Gå til innhold
Hundesonen.no

De siste ulvene i Osdalsflokken er skutt


QUEST
 Share

Recommended Posts

11 hours ago, spot said:

Hadde det vært en ulv som hadde bitt kjærringa, så skulle man vel funnet ut om den var såkalt genetisk viktig før den evt fikk ei kule.

Sjansen for at ulv lusker rundt midt i byen og biter folk er vel så minimal at det blir en helt irrelevant problemstilling.

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 496
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Og jeg som trodde at motstanden mot fiskeoppdrett skyldes 1) forurensing til havområdet i nærheten (og "død bunn"), 2) risiko for dårlig dyrevelferd 3) fare for røming og blanding med vill-laks. Men s

Nei, det er ikke godt sagt. Jeg er drittlei av at de som ikke ønsker ulv tror at de som ønsker ulv ikke skjønner eller klarer å forstå hvor vondt det er å miste en hund. Det er ingen som underslår at

Det er liksom ikke svar at rovdyr og beitedyr ikke går ihop. Hva ikke jeg forstår er Hvorfor trumfer sau  rovdyr i disse områdene når det er for mye sau i Norge ?  Hvorfor må rovdyr vike for sau? Yrke

Posted Images

På 4/13/2019 at 10:13 PM, Avani skrev:

Døde kalver brukes gjerne som åte. «Bur», eller i dette tilfellet paller brukes i såfall for å ha åtet i fred for kråkefugl. 
Men, og det er et stort men, potensielle tjuvjegere ønsker ikke å bli oppdaget. Så hvorfor la «bevis» ligge o
mkring?
Hele greia er litt rar om det virkelig er et snekret bur. Jeg har brukt pall over reveåtet mitt av ovenfornevnte årsak. 
Forøvrig er slik åtebruk vanlig teknikk av naturfotografer også. 
Minner om de gjentatte anmeldelsene fra APU i Sverige, der de peker på revebåser som ulovlige ulvefeller..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, olga skrev:

Døde kalver brukes gjerne som åte. «Bur», eller i dette tilfellet paller brukes i såfall for å ha åtet i fred for kråkefugl. 
Men, og det er et stort men, potensielle tjuvjegere ønsker ikke å bli oppdaget. Så hvorfor la «bevis» ligge o
mkring?
Hele greia er litt rar om det virkelig er et snekret bur. Jeg har brukt pall over reveåtet mitt av ovenfornevnte årsak. 
Forøvrig er slik åtebruk vanlig teknikk av naturfotografer også. 
Minner om de gjentatte anmeldelsene fra APU i Sverige, der de peker på revebåser som ulovlige ulvefeller..

Kalven levde da den ble satt i bur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

34 minutes ago, spot said:

festlig vri. Martinsen snakket ikke om rovdyr i sitt innlegg.  Uten å være på NOAHs side, så er jo landbruk en fellesbetengelse på skogbruk, jordbruk og husdyrhold. Mange steder der det er rovdyr, er det faktisk skogbruk og jordbruk som har vært hovednæring. Men nå var det ikke det som var poenget her da, rovdyr var ikke nevnt i det hele tatt. Om vi skal ha husdyr eller ikke er en etisk problemstilling. Ikke en faglig sånn sett. 

Endret av Meg
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Det er ganske normalt at forskere/fagfolk er uenige om en del ting, så også med ulven og dens opphav her i Skandinavia. Men nå er det mye som tyder på at det er grunn til å reise tvil om f. eks. forskermiljøet på Evenstad har rett i alt de hevder. Bl. a. denne kronikken i Nationen av en annen fagperson, er interessant. 
"Hva genene kan si om ulven
Kommer vår sørskandinaviske
ulvestamme
fra ulovlig
utsatte ulver? En
rekke DNA-analyser
som ikke har kommet fram i offentligheten
peker alle i retning
av at dette er tilfelle, selv om vi i
mediene hele tiden får høre at
stammen er oppstått som følge
av naturlig innvandring av ulv fra
Finland og Russland.
Undertegnede er veterinær og
lege av utdannelse og har vært
så heldig å få oppleve en revolusjon
i genetisk vitenskap i min
yrkesaktive tid. Genetikken lyver
ikke, og DNA-analyser er nå blitt
gullstandarden når slektskap skal
vurderes.
De siste tiårene har jeg fulgt med i
den internasjonale forskningslitteraturen
om genetikken i vår nye
ulvestamme uten å finne belegg
der for «sannheten» om naturlig
innvandring som mediene serverer
oss .
I prinsippet er det tre hovedtyper
av DNA-analyser. Det mest
presise, er å analysere Y-kromosomet
(kjønnskromosomet) hos
hanner. Dette går uforandret fra
far til sønn gjennom hundrevis av
generasjoner og kan på ulike vis
deles inn i typer – kalt haplotyper.
I sitt doktorgradsarbeide – publisert
i 2001 – brukte den svenske
genetikeren Ann-Kristin Sundqvist
denne metoden for å vise
at våre nye ulver kom fra nabostammene
i øst, ved at hun ventet
å finne de samme haplotypene
hos våre ulver som hos ulvene i
Finland og Russland. Resultatet
viste det stikk motsatte – hun
fant ingen hannulver – verken i
Finland, Russland, baltiske stater
eller dyreparkulver – som hadde
haplotypene til ulvene her i Sør-
Skandinavia. Dette er kvalitetssikret
vitenskap, både ved at det
ble godkjent for doktorgraden og
publikasjon i internasjonale vitenskapelige
tidsskrifter.
Hun undersøkte 14 hannulver fra
vår Sør-Skandinaviske stamme,
16 finske, 26 russiske og 31
hannulver fra de tre baltiske landene.
Hun undersøkte i tillegg
13 ulver fra svenske dyreparker
– som for den største delen også
stammet fra finske ulver fanget på
60-tallet.
Hun fant i alt 17 ulike haplotyper.
I vår nye stamme fant hun bare 2
typer (Kalt A og B, som indikerer
at våre ulver bare har to stamfedre).
I de andre gruppene fant
hun – som sagt – ingen individer
med disse to haplotypene. Uten
videre ser man da at sannsynligheten
for at de nye hannulvene
har kommet naturlig vandrende
østfra (Finland, Russland eller
Baltiske stater ), blir helt minimal.
Sundqvist starter selv en sannsynlighetsutrekning
for naturlig
innvandring. Sannsynligheten
for at det skal finnes to uoppdagete
haplotyper i øst – og at det
akkurat er en hannulv fra hver av
disse to gruppene som vandrer
over 1200 km til Sør-Skandinavia
– blir mindre enn 2 til 1 million.
Sundqvist er forsiktig i sin vurdering
ved å si at det da (2001) var
for tidlig helt å utelukke at de to
stamfedrene kan ha vandret naturlig
inn fra øst. Siden den tid er
det imidlertid ikke kommet andre
Y-kromosom analyser som motsier
hennes funn.
Hennes analyse indikerer sterkt at
de første hannulvene i vår stamme
kom fra helt andre steder er
det som blir sagt offentlig - og
med det øker også sjansen for at
de har kommet hit som følge av
menneskelig hjelp – miljøkriminalitet
i følge norsk lov.
Den spanske genetikeren Dr. Carles
Vila har DNA-analysert ulvestammene
på de to andre måtene.
På de somatiske kromosomene –
som blir delt og «stokket om» ved
hver generasjon - brukte han en
såkalt faktoriell correspodanseanalyse
for å vurdere slektskapet
mellom vår ulvestamme og nabostammene
i øst. Forskeren beskriver
vår stamme som genetisk
«highly differentiated» fra finnske
og russiske ulver — altså liten
grad av slektskap som igjen taler
mot noen innvandring av ulver
fra øst. Denne analysen ble gjort
bare 3–4 generasjoner etter at det
første ulveparet var kommet - ca
1983,
Den 3. analysemetoden tar for seg
DNA-molekylene som finnes i
mitokondriene utenfor cellekjernen.
Disse molekylene går uforandret
fra mor til avkom gjennom
generasjonene, og kan også deles
inn i haplotyper . Vila undersøkte
ulvestammer fra hele verden og
han fant i alt 34 ulike haplotyper.
I vår Sør-Skandinaviske stamme
fant han bare 1 type ( kalt Lu-3),
som indikerer bare 1 stammor.
Lu-3 individer fant han ikke i Finland.
Igjen en analyse som taler i
mot naturlig innvandring fra Finland.
Når tre av tre DNA-analysemetoder
på denne måten motsier den
offisielle «sannheten» så må man
kunne si at det er skjellig grunn
til mistanke om at ikke alt er kommet
fram når det gjelder ulvens
«gjenoppstandelse» i Sør-Skandinavia.
En NINA-publikasjon med tittelen
«The Origins of the Southern
Scandinavian Wolf population»
er egnet til å skape undring. Her
slår de fast at genetisk forskning
har vist at de nye ulvene stammer
fra Finland og/eller Russland.
Som «bevis» nevner de 3-4 vitensskapelige
artikler. Det mest
oppsiktsvekkende er at denne
aktuelle artikkelen (Sundqvist) -
om Y-kromosom haplotypene, er
blant disse. En svensk genetiker
karakteriserte denne argumentasjonen
som «konstig». Er det
rart at mistanken om ulveutsetting
lever sterkt, når NINA på
denne måten forsøker å «bevise»
naturlig innvandring, ved å vise
til publikasjoner som egentlig gir
sterke indikasjoner på at det motsatte
har skjedd?
Et annet eksempel: Finske ulveforskere
sine undersøkelser om
ulvenes vandring - før de stifter
egen ”familie” og slår seg ned - viser
en gjennomsnittlig lengde på
100 km. Norske forskerne forteller
oss stadig at de vandrer mer
enn 1000-1200 km. Hvem skal vi
tro på her?
Halvard Dahle
Odda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
  • 3 weeks later...

Jeg er miljøverner, til og med med 6 års utdannelse og flere års arbeidspraksis i det. Problemet er at rovdyr reduserer beite, som går ut over mangfoldet av mer enn 600 beiteavhengige og truede arter av insekter og planter. Å ta vare på rovdyr er ikke naturvern, det er å ta vare på en falsk opplevelse av "urørt natur" for de som har distansert seg fra den. Ulv finnes i mer enn 100.000 eksemplarer og har ingen økologisk funksjon i Norge. Jeg er ulvemotstander fordi jeg er naturverner, og jeg lurer litt på hvorfor du mener at du har mer kunnskap om dette enn meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...