Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

 

Hva gjør dere hvis dere finner en kul på hunden? Har inntrykk av at noen veterinærer bare kjenner på kulen og uttaler seg om det kan være fettkul, brusk eller talg etc uten å ta biopsi. 
Hva tenker dere om det? Ville dere tatt en sånn uttalselse for god fisk? Jeg leste en artikkel av en veterinær en gang som sa at det var umulig å si noe om hva en kul bestod av bare ved å kjenne på den. Jeg er nok over gjennomsnittet hysterisk siden jeg har hatt hund med ondartede kuler over hele kroppen, og derfor blir jeg frustrert når jeg hører at folk venter og ser an kuler og stoler på at det bare er en fettkul osv uten å sjekke det ut nøye. 

Skrevet

Nei. Aldri i verden om de hadde fått uttalt seg om kulen og bare antatt at det ikke var noe farlig. Her ble det tatt biopsi med en gang. Ikke at den ga noe kjempe klart svar, men det var bedre enn å ikke ta noen biopsi ihvertfall. 

Skrevet

Mulig det er dumt, men jeg slo meg iallefall til ro med at kulen jeg fant på varga var en fettkul. Det var det jeg kom frem til selv siden jeg fikk fingrene rundt og det ikke virket som den satt fast i muskler eller skjelett. Jeg var selvsagt innom vet også som konkluderte med det samme. Fikk tilbud om å få den fjernet selvsagt, men som vet sa, Den var ikke iveien for noe, Den var ikke voldsomt stor og det ville vært en unødvendig påkjenning, mest sannsynlig, å ta den vekk. Valgte å la den være, men fikk beskjed om å følge med at den ikke endret form eller str. Og det gjorde den ikke heller på de neste 4 årene til hunden ble avlivd.

  • Like 1
Skrevet

Konsistens og jevnhet sier mye om en slik kul, sammen med beliggenhet. Så jeg har funnet feks flere fettkuler på tidligere hunder, og dachsen hadde små lymfeknuter under huden enkelte steder. Jeg så ingen grunn til å begynne å skjære i hundene mine (dvs ta dem til veterinær) for å få fjernet dem. For mange år siden hadde jeg et par eldre tisper som utviklet svulster i et av jurene. De var så gamle at jeg ikke gjorde noe med det. De levde lenge med svulstene og hadd eingen merkbare plager av dem.  

Skrevet

Jeg synes det er litt vanskelig.. Nå for ikke så lenge siden så fant jeg jo en kul på min ettårige hund, den hadde dukket opp over natta og stresset meg veldig. Fikk time til veterinær på mandagen, for den dukket så klart opp på en fredag og jeg oppdaget den ikke før ettermiddag/kveld. Veterinær kjente på den og mente det var en liten kul med en ganske stor væskeansamling rundt, noe som gjorde at den ville være veldig vanskelig å ta noe biopsi av (diameter på mindre enn en halv cm).

Hun undersøkte hele hunden og kulen nøye, spurte om adferd og hvor lenge den hadde vært der, stakk litt i den med nål og sjekket om det var noe man kunne få ut av den men det var det ikke, alt så supert ut. Så hun mente at den var nok mest sannsynlig godartet og ikke noe å bry seg om, hun kunne fjerne den men ville ikke anbefale det før jeg hadde hvertfall sett det an litt. Jeg var småstressa og ville nok helst ha den vekk så fort som mulig. Helst med prøver sendt til lab asap og full utredning, men hun sa jeg kunne gi det en uke, se an utviklingen og så kunne vi komme tilbake og se på det på nytt. En uke senere var den helt vekk av seg selv :P 

Hadde den blitt værende så ville jeg nok fått den fjernet og sendt til lab bare i tilfelle, selv om dyrlegen mente det ikke var noe skummelt. Vi slo oss til ro med dyrlegens mening ang noe hun mente var en fettkul på gamle familiehunden, det gikk helt fint og utviklet seg aldri til noe. Men hadde det vært min hund nå så hadde jeg nok fått det sjekket nøyere og fjernet.

Skrevet

Milo har noen kuler. Tok han med til vet som mente det sannsynligvis var fettkuler og slo meg til ro med det. Følger bare med litt ekstra om de forandrer seg, det har de så langt ikke gjort(jeg var hos vet tidlig i sommer, aner ikke om mamma var der med han før hun døde. Men kulene har vært der i et par år)

Skrevet

Når jeg finner kuler på mine kjenner jeg over de, og kjenner om de kjennes "skumle" ut. Gjør de ikke det holder jeg bare øye med de, og ser til at de ikke plutselig vokser eller endrer struktur. Vet neste sving innom veterinæren får jeg de sjekket. Er vetten enig i at det kjennes ufarlig ut lar vi det bli med det. Har med andre ord ikke krevd biopsi. 
Har kun hatt kuler på allerede pjuske/syke hunder, så ville nok krevd annen behandling av viralt ungdyr. 

Skrevet


De kulene Midas hadde var av veldig ulik karakter. Noen av de var harde og "satt fast", mens andre var løse i huden som jeg fikk fingrene rundt og virket glatte. Noen vokste fort og andre var stabile i størrelse etter de dukket opp. De var alle ondartede svulster. Den første kulen vi fjernet på han var først ganske liten, og veterinæren sa det mest sannsynlig var en fettkul, så jeg lot den være. Jeg fulgte nøye med på den, og etterhvert begynte den å endre størrelse. Da fikk vi den fjernet i forbindelse med en annen operasjon, og det viste seg at det var en svulst. Jeg er ikke for å operere mer enn nødvendig, og ville heller ikke fjernet svulster på gamle hunder om de ikke vokste veldig fort eller var et sted hvor det plaget hunden. Ofte kan det taes biopsi av kuler sånn at man kan sjekke om det er noe farlig før man velger om den skal fjernes eller ikke. Med tanke på hvor ulike kulene til Midas var, som alle var av samme type kreftceller synes jeg det er litt rart at man kan utelukke kreft bare ved å kjenne med fingrene. Det er retningslinjer på hvor svulster av ulike typer oftest dukker opp, men det er ingen fasit å gå etter. Han var ikke dårlig i det hele tatt av de første svulstene heller, så det var ingenting å merke på almenntilstanden hans. Det er kanskje litt sånn at man ikke er så stresset på disse tingene før man har en hund som får svulster overalt og dør av kreft. Jeg tror jeg kommer til å bli rimelig hysterisk med neste hund om den får en kul, men jeg kommer ikke til å operere unødvendig. 

Skrevet

Så langt har vi tatt biopsi en gang, den kulen ble også fjernet, for de kunne ikke helt si sikkert hva det var på biopsi, kombinert med plassering. Lå sånn til at halsbåndet gnagde på den og var til plage. Var en innkapslet talgkjertel? Eller noe sånt. Godartet i alle fall.

Gamle hunden hadde ganske mange fettkuler, men de holdt seg stabil i størrelse og satt ytterst i huden. Men det var heller ikke min hund før de siste mnd hans, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett. Bodde i samme hus.

Skrevet (endret)

Funnet to kuler, og begge ble fjernet, uten biopsi først faktisk. Ingen av de var ondartet.

Funnet en liten en nå, på størrelse med en liten ert, var for liten til å ta ordentlig prøve av så fjerner også bare den neste uke, siden han uansett skal i narkose da.

 

Endret av Lola Pagola
Skrevet

Kuler er helt normalt, og jeg ser ikke behovet for å analysere hver eneste kul som dukker opp på  hunden. Særlig nå som han er blitt gammel har Odin en tendens til å få vortelignende kuler. Men om det er noen endringer i bevegelse, størrelse, om de virker irriterte osv. så får jeg dem selvfølgelig sjekket.

De aller, aller fleste kuler som hunder får er ufarlige fettkuler, selv om man såklart kan være uheldig.

Skrevet

Jeg ser an. Fikk veldig kul på skuldra /brystet til schnauzeren min, den kom ekstremt fort. Vet. mente det var en fettkul men jeg insisterte på å fjerne for fettkuler blir ikke så store så fort. Og lurt var det, for det var en ekstremt sinna krefttype med 80% dødelighet innen to år. Rexie levde i 5,5 år etterpå hun.  Det hadde hun garantert ikke gjort om vi ikke hadde fjernet den. 

Så jeg ser an, og hører på magefølelsen. 

Skrevet

Min fikk en kul da han var 3,5-4 år. Vi sjekket den ut hos veterinær, som sa at det var nok bare en fettkul. Hun så på den, og kjente på den. Veterinær fikk det til å høres ut som at det å sjekke konkret var både dyrt og kjipt for hunden. Så vi lot det være med det, og stolte på veterinæren at det var noe helt ufarlig. Vi skulle følge med, og se om den vokste.

Den vokste litt, men det merket vi ikke, for den gjorde det gradvis i løpet av de neste to årene. På grunn av andre dårlige erfaringer, samt flytting, byttet vi veterinær. Vi skulle egentlig bare vaksinere da den nye veterinæren oppdaget kulen. Hun så på den, hun kjente på den, og forhørte seg om historikk. Hun anbefalte at vi tok en prøve av den, og forklarte at det kun var snakk om et lite nålestikk og 160 kr. Da ble vi ganske så overrasket, og sa ja med en gang.

10 minutter senere var prøven på bakrommet klar, og det var konstatert at det var ondartet. Hun sa at hun likevel ønsket å sende ny prøve inn for en 2nd opinion. Det gjorde vi, og den prøven viste det samme. 2 uker senere ble kulen fjernet, og 2 uker deretter igjen fikk vi gode prognoser. Det var altså ikke så omstendelig, smertefullt eller dyrt å ta den ***** prøven....

Etter dette har jeg mottoet "sjekk alle kuler ,alltid". Jeg var livredd da vi fikk diagnosen, jeg var livredd for operasjon/narkose, jeg var livredd da vi ikke visste om kreften lot seg fjerne i helhet (vanskelig sted). Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv om jeg IGJEN lot en kul bare være, fordi jeg stolte på at det var ufarlig. 

Jeg var av den tro at veterinærer var ekspertisen. Og jeg mener jo fremdeles at de BØR være det. Men pga min erfaring så kan jeg ikke tro det lenger. Selv om alt heldigvis gikk bra, i alle fall så langt.

  • 3 years later...
Skrevet

Hei.

Jeg har hørt at pris på slik fjerning av lipomer, kuler eller cyster varierer veldig. Vi har hatt slike på to hunder tidligere, men blitt anbefalt å la de være. Bare av ren nyskjerrighet, hva har slike operasjoner kostet?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...