Hvordan lever du med hund med separasjonsangst?

[Orca]

Advarsel, langt innlegg. Trenger ikke lese hele, hovedsaklig er det de 3 første avsnittene som er interessant, resten er om Dixie sin historie

Etter å ha lest tråden om separasjonsangst som nylig ble lagt ut her, og om det er en enehundgreie, ble jeg overrasket over hvor mange her som har hund med separasjonsangst. Jeg har følt meg ganske alene om å ha hund som ikke kan være alene, og for meg og familien er dette et enormt problem. For meg er sep.angst noe som i grunnen gjør det umulig å ha hund - det er bare flaks og snille slektninger og samarbeid som gjør at vi enda kan ha Dixie. Og vi vet ikke hvor lenge vi får det til å gå rundt slik vi har det nå.

Så jeg lurer på, hvordan lever du med en hund med separasjonsangst? Hjemmeværende? Har med hunden på jobb? Er den i bilen? Hva hvis den ikke kan etterletes i bil heller? Hvordan er det når du skal gjøre noe sosialt/annet som hunden ikke kan være med på? Når du skal på butikken? Trener du på det? Bruker du Clomicalm?

Bor noen i nærheten av hverandre, så det er mulig å hjelpe hverandre av og til?

For meg er det klart at Dixie lever på lånt tid. Vi strekker oss så langt vi kan fordi vi elsker henne og klarer å sjonglere det på et vis inntil videre. Hun er 14 år, så omplasering er uaktuelt. Men jeg vet med meg selv at hadde dette vært en unghund, så hadde jeg ikke maktet det. Det hadde muligens blitt omplassering da. Det som har gjort at vi har kunnet hatt Dixie er en kombinasjon av mye.

Dixie fikk vi som omplasseringshund (6 mnd) og vi gjorde alt feil i starten. Gikk fra henne med en gang. Det ble mye ødeleggelser og styr og forsøk på å ha henne ulike steder i huset. Etterhvert gikk det seg til og hun kunne være rolig alene hjemme. Men det var tilbakefall med jevne mellomrom da hun prøvde å spise seg ut av gangen hun var i. Hele barndomshjemmet bærer preg av dette, med kloremerker og oppflisede dørkarmer nesten overalt. Nå var hun ikke slik alltid, men dette var av de tilbakefallene vi hadde. Vi hadde dessverre ikke kunnskap til å angripe problemet skikkelig. Hele livet har Dixie bare kunnet bli passet av folk som kan ha henne med seg hele tiden. Det har vært et problem. Noen ganger har hun vært på kennel da vi ikke hadde noe valg, noen ganger gikk det bra, ene gangen fikk vi høre at hun hadde måttet være med kenneldriveren på kontoret fordi hun aldri roet seg. Folk som har passet henne har bodd hos oss ofte, men også da har hun fått tilbakefall iblandt dersom de måtte dra noe sted. 

Jeg kunne ikke ha med meg Dixie da jeg flyttet for å studere pga angsten. Ene halvåret jeg ikke hadde noe obligatorisk på studiet prøvde jeg å trene henne opp, og kom ganske langt til jeg hadde tilbakefall og ga opp. Da jeg begynte på master flyttet jeg til Ås for å gå på NMBU, og da bodde vi i et stort kollektiv hvor det ofte var folk hjemme. Der klarte jeg faktisk ved hjelp av Clomicalm til å trene henne til å være alene 6-7 timer. Men jeg hadde god hjelp av venninnen jeg bodde med som hadde rom i andre enden av huset som kunne hente henne ut av rommet mitt når hun hadde vært så lenge alene som hun var klar for, mens jeg kunne dra på forelesning.
 Den hjelpen hadde jeg ikke da jeg flytttet til Oslo for å studere, da bodde jeg med ei som stortsett aldri var hjemme. Jeg klarte på et halvår å trene henne til å være alene 2-3 timer. Da brukte jeg Clomicalm i starten. Men så ble hun veldig syk og jeg tror det er pga Clomicalm, at hun ikke tålte det. Så da jeg neste halvår flyttet igjen, måtte jeg trene uten Clomicalm. Vi har ikke kommet i mål siden. Kom opp i 3 timer, før hun ved løpetid hadde tilbakefall. Har ikke trent henne opp til mer enn en halvtimes tid siden det. Jeg fikk Lotta like etter og da ble det fryktelig vanskelig.
 

Grunnen til at jeg har kunnet hatt Dixie de siste 3 årene etter at både jeg og søster flyttet hjemmefra, har vært pga hjelp fra andre. Da jeg bodde i Ås fikk jeg hjelp av de jeg bodde med. Da jeg flyttet til Oslo, har jeg vært totalt avhengig av at mine fantastiske besteforeldre har kunnet hatt henne på dagtid mens jeg har vært på forelesninger. De har kontor i byen og er der hver dag og har med sin hund. De har passet Dixie hver gang vi har behøvd det. Så hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke kunnet studere i Oslo eller ha Dixie. Søsteren mi har hatt jobber hvor hun ikke kunne ha med hund. Ellers har jeg hatt mye hjelp av venner og bekjente om pass.

Dixie har det siste halvåret bodd hos søsteren min, som har hatt henne med på jobb i varebilen etter at hun fikk ny jobb for et år siden. Dette er ikke optimalt fordi Dixie stresser og roer seg ikke i bil. Av og til er hun hos besteforeldrene mine enda. Og jeg har henne når jeg har fri. Som er ganske mye siden jeg ikke har så mye forelesninger dette semesteret, og kan til nøds ha henne med på jobb i dyrebutikken jeg jobber i. Men det er heller ikke optimalt da det er lite plass og hun kan bare ligge et sted der hun er fryktelig i veien (bak kassa), og hun stresser av og til her og. Søsteren min har sagt at hun synes det er vanskelig å ha henne fulltid og det skjnner jeg jo, jeg har syntes friheten uten Dixie det siste halvåret har vært deilig,d et skal jeg innrøme. Jeg har kjent på hvordan det er å ha en "normal" hund, som Lotta, som kan være alene uten problem.

Planen etter jul er at vi skal ha Dixie annenhver uke. Så lenge det går... Jeg skal fortsette i dyrebutikken fulltid etter jul, men i og med at jeg er ferdig å studere søker jeg relevante jobber for utdanningen min. Og da er det slett ikke sikkert jeg får meg en jobb hvor hun kan være med. 

Det er så vondt, jeg frykter den dagen vi ikke lenger får det til å gå opp. Dixie er gammel, 14 år, men enda så sprek og livsglad. Jeg håper at den dagen hun må slippe, er det pga helsa og ikke angsten. Det ville vært et så fryktelig valg å ta, om det var at vi ikke klarte å sjonglere separasjonsangsten hennes mer.

Jeg elsker henne og hun er hjertebarnet mitt, samtidig som jeg kjenner på en lettelse når jeg tenker på framtiden hvor hun ikke er med. Det er ganske trist å føle det sånn. Hun hadde vært verdens enkleste hund hvis det ikke var for den angsten.

[idaho_91]

Mange som sikkert halshogger meg nå, men vi er plent nødt til å forlate vår i bilen når vi skal noen steder (jobb/skole) for han er roligere der enn i leiligheten. Vi har heldigvis parkeringskjeller. Han er ALDRI alene i mer enn MAX 5 timer, og han får tilstrekkelig mosjon før vi forlater han. I bilen sover han mens vi er borte, mens i leiligheten uler han konstant pluss at d går utover utterdøra da han klorer febrilsk på denne. Et par ganger i uka tar samboeren bilen på jobb, men dette kan han ikke hver dag da det er dyrt med parkering. Det er slitsomt med en hund som har separasjonsangst fordi alt må planlegges, og man må alltid ta hensyn til hunden, men sånn er det bare, og vi har lært oss å leve med det. Det er blitt en vanesak og villa ikke ha bytta han ut for noe i verden. Men som sagt, det er slitsomt til tider 

[yurij]

Min var fryktelig syk så han levde ikke så lenge, (regner med det var mye av grunnen til at han var som han var) Men jeg måtte ha ham med meg overalt. Han kunne ikke være i bilen uten meg heller så jeg måtte ha ham med meg absolutt overalt den tiden han levde som dessverre ikke var så lenge. Han ble bare 14 mnd. Men det var egentlig praktisk umulig , ikke kunne han passes av andre , ikke kunne han være i bilen eller hjemme med gubbe. Han kunne ikke være en time hos hunnevenn så jeg fikk handlet eller sitte med gubbe i bilen . Jobb-biten var fryktelig vanskelig , det gikk den tiden det måtte gå men det hadde ikke vært mulig i 10 år til  Stor hund på 80 cm kan man ikke ha i et lite tøybur heller så det var helt forferdelig vanskelig   Ingen gode råd dessverre....

[simira]

Vi kunne ikke hatt hund med separasjonsangst. Selv om jeg er delvis ufør og jobber veldig lite så hadde jeg ikke orket det livet med en vanvittig sjonglering for hver gang man skal ut av huset. Og det selv om vi er to, og med hundevennlige naboer og familie. Selv omplassering synes jeg er vanskelig, det er svært få mennesker som aldri har behov for å dra hjemmefra uten hund, selv om de er pensjonister, uføre eller hva det nå er. Jeg håper jeg slipper å  noen gang forholde meg til det problemet.

Jeg synes heller ikke det er feil å la Dixie slippe når dere ikke orker lengre. Hun har faktisk fått et godt og langt liv hos dere, men det er greit å si nok synes jeg.

[Tuvane]

54 minutes ago, Orca said:

Det er så vondt, jeg frykter den dagen vi ikke lenger får det til å gå opp. Dixie er gammel, 14 år, men enda så sprek og livsglad. Jeg håper at den dagen hun må slippe, er det pga helsa og ikke angsten. Det ville vært et så fryktelig valg å ta, om det var at vi ikke klarte å sjonglere separasjonsangsten hennes mer.

Jeg må bare skyte inn at angst faktisk er et helseproblem! Et menneske med angstlidelse har et helseproblem, og det har også en hund som har såpåss sterk separasjonsangst at den må få Clomicalm for å roe seg. Å avlive en hund pga psykiske/mentale problemer er akkurat like greit som å avlive en hund med fysiske helseproblemer, - hunder har en mental helse, akkurat som oss.

[Orca]

17 minutter siden, simira skrev:

 

Jeg synes heller ikke det er feil å la Dixie slippe når dere ikke orker lengre. Hun har faktisk fått et godt og langt liv hos dere, men det er greit å si nok synes jeg.

 

13 minutter siden, Tuvane skrev:

Jeg må bare skyte inn at angst faktisk er et helseproblem! Et menneske med angstlidelse har et helseproblem, og det har også en hund som har såpåss sterk separasjonsangst at den må få Clomicalm for å roe seg. Å avlive en hund pga psykiske/mentale problemer er akkurat like greit som å avlive en hund med fysiske helseproblemer, - hunder har en mental helse, akkurat som oss.

Jeg vet, jeg synes selv det er helt legitim grunn, men tanken er like fryktelig uansett. Hun har det så fint når hun er med mennesker, at det hadde føltes som verdens største svik å måtte la henne dø fordi vi ikke får det til lenger. Sett utenifra så er det jo en god avgjørelse og ikke noe en burde ha dårlig samvittighet for. Men når jeg ser på henne og tenker tanken får jeg verdens største klump i magen og tårene presser på, at jeg føler med hele meg at jeg vil gjøre alt i min makt for å holde ut, for å gi henne en så lykkelig og verdig alderdom så lenge vi virkelig får det til, om det så krever masse styr og ork. Det har hun fortjent og vil vil strekke oss så langt det går an. Hun er vårt lille problembarn, søsteren min og meg sin. Hun har vært med oss siden vi var barn. Hun har hjulpet meg så sykt mye psykisk opp gjennom årene og gitt så mye glede og stolthet. Hun har vært den forsonende hver gang jeg og søsteren min har kranglet, alltid fått oss til å smile og le. Så vi har virkelig en ekstrem tilknytning til henne. Hun er vår aller første hund, og vi har aldri vært gjennom en avlivning før. Så det ligger ekstremt langt inne. For oss er det uaktuelt nå, og ikke noe vi diskuterer i det hele tatt. Vi bare bytter på henne oss imellom fordi vi må. 

Hun er liksom så utrolig sprek for alderen, at det ville vært så innmari synd også å avlive henne nå. Hun er den sprekeste seniorhunden jeg noen gang har sett. 14 år, og hun traver fremdeles opp trappene, traver og gallopperer enda ute på tur, aldri noe stiv subbing. Når hun har så god helse som hun har, føler jeg liksom at hun må få nyte en så flott alderdom. Ingen hunder jeg har sett i hennes alder er så spreke. Og jeg er så stolt der hun tripper to meter foran meg på tur, med godt tempo. Ikke snakk om at hun har tenkt å gi seg enda. Og jeg vil så gjerne at hun skal leve så lenge hun er fysisk frisk.

Selvom jeg vet at det er en legitim grunn til avlivning fordi det ikke går opp med livene våre, tror jeg at jeg kommer til å se tilbake på tiden med henne og være inderlig glad for at vi holdt ut så lenge. Det vil føles riktig. Og jeg er takknemlig for mamma og pappa og, som og har holdt ut, ødeleggelsene hjemme har vært store, og omplassering har vært et tilbakevendende tema gjennom store deler av oppveksten hennes de årene vi hadde henne da vi bodde hjemme.

[mara]

For meg er separasjonsangst omplasseringsgrunn, dersom "alt" er prøvd og hunden faktisk ikke kan være alene. Da vil den ikke få det godt hos meg, for i mitt liv MÅ de kunne være alene. Hjemme. Avliving er vel drastisk, da det finnes nok hjemmeværende i dette landet, eller folk med nettverk som er villig å hjelpe.

[Djervekvinnen]

Med første hunden vår som var verst måtte vi ta med hunden i bilen nesten hele tiden. Fordi vi bodde i leilighetskompleks med nære naboer. Så hunden ble med oss. Hunden var OK i bil, noe uling i starten men så roet hun seg ned som oftest. Men det var slitsomt når det var vinter og varm sommer. Og så jobbet jeg og samboer slik at vi ikke var borte samtidig, men kun en overlapping på ca. 1 time før den andre kom hjem.  Så det hjalp på.

Hadde også hundepass iblant av andre.  Jeg opplevde dette som et stress moment i livet, måtte alltid planlegge alt nøye. De gangene hunden måtte være alene litt, føltes det forferdelig med tanke på naboer, og vi fikk alltid kommentarer på det.   Vi prøvde DAP og diverse hjelpemidler uten at det hjalp. Hadde hunden mest i bur fordi hun hoppet på vinduene og skrapte. 

Slitsomt. Men vi fikk det jo til å fungere på et vis. 

[Heidihj]

Jeg har to hunder med seperasjonsangst. Til en viss grad ihvertfall. Mayah fungerte det dårlig alene hjemme fra hun var valp, men det gitt ok så lenge hun var hjemme med den eldre hunden jeg da hadde. Da den eldste hunden døde, ble det veldig problematisk å ha Mayah alene hjemme. Hun hylte, stressa og skrapte opp vinduet og dører. Vi prøvde bur, men det brøyt hun seg bare ut av. Løsningen vår var å ha henne med i bilen sålenge temperaturen var lav nok. Der kunne hun slappe av i timesvis. På dager der det ikke var mulig å ha henne i bil pga temperatur, måtte vi få hjelp av venner og familie. Ellers var vi to studenter, så vi klarte å sjonglere og bytte på å sitte hjemme å lese i steden for forelesninger. Da vi fikk en hund til, bygde vi hundegårder, og med tilvenning gikk det fint å ha de sammen ute når vi skulle bort. Mayah er nå helt uproblematisk for oss - men det er kun fordi vi har flere hunder, og de står ute i hundegården når vi er borte. Vi hadde nok fått problemer om vi skulle kun hatt henne, og bodd uten tilgang til hundegårder. 

Frost, min siste omplasseringsmalamute, viser seg også å ha seperasjonsangst. Han fungerer fint med å stå i hundegård med de andre hundene når vi er borte, men det er ikke mulig å ha han inne alene. Jeg bodde på Østlandet med han i leilighet i Oslo i 2 mnd denne høsten. Jeg hadde regnet med at han ikke kunne være løs inne alene (aldri vært det), men det viste seg fort at han ble helt panisk om jeg forsvant av synet bare jeg skulle dusje, gå på do, ned i vaskekjelleren osv. Mamma passet han når jeg var på forelesninger, men det fungerte heller ikke så bra. Han stressa og styra veldig fra det sekundet jeg gikk ut døra - og mamma brukte dagen på å roe han... Etterhvert som ukene gikk roet han seg, men alt eskalerte en dag mamma måtte en kjapp tur på butikken og lot han være hjemme (maks 10 min var hun borte). Hun kom hjem til en superstressa hund som etter det ikke har villet blitt forlatt inne alene i et sekund engang. Med litt trening kunne jeg etterhvert dusje osv uten at han begynte å stresse, men det å forlate leiligheten ble kaos. Han hylte, skrapa og løp rundt. Det går ikke med naboer.. 

Nå bor vi veldig fint til, og har ingen problemer med å ha disse hundene pga hundegårdene og at de har hverandre. Så lenge hundeflokken er samla, så er det ro og alt er greit ? men vi kan nok ikke dele opp hundene med enkelthet om det skulle vært nødvendig senere, og det å flytte til en leilighet uten uteområdet må jeg nok si er helt uaktuelt.

[Kawa]

Min første hund fikk jeg når jeg var 11/12 år gammel. I begynnelsen var hun med meg overalt og med moren min når jeg var på skolen (som var hjemme med baby). Jeg visste ikke hva seperasjonsangst var og trente aldri på at hun måtte være alene. Hun såv med meg om natten, og var alltid med meg når jeg ikke var på skolen. Seperasjonsangsten hennes vet jeg at sannsyligvis skyldes meg, selv om rasen kan være litt ekstra utsatt for seperasjonsangst (chinese crested powder puff). 
 

Det største problemet er at hun ikke roer seg skikkelig med noen andre en meg. Hun ødelegger alt hun får tak i når hun er alene. Hopper og klorer på døra til hun selv blør til tider. Dersom hun må være alene, så må hun stå i bur. Da uler hun og ødelegger alt hun får tak i som ligger nært buret. Hun har også ødelagt noen bur i løpet av livet sitt.
Hun har ikke været mye alene i sitt liv og hatt mye glede ellers.

Problemet vårt nå, er at hun har begynt å miste livsgnisten? Etter jeg fikk mitt første barn, har hun vert veldig tom. Hun sluttet å ligge i sengen, roet seg litt med seperasjonsangsten, legger seg litt unna oss på dagen, ønsker ikke noe særlig kos og tur bryr hun seg ikke noe om. Nå i mai venter vi baby nr 2 og lurer på hvordan hun vil takle det? Etter babytiden kan jeg heller ikke være hjemme med henne heller lenger. Så jeg har begynt å lure på når jeg burde la henne slippe? Hun vil egentlig bare ha fred fra oss, spesielt missliker hun småen (1år) som hun også snerrer litt mot. Jeg tror aldri at hun kunne bitt noen, da hun er god tvers igjennom. Fra det jeg skjønner så vil hun bare ha fred? Jeg skjermer henne fra småen så hun får fred og passer på at hun ikke blir plaget. 
Hun feiler ikke noe fysisk i følge veterinær. 
 

Jeg føler meg litt rådløs nå etter hvert. Aner ikke hva som er det rette for henne. Omplassering er ikke ett alternativ da hun er så knyttet til meg. Hun blir 9 år dette året.

 

[Midas]

10 timer siden, Kawa skrev:

Min første hund fikk jeg når jeg var 11/12 år gammel. I begynnelsen var hun med meg overalt og med moren min når jeg var på skolen (som var hjemme med baby). Jeg visste ikke hva seperasjonsangst var og trente aldri på at hun måtte være alene. Hun såv med meg om natten, og var alltid med meg når jeg ikke var på skolen. Seperasjonsangsten hennes vet jeg at sannsyligvis skyldes meg, selv om rasen kan være litt ekstra utsatt for seperasjonsangst (chinese crested powder puff). 
 

Det største problemet er at hun ikke roer seg skikkelig med noen andre en meg. Hun ødelegger alt hun får tak i når hun er alene. Hopper og klorer på døra til hun selv blør til tider. Dersom hun må være alene, så må hun stå i bur. Da uler hun og ødelegger alt hun får tak i som ligger nært buret. Hun har også ødelagt noen bur i løpet av livet sitt.
Hun har ikke været mye alene i sitt liv og hatt mye glede ellers.

Problemet vårt nå, er at hun har begynt å miste livsgnisten? Etter jeg fikk mitt første barn, har hun vert veldig tom. Hun sluttet å ligge i sengen, roet seg litt med seperasjonsangsten, legger seg litt unna oss på dagen, ønsker ikke noe særlig kos og tur bryr hun seg ikke noe om. Nå i mai venter vi baby nr 2 og lurer på hvordan hun vil takle det? Etter babytiden kan jeg heller ikke være hjemme med henne heller lenger. Så jeg har begynt å lure på når jeg burde la henne slippe? Hun vil egentlig bare ha fred fra oss, spesielt missliker hun småen (1år) som hun også snerrer litt mot. Jeg tror aldri at hun kunne bitt noen, da hun er god tvers igjennom. Fra det jeg skjønner så vil hun bare ha fred? Jeg skjermer henne fra småen så hun får fred og passer på at hun ikke blir plaget. 
Hun feiler ikke noe fysisk i følge veterinær. 
 

Jeg føler meg litt rådløs nå etter hvert. Aner ikke hva som er det rette for henne. Omplassering er ikke ett alternativ da hun er så knyttet til meg. Hun blir 9 år dette året.

 

Uff så trasig situasjon  

Jeg kjenner meg veldig igjen i å ha en hund som er så knyttet til en at omplassering ikke føles som et reelt alternativ. 

Hvis du er helt sikker på at det ikke er noe galt med henne fysisk så tenker jeg, hva om du finner noen som kunne tenke seg å overta henne og som kan ta en veldig glidende overgang? At de passer henne endel og at hun får knytte seg skikkelig til dem før hun flytter? Det virker jo kanskje som hun kan få et godt liv til noen som er hjemmeværende og som ikke har barn? Samtidig så høres det ut som hun sliter en del. 

Hunden min var bare knyttet til meg. Han og jeg bodde alene til han var 1 år og det var i hovedsak jeg som holdt på med han. Hvis jeg var borte lå han i gangen og ventet på at jeg skulle komme hjem selv om mannen og datteren min var hjemme. Han var veldig glad i folk egentlig, men det var bare meg han ville være hos. Han brydde seg overhodet ikke om datteren vår og gikk bare hvis hun henvendte seg til han. Det skal sies at det ble bedre når hun ble større. På slutten nå så var han overbærende med henne og hun fikk kose litt med han, og nå er hun 3,5 år. Så det kan jo gå seg til, men hvordan blir tiden imellom liksom.. 

[Guest lijenta]

Angst er jo faktisk en redsel så ja nå kommer jeg til å si noe noen ikke liker. Er det ok å gå rundt og være en grad av livredd deler av døgnet? Nei det er ikke det. Men etter å ha prøvd det en kan gjøre i hjemmet angående seperasjonsangst så står det to ting igjen omplassering eller avliving og det å avlive hunden fordi den har angst ser jeg på som like greit som å avlive hunden pga sykdom eller skader på kroppen.

Hva som er rett når ja det må hundeeier avgjøre

 

[MarieR]

Twist liker absolutt ikke å være alene, og den eneste grunnen til at det funker slik det er nå er at jeg har overbærende husvert som er glad i hunder og dermed holder ut ulingen. Jeg overtok Twist da han var 6 mnd og han hadde da bodd i flokk hele livet og aldri vært alene. Samme hvor mye jeg trente ble jeg ikke kvitt stressingen og ulingen når jeg skulle ut. Jeg har ikke bil og har dermed ingen mulighet til å tilpasse eller tilrettelegge med å ha han med meg. I bil slapper han av (i alle fall så lenge bilen står stille) selv om jeg ikke er der. I det siste har jeg forsøkt litt forskjellig for å finne ut hva som fungerer best. Om jeg har han fritt i leiligheten (dvs stue, kjøkken og gang) så løper han mellom vinduet og ytterdøra i timesvis, men han uler ikke. Er han på soverommet går han mellom vindu og dør der også (har ikke mulighet til å se ut). Om jeg begrenser plassen hans til f.eks gangen så uler han en del i begynnelsen, men roer seg deretter og sovner etterhvert. Han kan også finne på å leke makkuleringsmaskin, og jeg må være påpasselig med at han ikke har sko eller annet innen rekkevidde. Jeg har forsøkt å ha annen hund her som selskap. I begynnelsen var han merkbart roligere om han hadde selskap i en annen hund, men nå har ikke det noen effekt lenger heller. Han uler eller traver like mye, selv om hunden han er sammen med er helt rolig. Nå skal det også sies at jeg har sett tegn til bedring. Tidligere spiste han ingenting om han var alene, hverken mat eller snacks og godbiter. Nå hender det at han spiser, og om jeg f.eks legger ut et godbitsøk så holder det han opptatt en liten stund. Han er også mer avslappet om natten, og ligger ikke lenger klistret til soveromsdøra. Jeg skulle gjerne hatt han på soverommet sammen med meg, men da får dessverre ikke jeg sove.

På grunn av dette er jeg ekstra påpasselig med å dra fra han så lite som mulig, men det blir dessverre en god del timer alene uansett. Jeg jobber tre dager i uken, og selv om jeg så langt som mulig forsøker å unngå det, hender det jo at jeg har ærend på fridager, helger og kvelder også. Huseier har som sagt vært veldig grei, men den dagen vi evt. flytter vil dette sannsynligvis bli et større problem og i verste fall vil omplassering bli aktuelt, selv om jeg nekter å forholde meg til den tanken før det er reelt (forhåpentligvis blir et jo aldri det). Jeg kommer selvfølgelig alltid til å strekke meg lengst mulig for at han skal ha en mest mulig trygg hverdag og kunne bli værende her, men med begrensede muligheter for tilrettelegging må man være realistisk også tenker jeg. Det er jo først og fremst dyrevelferd det handler om. Han er heldigvis ikke like berørt som en del andre, og hadde han stresset fra jeg drar til jeg kommer tilbake ville jeg omplassert for lengst. 

Jeg har ikke prøvd comicalm eller adaptil, men jeg vurderer å gi det et forsøk, i det minste for å se om det har merkbar effekt. Det er slitsomt å vite at han blir så påvirket av at jeg ikke er hjemme, og ikke minst er det jo belastende for han. 

[Tuvane]

3 hours ago, MarieR said:

Jeg har ikke prøvd comicalm eller adaptil, men jeg vurderer å gi det et forsøk, i det minste for å se om det har merkbar effekt. Det er slitsomt å vite at han blir så påvirket av at jeg ikke er hjemme, og ikke minst er det jo belastende for han. 

Du bør absolutt gi det er forsøk. Om adaptil har stor effekt er jo ikke nødvendigvis sikkert, men jeg har hørt om mange som har god effekt av clomicalm på hunder med redsler.