for å trygge omgivelsene og om hundeholdet totalt sett kommer ut i pluss eller minus hva angår livskvalitet.

En avlivet hund lider ikke, men etterlatte kan føle skyld, skam og sorg. Sorgen vil jo komme uansett når og hvordan hunden ender sine dager. Skyld og skam kommer man seg utenom om avgjørelsen var riktig. Hundehold skal være et positivt tilskudd til livet, ikke bare en byrde, og ihvertfall ikke en fare for omgivelsene. Det er lov å sette et punktum for en slitsom situasjon. 

Noen ganger legger man for mye godvilje til, og det ender med alvorlige skader. Ta f.eks. «Hundcoachen» Fredrik Steen og rottweileren Harley. Steen er absolutt profesjonell og det hele endte allikevel med at Harley bet den nye eieren stygt i ansiktet og måtte avlives uansett, selv etter masse trening og arbeid med ham. Det er ingen skam å ikke få til voksne omplasseringshunder. Noen ganger er bagasjen fra fortiden for tung og de nevrale banene i hjernen for satt til å kunne kobles om tilstrekkelig.

Se for dere en tilværelse med en «normal» trivelig og omgjengelig hund. Er kontrastene for grelle så bør avgjørelsen være lett. Det er bare dere som vet.
 

Føler med deg ❤️

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Er hun ordentlig gått gjennom mtp smerter? Dvs mer enn en standard helsesjekk av vet. 

Et alternativ mtp det med besøk er jo å venne hunden til å være på et eget rom evt på baksiden av en grind hver gang man får folk innom, og instruere i at hunden ikke under noen omstendigheter skal gås inn til. 

Link to post
Share on other sites

Min mor mottok en omplasseringshund når hunden var 6 år, da forrige eiere hadde fått barn og hunden var utrygg rundt barn (forsåvidt også andre hunder og fremmede mennesker). Hunden hadde veldig utydelige signaler, kunne komme logrende bort, for deretter å snappe etter/bite (men aldri så det ble hull eller blåmerke å snakke om) dersom man forsøkte klappe. Hunden levde til den ble 14 år hos mamma, men det måtte legges massivt tilrette rundt hele tiden. Ligge i bur dersom barn yngre enn 12 var på besøk, alle besøkende måtte få beskjed om å «bare overse hunden selv om hun kommer og vil hilse», hun kunne aldri gå løs, ikke møte andre hunder osv. jeg tror hunden levde et ok liv hos mamma med alle de tilretteleggingene hun fikk til, men har hele tiden tenkt selv at jeg ikke hadde stått i det. Hadde heller ikke omplassert den. Å være så engstelig og med så store kommunikasjonsvansker som den hunden må ha hatt, kan ikke ha vært godt for den heller, og for all del ære være mamma som la hele livet sitt tilrette rundt hunden, men det synes jeg ikke man verken kan kreve eller forvente at hundeeiere gjør. Tenker også det mest av alt er flaks at denne hunden aldri bet noen hardt, det hadde nok skjedd på et tidspunkt dersom mamma ikke var så konsekvent og nøye på å tilrettelegge og tilrettelegge og tilrettelegge alt. 
 

men skjønner det er et grusomt valg å ta. Samtidig - orker du leve, som mamma, 8 år til med så mange tilpasninger? Og hvor mange omplasseringshjem som et som mamma hadde finnes det egentlig der ute...? Jeg tenker det er helt greit å la hunden slippe, en død hund lider ikke 🥰

Link to post
Share on other sites

Takk for svarene deres. Veldig godt å kunne dele noen tanker om dette🥰

Jeg tenker at hun har et godt liv. Hun er en flott hund på tur, kan går mye løs og er omgjengelig med andre hunder. Hun er også rolig her hjemme, så på mange måter er hun en super hund. Det er altså det å leve med utryggheten og tilpasningene som sliter på meg. Vi har fått råd om å skjerme, og det gjør vi mye. Vi har vurdert å få en ny atferdskonsulent hjem til oss for å vurdere situasjonen, men jeg er usikker på om det bare er starten på nok en lang rekke med råd og tilrettelegginger.

Vi har sjekket henne hos kiropraktor og veterinær med røntgen. Hun har noe stivhet i kroppen, og går fast på Rimadyl som ser ut til å hjelpe henne.

Link to post
Share on other sites

Vi mennesker er forskjellige, vi har forskjellige livssituasjoner og familier.

Så jeg snakker ut fra min del. Jeg har hatt flere hunder opp gjennom, både hunder jeg har hatt fra de var valper og hunder som jeg har kjøpt voksne.

For meg skal en hund være til mer glede enn besvær. Og for hunden selv - lever hunden et godt liv når den hele tiden er på "alerten" og kan snappe og bite til?

Jeg hadde helt ærlig vurdert avlivning.

Link to post
Share on other sites

TS; hvordan har dere det hjemme? Er det et evig renn av forskjellige folk eller kommer besøk mer i ‘kontrollerte’ former?  Det har litt å si, tenker jeg. Hadde det vært min hund hadde jeg gitt veldig klar beskjed til besøkende av enhver art, at hunden skal IKKE røres eller gies  oppmerksomhet av noen art. Hadde noen ikke respektert dette, hadde jeg vist dem utgangsdøren. 
 

Det er klart, dette er en hund med noen utfordringer utover det vanlige men som du beskriver hunden så fungerer den godt ellers og dere er glade i hunden. Da er det synd å avlive hunden tenker jeg.   Ut fra din beskrivelse så oppsøker hunden aldri noen og biter dem, bitt skjer når folk ikke respekterer hundens intimsone. Hunden har heller ikke skadet noen alvorlig,dvs med sår som følge.  Jeg tror nok muligens at hunden gir signaler på at hun er ubekvem men at disse er svake. Muligens fordi forrige eier har straffet signaler og hunden har da lært at det ikke nytter å gi signaler men at man må gå hardt tilverks  direkte.  Noe man absolutt bør være oppmerksom på som hundeeier, har sett endel stygge eksempler der. 
 

Skal hunden omplasseres må det være til folk som kan hund og respekterer hundens behov for å være i fred fra uønsket oppmerksomhet. Ikke til noen som mener at dette skal de ‘banke’ ut av hunden eller folk med     ‘reddningsbehov’ som mangler kunnskap. 
 

Legger til; du beskriver en hund som i mange andre land ville blitt ansett som helt normal og i ‘gamle dager’ ( da jeg vokste opp..) lærte vi at man ikke skulle røre andres hunder med mindre man fikk beskjed om at det var greit. I motsatt fall fikk man skylde seg selv hvis man fikk seg en skrape. Dessverre har vi fått et svært hundefiendtlig  samfunn, der hunder forventes å tåle alt, også helt idiotisk oppførsel fra folk/barn og  skulle hunden reagere på noen måte, er det enveis billett til dyrlegen. 

Edited by QUEST
  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Takk for innspill. Vi har ikke et renn av besøkende, men det hender det kommer folk innom, og gjerne uanmeldt. Tomten vår er sånn at det kan være vanskelig å ha helt oversikt over det. Er også litt skeptisk til å sette henne i bånd på tomten, da jeg tenker hun da vil føle seg med fanget og være mer tilbøyelig til å bite. Hundegård vil nok heller ikke fungere, hun er en hund som vil være der vi er.

Vår hund er nok ikke så usikker som den du beskriver, Cornflake, men jeg kjenner jo igjen mye av det du beskriver, og jeg er usikker på hva det gjør med meg og familien å skulle leve med tilpasninger i kanskje 8 år til...

Uff, det er vondt og vanskelig dette her.

Link to post
Share on other sites
  • 2 weeks later...

For meg høres det ut som om dere har brukt altfor mye tid og penger for å rette opp andres feil. Enten feilen ligger i arv eller miljø. 

Jeg hadde satt punktum for dette kapittelet, før hunden gjør større skade. Og det sier jeg fordi jeg har tatt over slike hunder før, og omplassert slike videre. Og at jeg omplasserte, det angrer jeg sårt på i dag etter et stygt bitt. 

Det spiser opp livet, og gjør tilværelsen som hundeeier forferdelig når livet må tilpasses rundt en uforutsigbar hund. Ikke bare for deg, men også for resten av familien din. Ved å omplassere hunden videre risikerer du bare å dytte problemet over på neste gang, fremfor å ta ansvaret for problemet som du har brukt mye tid og energi på. 

Jeg elsker hunder over alt på jord, men jeg er av den oppfatning at man ikke skal redde for å redde. Ofte er en avlivningssprøyte det mest humane valget. Hunden forholder seg ikke til at den skal dø, og den får avslutte livet på en fredelig måte.

I tillegg vet du at nå slutter alle bekymringer du har vedrørende hunden. Du slipper å få en telefon etter et par mnd. hvor den nye eieren forteller at den har bitt igjen og nå må avlives. Du slipper å forholde deg til at neste eier faller på samme konklusjon som deg, og omplasserer hunden videre. 

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
4 timer siden, javanese_tree_fox skrev:

Hunden forholder seg ikke til at den skal dø, og den får avslutte livet på en fredelig måte.

Nå vet jeg ikke hva du legger i ‘forholder seg til’ men dyr får med seg vesentlig mye mer enn mange tror.  
 

‘Fredelig måte’  tja.. jeg har vært med på endel avlivinger utført av veterinær som jeg på ingen måte vil karakterisere som ‘fredelige’..

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
41 minutter siden, QUEST skrev:

Nå vet jeg ikke hva du legger i ‘forholder seg til’ men dyr får med seg vesentlig mye mer enn mange tror.  
 

‘Fredelig måte’  tja.. jeg har vært med på endel avlivinger utført av veterinær som jeg på ingen måte vil karakterisere som ‘fredelige’..

Kanskje du har vært uheldig. Har du spurt veterinæren om årsaken?

Jeg jobbet en periode på dyreklinikk og var med på endel avlivninger. Heldigvis bare rolige.

Link to post
Share on other sites
2 hours ago, Lillekrapyl said:

Kanskje du har vært uheldig. Har du spurt veterinæren om årsaken?

Jeg jobbet en periode på dyreklinikk og var med på endel avlivninger. Heldigvis bare rolige.

Avliving av gammel, syk og sliten hund har jeg opplevd som godt — for hunden — men jeg fikk avlivet en middelaldrende, frisk katt hos veterinær, og selv om det var rolig, så var det ikke fredelig. Han fikk sterk angst da narkosen begynte å virke. Det blikket som ropte «Hjelp meg, mamma!» mens han kjempet mot narkosen. Ikke en god opplevelse. Avliving var den beste løsningen, alt tatt i betraktning, men ikke et godt minne. Kan lett se for meg at noen dyr kan få utagerende panikk om de ikke helt stoler på situasjonen og menneskene i rommet.

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Hei. For 2 måneder siden ble jeg far for første gang. Jeg har vert så lykkelig, men i dag ble jeg skikkelig satt ut. Min samboer / kone i 10 år sa at hun ikke ville ha hund lenger. Hunden vår er 4 år gammel og det var en avgjørelse vi tok sammen å få hund, men jeg var mer gira en henne da jeg har vokst opp med hund mens hun ikke har hatt noe særlig forhold til dyr. Hun sier at hun mer og mer det siste året har følt et ubehag ved å ha hund heller en glede og trives ikke med det lenger. Jeg tror også hun er ganske lei av å være ekstra påpasselig hele tiden da vi har en ganske kraftig liten plugg. Vi har en engelsk Staff som inntil for 2 år siden var snill mot alt og alle, selv aggressive hunder. Men etter to episoder med løse hunder hvor han ble angrepet er han blitt skeptisk til noen hunder, særlig hvis de viser litt tegn til agresjon, spesielt hann hunder. Skal sies at jeg har trent på deeskalering så jeg klarer stort sett å plukke opp og avvepne situasjoner som kunne ført til knurring og bjeffing selv når den andre hunden bjeffer i vei. Men nylig så var det en episode hvor kona ammet den 2 måneder gamle sønnen vår og hadde bundet hunden vår til et tre (kort bånd), men så kom en løs hund og det ble et basketak. Det var over ganske raskt, men hun ble ganske satt ut. Jeg er nå ganske fortvilet for uansett hvor mye jeg sier at jeg skal redusere lasten på henne å ha hund (stell, turer, rengjøring hjemme) så har hun sagt at hun bare ikke vil ha hund i hjemmet lenger.    Det gjør meg ganske fortvilet da jeg er villig til å snu livet mitt opp ned for å beholde hunden som jeg ser på som et familiemedlem, noe hun desverre ikke gjør lenger.    Kunne trengt noen gode råd...
    • Er det ellers ro rundt valpekassa?  Så lenge hun gjør det hun skal så tror jeg at jeg kanskje ville sørget for ro rundt kassa, minst mulig påvirkning fra dere som kan stresse eller påvirke på noe sett. Og se om det går seg til? Er det riktig temperatur der osv?  Jeg er ikke så godt på avel, bare "tenker høyt" 😊
    • Fra 2016-2018 ble om lag halvparten av alle registrerte corgis i Finland røntget, og kun ca 10% av cardigan og ca 20% av pembroke var fri, resten har HD. Jeg kjenner jeg er skeptisk til påstanden om at de ikke plages av sin diagnose og at dvergveksten gjør det vanskelig å lese bildene, all den tid man hører om hunder av rasen som har blitt avlivet pga. nettopp HD. Jeg ville nok sett til Sverige eller Finland om jeg var deg, og jeg ville nok ikke kjøpt dersom jeg ikke fant et kull med godt kartlagte linjer som har en relativt pen HD-statistikk.
    • Jeg bruker ikke noe sikkerhetsbelte, men det er kanskje lurt å gjøre dersom du skal bruke den mye og ofte og i mer urbane strøk. Jeg bruker kun å sette mine hunder i sekk ved skader eller i steinur hvis de er slitne. Har aldri opplevd forsøk på å hoppe ut eller andre problemer, og jeg har gått noen lange, røffe etapper med hund på ryggen. Er i grunn mer bekymret for at de ikke skal klare å hoppe ut og dermed bli skadet hvis jeg faller eller sklir med sekken på. Noe lignende denne typen med glidelås er mest funksjonell til å bare bære hund og annet småtteri i. På denne typen lar jeg hodet stikke ut på venstre eller høyre side, ikke foran på sekken slik det er på Kurgo. Med disse kan man bare glide igjen slik at det kun er åpning for halsen, trenger ikke å modifsere den på noen måte.
    • Det burde ikke være noe problem å nevne det ihvertfall, det er ikke uvanlig å vurdere flere kull. Du har jo også et luksusproblem nå som det er så stor etterspørsel. Er det noe forskjell i fôravtalene/vilkårene? Er begge oppdrettere du er trygg på at du kan samarbeide med halve hundens liv? Det er fordeler og ulemper ved å være fôrvert, den største ulempen ligger som oftest på verten. Nå vet jeg ikke hvor mye kunnskap og erfaring du har, men anbefaler deg å søke litt på forumet her og lese noen av trådene om å være fôrvert. I praksis tar du på deg å oppdra og holde noen andres hund, og dersom det blir konflikt så er det i prinsippet oppdretter som har eierskapet og retten på hunden.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...