Gå til innhold
Hundesonen.no

Ønsker allsidig og livlig hund


Helene91
 Share

Recommended Posts

Hei!

Er i planleggingsfasen av ny hund og har begynt å gjøre research på aktuelle raser. Vi har sett på toller, men er åpne for andre forslag. Vi lurer også på om tolleren kan passe oss. Virker som en allsidig og herlig hund hvis man er heldig med individet.

Ønsker oss:

- Størrelse medium til stor

- Ingen spesielle preferanser på pels, men ønsker ikke massevis av pelsstell

- Bør kunne gå løs

- Førerorientert, men må greit med andre mennesker og barn

- Hunden vil få 1-2 timer tur i skog og mark hver dag + psykisk stimuli

- Ønsker en hund som kan være med på alt. Dvs. trekking på ski, sykkel, jogging, teltturer. En hund med futt og fart, men som også har en god avknapp og kan slappe av når det trengs.

Samboer driver med jakt på gås og and og synes det hadde vært moro å ha med hunden på dette, men det er ikke et krav. Ellers vil vi trene lydighet og spor/nosework på hobbynivå. 

Sammen har vi hatt en hvit gjeterhund og jeg har vokst opp med flat. En ny hvit gjeter er heller ikke helt utelukket, men pga rasens utfordringer ift til psyken vet vi ikke om vi tør å prøve igjen. Embla ble avlivet 2 år gammel grunnet dårlig mentalitet.

Håper det er noen som har noen gode tips til oss :D

 

 

Endret av Helene91
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for tilbakemeldinger!

Toller står høyt på lista, men jeg har lest om folks erfaringer og det virker som det er mye «rart» der ute. Er det noen her som vet hvilke oppdrettere man bør undersøke nærmere?  Mentalitet er veldig viktig for oss. 

Belger (langhår) vurderte vi forrige gang og er absolutt noe jeg kunne tenkt meg en gang i fremtiden. 

Jaktlabrador har vi faktisk tittet på. Må lese mer om de :)

 

Edit: Er det noen som har kjennskap til tolleren som kan fortelle litt om de? Er det mye lyd? Mye stress? Hvordan er de med andre hunder og er de generelt skeptiske til fremmede mennesker? Vi vil ha tispe, dersom det har noe å si.

Endret av Helene91
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Helene91 skrev:

Toller står høyt på lista, men jeg har lest om folks erfaringer og det virker som det er mye «rart» der ute. 

Nesten uansett hvilken rase eller variant av rase du velger så vil du få servert det argumentet at det er mye «rart» der ute. Leser du nok så vil du til slutt ikke stå igjen med en eneste valgbar rase :D Moralen er, som alltid, at man må være veldig nøye med valg av oppdretter.

Når det er sagt så gikk nok toller-avlen på en liten smell for noen år siden da den plutselig ble dratt fram som den perfekte familihunden både her og der med påfølgende økning i popularitet og flere useriøse oppdrettere som hev seg på bølgen. Hunder med mye nerver/usikkerhet som tidvis kunne slå over i aggresjon ble resultatet. Noe av det kan kanskje skyldes at det havnet veldig aktive hunder i hjem som ikke hadde tid til en aktiv hund ... Men uansett, det skal da være fullt mulig å finne gode tollere fremdeles.

Samtidig så mener jeg det er lurt å ikke låse seg til en rase om man ikke «må». Spesielt når man velger blant retrievere til hobby-bruk. Det er nok likheter mellom alle retriever-rasene (selv om tolleren vel er den som skiller seg mest ut) til at om man tror man kan ha det like bra med hvilken som helst av dem, så er det jo mange flere gode oppdrettere å velge i om man ikke låser seg til en eller to av dem. Og ut fra det du skriver så tror jeg alle kan passe like bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En stor overvekt av de tollerne jeg har møtt/kjent til har enten hatt dårlig helse (mye immunrelaterte problemer) fra de er små eller som plutselig oppstår i voksen alder, og/eller mentale problemer. Hører fra flere tidligere eiere at de ikke tør kjøpe seg toller igjen.

Er kanskje noen her på forumet som kan peke deg i riktig retning, men jeg har inntrykk av at det er en rase man må være forberedt på å lete med både lykt og lupe i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tolleren er fantastisk om man finner riktig individ, i alle fall :) Vår er enda bare 10 måneder, men føler jeg kan si en del om hvordan han er selv om han ikke er helt voksen enda. Han er miljøsterk og stødig, kan være med på jobb i sentrum og ligge rolig en arbeidsdag og være med på møter. Han er glad i å jobbe og er med på alt fra lydighet til jakttrening og lærer fort, er glad i mye forskjellig slags lek og er veldig lett å belønne. Han går inn i nye situasjoner med en "HER ER JEG! :D " type holdning, trygg på seg selv og tenker at det han ikke har opplevd før, må jo være noe gøy. Han har god kroppskontroll og ikke redd for rare underlag, vil klatre på alt og ingenting er en hindring for ham, så jeg må noen ganger be ham huske på tyngdekraften :P Han hilser gjerne på både voksne og barn, er vennlig og liker oppmerksomhet, men er ikke alltid han har så god tid til massevis av kos hvis vi møter folk som vil hilse på ham på tur, for da er han så opptatt med andre ting. Men f.eks. nye folk på jobb eller som kommer på besøk er han nysgjerrig på og vil bort til. Han er veldig glad i alle slags hunder, men nå er han jo veldig ung enda, så hvordan han vil være med andre hunder når han blir 2-3 år vet jeg jo ikke.

Du nevner lyd, og det har han! Det er nok ganske typisk for rasen. Er litt vokt og han tyr lett til lyd i andre situasjoner også, f.eks. om han er ute i hagen og leker for seg selv kan han plutselig lekebjeffe på ei kongle, eller han kan frustrasjonsbjeffe om han vil ha noe han ikke får tak i. Men når han er "på jobb" og vi trener sammen, er han veldig stille. Jeg har vært bevisst på det hele veien og belønnet ro og stillhet mye.

Stress er også lett å få i en toller. Man bør bruke tid på rotrening, selvkontroll og ikke gjøre ting som stresser opp veldig, som f.eks. å hive pinner på vann hele tida. En del tollere blir veldig stressa av å se vann, men man kan gjøre en del for å forebygge. Og så bør man verken overstimulere eller understimulere, men sånn er det jo for alle hunder :)

Vi ønska oss en skikkelig arbeidshund som er stødig og glad og kan være med i alle slags miljøer, og det har vi fått :)

Det er stor forskjell på tollerne, av grunner som er nevnt her - de ble kjempepopulære, man får solgt valper uansett hvordan kombinasjonen måtte være, noen valpekjøpere vil bare ha en søt hund i hendig størrelse og er ikke interessert i å være aktiv med hunden... Da blir det mye rart. Og det er jo litt sykdom og dårlig mentalitet med uaikkerhet og slikt, så det gjelder å velge en seriøs oppdretter som har mye kunnskap om linjene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, tillien skrev:

Nesten uansett hvilken rase eller variant av rase du velger så vil du få servert det argumentet at det er mye «rart» der ute. Leser du nok så vil du til slutt ikke stå igjen med en eneste valgbar rase :D Moralen er, som alltid, at man må være veldig nøye med valg av oppdretter.

Når det er sagt så gikk nok toller-avlen på en liten smell for noen år siden da den plutselig ble dratt fram som den perfekte familihunden både her og der med påfølgende økning i popularitet og flere useriøse oppdrettere som hev seg på bølgen. Hunder med mye nerver/usikkerhet som tidvis kunne slå over i aggresjon ble resultatet. Noe av det kan kanskje skyldes at det havnet veldig aktive hunder i hjem som ikke hadde tid til en aktiv hund ... Men uansett, det skal da være fullt mulig å finne gode tollere fremdeles.

Samtidig så mener jeg det er lurt å ikke låse seg til en rase om man ikke «må». Spesielt når man velger blant retrievere til hobby-bruk. Det er nok likheter mellom alle retriever-rasene (selv om tolleren vel er den som skiller seg mest ut) til at om man tror man kan ha det like bra med hvilken som helst av dem, så er det jo mange flere gode oppdrettere å velge i om man ikke låser seg til en eller to av dem. Og ut fra det du skriver så tror jeg alle kan passe like bra.

Det er sant, men har inntrykket av at tolleren har sine utfordringer når det kommer til avl nettopp på grunn av det du skriver om voldsom populæritet og mye useriøst.

Jeg er litt redd for at golden og labrador av utstillingslinjer kan bli litt for daffe og tunge, mens jaktlinjer kan bli for mye. Må undersøke mer her. Flat vil jeg ikke ha igjen av andre grunner. Toller av moderate linjer er derfor det jeg ser på som mest aktuelt av retrieverrasene.

1 time siden, Tyttebæra skrev:

En stor overvekt av de tollerne jeg har møtt/kjent til har enten hatt dårlig helse (mye immunrelaterte problemer) fra de er små eller som plutselig oppstår i voksen alder, og/eller mentale problemer. Hører fra flere tidligere eiere at de ikke tør kjøpe seg toller igjen.

Er kanskje noen her på forumet som kan peke deg i riktig retning, men jeg har inntrykk av at det er en rase man må være forberedt på å lete med både lykt og lupe i.

Huff, det er dette som holder oss igjen... Er redd for å få et nytt «nervevrak».

1 time siden, simira skrev:

Chrilika-hundene liker jeg ihvertfall godt, og Kate hjelper sikkert å navigere litt i miljøet også. Ellers er det vel et par aktive tollerfolk her inne, @Betty og @Thea ihvertfall, muligens @litchi (hadde eller har?)?

Takk for tips :)

4 minutter siden, Thea skrev:

Tolleren er fantastisk om man finner riktig individ, i alle fall :) Vår er enda bare 10 måneder, men føler jeg kan si en del om hvordan han er selv om han ikke er helt voksen enda. Han er miljøsterk og stødig, kan være med på jobb i sentrum og ligge rolig en arbeidsdag og være med på møter. Han er glad i å jobbe og er med på alt fra lydighet til jakttrening og lærer fort, er glad i mye forskjellig slags lek og er veldig lett å belønne. Han går inn i nye situasjoner med en "HER ER JEG! :D " type holdning, trygg på seg selv og tenker at det han ikke har opplevd før, må jo være noe gøy. Han har god kroppskontroll og ikke redd for rare underlag, vil klatre på alt og ingenting er en hindring for ham, så jeg må noen ganger be ham huske på tyngdekraften :P Han hilser gjerne på både voksne og barn, er vennlig og liker oppmerksomhet, men er ikke alltid han har så god tid til massevis av kos hvis vi møter folk som vil hilse på ham på tur, for da er han så opptatt med andre ting. Men f.eks. nye folk på jobb eller som kommer på besøk er han nysgjerrig på og vil bort til. Han er veldig glad i alle slags hunder, men nå er han jo veldig ung enda, så hvordan han vil være med andre hunder når han blir 2-3 år vet jeg jo ikke.

Du nevner lyd, og det har han! Det er nok ganske typisk for rasen. Er litt vokt og han tyr lett til lyd i andre situasjoner også, f.eks. om han er ute i hagen og leker for seg selv kan han plutselig lekebjeffe på ei kongle, eller han kan frustrasjonsbjeffe om han vil ha noe han ikke får tak i. Men når han er "på jobb" og vi trener sammen, er han veldig stille. Jeg har vært bevisst på det hele veien og belønnet ro og stillhet mye.

Stress er også lett å få i en toller. Man bør bruke tid på rotrening, selvkontroll og ikke gjøre ting som stresser opp veldig, som f.eks. å hive pinner på vann hele tida. En del tollere blir veldig stressa av å se vann, men man kan gjøre en del for å forebygge. Og så bør man verken overstimulere eller understimulere, men sånn er det jo for alle hunder :)

Vi ønska oss en skikkelig arbeidshund som er stødig og glad og kan være med i alle slags miljøer, og det har vi fått :)

Det er stor forskjell på tollerne, av grunner som er nevnt her - de ble kjempepopulære, man får solgt valper uansett hvordan kombinasjonen måtte være, noen valpekjøpere vil bare ha en søt hund i hendig størrelse og er ikke interessert i å være aktiv med hunden... Da blir det mye rart. Og det er jo litt sykdom og dårlig mentalitet med uaikkerhet og slikt, så det gjelder å velge en seriøs oppdretter som har mye kunnskap om linjene.

Din hund høres jo helt super ut! Dette med lyd og stress er noe vi kommer til å være obs på og trene på fra starten.

Kan jeg få spørre om hvilken oppdretter han er fra? :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Helene91 skrev:

Det er sant, men har inntrykket av at tolleren har sine utfordringer når det kommer til avl nettopp på grunn av det du skriver om voldsom populæritet og mye useriøst.

Jeg er litt redd for at golden og labrador av utstillingslinjer kan bli litt for daffe og tunge, mens jaktlinjer kan bli for mye. Må undersøke mer her. Flat vil jeg ikke ha igjen av andre grunner. Toller av moderate linjer er derfor det jeg ser på som mest aktuelt av retrieverrasene.

Akkurat som det sikkert gjøres blant tolleroppdrettere så avles det hunder i hele spektrumet både når det gjelder labrador og golden. Foruten de oppdrettere som eksplisitt avler det de kaller «dual purpose» (en slags mellomting) så er det goldener og labber med futt i i det som kan kalles utstillingslinjer. Og så er ikke godt avlede jaktvarianter tønner med nitroglyserin heller ... Men det er langt fra en hvit gjeter (de jeg har møtt i alle fall) og en jaktgolden, feks - HGen kan fort virke lettere anemisk til sammenligning :)

Uansett, toller er er bra valg så lenge du gjør hjemmeleksa. Bare pass på å ikke gå i den fella at du begynner å inngå kompromisser når du velger oppdretter. Noe som kan være lettere å gjøre jo færre man har å velge mellom. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Jeg har to tollere, så jeg kan jo dele mine erfaringer. Jeg har en på over 7 år og en som er 4 mnd. Hun eldste, Litchi, er fra utstillingslinjer og fra en oppdretter som ikke lengre er godkjent av retrieverklubben om jeg har forstått det rett:icon_redface: 

Likevel har jeg vært veldig heldig med Litchi. Hun er et arbeidsjern og for det meste stabil rundt andre hunder. Problemene jeg har med hun er at hun er tøff i trynet mot noen hunder på avstand, noe jeg tror grunner i usikkerhet hos henne. Hun har alltid virket som om hun ikke har noe glede av å være med andre hunder, og vil helst henge med oss mennesker i stede. Mennesker er det beste i hele verden.  Hun er en fin og allsidig hund, hun er glad for alt av aktivitet men kan også slappe av der hun er kjent. Hun stresser litt om vi plutselig skal slappe av nye steder, men det er en treningssak. Føler at det generelt kan bli litt stress hos tolleren som @Thea skriver. Vi har trent mye rally-lydighet og lydighet, men har lagt konkurreringen på hylla på grunn av at hun har kreft. 

Link, som er valpen, er fra mer brukslinjer enn Litchi. Nå er det jo bare spennende å se hvordan han utvikler seg, men han er veldig trygg på alt og alle, førerorientert og fornøyd med livet enn så lenge :ahappy:  

Det høres ut som en toller hadde passet for dere,  men som folk skriver er det mye rar avl, så det er viktig å sette seg godt inn i det. Vi satt jo oss ikke så godt inn i det med Litchi. Vi var førstegangseiere og visste ikke helt hva hvordan man skulle finne ut av sånt :P 

Endret av litchi
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 hours ago, Helene91 said:

Jeg er litt redd for at golden og labrador av utstillingslinjer kan bli litt for daffe og tunge, mens jaktlinjer kan bli for mye.

 

Det trenger de ikke å bli. Jeg har ikke lyst på golden eller labrador selv, men jeg har usannsynlig lyst til å ha en av utstillingslinjer bare for å bevise at de faktisk både kan holdes slanke og aktive (jeg kjenner heldigvis andre som greier å bevise det, blant annet en i NRH). Du  må såklart se litt på kroppsbygningen i linjene, men det finnes utstillingslinjer som ikke har bygget opp hundene til bulldosere.

10 hours ago, Snickers said:

Lapsk vallhund? Oppfyller alle kravene dine. :) Mentalt sterke, rolige, avbalanserte hunder med futt i når det trengs. 

Lyd. Jeg bare sier det. Nå er det ikke sikkert det er viktig for TS, men det er årsaken til den faller ganske langt ned på lista mi, der den ellers passer mine kriterier veldig bra.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 hours ago, Helene91 said:

Din hund høres jo helt super ut! Dette med lyd og stress er noe vi kommer til å være obs på og trene på fra starten.

Kan jeg få spørre om hvilken oppdretter han er fra? :)

 

Han er fra Heliomar i Nord-Trøndelag :) Ellers har jeg inntrykk av at bl.a. Inlicio og Blazing sun også er seriøse folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på min 3 og 4 toller nå, og jeg er veldig glad i rasen. Sier meg enig i de som sier at en må være nøye på hvor en kjøper fra, det er flere oppdrettere som avler helt hodeløst siden tollere er utrolig lettsolgte. Da jeg planla kull så hadde jeg så mange som tok kontakt og ville kjøpe toller, at jeg kunne hatt tre-fire normalstore kull og fått solgt alle om jeg ikke hadde vært så nøye på eierne. 

Toller er en rase med stor variasjon, både eksteriørt og i måten å være på. De er ikke delt på samme måte som labrador og golden, men det er unektelig større sjans for å få en som fungerer til jakt eller hundesport ved å gå etter oppdrettere som fokuserer på det. Noen tenker bare på utstilling, og glemmer å se på egenskapene også. Det er ofte noe ventetid på en bra toller, men dersom en er aktiv og ønsker å bruke hunden til jakt så hopper man gjerne frem i køen hos de fleste oppdretterne (i alle fall hos de jeg kjenner). 

Jeg har to tollertisper nå, ei på 6,5 år og ei på 10 måneder (yngste er søsteren til Thea sin Kuling, og eldste er fra Blazing sun i Tønsberg). Begge to er arbeidsjern, samtidig som de er veldig behagelige å ha med seg rundt på alt mulig. De tåler rolige perioder, samtidig som de setter stor pris på når vi er aktive med både tur og trening. Ikke noe negativt stress, annet enn at eldste blir LITT i overkant gira av skudd - men det går på trening og ikke på iboende egenskaper hos henne. 

Jeg har hatt to andre tollere, ei tispe som vi mista som toåring pga uoppdaget hjertefeil (noe som ikke er vanlig på rasen, men det kan dukke opp) og en hannhund som vi fikk avlivet for ikke så lenge siden. Han ble 11,5 år, og var frisk hele livet frem til han skadet seg. Det var til slutt skaden som gjorde at vi valgte å la han gå, han sleit litt med ryggsmerter og når han ikke lengre kunne være med på tur og aktiviteter i hverdagen tilpasset alderen uten å få vondt så satte vi strek. Han var trygg og stødig, men ikke den tøffeste gutten i gata. Gikk overens med andre hannhunder og var sosial og fin med folk. Det negative med han var at han lett stressa seg opp til uante høyder, og sleit med å roe seg ned igjen. Dette var gjengs for flere av helsøsknene, men de var veldig forskjellig i kullet egentlig. Han var forøvrig fra Heliomar han også, det samme var tispa vi mistet som toåring). Han var litt slitsom å ha med seg der det var mye aktivitet, men med rette teknikker så håndterte vi det. Han skremte meg i alle fall ikke bort fra å ha toller igjen, selv om han var litt slitsom i perioder. Hjemme var han en sofagris av dimensjoner, og elsket å ligge i fanget vårt og kose. Han sjarmerte også ganske mange på sin vei, på tross av at han var en litt spesiell type som gira seg opp over ingenting. :P Han var veldig lett å belønne da, og han kunne jobbe i dagesvis for å få sin kjære tennisball. Mange gode egenskaper, men dårlig stresshåndtering der altså. 

Å finne en toller som er skrudd sammen riktig og er arbeidsvillig syns jeg ikke er så vanskelig, men så har jeg vært aktiv i jaktmiljøet lenge da. Det jeg derimot syns er både trist og skummelt med rasen, og som flere nevner, er helseproblematikken. Der syns jeg det går i feil retning dessverre ... Mye av det jeg syns er skummelt er at det er så lite åpenhet om sykdom hos mange oppdrettere, også hos de som blir oppfattet som seriøs (flere har skuffet meg siste årene med å vise enten dårlig innsikt i egne linjer eller at de prøver å skjule/holde tett om problemer som har dukket opp - trist og gjør det vanskelig å finne frem i jungelen igjen). Noe av problemet ligger i at rasen har liten genetisk variasjon, samtidig som mange er for lite flinke til å ha bredde i avlsdyrene. Det har forøvrig vært gjennomført en helseundersøkelse på rasen her i Norge, kan lese mer om den på retrieverklubben sin siden.  Og her er RAS-dokumentet for tolleren, der også resultatet av helseundersøkelsen blir nevnt. Det jobbes også for å følge opp RAS, blant annet er det innført at en hund ikke får registrert flere enn 45 avkom etter seg blant annet. 

Jeg var lenge usikker på om jeg tok sjansen på en ny toller, men så skulle Heliomar ha kull igjen etter mange års pause, og det på ei tispe jeg virkelig har sansen for, og jeg var med på å finne hannhund. Så da kom lille Zoe i hus, og jeg angrer ikke! Hun er helt fantastisk, enn så lenge i alle fall. :P God lekelyst, fin avknapp, veksler godt mellom aktivitet og passivitet, nysgjerrig, sosial, godt språk etc. 

Ja, og når det gjelder lyd så er tollere varslere i større eller mindre grad. Jeg har hatt alle ytterpunkter der, fra han som varsla allerede 8 uker gammel, til Zoe som nesten ikke varsler i det hele tatt enda. Vet dog at det fort kan komme når de bikker året (og der ser man at kullsøsken også kan være forskjellig, for Kuling til Thea varsler jo mer enn Z gjør). Hun har derimot en tendens til å bjeffe for å få andre med på lek, men det har blitt mindre av det siste månedene. Mye fordi hun blir ignorert av Bris (og hun ble i alle fall ignorert av Decoy hehe). Bris varsler noe, men er lett å få til å stoppe. Hun kan derimot pipe endel på jakttrening/jaktprøver, og delvis på lydighetskonkurranser også. Og det er også noe som er relativt vanlig på rasen, piping om de får for høye forventninger/feil forventning eller blir frustrerte. Jeg har hatt litt forskjellig der. Decoy kunne hyle dersom andre hunder begynte å løpe og jeg ikke hadde han i en veldig tydelig oppgave (som unghund ramla han ut av det da, måtte trene MYE på det), og hylte også dersom det ble kastet noe på vann. Ellers var det lite pip på han egentlig. Det var enten helt stille eller hyling der (tollerhyl, det er heldigvis ikke så ofte de fleste tollere drar fram det!). Vixen peip aldri og varslet også ganske lite. Bris piper ved frustrasjon, og varsler moderat. Zoe piper enn så lenge uhyre sjeldent, varsler også veldig lite selv om Bris begynner. Det er en rase som ofte har lav terskel for å lage lyd, selv om jeg ikke har inntrykk av at det er vanlig at de bjeffer for å bjeffe f.eks. Men forventningslyd/frustrasjonslyd er ikke uvanlig, og man må være forberedt på at en kan måtte jobbe litt med lyd, spesielt piping og varsling når det kommer noen. 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

På 7.9.2018 at 10:21 PM, Snickers skrev:

Lapsk vallhund? Oppfyller alle kravene dine. :) Mentalt sterke, rolige, avbalanserte hunder med futt i når det trengs. 

Absolutt en flott rase som kunne passet vårt bruk :) Pene å se på er de også!

5 timer siden, Betty skrev:

Jeg er på min 3 og 4 toller nå, og jeg er veldig glad i rasen. Sier meg enig i de som sier at en må være nøye på hvor en kjøper fra, det er flere oppdrettere som avler helt hodeløst siden tollere er utrolig lettsolgte. Da jeg planla kull så hadde jeg så mange som tok kontakt og ville kjøpe toller, at jeg kunne hatt tre-fire normalstore kull og fått solgt alle om jeg ikke hadde vært så nøye på eierne. 

Toller er en rase med stor variasjon, både eksteriørt og i måten å være på. De er ikke delt på samme måte som labrador og golden, men det er unektelig større sjans for å få en som fungerer til jakt eller hundesport ved å gå etter oppdrettere som fokuserer på det. Noen tenker bare på utstilling, og glemmer å se på egenskapene også. Det er ofte noe ventetid på en bra toller, men dersom en er aktiv og ønsker å bruke hunden til jakt så hopper man gjerne frem i køen hos de fleste oppdretterne (i alle fall hos de jeg kjenner). 

Jeg har to tollertisper nå, ei på 6,5 år og ei på 10 måneder (yngste er søsteren til Thea sin Kuling, og eldste er fra Blazing sun i Tønsberg). Begge to er arbeidsjern, samtidig som de er veldig behagelige å ha med seg rundt på alt mulig. De tåler rolige perioder, samtidig som de setter stor pris på når vi er aktive med både tur og trening. Ikke noe negativt stress, annet enn at eldste blir LITT i overkant gira av skudd - men det går på trening og ikke på iboende egenskaper hos henne. 

Jeg har hatt to andre tollere, ei tispe som vi mista som toåring pga uoppdaget hjertefeil (noe som ikke er vanlig på rasen, men det kan dukke opp) og en hannhund som vi fikk avlivet for ikke så lenge siden. Han ble 11,5 år, og var frisk hele livet frem til han skadet seg. Det var til slutt skaden som gjorde at vi valgte å la han gå, han sleit litt med ryggsmerter og når han ikke lengre kunne være med på tur og aktiviteter i hverdagen tilpasset alderen uten å få vondt så satte vi strek. Han var trygg og stødig, men ikke den tøffeste gutten i gata. Gikk overens med andre hannhunder og var sosial og fin med folk. Det negative med han var at han lett stressa seg opp til uante høyder, og sleit med å roe seg ned igjen. Dette var gjengs for flere av helsøsknene, men de var veldig forskjellig i kullet egentlig. Han var forøvrig fra Heliomar han også, det samme var tispa vi mistet som toåring). Han var litt slitsom å ha med seg der det var mye aktivitet, men med rette teknikker så håndterte vi det. Han skremte meg i alle fall ikke bort fra å ha toller igjen, selv om han var litt slitsom i perioder. Hjemme var han en sofagris av dimensjoner, og elsket å ligge i fanget vårt og kose. Han sjarmerte også ganske mange på sin vei, på tross av at han var en litt spesiell type som gira seg opp over ingenting. :P Han var veldig lett å belønne da, og han kunne jobbe i dagesvis for å få sin kjære tennisball. Mange gode egenskaper, men dårlig stresshåndtering der altså. 

Å finne en toller som er skrudd sammen riktig og er arbeidsvillig syns jeg ikke er så vanskelig, men så har jeg vært aktiv i jaktmiljøet lenge da. Det jeg derimot syns er både trist og skummelt med rasen, og som flere nevner, er helseproblematikken. Der syns jeg det går i feil retning dessverre ... Mye av det jeg syns er skummelt er at det er så lite åpenhet om sykdom hos mange oppdrettere, også hos de som blir oppfattet som seriøs (flere har skuffet meg siste årene med å vise enten dårlig innsikt i egne linjer eller at de prøver å skjule/holde tett om problemer som har dukket opp - trist og gjør det vanskelig å finne frem i jungelen igjen). Noe av problemet ligger i at rasen har liten genetisk variasjon, samtidig som mange er for lite flinke til å ha bredde i avlsdyrene. Det har forøvrig vært gjennomført en helseundersøkelse på rasen her i Norge, kan lese mer om den på retrieverklubben sin siden.  Og her er RAS-dokumentet for tolleren, der også resultatet av helseundersøkelsen blir nevnt. Det jobbes også for å følge opp RAS, blant annet er det innført at en hund ikke får registrert flere enn 45 avkom etter seg blant annet. 

Jeg var lenge usikker på om jeg tok sjansen på en ny toller, men så skulle Heliomar ha kull igjen etter mange års pause, og det på ei tispe jeg virkelig har sansen for, og jeg var med på å finne hannhund. Så da kom lille Zoe i hus, og jeg angrer ikke! Hun er helt fantastisk, enn så lenge i alle fall. :P God lekelyst, fin avknapp, veksler godt mellom aktivitet og passivitet, nysgjerrig, sosial, godt språk etc. 

Ja, og når det gjelder lyd så er tollere varslere i større eller mindre grad. Jeg har hatt alle ytterpunkter der, fra han som varsla allerede 8 uker gammel, til Zoe som nesten ikke varsler i det hele tatt enda. Vet dog at det fort kan komme når de bikker året (og der ser man at kullsøsken også kan være forskjellig, for Kuling til Thea varsler jo mer enn Z gjør). Hun har derimot en tendens til å bjeffe for å få andre med på lek, men det har blitt mindre av det siste månedene. Mye fordi hun blir ignorert av Bris (og hun ble i alle fall ignorert av Decoy hehe). Bris varsler noe, men er lett å få til å stoppe. Hun kan derimot pipe endel på jakttrening/jaktprøver, og delvis på lydighetskonkurranser også. Og det er også noe som er relativt vanlig på rasen, piping om de får for høye forventninger/feil forventning eller blir frustrerte. Jeg har hatt litt forskjellig der. Decoy kunne hyle dersom andre hunder begynte å løpe og jeg ikke hadde han i en veldig tydelig oppgave (som unghund ramla han ut av det da, måtte trene MYE på det), og hylte også dersom det ble kastet noe på vann. Ellers var det lite pip på han egentlig. Det var enten helt stille eller hyling der (tollerhyl, det er heldigvis ikke så ofte de fleste tollere drar fram det!). Vixen peip aldri og varslet også ganske lite. Bris piper ved frustrasjon, og varsler moderat. Zoe piper enn så lenge uhyre sjeldent, varsler også veldig lite selv om Bris begynner. Det er en rase som ofte har lav terskel for å lage lyd, selv om jeg ikke har inntrykk av at det er vanlig at de bjeffer for å bjeffe f.eks. Men forventningslyd/frustrasjonslyd er ikke uvanlig, og man må være forberedt på at en kan måtte jobbe litt med lyd, spesielt piping og varsling når det kommer noen. 

 

Takk for svar, føler jeg blir litt klokere nå :D 

Tar gjerne i mot tips til seriøse oppdrettere og evt. hva man bør holde seg unna. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, Helene91 skrev:

 

Absolutt en flott rase som kunne passet vårt bruk :) Pene å se på er de også!

Takk for svar, føler jeg blir litt klokere nå :D 

Tar gjerne i mot tips til seriøse oppdrettere og evt. hva man bør holde seg unna. 

Har sendt deg pm :) 

Endret av litchi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...