Ikke la barna bli kongen i familien!

[Mud]

36 minutter siden, Debbie skrev:

Faktisk ikke. Vi lærte tidlig forskjell på NEI, JA,og vi skal tenke over det.

Heldigvis er det ikke sånn på de fleste arenaer.  Da hadde verden stått rimelig stille. Det var heller ikke sånn når jeg vokste opp. Mamma kunne si nei , men så hadde vi gode argumenter og så kunne hun se vår side av saken. Det kunne aldri falle meg inn å være konsekvent på at nei er nei alltid i oppdragelsen av mitt barn. 

Som nevnt så er har det vist seg at autoritær barneoppdragelse ofte virker mot sin hensikt. 

[QUEST]

33 minutter siden, Raksha skrev:

Dere som syns det er så skrekkelig respektløst de gangene dere mister noen minutter fordi noen mister kontrollen over barnet i butikken/på bussen osv. Med mindre dere kjenner vedkomende og vet alt, så prøøøøøøøv å ha litt medfølelse da, det er jo en ørliten fare for at dette er barn med større issues enn "foreldre som lar dem bestemme alt". Det er mulig dette er et engangstilfelle, en dag der dagen bare har gått fullstendig til ***** og alt bare rakner for foreldre og barn. De gjør neppe dette for å  forstyrre deres liv og dager. Antakeligvis er de både varme og røde i hodet og har mest lyst til å krype ned i det berømmelige hullet i bakken som aldri er der når man trenger det. Shit happens. Life happens.

Faktisk så,behøver man ikke bestandig kjenne hverken barn eller foreldre for å se hva greia består i.. Disse fryktelig 'pedagogiske' foreldretypene er lett gjenkjennelige..  Jeg er fullt klar over at det slett ikke alltid er tåpelige foreldre som er problemet og at barn med spesielle behov/diagnoser kan 'kreve' en annen tilnærmingsmåte. Det er ikke de tilfellene jeg snakker om. 

19 minutter siden, Mari skrev:

Og det er det ingen uenighet i. For meg ga spørsmålet din ingen mening i denne diskusjonen, for jeg føler ikke at noen har snakket om kadaverdisiplin. En autoritær og svært konsekvent forelder er ikke automatisk en som utøver kadaverdisiplin liksom, og de har garantert like legitime grunner i bunn for sin foreldrestil som jeg føler at jeg har. Jeg har ingen problemer med å hverken akseptere eller respektere det. Jeg er allikevel uenig i grunnsynet. Så jeg føler tvert om at det er du som oppfordrer til enten-eller-diskusjon, først og fremst når du avviser Mud tvert når hun forsøker å nyansere.

Nå var det jo heller ikke jeg som tok opp autoritære oppdragelsmetoder/foreldre først heller da..

20 minutter siden, Mari skrev:

Det ble ikke glatt oversett. Jeg skrev feks mye om hvorfor noen foreldre legger til rette for at barn skal få være med å bestemme i saker som angår deres liv. Jeg forsøkte å belyse på hvilket grunnlag sånt blir gjort, både på struktur- og individnivå. Jeg forsøkte også å fortelle hvordan det utenfra kan se ut som lar barnet få bestemme for mye og at foreldrene er redde for å si nei, men at det er et informert og taktisk valg basert på kunnskap om eget barn og barnets beste. På dette grunnlag forsøkte jeg å si noen om hvordan og hvorfor vi har det barnesynet som vi har i Norge i dag, og påpeke at det er en internasjonal trend og ikke isolert til Norge, dette er altså noe vi har bestemt er riktig; barn har rett til å bli hørt og til å ha medvirkning, altså har de rett til å få være med å bestemme. 

En slik type oppdragelse som det refereres til artikkelen er jo høyst subjektivt. Selve boka den omhandler er en skjønnlitterær roman liksom. Du har tillagt det ditt eget innhold, som blir umulig å diskutere, ref litt lengre opp. Men allikevel er jeg nysgjerrig, på hvilket grunnlag kan du si at disse krav-redde ungdommene du ser i dagens samfunn handler om oppdragelse, og ikke de enorme endringene vi har sett i samfunnet de siste 50 årene i forhold til f.eks digital utvikling, økt levestandard, større velferd og politiske føringer mot økt nyliberalisme og individualisme?

Nå har jeg ikke lest boka det refereres til og jeg brukte vel kanskje mest artikkelen som grunnlag for en diskusjon. 

Jeg begynte dog å lese den linken du la ved lenger opp. Jeg skal innrømme at jeg kom i tanker om ordtaket ; 'Fine ord og fett flesk glir lett i halsen'..  Ikke fordi jeg er uenig i mye der men teori og praksis er som kjent ikke bestandig helt kompatible..

Mye jeg var  enig i dog men dessverre falt jeg av da det kom til religion.. Den typen knefall for i første rekke islam i artikkelen , gjorde at jeg mistet interessen og respekten.. 'Respektere barnets tro..' Jaha..hvor utviklet er barnets tro i 2-3 års alderen? Religion/ideologier er hjernevasking av barn og stemmer dårlig overens med 'respekten' for barn som det så mange ganger henvises til..

15 minutter siden, Rocket skrev:

Jeg kan faktisk ikke komme på at vi hadde noen uspiselige barn på vår skole pga fri oppdragelse. Hva de gjorde i andre miljøer vet jo ikke jeg da, en generelt så oppførte de aller fleste seg bra. Og så hadde vi jo som nevnt krav til hverandre sosialt, så du ble jo satt krav til av medelever, selvom du eventuelt ikke hadde krav fra foreldre. Var du uspiselig så ble du jo utfryst liksom, ingen som ville være med deg da. 

Ja, uspiselige blir gjerne utfryst. Så kan man jo spørre seg hvorfor de var uspiselige? 

[Raksha]

Just now, QUEST said:

Faktisk så,behøver man ikke bestandig kjenne hverken barn eller foreldre for å se hva greia består i.. Disse fryktelig 'pedagogiske' foreldretypene er lett gjenkjennelige..  Jeg er fullt klar over at det slett ikke alltid er tåpelige foreldre som er problemet og at barn med spesielle behov/diagnoser kan 'kreve' en annen tilnærmingsmåte. Det er ikke de tilfellene jeg snakker om. 

Enlight me, for jeg kan ikke huske å ha sett det. 

 

[QUEST]

1 minutt siden, Raksha skrev:

Enlight me, for jeg kan ikke huske å ha sett det. 

 

Helt ærlig, det  lar seg vanskelig forklare men man skjønner det når man ser slike i aksjon..

[Raksha]

Just now, QUEST said:

Helt ærlig, det  lar seg vanskelig forklare men man skjønner det når man ser slike i aksjon..

Haha vel, jeg er jo utdannet pedagog da, så det er jaggu ikke sikkert - jeg kan jo været en sånn "pedagogisk"forelder helt uten at jeg vet det ?    

[QUEST]

Akkurat nå, Raksha skrev:

Haha vel, jeg er jo utdannet pedagog da, så det er jaggu ikke sikkert - jeg kan jo været en sånn "pedagogisk"forelder helt uten at jeg vet det ?    

 Skal du ikke se bort fra! 

[Mari]

24 minutes ago, QUEST said:

Faktisk så,behøver man ikke bestandig kjenne hverken barn eller foreldre for å se hva greia består i.. Disse fryktelig 'pedagogiske' foreldretypene er lett gjenkjennelige..  

Klart du gjør. Kjenner lusa på gangen du.  

Men du, på hvilket grunnlag kan du si at disse krav-redde ungdommene du ser i dagens samfunn handler om oppdragelse, og ikke de enorme endringene vi har sett i samfunnet de siste 50 årene i forhold til f.eks digital utvikling, økt levestandard, større velferd og politiske føringer mot økt nyliberalisme og individualisme? Har flere punkter på den lista som også har påvirkning på hvor barn ender opp når de blir voksne for øvrig.  

[QUEST]

17 minutter siden, Mari skrev:

Klart du gjør. Kjenner lusa på gangen du.  

Men du, på hvilket grunnlag kan du si at disse krav-redde ungdommene du ser i dagens samfunn handler om oppdragelse, og ikke de enorme endringene vi har sett i samfunnet de siste 50 årene i forhold til f.eks digital utvikling, økt levestandard, større velferd og politiske føringer mot økt nyliberalisme og individualisme? Har flere punkter på den lista som også har påvirkning på hvor barn ender opp når de blir voksne for øvrig.  

Du kan gjerne le av det men ja, om du vil som kan du godt si 'at jeg kjenner lusa på gangen'..  Alle kan ha en dårlig dag,  både barn og voksne. Det er ikke disse jeg snakker om og heller ikke barn med spesielle utfordringer som f.eks autister. 

 

Dette er en helt annen diskusjon i mine øyne og har ikke noe med denne saken å gjøre. Men vi kan godt ta det opp. Dagens barn/unge ( og noen år tilbake i tid) lever i en HELT annen verden enn f.eks da jeg vokste opp. Både på godt og vondt. Man kan jo selvfølgelig si at det er lett å si at 'alt var så mye bedre før' men jammen må jeg si at jeg er glad at jeg ikke vokser opp nå.. Vi bombarderes av inntrykk non-stop ( tenker først og fremst via internet og diverse sosiale media )  og man har liksom aldri 'fri', om du skjønner hva jeg mener?  

Før mobiltelefonens tid kunne folk ringe og hadde du ikke lyst å snakke med noen eller akkurat da, så lot du være  å ta telefonen. Nå kan du ikke 'unnskylde' deg med at du ikke hørte telefonen, for man ser hvem som har ringt og svarer man ikke 'tidsnok' så er det bare å purre på med sms.. Via telefon og nett er dagens unge veldig sårbare, både på den ene og den andre måten. På den ene siden overøses de med hvor perfekte 'alle andre' er og mye mobbing på forskjellige plan foregår via nett. Du kan ikke 'rømme unna' hjemme engang..

Det t skal skje noe hele tiden og all fritid 'må' fylles, helt fra barnestadiet .. Det er ikke nok lenger å leke ute eller hjemme hos noen. Nå er det 'playdates' og aktiviteter, tett i tett.. Ikke rart de stakkars barna/ungdommene er slitne mentalt..

Da jeg var ung/ungdom syns jeg tiden gikk veldig sakte, særdeles hvis jeg ventet på noe positivt. Nå sier til og med tenåringer at de syns tiden går så fort og det er betenkelig syns jeg. De er alltid 'på' og de får aldri tid til å slappe helt av og bare ta seg inn. Så nei, jeg syns ikke det er rart at mange unge bukker unna for presset, enten det manifesterer seg på den ene eller den andre måten.  

 

[Mari]

Just now, QUEST said:

Du kan gjerne le av det men ja, om du vil som kan du godt si 'at jeg kjenner lusa på gangen'..  Alle kan ha en dårlig dag,  både barn og voksne. Det er ikke disse jeg snakker om og heller ikke barn med spesielle utfordringer som f.eks autister. 

Neida, du har gjort det helt klart hva det er du snakker om. Hva du antar du kan avsløre ut fra enkeltepisoder er ikke spesielt relevant. Det er ikke mer enn et dårlig virkemiddel for å heve din egen status ved å vise at du har skjønt noe som de fleste andre ikke har skjønt. Og har du ikke skjønt det, så er du sannsynligvis en del av problemet. Det kjenner jeg blir veldig kjedelig retorikk. Jeg tror helt ærlig ikke har vi har såpass til felles forståelsesgrunnlag at det er særlig givende for noen av oss å fortsette å diskutere dette? 

Just now, QUEST said:

 

Dette er en helt annen diskusjon i mine øyne og har ikke noe med denne saken å gjøre. Men vi kan godt ta det opp. Dagens barn/unge ( og noen år tilbake i tid) lever i en HELT annen verden enn f.eks da jeg vokste opp. Både på godt og vondt. Man kan jo selvfølgelig si at det er lett å si at 'alt var så mye bedre før' men jammen må jeg si at jeg er glad at jeg ikke vokser opp nå.. Vi bombarderes av inntrykk non-stop ( tenker først og fremst via internet og diverse sosiale fora) og man har liksom aldri 'fri', om du skjønner hva jeg mener?  

Før mobiltelefonens tid kunne folk ringe og hadde du ikke lyst å snakke med noen eller akkurat da, så lot du være  å ta telefonen. Nå kan du ikke 'unnskylde' deg med at du ikke hørte telefonen, for man ser hvem som har ringt og svarer man ikke 'tidsnok' så er det bare å purre på med sms.. Vi telefon og nett er dagens unge veldig sårbare, både på den ene og den andre måten. På den ene siden overøses de med hvor perfekte 'alle andre' er og mye mobbing på forskjellige plan foregår via nett. Du kan ikke 'rømme unna' hjemme engang..

Det t skal skje noe hele tiden og all fritid 'må' fylles, helt fra barnestadiet .. Det er ikke nok lenger å leke ute eller hjemme hos noen. Nå er det 'playdates' og aktiviteter, tett i tett.. Ikke rart de stakkars barna/ungdommene er slitne mentalt..

Da jeg var ung/ungdom syns jeg tiden gikk veldig sakte, særdeles hvis jeg ventet på noe positivt. Nå sier til og med tenåringer at de syns tiden går så fort og det er betenkelig syns jeg. De er alltid 'på' og de får aldri tid til å slappe helt av og bare ta seg inn. Så nei, jeg syns ikke det er rart at mange unge bukker unna for presset, enten det manifesterer seg på den ene eller den andre måten.  

 

Nettopp. Det var derfor jeg lurte på hvordan du kan si at de ungdommene som du har sett ikke tåler kravene som blir satt til dem av verden, har disse utfordringene som et resultat av hvordan de ble oppdratt, og ikke alle disse andre faktorene som er med på å påvirke et barn fra fødsel til myndighet. Du lister opp masse faktorer her som er med på å danne hvem man er som voksen. Sånn sett har det jo definitivt noe med saken å gjøre, for hvordan skal du skille hva som er et resultat av hva? 

Men men. Jeg har eksamen om en uke, så jeg må få lest litt. Ha en fortsatt fin kveld, Quest.

[QUEST]

14 timer siden, Mari skrev:

Neida, du har gjort det helt klart hva det er du snakker om. Hva du antar du kan avsløre ut fra enkeltepisoder er ikke spesielt relevant. Det er ikke mer enn et dårlig virkemiddel for å heve din egen status ved å vise at du har skjønt noe som de fleste andre ikke har skjønt. Og har du ikke skjønt det, så er du sannsynligvis en del av problemet. Det kjenner jeg blir veldig kjedelig retorikk. Jeg tror helt ærlig ikke har vi har såpass til felles forståelsesgrunnlag at det er særlig givende for noen av oss å fortsette å diskutere dette? 

Beklager men jeg er nok ikke spesiellt opptatt av å 'heve statusen min'  Akkurat 'status' er noe jeg er særs lite opptatt og imponert av.. Jeg deltar ikke i eller starter en diskusjon med den underforliggende hensikt . Jeg har ikke presentert mine synspunkter som fakta skrevet i stein..Det er nettopp mine observasjoner/synspunkter jeg fremmer her og hvorvidt du finner det interessant eller ikke, ja det er opp til deg. Jeg har dog likefullt rett til å diskutere en sak/emne på det grunnlag. 

14 timer siden, Mari skrev:

Nettopp. Det var derfor jeg lurte på hvordan du kan si at de ungdommene som du har sett ikke tåler kravene som blir satt til dem av verden, har disse utfordringene som et resultat av hvordan de ble oppdratt, og ikke alle disse andre faktorene som er med på å påvirke et barn fra fødsel til myndighet. Du lister opp masse faktorer her som er med på å danne hvem man er som voksen. Sånn sett har det jo definitivt noe med saken å gjøre, for hvordan skal du skille hva som er et resultat av hva? 

Som allerede nevnt ett par ganger.. Det er ikke snakk om samme sak. Faktisk er det ganske forskjellige saker det er snakk om. 

Jeg gjentar; barn som vokser opp i den tro at de er verdens navle og 'ingenting er min feil' , sliter ofte når de kommer ut i samfunnet og på skole/jobb. Jeg tror ikke man kan legge skylden på samfunnet for disse problemene..

[Lene_S]

Uten å bidra med så alt for mye, så vil jeg bare påpeke at det faktisk finnes behov og et marked for TV-serier ala Ingen kjære mor, og hva fankern den andre heter, den som gikk (går?) på NRK, med tenåringer som skal styre penga hjemme en måned. Jeg tviler på at de få som er med i de seriene er så unike og de eneste som ble påmeldt. Seriene viser jo tenåringer som aldri har fått grenser, som bor på hotell hjemme, og som aldri har lært verdien av penger. Selv om Tv er TV og alt det der, så tviler jeg sterkt på at foreldre er så PR-kåte at de vil innrømme hvor elendig jobb de har gjort for at NRK skal ha noe å vise på skjermen. Vil hevde at disse seriene i hver fall indikerer at det finnes en viss andel unger og tenåringer som blir utsatt for den nevnte bjørnetjenesten.

Må forøvrig bare nevne noe av det verste jeg vet: Foreldre som gir ungen sin umiddelbare oppmerksomhet når som helst og hvor som helst. F.eks. hvis jeg prater med mor, og ungen begynner å mase om et eller annet, så blir jeg avbrutt midt i setningen for at mor skal svare ungen på maset. Sånt funka ikke i min familie i hvert fall. Jeg fikk en krystallklar leksjon om at man ikke avbryter andre samtaler, og at jeg vær så god fikk vente med å snakke til det passet. Det var dessuten ikke alt det var greit å blande meg inn med, var det ikke viktig, så kunne jeg vente til mamma var ferdig med å prate. 
Siden jeg nå likevel skriver, så kan jeg nevne det nest verste jeg vet: Foreldre som gir etter for tigging og mas. Mulig mamma var streng med meg, men jeg ble lært opp til å aldri tigge om ting. Den sikreste måten å sørge for at jeg IKKE fikk en ting, var å si "mamma, kan jeg får den? Værsåværsåværså snill?". Mamma sier det er så mye hyggeligere å gi meg noe hvis hun kan gjøre det på eget initiativ. Jeg kunne ytre ønsker, selvfølgelig, og så hendte det en gang i mellom når vi var i butikken at hun spurte om jeg hadde lyst på noe, som jeg da fikk som en overraskelse. Det var mye morsommere å få ting på denne måten, og det synes jeg fortsatt. Jeg forventer aldri noen ting av foreldrene mine, eller noen andre. Har aldri gjort det, selv ikke i tenårene eller som ung voksen, men jeg har fått mye likevel. Og det er mye koseligere både for dem og meg. 

[Guest 2ne]

Just now, Lene_S said:

Uten å bidra med så alt for mye, så vil jeg bare påpeke at det faktisk finnes behov og et marked for TV-serier ala Ingen kjære mor, og hva fankern den andre heter, den som gikk (går?) på NRK, med tenåringer som skal styre penga hjemme en måned. Jeg tviler på at de få som er med i de seriene er så unike og de eneste som ble påmeldt. Seriene viser jo tenåringer som aldri har fått grenser, som bor på hotell hjemme, og som aldri har lært verdien av penger. Selv om Tv er TV og alt det der, så tviler jeg sterkt på at foreldre er så PR-kåte at de vil innrømme hvor elendig jobb de har gjort for at NRK skal ha noe å vise på skjermen. Vil hevde at disse seriene i hver fall indikerer at det finnes en viss andel unger og tenåringer som blir utsatt for den nevnte bjørnetjenesten.

Akkurat som at de på Luksusfellen representerer folk flest, vil jeg anta. 

[Lene_S]

På 11/21/2017 at 0:15 AM, 2ne skrev:

Akkurat som at de på Luksusfellen representerer folk flest, vil jeg anta. 

Eller, som jeg skrev: De representerer en viss andel.

[Guest 2ne]

På 11/21/2017 at 0:42 AM, Lene_S skrev:

Eller, som jeg skrev: De representerer en viss andel.

Som du også skreiv: 

Jeg tviler på at de få som er med i de seriene er så unike og de eneste som ble påmeldt. Seriene viser jo tenåringer som aldri har fått grenser, som bor på hotell hjemme, og som aldri har lært verdien av penger. Selv om Tv er TV og alt det der, så tviler jeg sterkt på at foreldre er så PR-kåte at de vil innrømme hvor elendig jobb de har gjort for at NRK skal ha noe å vise på skjermen. 

Det er liksom hele poenget med serien - å finne tenåringer som ikke har lært seg hva ting koster. Tror du det hadde blitt bra tv om de hadde med flinke økonomiske ungdommer som jobba ved siden av skolen for å få råd til det de ønska seg? Nei, det hadde ikke det. Tror du de finnes? Neppe, for dagens ungdom er jo helt håpløse. Det har man sagt om neste generasjon siden tidenes morgen. 

[Lene_S]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Som du også skreiv: 

Jeg tviler på at de få som er med i de seriene er så unike og de eneste som ble påmeldt. Seriene viser jo tenåringer som aldri har fått grenser, som bor på hotell hjemme, og som aldri har lært verdien av penger. Selv om Tv er TV og alt det der, så tviler jeg sterkt på at foreldre er så PR-kåte at de vil innrømme hvor elendig jobb de har gjort for at NRK skal ha noe å vise på skjermen. 

Det er liksom hele poenget med serien - å finne tenåringer som ikke har lært seg hva ting koster. Tror du det hadde blitt bra tv om de hadde med flinke økonomiske ungdommer som jobba ved siden av skolen for å få råd til det de ønska seg? Nei, det hadde ikke det. Tror du de finnes? Neppe, for dagens ungdom er jo helt håpløse. Det har man sagt om neste generasjon siden tidenes morgen. 

Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å prøve engang, men kan ikke du vær så snill å lese og oppfatte hva jeg faktisk skriver. Og frem for alt hva jeg ikke skriver. Jeg skriver ingenting om den andre siden av pannekaka, jeg skrev ingenting som hvor stor andel disse deltakerne representerer, og jeg skrev ingenting om hva jeg synes om dagens ungdom. Jeg påpekte bare at siden de faktisk har hatt en del programmer i disse seriene, så finnes faktisk ungdom av denne sorten, og at TV-selskapene neppe klarte å spore opp akkurat de få som finnes. Ergo eksisterer det en gruppe, eller en viss andel, som jeg skrev. En "viss andel" kan bety alt fra 0,000001 promille til 99 prosent, siden uttrykket ser ut til å være ukjent for deg, all den tid du tolker det til å bety "folk flest".

[QUEST]

8 timer siden, 2ne skrev:

Akkurat som at de på Luksusfellen representerer folk flest, vil jeg anta. 

Det er det da vel ingen som har påstått heller? Skal man bruke den målestokken, så er det jo mange diskusjoner her inne som man kan legge død.. Separasjonsangst f.eks er jo ikke noe som er representativt for hunder flest..bare for å ta ett eksempel.  

 

 

Som Lene_S her, så fikk jeg også en 'streng' oppdragelse. Jeg hverken maste eller tigget om ting, for det førte ikke frem i det hele tatt. Jeg hadde faste daglige oppgaver hjemme og for det fikk jeg ukelønn. Ville jeg ha noe, så måtte jeg spare til det selv. Jeg fikk mat og nødvendige klær, skulle jeg ha noe utover det, så måtte jeg kjøpe det selv. Gaver var forbeholdt julaften/gebursdag. 

Jeg ble aldri tvunget til å spise noe, det var helt frivillig. Men spiste man ikke det som ble servert, så gikk man uten mat til neste måltid, enkelt og greit. Denne 'fæle' skikken førte til at jeg spiser alt, dog ikke med samme entusiasme men jeg spiser det, får jeg det servert. Det var aldri snakk om å lage flere middager, fordi noen ikke 'likte' det eller det..og det skulle jammen bare mangle! 

Det er pinlig når voksne folk som er på besøk griner på nesen og sier at de 'liker ikke' dette eller hint..og nå snakker vi ikke om intoleranser. De selvsamme har også barn som stort sett bare spiser pølser til middag, for de 'liker ikke' annen mat.. Bra 'for' å vokse opp på..

Det var uhørt å avbryte voksne som snakket sammen, i ett sett eller å oppføre seg som en uoppdragen tulling i andres hjem. Man hoppet ikke i sofaen med sko på, man gikk ikke berserk i andres skap/skuffer og man ranet ikke bordet. Faktisk så fikk man ikke forsyne seg før man ble budt og kun da. Var man i butikker var masing ikke vits i, med mindre man hadde lyst å gå å sette seg i bilen da..

Høflig skulle man også være takk og værsegod var en selvfølge. 

Denne 'fæle' oppveksten gjorde at jeg kunne flytte på hybel da jeg var 17 og selv i en lavtlønnet jobb, så klarte jeg meg selv etter det, uten noen tilskudd hjemmefra. 

 

Alminnelig folkeskikk er nå en ting men når jeg ser hvordan  endel foreldre mater ungene/ungdommene med penger , og her snakker vi ikke om noen hundrelapper..så syns jeg oppriktig synd på disse når de skal flytte for seg selv.. Hvis ikke det er meningen at foreldrene skal understøtte dem resten av livet da..

 

 

 

[Sprettballen]

På 21.11.2017 at 8:20 AM, QUEST skrev:

Jeg ble aldri tvunget til å spise noe, det var helt frivillig. Men spiste man ikke det som ble servert, så gikk man uten mat til neste måltid, enkelt og greit. Denne 'fæle' skikken førte til at jeg spiser alt, dog ikke med samme entusiasme men jeg spiser det, får jeg det servert. Det var aldri snakk om å lage flere middager, fordi noen ikke 'likte' det eller det..og det skulle jammen bare mangle! 

Det er pinlig når voksne folk som er på besøk griner på nesen og sier at de 'liker ikke' dette eller hint..og nå snakker vi ikke om intoleranser. De selvsamme har også barn som stort sett bare spiser pølser til middag, for de 'liker ikke' annen mat.. Bra 'for' å vokse opp på..

Jeg ble tvunget til å spise kjøtt og fisk jeg ikke likte som liten. Eller likte, det var ikke smaken i seg selv som var ekkel, men konsistens. Jeg brakk meg av torsk og kjøtt med fett på. Det ente med at jeg ikke spiste noen typer rent kjøtt. Kun bearbeidet kjøtt. Når jeg ble tvunget, så tok jeg biter i munnen og svelget med drikke som om det var tabletter.

Jeg sliter nå i voksen alder med at jeg er kresen, fordi jeg nå ikke blir tvunget til å spise mat jeg ikke vil ha. Det er nok ikke "liker ikke" som står sterkest, men mer en dårlig assosiasjon. Fett på kjøtt liker jeg ikke enda, men det skjærer jeg vekk nå. Jeg spiser som regel det jeg får servert, jeg er for høflig til å si at jeg ikke liker det jeg får servert på besøk.  Jeg er rimelig sikker på at om foreldrene mine hadde sagt "greit, ikke spis det da. Spis det du liker" så hadde jeg nok spist mer forskjellig i dag. Men å lage en annen middag til barnet enn man spiser selv, det er jeg enig i er å dra det for langt. Men jeg ser fordeler av å lage barnevennlig mat, som barn har lett for å like(det trenger ikke bety usunn mat). Smaksløkene utvikler seg, og jeg liker andre ting i dag enn jeg gjorde som barn. 

[Sona]

Akkurat nå, Sprettballen skrev:

Jeg ble tvunget til å spise kjøtt og fisk jeg ikke likte som liten. Eller likte, det var ikke smaken i seg selv som var ekkel, men konsistens. Jeg brakk meg av torsk og kjøtt med fett på. Det ente med at jeg ikke spiste noen typer rent kjøtt. Kun bearbeidet kjøtt. Når jeg ble tvunget, så tok jeg biter i munnen og svelget med drikke som om det var tabletter.

Jeg sliter nå i voksen alder med at jeg er kresen, fordi jeg nå ikke blir tvunget til å spise mat jeg ikke vil ha. Det er nok ikke "liker ikke" som står sterkest, men mer en dårlig assosiasjon. Fett på kjøtt liker jeg ikke enda, men det skjærer jeg vekk nå. Jeg spiser som regel det jeg får servert, jeg er for høflig til å si at jeg ikke liker det jeg får servert på besøk.  Jeg er rimelig sikker på at om foreldrene mine hadde sagt "greit, ikke spis det da. Spis det du liker" så hadde jeg nok spist mer forskjellig i dag. Men å lage en annen middag til barnet enn man spiser selv, det er jeg enig i er å dra det for langt. Men jeg ser fordeler av å lage barnevennlig mat, som barn har lett for å like(det trenger ikke bety usunn mat). Smaksløkene utvikler seg, og jeg liker andre ting i dag enn jeg gjorde som barn. 

Huff! Det høres trasig ut. Greit å utfordre smaksløkene iblant, som du sier utvikler smaken seg jo så en får øynene opp for mat en ikke likte før. Men i det store og det hele: Livet er for kort til å spise mat man ikke liker

[Annik]

Jeg maste om ting i butikken og innimellom ellers. Av og til fikk jeg det, av og til fikk jeg det ikke. Innimellom kunne vi til og med gå fra butikken uten at jeg fikk det jeg ville, men så fikk jeg det litt senere på dagen likevel.

Likte jeg ikke middagen, så fikk jeg annen mat. Eventuelt så hadde mamma allerede laget annen mat til meg, fordi hun visste at jeg ikke likte(Men ville ha rett nr 1 selv)

Jeg hoppet i senga hos bestemor sammen med storebror ofte. Det var slik jeg mistet mine første to tenner. Fortennene knakk visst rett av. Forsynte meg også av det som var satt fram på besøk(så lenge jeg hadde fått et vær så god).

Jeg flyttet også ut da jeg var 17 og har klart meg selv siden den gangen. Jobbet og slitt mer enn nødvendig har jeg også i perioder.

Rart hvordan man ender opp med "likt" resultat, etter at den ene har levd "helt riktig" og den andre "helt feil"

[QUEST]

9 minutter siden, Sprettballen skrev:

Jeg ble tvunget til å spise kjøtt og fisk jeg ikke likte som liten. Eller likte, det var ikke smaken i seg selv som var ekkel, men konsistens. Jeg brakk meg av torsk og kjøtt med fett på. Det ente med at jeg ikke spiste noen typer rent kjøtt. Kun bearbeidet kjøtt. Når jeg ble tvunget, så tok jeg biter i munnen og svelget med drikke som om det var tabletter.

Jeg sliter nå i voksen alder med at jeg er kresen, fordi jeg nå ikke blir tvunget til å spise mat jeg ikke vil ha. Det er nok ikke "liker ikke" som står sterkest, men mer en dårlig assosiasjon. Fett på kjøtt liker jeg ikke enda, men det skjærer jeg vekk nå. Jeg spiser som regel det jeg får servert, jeg er for høflig til å si at jeg ikke liker det jeg får servert på besøk.  Jeg er rimelig sikker på at om foreldrene mine hadde sagt "greit, ikke spis det da. Spis det du liker" så hadde jeg nok spist mer forskjellig i dag. Men å lage en annen middag til barnet enn man spiser selv, det er jeg enig i er å dra det for langt. Men jeg ser fordeler av å lage barnevennlig mat, som barn har lett for å like(det trenger ikke bety usunn mat). Smaksløkene utvikler seg, og jeg liker andre ting i dag enn jeg gjorde som barn. 

Å tvinge barn til å spise , er en helt utmerket metode hvis man ønsker at barnet skal utvikle antipati mot noe.. Forundrer meg ikke i det hele tatt, at du er 'kresen' nå. 

[WelshenNemi]

22 minutter siden, Sprettballen skrev:

Jeg ble tvunget til å spise kjøtt og fisk jeg ikke likte som liten. Eller likte, det var ikke smaken i seg selv som var ekkel, men konsistens. Jeg brakk meg av torsk og kjøtt med fett på. Det ente med at jeg ikke spiste noen typer rent kjøtt. Kun bearbeidet kjøtt. Når jeg ble tvunget, så tok jeg biter i munnen og svelget med drikke som om det var tabletter.

En av grunnene til at jeg er vegetarianer nå. Ting av kjøttdeig var vel eneste jeg som oftest fikk slippe, og det hatet jeg allerede som helt liten(3-4 år?). Alt av kjøtt og fisk er motbydelig for meg, klarer stort sett ikke kjøtterstatninger som er ment å ligne engang.. 

[Sprettballen]

23 minutter siden, QUEST skrev:

Å tvinge barn til å spise , er en helt utmerket metode hvis man ønsker at barnet skal utvikle antipati mot noe.. Forundrer meg ikke i det hele tatt, at du er 'kresen' nå. 

Jeg synes det er skikkelig flaut, for når folk snakker om matretter, så er det ofte noe jeg ikke liker, men som jeg ble tvunget til å spise som liten(fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spist opp det mamma syntes jeg måtte spise og som hun la på talerkenen min). Hun har tatt selvkritikk for dette nå da, og det er aldri noe mas om at jeg må prøve eller at jeg bør spise det og det når jeg er hjemme lenger nå. Men nå er liksom skaden gjort da   Jeg er et mareritt å kjøpe pizza sammen med f.eks. så jeg foretrekker å velge min egen eller kjøpe halvt om halvt. Jeg skulle ønske jeg ikke var kresen(og prøver å utfordre meg på dette også, men noe er bare no-go. Bacon f.eks. Folk ser rart på meg når jeg sier jeg ikke liker bacon  ), for det er både flaut og kleint å ha så mye på liker-ikke-lista. Jeg hater å bli invitert på middag til folk om jeg ikke vet hva som blir servert, fordi jeg er redd for å få servert noe jeg ikke liker. Spesielt hvis det er på no-go-lista. En del mat spiser jeg av høflighet, men ville aldri funnet på å lage selv. Hjemme har jeg tilbudt meg å lage to middager(eller delvis to), til kjæresten og meg, så ikke han skal bli begrensa av det jeg ikke liker. 

[Lene_S]

1 time siden, Sprettballen skrev:

Jeg ble tvunget til å spise kjøtt og fisk jeg ikke likte som liten. Eller likte, det var ikke smaken i seg selv som var ekkel, men konsistens. Jeg brakk meg av torsk og kjøtt med fett på. Det ente med at jeg ikke spiste noen typer rent kjøtt. Kun bearbeidet kjøtt. Når jeg ble tvunget, så tok jeg biter i munnen og svelget med drikke som om det var tabletter.

Jeg sliter nå i voksen alder med at jeg er kresen, fordi jeg nå ikke blir tvunget til å spise mat jeg ikke vil ha. Det er nok ikke "liker ikke" som står sterkest, men mer en dårlig assosiasjon. Fett på kjøtt liker jeg ikke enda, men det skjærer jeg vekk nå. Jeg spiser som regel det jeg får servert, jeg er for høflig til å si at jeg ikke liker det jeg får servert på besøk.  Jeg er rimelig sikker på at om foreldrene mine hadde sagt "greit, ikke spis det da. Spis det du liker" så hadde jeg nok spist mer forskjellig i dag. Men å lage en annen middag til barnet enn man spiser selv, det er jeg enig i er å dra det for langt. Men jeg ser fordeler av å lage barnevennlig mat, som barn har lett for å like(det trenger ikke bety usunn mat). Smaksløkene utvikler seg, og jeg liker andre ting i dag enn jeg gjorde som barn. 

Jeg ble aldri direkte tvunget til å spise noe, men jeg fikk det samme valget som @QUEST. Altså spis det som serveres, eller gå sulten. Jeg ble dog sterkt oppfordret til å smake på ting jeg ikke likte, og det var stort sett grønnsaker, spesielt varme. Jeg har alltid vært kresen, og er det fortsatt, og det med grønnsaker sitter fortsatt. Jeg sliter veldig med varme og/eller myke grønnsaker, bortsett fra minimais, som jeg aldri så hjemme. Jeg prøver og prøver, men blir kvalm etter et par biter. Til gjengjeld likte jeg, og liker fortsatt, en del ting de fleste andre unger unngikk som pesten, som lever og rogn. Har alltid elska fiskeboller i hvit saus, og spiser det fortsatt som en unge, dvs moste poteter og fiskeboller rørt sammen til gørr  
Det hjelper nok ikke at jeg overhodet ikke liker å lage mat. Resultatet er at jeg heller går sulten enn å spise noe jeg ikke liker. Og jeg dropper stadig å spise for å slippe å lage mat selv. Det er ingen som gjetter seg til at jeg ikke har noe i mot å være sulten, for jeg veier over 100 kg, men det har jeg altså ikke. Jeg spiser stort sett bare et måltid om dagen uansett, det er det som passer tarmene mine best. 

Jeg har forøvrig aldri helt skjønt den greia om at man bare må spise ting man får servert hos andre. Jeg klarer ikke å se hvor høfligheten i å lyve og bløffe seg gjennom et måltid er. Å ikke like noe er en ærlig sak, og reflekterer jo ikke noe på kokkens evner. Å tvinge seg til å spise maten, og da gjerne spise så lite som mulig for å ikke bli uggen er det langt mer uhøflig, synes jeg. Det signaliserer jo at noe er i veien med maten, tenker jeg, fremfor noe å enkelt som en smakssak. Nå har jeg jo "heldigvis" en god unnskyldning å bruke uansett, da jeg pga tarmsykdom må unngå en del ting, inkludert mange av de forhatte grønnsakene (minst mulig fiber på meg). Men jeg foretrekker å være ærlig. Den eneste som har hatt problemer med det var bestemor, som tok det som en personlig fornærmelse at jeg ikke likte visse ting. Jeg har inntrykk av at dette er mest en generasjonsgreie, at det er mer akseptert å ikke like noe nå, mens besteforeldregenerasjonen fortsatt hadde rasjonering og matmangel friskt i minne. 

[Sprettballen]

Akkurat nå, Lene_S skrev:

Jeg har forøvrig aldri helt skjønt den greia om at man bare må spise ting man får servert hos andre. Jeg klarer ikke å se hvor høfligheten i å lyve og bløffe seg gjennom et måltid er. Å ikke like noe er en ærlig sak, og reflekterer jo ikke noe på kokkens evner. Å tvinge seg til å spise maten, og da gjerne spise så lite som mulig for å ikke bli uggen er det langt mer uhøflig, synes jeg. Det signaliserer jo at noe er i veien med maten, tenker jeg, fremfor noe å enkelt som en smakssak. Nå har jeg jo "heldigvis" en god unnskyldning å bruke uansett, da jeg pga tarmsykdom må unngå en del ting, inkludert mange av de forhatte grønnsakene (minst mulig fiber på meg). Men jeg foretrekker å være ærlig. Den eneste som har hatt problemer med det var bestemor, som tok det som en personlig fornærmelse at jeg ikke likte visse ting. Jeg har inntrykk av at dette er mest en generasjonsgreie, at det er mer akseptert å ikke like noe nå, mens besteforeldregenerasjonen fortsatt hadde rasjonering og matmangel friskt i minne. 

Tja, jeg vet ikke jeg. Jeg tenker at vertskapet kanskje føler seg ille til mote om besøket ikke vil spise maten de har brukt tid på å lage? Jeg spiser en normal porsjon med mat av det jeg får servert, tar evt. litt mindre av det jeg ikke liker. Som regel er det jo ikke noe galt med hele retten. Jeg elsker grønnsaker og saus som regel, og tar heller litt mer av det og så mindre fisk/kjøtt om det er noe jeg ikke er så glad i. Jeg synes det er enklere enn å ikke spise. Men blir jeg invitert på julebord etc. så sier jeg at de ikke trenger å beregne pinnekjøtt til meg, for det spiser jeg ikke. I en slik setting har jeg ingen problemer med å la være å spise fordi jeg ikke liker det som blir servert. Da kommer jeg som regel ferdig spist til selskapet, eller har med meg et alternativ. 

[Tuvane]

Jeg er kresen og var også en kresen unge. I ettertid viser det seg jo at jeg har irritabel tarm og masse matintoleranser, og at jeg fikk vondt i magen av veldig mye mat da jeg var liten, uten at det ble koblet med hva jeg spiste (fordi det var ting i hvert eneste måltid jeg reagerte på, så jeg ble altså dårlig hver gang jeg spiste). Fikk jeg ting jeg ikke likte, så brakk jeg meg rett og slett, og det var rett og slett ikke mulig å få det ned.

Mamma og Pappa gjorde aldri noe stort nummer ut av det, og lot meg spise det jeg klarte å innta, men for min del var det en stor prøvelse med middager hos andre, da folk åpenbart elsker å kommentere på hva folk spiser. I barnehagen ble jeg også tvunget til å spise en del mat (mens jeg satt og brakk meg), fordi en annen unge lagde bråk fordi han ikke likte maten. Da ble det kollektiv straff, og begge de to kresne ungene skulle straffes med å spise opp maten. De matrettene jeg ble tvunget til å spise (mens jeg brakk meg), brekker jeg meg fremdeles av den dag i dag.

Selv den dag i dag elsker folk å gjøre et nummer ut av hva folk spiser, selv om jeg beviselig ikke tåler ting og blir direkte syk av å innta enkelte matvarer. Jeg har aldri sagt "jeg liker ikke"/"jeg vil ikke ha" ol, og har aldri gjort noe ut av at jeg ikke spiser ting, bare forsynt meg av det jeg spiser og spist opp det, men likevel er det så mange som bare må kommentere og lage en sak ut av det.

Jeg er forøvrig mye mindre kresen den dag i dag, siden jeg har fått lov til å utvikle smakssansen min i fred og ro hjemme, men pga intoleranser og irritabel tarm har jeg som regel spist på forhånd eller har med meg egen mat, sånn at ikke magen skal ødelegge for meg.