Gå til innhold
Hundesonen.no

Etisk dilemma


Karianne Hansen
 Share

Recommended Posts

Jeg har behov for råd om et vanskelig valg for min hund på 6 år.

Hun ble omplassert til oss for tre år siden. Hun er en reservert og litt sky hund som elsker sin kjernefamilie, men som er skeptisk til og uinteressert i de fleste andre mennesker. Hun vokter sitt territorium, og ved flere anledninger har hun snappet/bitt/holdt fast armen på besøkende – både hos oss og hos tidligere eier. Det er denne adferden som er grunn til at hun ble omplassert til oss, og det ser ut til at det å bite har blitt en strategi for henne for å skape avstand. Hun gir ikke signaler som knurring e.l. i forkant.

Vi har søkt en del råd gjennom tiden hun har vært hos oss, og vi har jobbet mye med å styrke selvtilliten hennes med positiv trening. Vi har skjermet henne mye, og til dels også isolert oss litt. På denne måten går det greit det aller meste av tiden, men jeg kjenner hele tiden på utryggheten og frykten for at hun skal komme til å skade noen alvorlig, siden hun har trått over biteterskelen. Hun oppsøker ikke folk for å bite, men kan reagere sånn hvis noen kommer for nær, og da særlig her hjemme. Vi er nøye med å understreke at hun ikke vil bli klappet osv., men vi klarer jo ikke å forutse absolutt alle situasjoner. Det har vært ca. 10 episoder i løpet av den tiden hun har bodd hos oss. I noen av tilfellene burde man kanskje heller klandre menneskene som har kommet for tett på, men det er jo vanskelig å unngå alle sånne situasjoner.

Det har vært to episoder nå den siste måneden; en besøkende hos oss hvor hun tilsynelatende uten forvarsel hugget til i hånden hans (det ble et stort blåmerke, men ikke hull). Min bror (som hun kjenner) klødde henne bak øret, da hun plutselig tok hardt tak i armen hans og holdt hardt (det ble også stort blåmerke, men ikke hull). Jeg var der, men klarte ikke å se forvarsler forut for disse episodene, og det bekymrer meg.

Jeg har tenkt på omplassering, men jeg synes tanken på det er vanskelig. Jeg er livredd for at det ikke skal fungere for henne i enda et nytt hjem, og at hun skal bli en kasteball. Siden hun er en reservert type, føles det ekstra vondt å sende henne ut i en uviss fremtid. Jeg tenker på om hun bør avlives, men sliter veldig med å skulle ta den avgjørelsen, også. Det vil føles som et svik, men kanskje er det det som er det ansvarlige å gjøre? Vi har tenkt disse tankene lenge, de blir aktualisert når det skjer noe, og så blekner det igjen når ting har gått bra lenge.

Hun har et godt liv hos oss, og vi er uendelig glade i henne. Likevel tenker jeg at prisen kan bli for høy med alle tilpasningene, frykten for at hun skal skade noen og den sosiale belastningen det er å ha en hund som man ikke helt kan stole på. På turer fungerer hun fint, og hun er omgjengelig med andre hunder.

Hun er sjekket av veterinær og kiropraktor flere ganger mtp smerter, uten at det er funnet noe konkret.

Kan det forsvares å si at nok er nok, og at det å avlive henne kan være en riktig og ansvarlig avgjørelse? Eller er det uakseptabelt og egoistisk, når hun jo har glede av livet? Er det sannsynlig at vi vil kunne trene bort hennes strategi med å bite, eller har det festet seg såpass i løpet av flere år, at det vil være vanskelig å stole på det?

Jeg ønsker tilbakemeldinger, men ber om respekt for at dette er en vanskelig og sår situasjon.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig vanskelig! Jeg skjønner godt tankene dine. Og jeg ville nok ikke omplassert en slik hund. Hvis det er så ille at hun faktisk kan komme til å skade noen ordentlig så bør hun få slippe.

Har hun det faktisk bra? Jeg tenker at når hun føler behovet for å forsvare seg på denne måten så er hun ikke trygg i omgivelsene sine.

Jeg tenker at hvis dere virkelig vil beholde henne må det legges vesentlig arbeid i å holde henne trygg og jobbe med selvtilliten. Da MÅ dere legge til rette ALLE forhold og ta alle forholdsregler konsekvent i lang tid. Det høres jo ut som dere har gjort en del allerede.

Du sier dere har fått en del råd, fra hvem? Hvis dere har kontakt med en instruktør/hundetrener, hva sier de? Hvis dere ikke har kontakt med en tenker jeg at dere bør finne noen som kan komme hjem til dere å vurdere hunden og situasjonen, og se om det kan være hensiktsmessig med et treningsopplegg, eller om det bør vurderes å la hunden slippe. Det må være utrolig vanskelig, men det er tungt å leve med den usikkerheten for dere også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, Simira.

Jeg tenker at hun har det bra det meste av tiden, men at hun er utrygg når vi har besøk. Jeg tenker ikke at hun er en agressiv hund, og det er vanskelig å vite om hun virkelig ville kunne skade noen, men det er tungt å leve med den usikkerheten. Hvis det skulle skje at hun f.eks. skader et barn, ville jeg jo aldri kunne tilgi meg selv etter de forvarslene vi har fått.

Vi har en tomt hvor det ikke er så lett å legge til rette og å stenge av, så jeg kjenner på mye stress rundt det.

Vi har fått råd fra hundetrener og atferdsterapeut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er lov å la henne gå. Før eller siden kommer døden uansett. Så gammel som hun er vil dere aldri kunne stole på at det ikke skjer igjen. Hender er skjøre og viktige, og en skade kan få store konsekvenser for den som blir bitt. Ta f.eks. en profesjonell musiker (pianist, gitarist, etc). Vedkommende kan bli yrkesufør av «rett» skade i hånden. 

Det er vanskelig. Ingen andre kan ta den avgjørelsen for dere. Det er bare dere som vet hvor mye tilrettelegging som kreves for å trygge omgivelsene og om hundeholdet totalt sett kommer ut i pluss eller minus hva angår livskvalitet.

En avlivet hund lider ikke, men etterlatte kan føle skyld, skam og sorg. Sorgen vil jo komme uansett når og hvordan hunden ender sine dager. Skyld og skam kommer man seg utenom om avgjørelsen var riktig. Hundehold skal være et positivt tilskudd til livet, ikke bare en byrde, og ihvertfall ikke en fare for omgivelsene. Det er lov å sette et punktum for en slitsom situasjon. 

Noen ganger legger man for mye godvilje til, og det ender med alvorlige skader. Ta f.eks. «Hundcoachen» Fredrik Steen og rottweileren Harley. Steen er absolutt profesjonell og det hele endte allikevel med at Harley bet den nye eieren stygt i ansiktet og måtte avlives uansett, selv etter masse trening og arbeid med ham. Det er ingen skam å ikke få til voksne omplasseringshunder. Noen ganger er bagasjen fra fortiden for tung og de nevrale banene i hjernen for satt til å kunne kobles om tilstrekkelig.

Se for dere en tilværelse med en «normal» trivelig og omgjengelig hund. Er kontrastene for grelle så bør avgjørelsen være lett. Det er bare dere som vet.
 

Føler med deg ❤️

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er hun ordentlig gått gjennom mtp smerter? Dvs mer enn en standard helsesjekk av vet. 

Et alternativ mtp det med besøk er jo å venne hunden til å være på et eget rom evt på baksiden av en grind hver gang man får folk innom, og instruere i at hunden ikke under noen omstendigheter skal gås inn til. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor mottok en omplasseringshund når hunden var 6 år, da forrige eiere hadde fått barn og hunden var utrygg rundt barn (forsåvidt også andre hunder og fremmede mennesker). Hunden hadde veldig utydelige signaler, kunne komme logrende bort, for deretter å snappe etter/bite (men aldri så det ble hull eller blåmerke å snakke om) dersom man forsøkte klappe. Hunden levde til den ble 14 år hos mamma, men det måtte legges massivt tilrette rundt hele tiden. Ligge i bur dersom barn yngre enn 12 var på besøk, alle besøkende måtte få beskjed om å «bare overse hunden selv om hun kommer og vil hilse», hun kunne aldri gå løs, ikke møte andre hunder osv. jeg tror hunden levde et ok liv hos mamma med alle de tilretteleggingene hun fikk til, men har hele tiden tenkt selv at jeg ikke hadde stått i det. Hadde heller ikke omplassert den. Å være så engstelig og med så store kommunikasjonsvansker som den hunden må ha hatt, kan ikke ha vært godt for den heller, og for all del ære være mamma som la hele livet sitt tilrette rundt hunden, men det synes jeg ikke man verken kan kreve eller forvente at hundeeiere gjør. Tenker også det mest av alt er flaks at denne hunden aldri bet noen hardt, det hadde nok skjedd på et tidspunkt dersom mamma ikke var så konsekvent og nøye på å tilrettelegge og tilrettelegge og tilrettelegge alt. 
 

men skjønner det er et grusomt valg å ta. Samtidig - orker du leve, som mamma, 8 år til med så mange tilpasninger? Og hvor mange omplasseringshjem som et som mamma hadde finnes det egentlig der ute...? Jeg tenker det er helt greit å la hunden slippe, en død hund lider ikke ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svarene deres. Veldig godt å kunne dele noen tanker om dette?

Jeg tenker at hun har et godt liv. Hun er en flott hund på tur, kan går mye løs og er omgjengelig med andre hunder. Hun er også rolig her hjemme, så på mange måter er hun en super hund. Det er altså det å leve med utryggheten og tilpasningene som sliter på meg. Vi har fått råd om å skjerme, og det gjør vi mye. Vi har vurdert å få en ny atferdskonsulent hjem til oss for å vurdere situasjonen, men jeg er usikker på om det bare er starten på nok en lang rekke med råd og tilrettelegginger.

Vi har sjekket henne hos kiropraktor og veterinær med røntgen. Hun har noe stivhet i kroppen, og går fast på Rimadyl som ser ut til å hjelpe henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi mennesker er forskjellige, vi har forskjellige livssituasjoner og familier.

Så jeg snakker ut fra min del. Jeg har hatt flere hunder opp gjennom, både hunder jeg har hatt fra de var valper og hunder som jeg har kjøpt voksne.

For meg skal en hund være til mer glede enn besvær. Og for hunden selv - lever hunden et godt liv når den hele tiden er på "alerten" og kan snappe og bite til?

Jeg hadde helt ærlig vurdert avlivning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS; hvordan har dere det hjemme? Er det et evig renn av forskjellige folk eller kommer besøk mer i ‘kontrollerte’ former?  Det har litt å si, tenker jeg. Hadde det vært min hund hadde jeg gitt veldig klar beskjed til besøkende av enhver art, at hunden skal IKKE røres eller gies  oppmerksomhet av noen art. Hadde noen ikke respektert dette, hadde jeg vist dem utgangsdøren. 
 

Det er klart, dette er en hund med noen utfordringer utover det vanlige men som du beskriver hunden så fungerer den godt ellers og dere er glade i hunden. Da er det synd å avlive hunden tenker jeg.   Ut fra din beskrivelse så oppsøker hunden aldri noen og biter dem, bitt skjer når folk ikke respekterer hundens intimsone. Hunden har heller ikke skadet noen alvorlig,dvs med sår som følge.  Jeg tror nok muligens at hunden gir signaler på at hun er ubekvem men at disse er svake. Muligens fordi forrige eier har straffet signaler og hunden har da lært at det ikke nytter å gi signaler men at man må gå hardt tilverks  direkte.  Noe man absolutt bør være oppmerksom på som hundeeier, har sett endel stygge eksempler der. 
 

Skal hunden omplasseres må det være til folk som kan hund og respekterer hundens behov for å være i fred fra uønsket oppmerksomhet. Ikke til noen som mener at dette skal de ‘banke’ ut av hunden eller folk med     ‘reddningsbehov’ som mangler kunnskap. 
 

Legger til; du beskriver en hund som i mange andre land ville blitt ansett som helt normal og i ‘gamle dager’ ( da jeg vokste opp..) lærte vi at man ikke skulle røre andres hunder med mindre man fikk beskjed om at det var greit. I motsatt fall fikk man skylde seg selv hvis man fikk seg en skrape. Dessverre har vi fått et svært hundefiendtlig  samfunn, der hunder forventes å tåle alt, også helt idiotisk oppførsel fra folk/barn og  skulle hunden reagere på noen måte, er det enveis billett til dyrlegen. 

Endret av QUEST
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for innspill. Vi har ikke et renn av besøkende, men det hender det kommer folk innom, og gjerne uanmeldt. Tomten vår er sånn at det kan være vanskelig å ha helt oversikt over det. Er også litt skeptisk til å sette henne i bånd på tomten, da jeg tenker hun da vil føle seg med fanget og være mer tilbøyelig til å bite. Hundegård vil nok heller ikke fungere, hun er en hund som vil være der vi er.

Vår hund er nok ikke så usikker som den du beskriver, Cornflake, men jeg kjenner jo igjen mye av det du beskriver, og jeg er usikker på hva det gjør med meg og familien å skulle leve med tilpasninger i kanskje 8 år til...

Uff, det er vondt og vanskelig dette her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

For meg høres det ut som om dere har brukt altfor mye tid og penger for å rette opp andres feil. Enten feilen ligger i arv eller miljø. 

Jeg hadde satt punktum for dette kapittelet, før hunden gjør større skade. Og det sier jeg fordi jeg har tatt over slike hunder før, og omplassert slike videre. Og at jeg omplasserte, det angrer jeg sårt på i dag etter et stygt bitt. 

Det spiser opp livet, og gjør tilværelsen som hundeeier forferdelig når livet må tilpasses rundt en uforutsigbar hund. Ikke bare for deg, men også for resten av familien din. Ved å omplassere hunden videre risikerer du bare å dytte problemet over på neste gang, fremfor å ta ansvaret for problemet som du har brukt mye tid og energi på. 

Jeg elsker hunder over alt på jord, men jeg er av den oppfatning at man ikke skal redde for å redde. Ofte er en avlivningssprøyte det mest humane valget. Hunden forholder seg ikke til at den skal dø, og den får avslutte livet på en fredelig måte.

I tillegg vet du at nå slutter alle bekymringer du har vedrørende hunden. Du slipper å få en telefon etter et par mnd. hvor den nye eieren forteller at den har bitt igjen og nå må avlives. Du slipper å forholde deg til at neste eier faller på samme konklusjon som deg, og omplasserer hunden videre. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, javanese_tree_fox skrev:

Hunden forholder seg ikke til at den skal dø, og den får avslutte livet på en fredelig måte.

Nå vet jeg ikke hva du legger i ‘forholder seg til’ men dyr får med seg vesentlig mye mer enn mange tror.  
 

‘Fredelig måte’  tja.. jeg har vært med på endel avlivinger utført av veterinær som jeg på ingen måte vil karakterisere som ‘fredelige’..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutter siden, QUEST skrev:

Nå vet jeg ikke hva du legger i ‘forholder seg til’ men dyr får med seg vesentlig mye mer enn mange tror.  
 

‘Fredelig måte’  tja.. jeg har vært med på endel avlivinger utført av veterinær som jeg på ingen måte vil karakterisere som ‘fredelige’..

Kanskje du har vært uheldig. Har du spurt veterinæren om årsaken?

Jeg jobbet en periode på dyreklinikk og var med på endel avlivninger. Heldigvis bare rolige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, Lillekrapyl said:

Kanskje du har vært uheldig. Har du spurt veterinæren om årsaken?

Jeg jobbet en periode på dyreklinikk og var med på endel avlivninger. Heldigvis bare rolige.

Avliving av gammel, syk og sliten hund har jeg opplevd som godt — for hunden — men jeg fikk avlivet en middelaldrende, frisk katt hos veterinær, og selv om det var rolig, så var det ikke fredelig. Han fikk sterk angst da narkosen begynte å virke. Det blikket som ropte «Hjelp meg, mamma!» mens han kjempet mot narkosen. Ikke en god opplevelse. Avliving var den beste løsningen, alt tatt i betraktning, men ikke et godt minne. Kan lett se for meg at noen dyr kan få utagerende panikk om de ikke helt stoler på situasjonen og menneskene i rommet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...