Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

 Jeg trenger litt råd angående hunden min. I februar i fjor begynte jeg å fostre en tispe fra en redningsorganisasjon i ungarn ( jeg studerer og bor der) og etter noen måneder adopterte jeg henne, fordi jeg ikke klarte å gi henne fra meg. Hun har mye traumer, vet ingenting om fortiden hennes annet at hun mest sannsynlig har vert lenket fast eller hatt begrenset bevegelighet lenge. Hun ble funnet blødende på en motorvei, klørne hennes vokste nesten inn i potene hennes, så hun ble nok bare dumpet der. Noe jeg er nesten bombesikker på, er at hun har opplevd ganske stygg mishandling. Hun har nok blitt banket opp og gud vet hva annet. Når hun kom til meg gjemte hun seg i ett hjørne og kuet seg ved hver bevegelse og var livredd berøring.

Hun har kommet en veldig lang vei, kan nesten ikke tro at det er samme hunden som kom til meg. Hun er for det meste veldig glad og selvsikker, noe som gjør at jeg av og til glemmer hvor gale hun en gang var. I det daglige livet merker jeg ikke lenger mye til at hun har hatt en tøff fortid utenom små ting, men så får vi en opplevelse slik som ikveld eller lignende episoder: Jeg var ute å luftet henne i hagen og sto barfot på terassen, snudde og gikk inn igjen for å ta på sko siden det var iskaldt. Var i litt irritabelt humør, ikke sur på hunden på noen måte, men hun plukker opp sånt kjempefort. Når jeg da snur meg og smeller døra igjen stikker hunden hodet inn, og jeg tar brått tak i halsbåndet for å stoppe henne slik at hun ikke får seg en smell, klarte å redde henne fra døra, men hun legger seg ned med ett hyl, og begynner å krype panisk rundt. Var mitt irritable hunør og brå bevegelse son trigget det. Hun tror rett og slett at jeg skal skikkelig ta henne. Man ser på hele hunden at hun venter på pryl. Når sånt skjer vil jeg så gjerne trøste henne, vil vise at jeg absolutt ikke vil henne vondt. Hun kryper bort til meg gjentatte ganger å legger seg på rygg hver gang. Noen ganger rygger jeg sakte unna fordi jeg ikke ønsker at hun skal lære seg at hun må gi seg over. Og prøver å roe henne forsiktig.

Spørsmålet mitt er hvordan skal oppføre meg når hun har slike episoder? Skal jeg ignorere? Trøste? Vil hjelpe henne, men er redd for at jeg av og til kan forsterke redselen hennes. Blir så lei meg når jeg ser henne slik og lurer på hva hun har opplevd. Når hun roer seg roper jeg henne til meg og koser forsiktig og godsnakker, dette først når panikken er over. Noen som har erfaring med traumatiserte hunder som har råd til hvordan jeg kan håndtere slike episoder? 

Ps. Slike episoder skjer sjeldent nå, så sjeldent at jeg nesten blir overraska når det først skjer og vi unngår det så godt vi kan. Men knuser hjertet å se henne slik når det skjer. Ble ett veldig langt innlegg, men blir veldig glad for noen råd og/eller erfaringer!?

Skrevet

At hun søker mot deg når hun er redd tenker jeg er et tegn på at du er en trygghet for henne, og hadde det vært meg så ville jeg trøstet. Det viktige er jo å skape positive følelser hos hunden i sånne situasjoner, og det gjør du i hvert fall ikke ved å fjerne den eneste tryggheten hunden har gjennom å trekke deg unna. Du forsterker ikke redsel ved å trøste, det er en merkelig gammel misforståelse uten forankring i etologi.

  • Like 1
Skrevet

Når hun "ber for sine syke mor" på den måten (hjerteskjærende da.. stakkars lille), så tror jeg det viktigste er å formidle at det kommer ingen pryl, absolutt ikke. Aksepter den totale underkastelsen (det vil gi hunden trygghet også, forsikre den om at den har en metode for å unngå pryl som virker! Er en slags trygghet i det) ved å snakke vennlig og mildt til henne, la henne slikke hånden din (hadde ikke klappet henne for det vil vel antagelig skremme henne i siutasjonen) hvis hun vil det - og kan hun noen kommandoer, sitt eller på plass eller noe sånt? Få henne så fort som mulig over i "kommando modus" , gi henne en enkel kommando som hun kan godt, så hun kommer fortest mulig ut av den der angst-situasjonen. Og ikke lag for mye vesen av det simpelthen, alt for å dempe det der. 

  • Like 1
Skrevet

I dette tilfellet ville jeg straks være supermild, og trøste og være kjælen. Jeg pleier noen få ganger å påføre hundene mine smerte ved uhell (tråkke på dem, klemme halen i ei dør, slike type ting) og da jeg jeg helt Åhhhhh neii uffedaaaa og koser og klemmer, og det virker som at hundene forstår at det var et uhell. (de logrer og kommer kjapt over det)

Ellers er jeg ikke fan av å trøste så mye, for jeg personlig mener at det kan forsterke negative situasjoner. Jeg har for eksempel en hund som blir enda "dårlige/ verre/ tristere/engstelig" av trøst, så han må man ikke trøste for mye i visse situasjoner. Da må man framstå som en trygg og rolig leder. Gi vennlig kos og si Det går bra, så går vi videre.  Alt er veldig situasjonsbetinget egentlig.

Der en hund er så redd som din, med slike  traumer er det lurt at du går for den kjærlige retningen. Hunden må vite at du ikke vil den noe vondt og at den kan stole 100% på deg. Så etter hvert kan du da vise mer trygghet og hjelpe hunden i andre situasjoner det kan oppstå utfordringer.

  • Like 1
Skrevet

Du kan ikke forsterke redsel i en hund ved tørste den. Det er ikke sånn følelser fungerer. Følelser som redsel, glede el.l. er ikke noe man kan styre. Skulle du forsterket frykten hennes, så måtte du ha kjeftet på henne og gjort henne mer redd. Ved å tørste og "ta i mot" underkastelsen hennes, så viser du at du ikke er farlig og at du er trygg. Det er en konfliktløsende respons fra din hund som du absolutt bør annerkjenne. La henne få komme bort til deg selv, ikke tving deg på henne, i tilfelle hun ble så redd at hun er redd du skal ta henne om du klapper henne. 

Jeg ville snakket rolig og mildt til henne, og tilbydd henne å komme bort for kos. Ha gjerne godbiter på deg slik at du kan strø rundt på bakken om du skulle være uheldig å gjøre noe sånt igjen, eller andre ting som skremmer henne.

Hvis jeg tråkker på mine eller med et uhell gjør noe vondt med dem slik at de piper/demper meg etc. blir jeg straks blid i stemmen og belønner de, for å prøve å veie opp litt for det ubehaget de følte og kanskje også på sikt lære de at vondt=noe kjekt skjer. 

  • Like 1
Skrevet

Takker for svar :) da vet jeg at å trøste er det beste å gjøre neste gang. Er det som føles mest naturlig, forrige kvelden når hun var så skremt la hun seg mellom beina mine og ble liggende på rygg imens jeg godsnakket, idet jeg tok frem godis satt hun seg opp og tok imot, selv om hun var stressa. Blir så trist når jeg ser henne slik, og måtte høre hvordan jeg best kan hjelpe henne når sånt skjer. Håper at det blir lenge til neste gang noe slikt skjer, eller enda bedre at det ikke skjer i det hele tatt ☺

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...