Den store baby- og barntråden 2018

[Absolute Entertainer]

28 minutter siden, Jankaa skrev:

Jupp, vårt bidrag til juniorhandlingslandslaget 2031 fødes i juni 

Så spennende  Gøy med flere hundegale barn i 2018 ❤️

[Gjest]

Gratulerer Jankaa! 

Og AE med 12 uker

 

[Annik]

Vet dere hva? 

I dag har vi 1-åring! Hvordan skjedde det, og hvor ble det av babyen min? 

[Gjest]

5 timer siden, Annik skrev:

Vet dere hva? 

I dag har vi 1-åring! Hvordan skjedde det, og hvor ble det av babyen min? 

Gratulerer!!

[Annik]

Bursdagsbarnet er fornøyd med dagen!

Nå blir det avslapping resten av helga, tror vi er like slitne alle sammen

[Jankaa]

Dere med et litt over middels forhold til hund - kan dere fortelle litt om livet med hund og baby? 
Jeg føler at hver gang emnet kommer opp blant ikke-hundefolk får jeg taler om hvor ueeeendelig mye dette lille tobeinte vesenet kommer til å kreve. At barn krever ulikt, det tror jeg så gjerne, men at det skal være heeeeeeelt utenkelig å kombinere med feks utstillingsweekends etc, det forstår jeg bare ikke. Er jeg bare naiv, eller kan jeg forvente ett års sølibat for å fungere som melkeku for mitt kommende avkom? 
For å legge til det, vi er to stykker både om ungen og hund/utstillinger. 

Min eneste referanse på dette punktet er @Perfect Image, og hun har så lenge jeg har kjent henne fått til alt. 
Men jeg vet ikke om det bare er hun som er helt superdame - eller resten av verden som har litt vanskelig for dette med multitasking. 

[Annik]

@Jankaa

Min erfaring er at folk liker å svartmale ting litt, så fort det er snakk om å få barn. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne kvitte meg med både hunden og katten da jeg var gravid med K, for nå var det grining og amming for alle penga. Da det viste seg at jeg fikk en veldig rolig sovebaby, så har det hele tiden vært "bare vent til hun blir LITT eldre!"... Nå er det litt samme greia denne gangen også, bare "du er ikke like heldig to ganger, vet du!"

Nå driver ikke jeg med utstilling, men det hadde vært 0 stress med K iallfall

Endret 24. Januar 2018 av Annik
Rettet opp skrivefeil

[Raksha]

Just now, Annik said:

@Jankaa

Min erfaring er at folk liker å svartmale ting litt, så fort det er snakk om å få barn. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne kvitte meg med både hunden og katten da jeg var gravid med K, for nå var det grining og amming for alle penga. Da det viste seg at jeg fikk en veldig rolig sovebaby, så har det hele tiden vært "bare vent til hun blir LITT eldre!"... Nå er det litt samme greia denne gangen også, bare "du er ikke like heldig to dager, vet du!"

Nå driver ikke jeg med utstilling, men det hadde vært 0 stress med K iallfall

Enig med du. Jeg hadde et veldig krevende svangerskap og første år, og hun er fremdeles mer krevende enn "normalen" på endel punkter. Men ville ikke vært foruten dyra mine likevel. Det er lov til å beholde et liv selv om man får barn. Samtidig som det er lov til å slippe alt og bare skli ned i mammaboblen om det er det man har behov for. Finnes ikke noe fasit, så lite poeng i å høre på de som skal svartmale alt.

Hver gang jeg sa noe positivt så kom det "Bare vent, det går nok over!!" med litt sånn skadefro latter...   

[Pringlen]

1 time siden, Jankaa skrev:

Dere med et litt over middels forhold til hund - kan dere fortelle litt om livet med hund og baby? 
Jeg føler at hver gang emnet kommer opp blant ikke-hundefolk får jeg taler om hvor ueeeendelig mye dette lille tobeinte vesenet kommer til å kreve. At barn krever ulikt, det tror jeg så gjerne, men at det skal være heeeeeeelt utenkelig å kombinere med feks utstillingsweekends etc, det forstår jeg bare ikke. Er jeg bare naiv, eller kan jeg forvente ett års sølibat for å fungere som melkeku for mitt kommende avkom? 
For å legge til det, vi er to stykker både om ungen og hund/utstillinger. 

Min eneste referanse på dette punktet er @Perfect Image, og hun har så lenge jeg har kjent henne fått til alt. 
Men jeg vet ikke om det bare er hun som er helt superdame - eller resten av verden som har litt vanskelig for dette med multitasking. 

Det var egentlig veldig kjekt. Med barn er man jo hjemme, så det ble masse tid på bikkjene. Putte ungen i bæresele, og etterhvert bæremeis, og ut i skogen  Ungen var vel 7 dager gammel når hun hørte sin første los (ikke at det hjalp i lengden, men ja...)

[Annik]

Akkurat nå, Raksha skrev:

Enig med du. Jeg hadde et veldig krevende svangerskap og første år, og hun er fremdeles mer krevende enn "normalen" på endel punkter. Men ville ikke vært foruten dyra mine likevel. Det er lov til å beholde et liv selv om man får barn. Samtidig som det er lov til å slippe alt og bare skli ned i mammaboblen om det er det man har behov for. Finnes ikke noe fasit, så lite poeng i å høre på de som skal svartmale alt.

Hver gang jeg sa noe positivt så kom det "Bare vent, det går nok over!!" med litt sånn skadefro latter...   

Det er så sinnsykt irriterende! Det er først nå som Karoline er året, at folk ikke kommer med slike "bare vent". Nå får jeg bare høre at jeg har hatt(og har) det alt for enkelt, men det blir sagt på en måte som sier at de er glade på mine vegne. Ikke motsatt lengre 

Edit; men så er det jo også fordi de har den nye babyen å pirke på. Hun må jo bli helt grusomt slitsom på alle måter, siden Karoline er og var så enkel. Så det så  

[Raksha]

5 minutes ago, Annik said:

Det er så sinnsykt irriterende! Det er først nå som Karoline er året, at folk ikke kommer med slike "bare vent". Nå får jeg bare høre at jeg har hatt(og har) det alt for enkelt, men det blir sagt på en måte som sier at de er glade på mine vegne. Ikke motsatt lengre 

Edit; men så er det jo også fordi de har den nye babyen å pirke på. Hun må jo bli helt grusomt slitsom på alle måter, siden Karoline er og var så enkel. Så det så  

Folk er så sjarmerende!   

 

[Perfect Image]

20 minutter siden, Annik skrev:

 

Edit; men så er det jo også fordi de har den nye babyen å pirke på. Hun må jo bli helt grusomt slitsom på alle måter, siden Karoline er og var så enkel. Så det så  

Hahaha Jaa!! Jeg har hatt tre enkle sovebabyer, eldste har sine utfordringer og det er nesten så det fryder folk. "Endelig fikk dere kjenne på det også jah!" .... Takk du.

[Raksha]

Just now, Perfect Image said:

Hahaha Jaa!! Jeg har hatt tre enkle sovebabyer, eldste har sine utfordringer og det er nesten så det fryder folk. "Endelig fikk dere kjenne på det også jah!" ... Takk du.

sånt er så hyggelig... 

[Annik]

1 time siden, Perfect Image skrev:

Hahaha Jaa!! Jeg har hatt tre enkle sovebabyer, eldste har sine utfordringer og det er nesten så det fryder folk. "Endelig fikk dere kjenne på det også jah!" ... Takk du.

Folk ass...

Jeg vet liksom ikke hva mer det er å si enn det

[Guest Belgerpia]

6 hours ago, Jankaa said:

Dere med et litt over middels forhold til hund - kan dere fortelle litt om livet med hund og baby? 
Jeg føler at hver gang emnet kommer opp blant ikke-hundefolk får jeg taler om hvor ueeeendelig mye dette lille tobeinte vesenet kommer til å kreve. At barn krever ulikt, det tror jeg så gjerne, men at det skal være heeeeeeelt utenkelig å kombinere med feks utstillingsweekends etc, det forstår jeg bare ikke. Er jeg bare naiv, eller kan jeg forvente ett års sølibat for å fungere som melkeku for mitt kommende avkom? 
For å legge til det, vi er to stykker både om ungen og hund/utstillinger. 

Min eneste referanse på dette punktet er @Perfect Image, og hun har så lenge jeg har kjent henne fått til alt. 
Men jeg vet ikke om det bare er hun som er helt superdame - eller resten av verden som har litt vanskelig for dette med multitasking. 

Tja.. jeg tror dette helt og holdent kommer an på din kapasitet, hva du VIL få til - under forutsetning av at du har et ok svangerskap, og får en helt normal bebi. Om man VIL lage vanskeligheter så er det neppe særlig problematisk å få til det - men har man fokus på løsninger, og har et litt avslappet forhold til livet - ja, så tror jeg det er fult mulig å ha et liv ved siden av det å ha en bebi.
Lill er jo et strålende eksempel på at man får til det man vil.
Ellers kan det nevnes at vi i MH løypa har hatt flere med spedbarn, barnevogn og full pakke - ei i belgermiljøet gikk opp til regodkjenning ettersøk med en bebi som bare var et par uker gammel - oppdretteren til Sam fødte i slutten av juli, og var på plass på NKK Bjerke, og siden har ungen vært med på det meste av utstillinger osv.
Jeg tror det handler om hva man ønsker. Noen lar bebisene ta over hele livet og tilpasser seg hva bebisen vil - og noen gir da opp alt liv - andre ønsker ikke å gi opp det som tidligere har gitt mening, de gjør plass til barnet selvsagt, men det må også tilpasse seg. Og det gjør jo bebiser - stort sett.

[Guest Mira2.0]

Ikke liv med aktiv hund, men jeg trente to hester da jeg fikk mitt første barn. Ikke hadde jeg hestene hjemme heller. De var i trening fra minsten var 8 uker, måtte vente så lenge grunnet hastekeisersnitt. Fikk ikke lov til å ri før det. Gikk helt fint ?

[Absolute Entertainer]

Ikke så mye erfaring ennå, men jeg har også sett veldig opp til blant annet @Perfect Image på det der. Husker ei utstilling hvor S løp rundt, mens J lå i vogna. Og mor selv? Nei, hun var roligere enn roligst selv med en haug med hunder som skulle inn i ringen. 

Tror dog det går på interesse, hvilke utfordringer du har i både hundeholdet og ikke minst først tiden med barn (kolikk kan jo komplisere ved at det er liten mulighet til å legge fra seg lille), men mest på egen vilje. Mange her inne har opparbeidet seg gode vaner med trening av hund før barna kom, og da er det egentlig "bare" snakk om å adaptere de til å passe inn i den nye hverdagen. Barnet blir en del av hundelivet. 

[*Marianne*]

Jeg tror det kommer an på hva man vil selv, og hva slags barn man har. Med førstemann for meg kunne jeg egentlig drive med akkurat det jeg ønsket (det var jo også enklere fordi det ikke var et annet barn å ta hensyn til), hun gjorde alt på rutine, og likte godt bæresele og vogn. Og jeg hadde fortsatt de samme ambisjonene som før med hundeholdet. (må legge til at hos oss er hunden min hobby. Mannen bidrar, men bare på nødvendige ting, jeg har ansvaret). Allerede før barn nr 2 kom var jeg ganske utslitt av å skulle klare "alt", så jeg la om helt, både på hva jeg prioriterte å være med på når det gjelder hund og ambisjonsnivået for hundeholdet. Når jeg nå har barn (to nå), så syns jeg det er veldig fint å bare ha familiehund. Det å være aktiv i klubbarbeid og avlsråd og hundetrening var en fase av livet, som jeg gjerne kan komme tilbake til (og fortsatt delvis holder kontakten med), men nå er det bare fokus på at alle skal være familie, at hunden kan være mine små drypp av helt fritid uten at det betyr masse reising og ambisjoner, og at det skal være lite krav til meg selv, bare kos og hobby på det nivået jeg til enhver tid ønsker å ha det. Og det syns jeg er veldig fint akkurat nå, og er veldig glad for at barna mine får vokse opp med hund. Med barn nr 2, som var et sånt barn som ammet konstant og var som limt til mammaen sin, og som ikke likte bæresele, så ville jeg nok ikke klart å holde på med alt jeg gjorde med førstemann uansett, og hadde jeg ikke roet ned før, så hadde jeg nok blitt tvunget til det da. Da var det veldig fint å ha en hund som tålte både rolige dager og aktive dager. Jeg kommer fra en hundefamilie, men har giftet meg med en som ikke er fullt så oppslukt av hund, og da må man regne med at livet også kan inneholde noe annet. Jeg syns det er veldig fint at det er litt balansert:)

[Red Merle]

Mye går vel på interesse, om man trives med det man har valgt. Noen vil ha mange hunder og barn, andre trives med en hund og barn. Enkelte har ingen av delene.

Selv er mitt liv ganske likt det @*Marianne*  beskriver, det er jeg som har ansvaret for hundeholdet da mannen ikke er spesielt interessert i den mer særiøse delen av hundeholdet. Nå er min hund pensjonist, og gleden med å drive aktivt mistet jeg litt når jeg mistet Yoshi. Akkuratt nå er det deilig å være familie med en hund. Den store gleden med utstilling og stevner kan jeg ta opp igjen senere.

Da jeg jobbet i bhg var det mange som synes jeg var gæren som kunne finne på å ha 2(!)Hunder, et bonusbarn og en på vei. Mange lurte på om jeg kom til å selge bikkjene for å ha tid til ungene. Hunder er jo som barn sant, tar så mye tid å ha de. Mye ligger i at folk uten hundeinteresse ikke aner noe om hvordan det er å ha hund. Klart det er krevende med baby, de fleste ut jo hatt en, men de fleste har ikke hatt bikkje. 

Jeg tror ikke du er noe mer naiv enn oss andre med barn og hund

[Guest 2ne]

Altså, jeg er glad mine barn ble født i forrige årtusen, for det var ikke like slitsomt å ha små unger da som det ser ut som det er på nettet nå Men det er vel alltid sånn, jeg syns ikke valper er like slitsomme som de virker som på hundesonen heller, så man får bare høre om hvor "mye" alt er. 

Tipper du får til det du vil få til jeg, @Jankaa, så sant dere begge holder dere friske  

[*Marianne*]

Også er det utrolig hva slags superkrefter man får når man får barn Noen ganger tenker jeg på hvordan jeg kunne sitte å klage på at jeg ikke fikk tid til ting før... På en eller annen måte får man liksom fiksa ting, selv om man kanskje ikke har sovet og ting står litt på hodet...

[Zitka]

Jeg har hatt med meg barnepike som har aktivisert ungene når jeg er opptatt feks i ringen, og det er vel eneste endringen her  

litt vanskeligere å få tid til å trene like mye da..

[Lillekrapyl]

Nummer 1 kunne jeg ha med meg rundt uten noe stress. Han var med på utstillinger han, daglige skogsturer, skiturer osv.

Med tvillinger er det definitivt verre  Det er viktigere at de sover på likt og har like rutiner ellers også (mat etc). Det er vanskeligere å bære de med seg - jeg har en bæresele for tvillinger, og den er god, men jeg er ikke så sterk at jeg orker å gå så langt med de i bæreselen. 

[Gjest]

Det er forskjell på barn helt klart. Hvis du får en frisk unge så går det som regel veldig bra.

[Midas]

11 timer siden, Jankaa skrev:

Dere med et litt over middels forhold til hund - kan dere fortelle litt om livet med hund og baby? 
Jeg føler at hver gang emnet kommer opp blant ikke-hundefolk får jeg taler om hvor ueeeendelig mye dette lille tobeinte vesenet kommer til å kreve. At barn krever ulikt, det tror jeg så gjerne, men at det skal være heeeeeeelt utenkelig å kombinere med feks utstillingsweekends etc, det forstår jeg bare ikke. Er jeg bare naiv, eller kan jeg forvente ett års sølibat for å fungere som melkeku for mitt kommende avkom? 
For å legge til det, vi er to stykker både om ungen og hund/utstillinger. 

Min eneste referanse på dette punktet er @Perfect Image, og hun har så lenge jeg har kjent henne fått til alt. 
Men jeg vet ikke om det bare er hun som er helt superdame - eller resten av verden som har litt vanskelig for dette med multitasking. 

Det virker på meg som at folk mener at når en får barn så skal en legge resten av livet på hylla. 

Jeg konkurrerte med Midas frem til tre uker før fødsel, og dro på min første trening når lille var 3 uker gammel. Jeg har ikke så mye å gå på, så jeg har aldri orket å ha henne med meg på trening/konkurranser. Da har jeg hatt nok med Midas. Men ungen har da heldigvis en far, så det har aldri vært noe problem. Ser at mange jeg trener sammen med har med seg barna både på trening og konkurransehelger, og det virker ikke som det er noe problem. Jeg trillet/bar henne på turer, så vi var mye på turer sammen alle tre. Jeg har sittet i komité frem til for 1,5 år siden, og da var jeg borte hele dagene når vi arrangerte stevner. Da kom lille og mann innom på besøk der vi hadde stevner. Det har ikke bydd på noen problemer, og helt ærlig så har hund vært fristedet mitt. Jeg har ikke jobb da, så jeg kan kanskje ikke uttale meg, men med dager som består mye av å være hjemme og være mamma og kone, så har hundelivet vært et sted der jeg kan gjøre noe for meg selv og ikke tenke på alt det andre. Siden jeg ikke har jobb så kunne jeg trene/ture med hunden når hun er i bhg, men når vi har vært på kurs og treninger så er jo det på kveldstid og det har alltid gått fint. 

Mange som sa til meg at når jeg fikk barn kom Midas til å synke i kurs og jeg måtte justere hundeholdet til et minimum for da ville det bli barnet som var viktigst og følelsene mine til Midas ville blekne. Jeg er enig i at barnet skal ha første prioritet, men bortsett fra det så ble ikke mitt hundehold noe dårligere når jeg fikk barn, og jeg elsket Midas like høyt som før jeg ble mor. Det er overdrevet, men det er jo noen som lever ene og alene for ungene sine og ikke har behov for noe annet i livet sitt. Det er supert det, men sånn er ikke jeg. 

 

Edit for å si at Marie har rett i at dette innebærer at man får et friskt barn. Det blir noe helt annet om man får et barn med store utfordringer som må tas hensyn til.