Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg 'friforer' mine hunder og har alltid gjort det. Friforing betyr at hundene alltid har tilgang til  tørrfor. Når skåla er tom, fylles den på nytt. Dette fungerer helt fint med mine hunder av varierende raser/blandinger. Det er bare vom og andre saker som fordeles mellom hundene av meg.

Ingen  av mine hiver innpå tørrfor, de spiser nå og da, når de er sultne. Jeg tror mange hunder hadde fungert fint på denne måten, hadde de bare vært vant til at det bestandig var tørrfor tilgjengelig alltid, så det er ingen grunn til å tømme skåla på en gang. 

Men..nå har hverken jeg eller familien noen gang hatt 'matvrakraser' som f.eks labrador eller andre retrievere, så jeg har ingen personlig kjennskap til rasen(e) i så måte. 

Så nå ble jeg nysgjerrig.. Er det noen som har friforet sin(e) retrievere ( eller andre matvrakraser)  eller kjenner til noen som gjør/har gjort det? :) 

Jeg kom nemlig til å tenke på at skulle jeg en gang i fremtiden bli spurt om å overta f.eks en golden, ville det være mulig å frifore en slik hund? ( selvfølgelig ville det også henge på individet , ikke bare rasen men.. ) 

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nei, ulv og villhunder styrer ikke sin aktivitet og matinntak selv. De må jakte når de finner noe å jakte på, og spise når de har noe å spise. Noe som ofte betyr store måltider og det kan gå lenge mel

Forøvrig, helt enig med @Snusmumrikk. For oss som har hunder som periodevis trenger mye ekstra kalorier, så må jo finspiste hunder være et mareritt. Jeg MÅ kunne gi ekstra fôr til den som har gått har

Tvert i mot, så er det vel ganske normalt fra naturens side, og sett i forhold til ulv. De spiser alt de greier å stappe i seg på en gang. Forskjellen er at våre tamhunder da gjerne får tak i mat som

Posted Images

Skrevet

Jeg kjenner ikke til retrievere spesielt, men jeg tenker vel at det kanskje (i alle fall i noen tilfeller) går mer på individ? Min kunne aldri hatt fri tilgang på mat, hun hadde spist seg ihjel. Bokstavelig talt. Samtidig vet jeg at det finnes mange småspiste cavalierer også, som man nærmest må lure maten i.

Skrevet
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Jeg kjenner ikke til retrievere spesielt, men jeg tenker vel at det kanskje (i alle fall i noen tilfeller) går mer på individ? Min kunne aldri hatt fri tilgang på mat, hun hadde spist seg ihjel. Bokstavelig talt. Samtidig vet jeg at det finnes mange småspiste cavalierer også, som man nærmest må lure maten i.

Helt klart henger det nok noe på individ også men man får jo inntrykk av at noen raser spiser både foret og skåla i samme slengen.. :P

Jeg tenker at en del av denne glupskheten kan ha sammenheng med begrenset tilgang på mat? Jeg går ut fra at de fleste av oss her, har fri tilgang til mat, dvs kan spise når vi vil. Hadde vi derimot blitt plassert i en setting hvor vi fikk mat en gang i døgnet og hadde 15 minutter på å spise på, da er det vel tenkelig at vi hadde hevet innpå og skulle det ha budt seg noen ekstra sjanse til å spise, hadde vi antagelig grepet den begjærlig? 

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Jeg tror det kommer an på både individet og hvordan det har vokst opp. Og så innen visse raser er det flere individer som har stor matlyst enn i andre raser. Og om de er vokst opp med fri mattilgang og som alenehund, så er nok sjangsen større for at det funker uten at de spiser for mye. 

Men du fremstiller det som negativt å ikke kunne ha fri mattilgang. Hvorfor er det det? Jeg syns det er negativt å ha så liten matlyst at de bare går og småspiser gjennom dagen. Det er det mest negative med ene rasen min. Det er vanlig at unge hannhunder er småspiste og tynne. Jeg skulle ønske bedre matlyst ble et større fokus i avlen. Jeg anser det som et problem, men det hadde jo selvfølgelig fungert å frifore dem, så om det er ønskelig, så er det jo fint med liten matlyst?

Skrevet

Av de 3 hundene jeg har hjemme nå så hadde nok hannhunden kunne friföres. Men... de to tispene hjemme, og da spesielt den eldste, hadde jeg faktisk aldri våget å prøve med en gang. Hannhunden går fra maten når han er mett, samtidig så tar jeg det som ett tegn på at han ikke føler noen konstant sult eller får for få måltider.

Samtidig hadde det faktisk ikke vært bra med tanke på hvordan de brukes og hvor "brått" hard aktivitet kan komme. Jeg velger da heller gi de to måltider for dagen, og tilleggesförer ekstra måltid eller snacks ved behov. Og ja, jeg "ser" faktisk om hundene er sulten (utenom den eldste, hun har levd snart i 11 år konstant sulten og ser vel egentlig litt ut som "sulten" i reklamen konstant :lol: )

Rasen i seg selv er gjerne veldig lik labbis når det kommer til mat.

Skrevet
Akkurat nå, Snusmumrikk skrev:

Jeg tror det kommer an på både individet og hvordan det har vokst opp. Og så innen visse raser er det flere individer som har stor matlyst enn i andre raser. Og om de er vokst opp med fri mattilgang og som alenehund, så er nok sjangsen større for at det funker uten at de spiser for mye. 

Men du fremstiller det som negativt å ikke kunne ha fri mattilgang. Hvorfor er det det? Jeg syns det er negativt å ha så liten matlyst at de bare går og småspiser gjennom dagen. Det er det mest negative med ene rasen min. Det er vanlig at unge hannhunder er småspiste og tynne. Jeg skulle ønske bedre matlyst ble et større fokus i avlen. Jeg anser det som et problem, men det hadde jo selvfølgelig fungert å frifore dem, så om det er ønskelig, så er det jo fint med liten matlyst?

Helt klart tror jeg også at det er tildels individavhengig og det avhenger nok også endel av hva de er 'vant med'. Jeg pleier å ha noen hunder på besøk som får mat til faste tider. En av disse ser ut til å være 'overveldet' at det er tilgang til mat hele tiden her og tømmer skåla , de andre spiser som mine litt og så bryr de seg ikke . Det kunne jo selvsagt vært interessant å vite hvordan 'overspiseren' hadde fungert hadde hen vokst opp her/ bodd her over lengre tid. 

Jeg vil ikke si at jeg er direkte negativ til å ikke ha fri mattilgang men jeg mener det er fordeler, så lenge man har hunder som kan 'styre seg' i matfatet. Å spise fort og mye på en gang, er jo ikke alltid positivt og kan ikke direkte sammenlignes med ville 'hunder' ( les ulv) da disse bl.a ikke spiser tørrfor og kan regulere sitt liv selv. 

Jeg ville tro at f.eks raser som er utsatt for magedreining ville hatt fordeler av en mer gjevn tilgang ( og dermed mindre mat i gangen) til for, enn å være henvist til å spise alt i ett eller to måltider? 

Endel hunder reagerer med oppkast hvis det blir for lenge mellom hver foring, disse burde også kunne trekke fordeler av friforing, ville jeg tro. 

Jeg har aldri hatt hunder som er unaturlig kresne , dvs at de vegrer å spise nok men det kan muligens ha en sammenheng med at de lever i flokk? Litt på siden eksempel; noen av hundene er veldig glad i banan. Ene hunden var et studium verdt da hen snappet en bananbit første gang.. Utrykket viste en umiskjennelig avsky og hen spyttet ut biten kjapt. Men..samme hund mener at deling er oppskrytt og hvis hen forlot biten, ville noen andre ta den. Ergo; med veldige grimaser og tydelig tegn på stor motvilje, ble biten spist. :P Hen er fortsatt ikke overbegeistret for banan men spiser biter jeg hiver på gulvet , om ikke annet for å hindre at noen andre spiser de.. :ahappy:

Skrevet

Jeg har hunder som eter seg feite om de får bestemme sjøl hvor mye de skal ha eller ikke, så nei - jeg friforer ikke. Det er bare unntaksvis av mine hunder som ikke har vært matvrak, selv om det har vært raser som er kjent for å ha spisevegrere. 

Jeg ser heller ikke at det skal være noen fordel at de har fri tilgang til maten hele tiden heller, og særlig ikke i et flerhundshjem. Av de jeg har sett som har praktisert den biten, så har det vært gjennomgående at de ikke har hatt helt kontroll på matinntaket til hundene, og derfor ikke plukka opp at f.eks en har spist mindre enn den skulle i en periode, og at den derfor har blitt kjempetynn. Et sted var det en som ikke fikk gå til maten av en av de andre hundene, så den var konstant for tynn, og var konstant stressa fordi matskåla ble brukt som en unnskyldning til forsvar og purking. Så jeg klarer ikke helt å se at friforing er positivt, for meg så fremstår det som latskap og at man har lite kontroll over hva som konsumeres. 

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg har hunder som eter seg feite om de får bestemme sjøl hvor mye de skal ha eller ikke, så nei - jeg friforer ikke. Det er bare unntaksvis av mine hunder som ikke har vært matvrak, selv om det har vært raser som er kjent for å ha spisevegrere. 

Jeg ser heller ikke at det skal være noen fordel at de har fri tilgang til maten hele tiden heller, og særlig ikke i et flerhundshjem. Av de jeg har sett som har praktisert den biten, så har det vært gjennomgående at de ikke har hatt helt kontroll på matinntaket til hundene, og derfor ikke plukka opp at f.eks en har spist mindre enn den skulle i en periode, og at den derfor har blitt kjempetynn. Et sted var det en som ikke fikk gå til maten av en av de andre hundene, så den var konstant for tynn, og var konstant stressa fordi matskåla ble brukt som en unnskyldning til forsvar og purking. Så jeg klarer ikke helt å se at friforing er positivt, for meg så fremstår det som latskap og at man har lite kontroll over hva som konsumeres. 

Angående spisevegring så har jeg jo fått med meg at det i enkelte raser ikke er helt ukjent.. Absolutt noe som burde vært tatt hensyn til i avlen, da det å sulte seg frivillig, ikke er normalt på noen måte og bør lukes ut. 

Hvis man ikke legger merke til at en hund blir kjempetynn, får anledning til å spise eller at noen forsvarer tørrforskåla..ja da er det ikke friforinga som er problemet , da er det eierne..Da er man utilgivelig sløv og burde vel ikke ha dyr overhodet..

Guest Mira2.0
Skrevet

Har kunnet frifore alle hunder jeg har hatt, men ikke den jeg har nå. Hun hadde spist seg tykk eller til hun spydde. Har aldri slitt med vekt på hunder, men denne må jeg passe på så hun ikke blir for stor. 

Skrevet

Nei... Støvere: generelt, aldri i verden. De spiser seg i hjel (bokstavlig talt, det har skjedd liksom :P )

dachshunder: store forskjeller på raser og linjer. Generelt på jaktlinjene, NEI. Men det finnes helt klart unntak, særlig hos hunder som bor uten andre hunder.

Skrevet

Jeg har lært at fordøyelsessystemet til hunder ikke har forandret seg så mye fra ulvens. Og da er hele systemet for fordøyelsen laget for sjeldne måltider. Ser ikke for meg at det er bra for tennene deres og gå å småspise hele dagen heller. 

Men til det du egentlig spurte om så tror jeg ikke det er sånn at en matgal kelpie eller labrador hadde kunnet venne seg til friforing nei. De hadde antageligvis heller blitt alvorlig syke.

Skrevet

Forøvrig, helt enig med @Snusmumrikk. For oss som har hunder som periodevis trenger mye ekstra kalorier, så må jo finspiste hunder være et mareritt. Jeg MÅ kunne gi ekstra fôr til den som har gått hardt noen dager, uten at den selv skal pirke i maten, og bestemme at den heller vil spise litt senere. Sånne hunder vil jo kunne sulte seg i hjel, faktisk.

  • Like 4
Skrevet
2 minutes ago, QUEST said:

Angående spisevegring så har jeg jo fått med meg at det i enkelte raser ikke er helt ukjent.. Absolutt noe som burde vært tatt hensyn til i avlen, da det å sulte seg frivillig, ikke er normalt på noen måte og bør lukes ut. 

Det er det, for noen av oss. Ironisk nok, så har de noen av oss ikke hunder som er matvegrere :) 

2 minutes ago, QUEST said:

Hvis man ikke legger merke til at en hund blir kjempetynn, får anledning til å spise eller at noen forsvarer tørrforskåla..ja da er det ikke friforinga som er problemet , da er det eierne..Da er man utilgivelig sløv og burde vel ikke ha dyr overhodet..

Tja. Har du 10-12 bikkjer som går og småspiser hele dagen, så trenger man vel ikke å være utilgivelig sløv for å ikke få med seg at en av de stadig spiser for lite. 

Jeg kan fortsatt ikke se noen fordeler ved friforing. Hvorfor friforer du? 

Skrevet
1 time siden, Pringlen skrev:

Nei... Støvere: generelt, aldri i verden. De spiser seg i hjel (bokstavlig talt, det har skjedd liksom :P )

dachshunder: store forskjeller på raser og linjer. Generelt på jaktlinjene, NEI. Men det finnes helt klart unntak, særlig hos hunder som bor uten andre hunder.

Å bokstavelig talt spise seg ihjel ( på mat) kan jo på ingen måte sies å,være normalt, gitt at man får tilstrekkelig med mat ellers. Det vil jeg jo si er like unormalt som å sulte seg og burde vel kanskje bli tatt hensyn til i avlen? Eller er det slik at omtrent alle deler dette problemet innen støverrasene og det ville bli lite avlsmateriale igjen? 

1 time siden, Marie skrev:

Jeg har lært at fordøyelsessystemet til hunder ikke har forandret seg så mye fra ulvens. Og da er hele systemet for fordøyelsen laget for sjeldne måltider. Ser ikke for meg at det er bra for tennene deres og gå å småspise hele dagen heller. 

Men til det du egentlig spurte om så tror jeg ikke det er sånn at en matgal kelpie eller labrador hadde kunnet venne seg til friforing nei. De hadde antageligvis heller blitt alvorlig syke.

Ja og nei.. Forskjellen på ulv og hund er jo at det er vel få ulver som lever på fabrikkprodusert tørrfor og få hunder som lever på hele slakt.. Ulver styrer jo også selv sin aktivitet , i motsetning til de fleste hunder. 

Hm..så mao, styr unna omplasseringslabrador for min del.. :P

Tillegg; angående tenner; jeg tror faktisk ikke det har noe særlig å si, basert på erfaringer med egne hunder. Kullsøsken kan ha svært forskjellig tannstatus på samme foringsregime , jeg mener det har mer med spyttsammensetningen å gjøre. Hvilket vel ikke er ukjent på folk heller.  

Skrevet

Nei, ulv og villhunder styrer ikke sin aktivitet og matinntak selv. De må jakte når de finner noe å jakte på, og spise når de har noe å spise. Noe som ofte betyr store måltider og det kan gå lenge mellom hver gang. Finner de mer mat enn de kan spise på en gang så graver de det ned, men det er ikke gitt at det er der når de kommer tilbake. Og de går definitivt ikke og småspiser gjennom hele dagen.

Jeg ser svært få, om noen fordeler med å frifôre, selv om jeg har hatt småspiste hunder (som etter kastrering definitivt ikke kan frifôres).

  • Like 5
Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Å bokstavelig talt spise seg ihjel ( på mat) kan jo på ingen måte sies å,være normalt, gitt at man får tilstrekkelig med mat ellers. Det vil jeg jo si er like unormalt som å sulte seg og burde vel kanskje bli tatt hensyn til i avlen? Eller er det slik at omtrent alle deler dette problemet innen støverrasene og det ville bli lite avlsmateriale igjen? 

Ja og nei.. Forskjellen på ulv og hund er jo at det er vel få ulver som lever på fabrikkprodusert tørrfor og få hunder som lever på hele slakt.. Ulver styrer jo også selv sin aktivitet , i motsetning til de fleste hunder. 

Hm..så mao, styr unna omplasseringslabrador for min del.. :P

Tvert i mot, så er det vel ganske normalt fra naturens side, og sett i forhold til ulv. De spiser alt de greier å stappe i seg på en gang. Forskjellen er at våre tamhunder da gjerne får tak i mat som ikke egner seg like godt for å stappe i seg uante mengder av. Tørrfôr er direkte farlig til formålet. Kjøttkaker (som jeg vet av en støver som spiste seg i hjel på) er sikkert heller ikke lurt. Derimot gikk det helt fint den gangen ene dachsen min satt til livs en hel (!) grevling på reveåtet. Hundens fordøyelse er tross alt laget for å takle store mengder kjøtt på en gang. Ikke for å gå rundt å småspise.

  • Like 3
Skrevet

Jeg frifórer mine to. Fordelen det har er at jeg som lat matmor slipper å fikse de mat hele to ganger om dagen. De går ikke å småspiser gjennom dagen, men spiser stort sett en-to ganger per dag, gjerne ettermiddag og kveld. Hadde de blitt tykke eller for tynne så ville jeg gjort det på en annen måte. Har i perioder satt fram mat til de to ganger om dagen og ser ikke bort ifra at jeg blir å gjøre det senere eller med neste hund, men akkurat her og nå funker det veldig fint.

Skrevet
15 minutter siden, simira skrev:

Nei, ulv og villhunder styrer ikke sin aktivitet og matinntak selv. De må jakte når de finner noe å jakte på, og spise når de har noe å spise. Noe som ofte betyr store måltider og det kan gå lenge mellom hver gang. Finner de mer mat enn de kan spise på en gang så graver de det ned, men det er ikke gitt at det er der når de kommer tilbake. Og de går definitivt ikke og småspiser gjennom hele dagen.

Jeg ser svært få, om noen fordeler med å frifôre, selv om jeg har hatt småspiste hunder (som etter kastrering definitivt ikke kan frifôres).

Som nevnt ovenfor, det er stor forskjell på å spise tørrfor og av hele dyr.. Så man kan av den grunn ikke direkte samnenligne hund/ulv. Med aktivitet mente jeg etter spising, burde kanskje presisert det. Ulver er jo også relativt mye større enn mange små raser og særlig for de aller  minste rasene mistenker jeg at det kan være fordeler med noe mer jevn fortilgang. 

6 minutter siden, Pringlen skrev:

Tvert i mot, så er det vel ganske normalt fra naturens side, og sett i forhold til ulv. De spiser alt de greier å stappe i seg på en gang. Forskjellen er at våre tamhunder da gjerne får tak i mat som ikke egner seg like godt for å stappe i seg uante mengder av. Tørrfôr er direkte farlig til formålet. Kjøttkaker (som jeg vet av en støver som spiste seg i hjel på) er sikkert heller ikke lurt. Derimot gikk det helt fint den gangen ene dachsen min satt til livs en hel (!) grevling på reveåtet. Hundens fordøyelse er tross alt laget for å takle store mengder kjøtt på en gang. Ikke for å gå rundt å småspise.

Tørrfor blir selvsagt noe annet helt annet, det oppfører seg jo ganske annerledes enn rått kjøtt ' innabords'. Tror du at faren for 'farlig ' overspising, hadde vært like stor, hvis f.eks du hev en hel hjort inn i hagen? 

Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Som nevnt ovenfor, det er stor forskjell på å spise tørrfor og av hele dyr.. Så man kan av den grunn ikke direkte samnenligne hund/ulv. Med aktivitet mente jeg etter spising, burde kanskje presisert det. Ulver er jo også relativt mye større enn mange små raser og særlig for de alker minste rasene mistenker jeg at det kan være fordeler med noe mer jevn fortilgang. 

Tørrfor blir selvsagt noe annet helt annet, det oppfører seg jo ganske annerledes enn rått kjøtt ' innabords'. Tror du at faren for 'farlig ' overspising, hadde vært like stor, hvis f.eks du hev en hel hjort inn i hagen? 

Nei, da spiser de seg sprekkmette, og så hviler de etterpå (ikke prøvd med hel hjort, altså, men fri tilgang på kjøttbein) Omtrent som ulv og rev ville gjort. Men sånn kan man jo ikke fôre hver dag, eller mer korekt - et par-tre ganger i uka, med faste i mellom - særlig mtp at de fleste hunder ville blitt smellfeite, pga for lite aktivitet i forhold til inntak.

  • Like 2
Skrevet
44 minutter siden, 2ne skrev:

Det er det, for noen av oss. Ironisk nok, så har de noen av oss ikke hunder som er matvegrere :) 

Tja. Har du 10-12 bikkjer som går og småspiser hele dagen, så trenger man vel ikke å være utilgivelig sløv for å ikke få med seg at en av de stadig spiser for lite. 

Jeg kan fortsatt ikke se noen fordeler ved friforing. Hvorfor friforer du? 

Snakker vi om mennesker, så vil jo heller ikke det å sulte seg til alvorlig undervekt eller død, på noen måte kunne kategoriseres som normalt, ei heller på hund.

 

Hvis man ikke greier å se at en eller flere hunder blir for tynn, uansett antall hunder i huset, så bør man enten skaffe seg briller eller begynne å TA på hundene innimellom.. Så jeg fastholder at man nok burde satse på,noe annet i stedet da, muligens krushunder og plastblomster.. :P 

Jeg friforer fordi jeg syns det fungerer bra, det er enkelt og jeg tror at for hundene er det bedre å spise tørrfor fordelt utover tid, enn å spise en eller to større måltider pr. dag. ( nå snakker vi altså kun om tørrfor) 

Akkurat nå, Pringlen skrev:

Nei, da spiser de seg sprekkmette, og så hviler de etterpå (ikke prøvd med hel hjort, altså, men fri tilgang på kjøttbein) Omtrent som ulv og rev ville gjort. Men sånn kan man jo ikke fôre hver dag, eller mer korekt - et par-tre ganger i uka, med faste i mellom - særlig mtp at de fleste hunder ville blitt smellfeite, pga for lite aktivitet i forhold til inntak.

 Ja, det blir jo noe annet :) Det er jo forskjell på å spise seg stappmett og fortsette til man sprekker.. Men med tanke på den som spiste kjøttkaker..undres på om det var 'bare' mengden i seg selv som gjorde at hunden døde eller det kan ha noe med innholdet i kjøttkakene å gjøre? Noen bruker jo f,eks veldig mye salt i mat de lager eller løk for den del, når det lages kjøttkaker.

Skrevet
Just now, QUEST said:

Snakker vi om mennesker, så vil jo heller ikke det å sulte seg til alvorlig undervekt eller død, på noen måte kunne kategoriseres som normalt, ei heller på hund.

Jeg antar du snakker om matvegrere nå? Nei, det er ikke noe jeg anser som normalt. Jeg har dog ikke hatt hunder som har blitt alvorlig undervektige, det har vært 1 som har vært dårlig på å spise som jeg syns var altfor tynn, men veterinæren mente ikke var for undervektig (alaska huskyen), og jeg har hatt 1 som ikke la på seg til tross for at han fikk mat nok til 3 (em terv). Resten av belgerne mine har vært matvrak, til tross for at det er en rase som skal være matvegrere. Pudler skal også være matvegrere, der har jeg ei som spiser til hun er mett når hun får tørrfor, men alt hun får om hun får kjøtt, og jeg har ei som spiser alt samme hvor mye hun får, uavhengig av om det er tørrfor eller kjøtt. Toyen syns jeg er dårlig på å spise, men antageligvis så er hun ikke det, hun legger på seg som hun skal og litt til selv om jeg syns at det ser latterlig lite ut i matskåla hennes :P 

Just now, QUEST said:

Hvis man ikke greier å se at en eller flere hunder blir for tynn, uansett antall hunder i huset, så bør man enten skaffe seg briller eller begynne å TA på hundene innimellom.. Så jeg fastholder at man nok burde satse på,noe annet i stedet da, muligens krushunder og plastblomster.. :P 

Jeg er ikke uenig, jeg syns vel heller ikke at den verste konsekvensen var at hunden ble tynn, men at hen levde med det stresset det må ha vært å være den som ble dukka av de andre hundene. 

Jeg har fortsatt ikke fått noen forklaring på hvorfor friforing skal være bra, da. 

Skrevet

Jeg jobber mye med å få border colliene til å kaste seg over maten. De kunne fint regulert mengden selv. Grunnen til at jeg vil de skal kaste seg over maten er at når hundene er med på jobb (sauesanking, søksarbeide eller annet) så er det viktig at de spiser når vi har pause/straks de tilbys mat, da de vil trenge energien. Dessuten bruker jeg mat som belønning, og stor matlyst er viktig. 

Labradoren kunne IKKE regulert seg selv. Hun har 2 ganger brutt seg inn i fòrrommet. Den ene gangen spiste hun ca 9 kg tørrfòr og det er var ganske kritisk de neste dagene. Faktisk har forskning vist at retrievere har en del flere gen-basepar som virker inn på sultfølelsen. 
 

Quote

 

As relatives, of course, the labs had a great deal of genetic material in common with each other and with other dog breeds. But they also had one gene variant that stood out: the deletion of 14 base pairs from a gene called pro-opiomelanocortin, or POMC. Previous studies of this POMC variant have shown a relationship with appetite and a feeling of fullness.

Each dog could have one copy of the POMC variant, two copies, or none. The more copies a dog had, the fatter and more food-motivated it was. And about 23 percent of labs are carrying at least one copy of the variant.

 

Finner ikke den originale kilden, men her er en publikasjon: http://mentalfloss.com/article/79446/science-explains-why-your-lab-always-hungry

Mange måltider på hund øker sjansen for bl.a. diabetes da hunder ikke kan regulere insulinproduksjonen på samme måte som dyr som er laget for å spise ofte. Jeg sier ikke at det er farlig å ha en hund som småspiser eller at de får diabetes av det, men å spise ofte og lite er, så vidt jeg kan se, ikke særlig forenelig med naturlig diett for rovdyr.  

  • Like 3
Skrevet

Nå har ikke jeg labrador, men border collie. I mitt hushold er det ingen som kan frifôres.

Valpen er konstant sulten, selv om hun kan gi seg når hun er mett, så er hun sulten 5 min etterpå, og legger ikke fem øre mellom å prøve seg på fôrtønnene. Moren hennes kan spise seg ihjel, hun brøt seg inn i fôrtønna to ganger når hun kom hit, heldigvis fikk man stoppet henne før det ble alvorlig. Sistemann er en hobbyanorektiker, han kan fint skippe måltider i en uke i strekk, ‘bare fordi’ - hadde han skulle fôret seg selv, så hadde jeg ikke kunne brukt han annet enn periodene han spiser.

Mine er aktive trenings-, konkurranse- og arbeidshunder, jeg er avhengig å kunne regulere både energinivå og matlyst.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har dvergpuddel (4,6kg) som per definisjon frifôres. Hun har ikke mat stående fremme i skål, hun råfôres på slakt i all hovedsak. Men hun får mat hver gang hun ber om det, og ofte har hun slaktedeler liggende en dag eller to før de er spist ferdig. Når hun har det så spiser hun gjerne 2-3 ganger om dagen, typisk etter hun har vært ute (tur, løs på gården sammen med meg når jeg steller dyra el.l), og ellers lar hun maten ligge. Siden hun får slakt så må hun jobbe med maten, og spiser ikke ved å sluke maten i store mengder. Det kan variere litt hvor mye hun spiser i løpet av en dag, litt avhengig av hva hun får (ikke alt hun får hun er like glad i) og aktivitetsnivået den dagen. Spiser hun mye en periode, så holdet øker, minker jeg energinivået på det hun får å spise (mer kylling/andeføtter, hele småkyllinger osv kontra and, kyllinglår osv), men hun får mat når hun ønsker uansett, jeg lar henne ikke gå sulten om hun ber om mat.

Men det å gå og småspise tørrfôr tror jeg ikke er bra for verken tenner eller fordøyelse (eller hold), så jeg ville aldri frifôret på tørrfôr.

Skrevet

Jeg har en border collie og en dvergpinscher. Begge de har vært "friforet"(altså på samme måte som deg, tørrfor alltid tilgjengelig, men vom blitt fordelt), men kun når jeg hadde de hver for seg. Eldstemann DP har ressursforsvar for mat ovenfor BC'en, så de får derfor ikke ha noe spiselig tilgjengelig til en hver tid, for å unngå at de skal bygge opp til at det blir mer alvorlig enn bruk av stemme :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...