Gå til innhold
Hundesonen.no

Kona vil ha hund, jeg vil helst ikke


Recommended Posts

Skrevet (endret)

Hei!

Kona og dattera vil ha hund, men jeg ønsker ikke det. Kona er vokst opp med hund og har mange gode minner fra det. Jeg har også hatt litt erfaring med hund via venner og familie og det har bekreftet min følelse av at jeg klart foretrekker å ikke ha det (selv om hundene har vært veloppdragne). Jeg har ikke noe spesielt imot hunder og forstår at mange er glad i dem, men ønsker bare ikke å ha en i hus selv, med alt det innebærer. Jeg har tidligere sagt at jeg kan gå med på at de anskaffer hund dersom jeg ikke får noe ansvar for den (det har jeg hverken helse, overskudd eller lyst til), fordi jeg forstår at dette betyr mye for dem. Men jeg har også tydelig sagt at jeg foretrekker å ikke ha hund, og er betenkt over hva det vil innebære i praksis. Jeg er for tiden syk og meget redusert og hjemmeværende.

Vi bor i enebolig, kona jobber fullt og er aktiv og trener, og jentungen som nærmer seg tenåra har fritidsaktiviteter flere dager i uka.

Ønsker råd mtp det jeg har beskrevet, samtaleemner og hva som bør avklares før evt. anskaffelse, hvilke raser som kan anbefales ("mellomstor" og rolig familiehund som ikke krever allverden og ikke røyter), om vi i det hele tatt burde anskaffe hund etc. Prøver bare å være ansvarlig og "føre var", men samtidig ta ønskene til jentene mine på alvor. : )

Hilsen mann i 30-åra

Endret av Anonymous
More info
Skrevet

Huff, det er så vanskelig å gi råd til familier som man aner ingenting om. Så dette blir ren synsing og magefølelse.

I utgangspunktet er jeg litt betenkt når en familie hvor ikke alle støtter det å få hund, tenker på å anskaffe en. En ting er å være nøytral eller litt lunken, men du virker vel mer enn skeptisk om jeg tolker deg rett. 

Det jeg er mest betenkt over er denne ansvarsdelingen. En hund griper virkelig dypt inn i en families hverdag og at en i husholdningen nærmest ikke skal forholde seg til hunden på noe vis ("ikke får noe ansvar") virker nærmest umulig. Og urettferdig overfor hunden. Hvis du er hjemme for tiden, hva slags forhold skal du ha til hunden da, feks? Overse den? Ikke en tur på plena for å tisse? Gi den vann? Hadde du hatt innstillingen at hovedansvaret lå hos de andre og at du gjerne hjelper til når helse og tid tillater det, så er det jo vesentlig mer å gå på. Men da er det viktig at de andre i familien forstår dine begrensninger. Og viktigst av alt så må ikke hunden bli et tema man bruker for å markere seg grunnet annen irritasjon. Type "Joda, akkurat nå er jeg både sprek nok og har tid nok til å gi hunden mat, men jeg er generelt irritert på deg så da hevder jeg min rett om at jeg ikke skulle ha noe ansvar for bikkja!" 

Når det er sagt så har jeg sett en del folk som aldri skulle ha dyr i hus, ga etter for partnerens ønske, for så å bli helfrest. Selv om det ofte sitter langt inne å innrømme det. En ting er å treffe andres hunder, en helt annen ting er å få en liten krabat i hus som trenger deg, som du virkelig lærer å kjenne, som viser deg hengivenhet... Nå aner jeg ikke hva slags helseplager du har, men for mange med helseplager vil nok en hund i huset være både en støtte og en mulighet til å få tankene ut av eget hode fra tid til annen. Det fordrer selvsagt at ikke oppgaven er større enn man makter med redusert helse.

For å bli veldig spesifikk så tror jeg spesielt det blir viktig at dere har tenkt i gjennom de første ukene/månedene med valpen (om dere går for valp). Hvis du er hjemme, men med sterkt redusert kapasitet, så er ikke det noen god løsning den første tiden. Det må være noen andre der også. For en valp krever enormt med oppmerksomhet. Gjerne ut hver time i begynnelsen, men det avtar relativt raskt. En plan må dere uansett ha. 

Rase? Det er så mye å velge i. Vær klar over at hunder som ikke røyter har andre ulemper. For det første slipper de hår de også, og ikke minst så kommer det litt skitt og slikt med dem også. Har man hund så blir det mer støvsuging. Men klart, noen raser slipper enormt med hår fra tid til annen og da blir det nok ekstra støvsuging. Ulempen med røytefrie raser er at de oftest trenger vesentlig mer pelsstell enn andre hunder, så det er greit å ta med i betraktningen. Jeg har ikke noe særlig oversikt over de røytefrie rasene, så andre kan sikkert si noe mer om hvilke som kunne egne seg med tanke på størrelse og aktivitetsnivå. Og så blir det jo viktig at dere i lag finner en rase dere liker - det er jo mye personlighet i de forskjellige rasene.

  • Like 6
Skrevet

Jeg tror også det blir vanskelig å ikke ta noe del i hundeholdet når dere bor under samme tak. Hva om resten av familien skal være borte "hele" dagen og du er hjemme? Det er som skrivd over her nesten umulig å ikke ha noe ansvar for hunden da. Men jeg tenker at i dette tilfelle er det jo kjempeviktig at dere skaffer en rase som gjør ting enkelt og greit for dere, og som ikke blir rot til frustrasjon og irritasjon for deg. En rase som feks krever lite pelsstell, røyter lite, og som ikke krever masse tur og stimuli. Og ikke minst bjeffer lite.

Ting jeg ville diskutert nøye på forhånd; Hvor mye tid har egentlig datra di til hunden hvis hun har flere fritidsaktiviteter i tillegg til skole og venner? Er det realistisk at hun hjelper til med tur i tillegg til det? Er kona klar for å gå tur hver dag? Hvem skal stelle pels, klippe klør, fore osv. Hva skal dere gjøre med hunden om dere skal på ferie? Hva skal dere gjøre i valpetiden om dere får dere valp? Skal man ha valp bør noen være hjemme med den de første månedene, og frem til den blir litt mer voksen må den luftes mye oftere enn en voksen hund. Skal noen gå på kurs med hunden? Hvilke grenser, rutiner og regler skal hunden ha? Og husk at det koster med mat, utstyr, forsikting, osv. 

 

  • Like 2
Skrevet

Nei. Bare nei.

Selvfølgelig kan én voksen ha hovedansvaret for en hund, men ikke eneansvar. Den hunden kommer til å endre hele familien, og da er det jo en fordel at den er ønsket av alle.

Prøv å låne en hund, se om du trives bedre med det enn du tror. Les om ulike raser og prøv gjerne å få deg selv til å endre mening, men ikke skaff hund om du egentlig ikke har lyst.

Skrevet

Siden du er hjemmeværende og din kone jobber, så ville ansvaret falt automatisk på deg hvis ikke kona di kan ta seg noe permisjon eller lignende. Høres i mitt hode ut som at hund ikke er noe for din familie. 

Skrevet

Mellomstor, ikkerøytende og ikke krevende er ikke så lett. Du har puddel, wheaten terrier, schnauzer og muligens et par til (pluss enkelte sære), men alle disse er forholdsvis aktive, og terrier og schnauzer kan være ganske krevende. Puddel er kanskje det nærmeste jeg vil foreslå.

Uansett synes jeg dere bør låne en hund i minst et par uker for å prøve ut hundelivet på forhånd. Flere gode argumenter over her. Det er vanskelig å ikke bli involvert, og ut fra det du beskriver er det du som har mest ledig tid (om ikke kapasitet) i familien?

Når det er sagt er det godt å ha selskap når man er mye hjemme, men det er selvfølgelig en del arbeid også.

Skrevet

All ære til deg for at du faktisk tenker på muligheten for å vurdere å imøtekomme ønskene til kone og datter :)
Jeg tror det kan finne på å bli en fin ting, gitt at dere på forhånd setter rammene for hvordan hundeholdet skal foregå. 
Jeg har to hunder, som er mine ;) 
Det innebærer at de er mitt fulle og hele ansvar, med noen ytterst få unntak (da snakker vi sengeliggende fordi så innmari sjuk at man ikke klarer å slepe beina med seg ut, som et utgangspunkt). 
Skal sies at fra å bare kose med hundene mine, har dette utviklet seg dithen at mannen min også lufter dem og går korte turer. 
Han fungerer også som godismaskin (noe hundene setter voldsomt stor pris på). 
Det skjedde noen endringer i hundeholdet etterhvert også. Har underveis gått fra dvergpinscher til husky :D 
Han takler det bra, det skal han ha. Som kone til en mann som helt fint kunne levd uten hund, kan jeg jo si at jeg verdsetter evnen hans til å la meg få utfolde meg, og drive med aktiviteter som gir meg glede hver bidige dag :) 
Så lenge man klarer å bli enig i hvem som gjør hva, og hvor ansvaret ligger (samt å kanskje være storsinnet nok til å bidra litt iblant, uten at man påtar seg mer enn man orker), så kan man fint ha hund i familier hvor ikke alle er like engasjerte. 
Men det krever noe, av alle sammen, også toleranse og respekt for forskjellige ståsteder. 

 

Skrevet

Synes du har fått mange gode svar. Tror du at du er typen som vil bli glad i hunden om dere får en? Eller vil du bare tolerere den? Dyr har jo en tendens til å krype under huden på en og de blir og skal være familie. Det blir som å adoptere et barn med fire bein og pels ? Men om du ikke ser for deg at du kan bli glad i den, så er det ikke rettferdig for noen, synes jeg. 

En ting er alt det praktiske med et dyr, hvem som skal gjøre hva, røyting, skitt, kostnader... noe annet er om man kan åpne hjertet sitt for et nytt familiemedlem. Å passe en hund et par uker vil kanskje ikke kunne gi deg svar på det. Det er noen annens hund, kanskje har man ikke kjemi og da blir man ikke glad i dem eller like knyttet til dem. Eller så har du flaks og passer en som du klikker med, som blir en god fotvarmer eller som får deg til å le og da vet du ? Det er vel noe med å kjenne etter om du kan kjenne ømmhet og varme for en hund. Kan du det, tror jeg mye er gjort. Alt det andre er praktiske ting dere kan finne ut av. 

  • Like 1
Skrevet
14 hours ago, jma said:

En rase som feks krever lite pelsstell, røyter lite, og som ikke krever masse tur og stimuli. Og ikke minst bjeffer lite.

Men hva skal man med hund da, hvis målet er at man verken skal se eller høre den :icon_confused:

  • Like 1
Skrevet

At en person har ansvaret for hunden fungerer bare når denne personen er hjemme, når den med ansvaret er borte er det den personen som er hjemme som må ta hunden uansett. Hunden vil mase, bjeffe, tygge på ting, gjøre ting som ikke er lov i huset, trenge luftetur og den vil bli syk i perioder, - når kona di ikke er tilstede vil alt dette falle på deg. Som hjemmeværende vil du automatisk få mye av ansvaret for hunden på dagtid, dermed tenker jeg at livssituasjonen dere er i per nå kanskje ikke er forenlig med anskaffelse av en hund.

Jeg kjenner et par mennesker som ikke ville ha hund, men som gikk med på det fordi det var et sterkt ønske fra samboer. De er glad i hunden selvfølgelig, men den er og blir et irritasjonsmoment i hverdagen. Det å måtte fysisk gjøre noe med hunden er en ting, men det følger også med andre ting som at hunden drar inn skitt og røyter, man kan ikke ha mat stående på bord/benker, man er uenige om regler rundt hunden, ferier må legges til når man får hundepass, bil må velges mtp. hund, det kan bli store økonomiske veterinærutgifter med hunden som gjør et inhogg i penger som skulle brukes til annet osv. Det er mange ting ved en hund som påvirker hele familien. Jeg har sett det fungere greit hos folk der de jobber slik at den som ikke ville ha hunden knapt tilbringer tid alene med hunden og den som ville ha hunden har den med på omtrent alt som skjer på fritiden. Men jeg har også sett dette fungere dårlig hos folk der det jobbes turnus og der den som ville ha hunden ikke er like engasjert.

  • Like 1
Skrevet (endret)

Takk for mange gode og insiktsfulle svar. Jeg har tidligere tenkt på mye av det som er skrevet, men det har også kommet frem flere for meg nye og gode poeng. Det er ikke tvil om at jeg er betenkt med rette. Vi har en del å prate igjennom over tid før det i det hele tatt blir aktuelt å vurdere anskaffelse av hund. Men tusen takk for alle svar, det var en slik respons jeg håpet på fra noen som har greie på emnet. ?

Endret av Anonymous
Oppdatering
  • Like 7
  • 2 weeks later...
Skrevet

Hei! Flott å høre at dere ønsker hund! Om ikke alle er klare for det, så er det kanskje lurt å vente? 
Jeg håper dere finner ut av det! Tenk på alle de gøye stundene med hund! Den blir en del av familien, å gjør familien enda bedre, etter min mening! Jeg er 17år, å min mor sa alltid nei, men nå har jeg en schæfer på 10mnd, og begge foreldrene mine å søstrene mine elsker han? Pluss en god grunn til å måtte gå på tur

Skrevet

Veldig mange gode svar her. Jeg vil også legge til det som skjedde med oss. Vi er en familie på 4, jeg var 13 år da vi fikk hunde vår. Det var jeg og søster som maste, pappa var negativ. Men han gikk med på det til slutt. Med tiden begynte han på eget initiativ å ta alle morgenturene og kveldsturene. Jeg tror han satte pris på de turene :) Det var ikke fordi vi ikke gadd, men fordi han ville det selv. Så det kan hende at en egen hund vil du bli glad i, det er noe helt annet enn å passe andres. Men som også flere har poengtert, det kan også gå andre veien go bli et irritasjonsmoment i hverdagen. 

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...