Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Blar gjennom diverse innlegg og temaer, og ser at mange av dem handler om hunder som er redde og/eller aggressive. Mental helse skal så vidt jeg vet være relativt arvelig (mangler kilder pt). Kjenner også til eksempler hvor hunder brukes i avl på tross av det som kan tolkes som frykt/aggresjon. Triste greier. Hvordan  vektlegger dere mental helse i avl og ved kjøp av ny hund? 

Skrevet

Etter å ha fått ei med dårlig genetisk pakke, som også ble dårlig sosialisert før hun ble levert, vil det vektlegges MYE ved neste hund. Orker ikke ha enda en hund som har ræva mentalitet, spesielt ikke av den størrelsen.. Hannen er fra samme oppdretter, og han har et helt fantastisk gemytt, men andre foreldre.. Hun ble i utgangspunktet kjøpt for å avle hvis hun hadde bra helse og eksteriør, men er uaktuelt med det gemyttet. 

Skrevet
57 minutes ago, Cocky said:

Blar gjennom diverse innlegg og temaer, og ser at mange av dem handler om hunder som er redde og/eller aggressive. Mental helse skal så vidt jeg vet være relativt arvelig (mangler kilder pt). Kjenner også til eksempler hvor hunder brukes i avl på tross av det som kan tolkes som frykt/aggresjon. Triste greier. Hvordan  vektlegger dere mental helse i avl og ved kjøp av ny hund? 

Mye, kanskje det jeg vektlegger mest i valg av hvor jeg skal kjøpe hund. Vanskelig tema, både fordi det er så forskjellig hva man legger i ting, hva man ser og ikke ser osv og i mange tilfeller er man egentlig avhenging av at oppdretter/eier eller hvem det nå er som sitter på informasjonen er ikke bare ærlig, men faktisk _vet_ hva de snakker om, noe dessverre veldig mange ikke vet. Dessverre ikke alltid like pålitelig å se på div mentaltester heller for de som bruker det, men stort sett gir de jo en viss pekepinn, spesielt der hele kullet er testet. Og det er jo det neste, det er jo, som det meste ellers i avl, ikke bare avhengig av foreldrene, men hvordan linjene er. Hvordan er resten av kullet foreldrene kom fra? Besteforeldre, deres søsken? Hvordan har foreldredyra evt avlet ved tidligere kull osv. Men, når det er sagt så er det jo egentlig hovedsaklig der man ønsker avlsdyr at det er veldig viktig for kjøper at linjene er jevnt over stødige og homogene mtp mentalitet. Skal man "bare" ha en hund så er det strengt tatt bare individet som er viktig i første omgang, så det viktigste er kanskje å velge en kunnskapsrik oppdretter som er god på å se hva som bor i valpene før salg, flinke på å teste de ut og gjerne flink på sosialisering og miljøtrening også. Det er ikke avgjørende, men det skader sjeldent. Missforstå meg rett, alle bør støtte opp under de som har fokus på god mental helse, det er det eneste som kan bedre helheten i rasen, og det vil vell de fleste. Da er det også lettere å kjøpe hund i fremtiden med mindre risiko for å få en dårlig en, men skal man bare sikre seg et bra individ som passer til seg så er rett oppdretter som kan å se, er ærlig om hva de ser og ikke gir deg noe annet enn det du har sagt du vil ha det viktigste. 

  • Like 1
Skrevet

Har en av hver, og hvis det blir flere hunder så vektlegger jeg det enda mer, om hvordan foreldrene er.  Den ene hunden min har kanllbra mentalitet, og kommer fra stødige foreldre. Den andre har en usikker mor, og det vises at det har blitt arvet.   Men som sagt over her så er det jo ulikt på hva folk mener og hvordan de ser på ting. At hunden er redd på nyttårsaften og ved skudd eller høye lyder, betyr vel ikke så mye, mener vel noen. Men sannheten er jo at det er en svakhet.     Jeg synes alt for mange hunder brukes i avel, som ikke skulle ha vært, fordi mentaliteten ikke er god nok.

  • Like 2
  • Thanks 2
Skrevet

Selvfølgelig er mentalitet, sammen med helse, det viktigste jeg ser etter i en hund. Dessverre er mentalitet et vanskelig kriterie å hanskes med da det ikke finnes noen objektiv, konkret måte å måle det på.

Vurdering av mentalitet vil alltid være subjektivt. Man vil alltid gå ut fra egne erfaringer og sitt eget syn. Det som er et problem i min hverdag, trenger ikke å være et problem i en annens hverdag. Det jeg anser som usikkerhet, kan en annen  oppfatte som å være reservert.

Det er ingen helt klare definisjoner på mange mentale egenskaper, selv mellom mentaltestere kan det være uenighet om begreper og hva man egentlig "ser". En mentaltest kan også bare gi en pekepinn på hundens mentale egenskaper, den sier ikke nødvendigvis så mye om hvordan hunden fungerer i den situasjon som er aller viktigst: den urbane hverdagen.

Man er avhengig av å ha en fot innenfor miljøet for å få sett nok hunder til å kunne gjøre seg opp en egen mening om hvilke linjer som er gode/dårlige. Å se mor/far et kort øyeblikk på en random utstilling, konkurranse eller i oppdretters hjem sier egentlig lite.

Deretter er det sånn at leter man grundig nok, vil man alltid finne grums på alle linjer. Å da vurdere hvilken frekvens av sykdom/mentale issues som skal kvalifisere til bra/dårlig er også en subjektiv vurdering, ikke minst avhenger det av rase.

  • Like 1
Skrevet (endret)

Flere interessante refleksjoner her, og det er selvfølgelig vanskelig å vurdere om hundene, når de er valper,  er mentalt friske nok til å fungere i en vanlig hverdag. Eller til spesifikke oppgaver. Samtidig er det variasjoner mellom rasene, selv om individuelle forskjeller kan være større. Også kommer miljø og trening inn som en formende faktorer.. Med alle disse forbeholdene har jeg latt meg fortelle av folk knyttet til Svenska Lantbruksuniversitetet at mental helse er ganske arvelig, og gjennom tester og forskning har de kartlagt typiske, mentale egenskaper hos flere raser. Altså finnes det relativt pålitelig informasjon om hva man bør være oppmerksom på av mulige svakheter ved valg av rase. 

Det er også et dyrevelferdsproblem når man avler på hunder med dårlig psyke (jada, aldri noen garanti). Redde hunder som ikke tåler en vanlig hverdag, har det ikke bra. Og redselen/angsten/aggresjonen kanskje er den vanligste grunnen til omplassering. Ifølge en studie fra SLU, er det faktisk den vanligste årsaken i Sverige. Svak mentalitet kan stille store krav til eieren for å gi hunden et greit liv.

Endret av Cocky
Skrevet

For å si det sånn; måtte jeg velge mellom fysiske eller mentale helseproblemer hos hunden, tar jeg det fysiske any day. Jeg har hatt en hund med alvorlige atferdsproblemer, og det var så ødeleggende både for min og ikke minst hundens livskvalitet at jeg nå i ettertid nesten ikke skjønner at det var mulig å leve sånn. Men det er nok mye man ikke ser når man står midt i det.

Spørsmålet er hvordan det skal håndteres mtp. avl, for det er vel liten tvil om at gemytt kan være arvelig. Mentaltester (i hvert fall den norske MHen) sier lite om arvelige disposisjoner (hvis jeg ikke husker feil er det bare ett av momentene som beviselig kan knyttes til arv?), og skal en slik test ha verdi må hele kullet testes og vurdres innbyrdes. Dermed er det nok mange som ikke ser nytteverdien i rutinemessig mentaltesting før avl.

  • Like 1
Skrevet
15 hours ago, Wilhelmina said:

For å si det sånn; måtte jeg velge mellom fysiske eller mentale helseproblemer hos hunden, tar jeg det fysiske any day. Jeg har hatt en hund med alvorlige atferdsproblemer, og det var så ødeleggende både for min og ikke minst hundens livskvalitet at jeg nå i ettertid nesten ikke skjønner at det var mulig å leve sånn. Men det er nok mye man ikke ser når man står midt i det.

Spørsmålet er hvordan det skal håndteres mtp. avl, for det er vel liten tvil om at gemytt kan være arvelig. Mentaltester (i hvert fall den norske MHen) sier lite om arvelige disposisjoner (hvis jeg ikke husker feil er det bare ett av momentene som beviselig kan knyttes til arv?), og skal en slik test ha verdi må hele kullet testes og vurdres innbyrdes. Dermed er det nok mange som ikke ser nytteverdien i rutinemessig mentaltesting før avl.

Mulig det er bare en av tingene de har konkludert med gjennom studier at er arvbart med stor sikkerhet, men jeg vil nå si at det meste er arvbart. Og når man ser hvor forskjellige ens egne hunder kan ende opp til tross for likt miljø, hvor forskjellige valper i et kull kan bli, eller hvor like (alt ettersom hvor homogene linjene er) så ser man fort hvor mye arv har å si. Samme hva som er bevist eller ikke. Problemet med studier er at de ofte ikke tar høyde for mer enn bare foreldredyr feks så da blir fort konklusjonen at mor og far er bra, et eller flere avkom er ikke bra = ikke arvelig.. sånn veldig enkelt forklart da, men ja. Men begynner man å se på linjer så er det ofte en rimelig synlig rød tråd. MH som avlsverktøy er avhengig av at alle eller iallefall så mange som mulig sjekkes i vært kull, nettopp fordi helhet er så utrolig viktig. Og selvsagt kartlegging, både av tidligere generasjoner og av hva disse foreldredyra har avlet før. Dog går jo en MH igjennom en hel del av hunden, og selv der bare enkeltindivider er testet så sier det jo fortsatt masse om individet. Du får ingen fasit på hva dette individet vil nedarve, men det er jo fortsatt av en viss verdi på lik linje med alt annet vi sjekker på individnivå :) Heller et individ med MH, i tillegg til alt det andre man sjekker enn ingen MH på noen. Om man ikke vet hvordan stå er på linjene så er jo individet det man kan sjekke og det skader jo ikke å kvalitetssikre på individnivå heller :) 

Et annet utfordringsmoment mtp mentalitet og oppfatning om arvbarhet osv er jo at det er ikke alt som vises like godt. Eller ihvertfall ikke kommer igjennom som problematisk på noe vis. Og det er jo fint om man bare skal ha en hund. Skal man avle derimot så kan det jo være veldig viktig, og da bør man greie å se hundens genetiske svakheter og potensielle utviklinger i avl og ikke bare stille seg bak at dette er en trivelig og enkel hund i hverdagen så da må det jo gå bra, mh'en må være feil, dårlig dag osv. Mange usikre hunder går jo inn i en unnvikende tillstand. De hverken utagerer eller stikker i panikk. De ser ikke nødvendigvis stressa ut en gang. Men de er likevell så redde at de bare går i lockdown. Nekter å forholde seg til det som er ekkelt osv, ser ikke på det, demper med snusing, snu ryggen til etc. Ting man ikke en gang trenger å legge merke til om man ikke vet om det og ser etter, men som sier mye om ting man bør passe på i avl. Det er en usikkerhet der og blander man dette med en hund med mer tyngde, mer skarphet, mer mot så kan man få en passe kjip blanding av en hund som fortsatt er usikker, men som går på istedet. Feks. Eller man kan få mer reaktive hunder i andre retningen, slike som stikker i panikk feks. Også kan man jo legge inn faktorer som at en del av disse greiene går igjennom tester også, uten at det blir sett. Oppdrettere med lang fartstid og rykte på seg for å være veldig gode på feks mentalitet og rasen osv som da kommer med uttalelser som folk bare svelger rått (også viser det seg kanskje at disse er langt fra så flinke og erfarne som det blir påstått) m.m. vell, det blir et fryktelig vanskelig tema.. For ikke å snakke om alle variablene innen mentalitet. Usikkerhet er ikke bare usikkerhet, aggresjon er ikke bare aggresjon. ofte er det kombinasjonen av flere svakheter som er avgjørende for utslag og ikke bare en ting(derfor enda vanskeligere å forutse). Egentlig et håpløst tema.. 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...