Gå til innhold
Hundesonen.no

Ikke la barna bli kongen i familien!


QUEST
 Share

Recommended Posts

4 timer siden, Stella skrev:

Sånn litt motvekt til andre tidligere i tråden så har jeg vokst opp med å måtte spise opp, og måtte spise det som ble servert. Jeg satt ofte igjen ved middagsbordet og tvang i meg kald brokkoli lenge etter de andre hadde gått fra bordet. Det å bli tvunget slik har på ingen måte gitt meg negativ assosiasjon til mat, eller dårlige matvaner, tvert imot er jeg ekstremt matglad, svært lite kresen og mat er sentral i alle sosiale sammenkomster, gode minner osv. Min søster er helt lik, vi er ekstremt matglade. :)

Skal ikke blande meg i resten av diskusjonen :P

Så bra det ikke har gitt deg et anstrengt forhold til mat :) Men så er spørsmålet, ville du gjort dette med egne unger eller anbefalt andre foreldre å gjøre det samme?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 119
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes alltid det er litt festlig at folk er så bekymret for såkalt moderne barneoppdragelse når all forskning viser at dagens barn og ungdom er den mest veloppdragne, omtenksomme og ansvarsfulle g

Problemet nå er at du legger til rette for en diskusjon som blir ganske vanskelig å delta i. Det er ikke lov til å diskutere ut fra den generelle oppfatningen til mange mennesker, lik forfatteren du l

Jeg går ikke forsvar , jeg påpeker fakta. Jepp , ett og annet barn møter muligens litt lite motgang fra foreldrene, men FAKTA er at alle dommedagspreknene fra de som synes "dagens " barneoppdragelse e

4 hours ago, Stella said:

Sånn litt motvekt til andre tidligere i tråden så har jeg vokst opp med å måtte spise opp, og måtte spise det som ble servert. Jeg satt ofte igjen ved middagsbordet og tvang i meg kald brokkoli lenge etter de andre hadde gått fra bordet. Det å bli tvunget slik har på ingen måte gitt meg negativ assosiasjon til mat, eller dårlige matvaner, tvert imot er jeg ekstremt matglad, svært lite kresen og mat er sentral i alle sosiale sammenkomster, gode minner osv. Min søster er helt lik, vi er ekstremt matglade. :)

Skal ikke blande meg i resten av diskusjonen :P

Men hvordan opplevde du de situasjonene? 

En ting er å smake og det samme med å si at "dette er maten vi har i dag", men å tvinge barn til å spise ting de faktisk ikke liker, altså ikke smake, men spise opp, det er jo bare slemt. Og jeg ser ikke helt hva det er godt for? Med mindre dere forsynte dere selv og derfor måtte spise opp maten (for å lære å ikke ta for mye å ikke kaste mat).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Sprettballen skrev:

Så bra det ikke har gitt deg et anstrengt forhold til mat :) Men så er spørsmålet, ville du gjort dette med egne unger eller anbefalt andre foreldre å gjøre det samme?

Ja, det ville jeg. Jeg har som sagt ikke noe problem med denne metoden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Malamuten skrev:

Men hvordan opplevde du de situasjonene? 

En ting er å smake og det samme med å si at "dette er maten vi har i dag", men å tvinge barn til å spise ting de faktisk ikke liker, altså ikke smake, men spise opp, det er jo bare slemt. Og jeg ser ikke helt hva det er godt for? Med mindre dere forsynte dere selv og derfor måtte spise opp maten (for å lære å ikke ta for mye å ikke kaste mat).

Jeg husker at det skjedde, men har ingen traumatiske minner, ingen assosiasjoner annet enn at jeg husker det skjedde. Så det var tydeligvis ikke så veldig traumatisk.
Det jeg lærte, som jeg er veldig glad for, er at det finnes god og mindre god mat, men at alt (med noen få unntak..) er uproblematisk å spise. Jeg er som sagt "altetende", og er veldig glad for det nå som voksen, jeg trenger aldri bekymre meg for hva jeg blir servert der jeg kommer. Jeg har tydelige favoritter, og er langt fra glad i all mat, men svært lite er problematisk, det er bare ikke like godt. Og det tror jeg jeg lærte av å måtte spise den maten jeg fikk (det er snakk om middag, og i små mengder). Jeg var (i minnene mine) 8-10 år gammel, så ikke veldig liten altså. Om det skjedde tidligere enn det har jeg ingen minner av det, jeg har lite minner fra det huset jeg bodde frem til jeg var 8 (vi flyttet da).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Stella skrev:

Jeg husker at det skjedde, men har ingen traumatiske minner, ingen assosiasjoner annet enn at jeg husker det skjedde. Så det var tydeligvis ikke så veldig traumatisk.
Det jeg lærte, som jeg er veldig glad for, er at det finnes god og mindre god mat, men at alt (med noen få unntak..) er uproblematisk å spise. Jeg er som sagt "altetende", og er veldig glad for det nå som voksen, jeg trenger aldri bekymre meg for hva jeg blir servert der jeg kommer. Jeg har tydelige favoritter, og er langt fra glad i all mat, men svært lite er problematisk, det er bare ikke like godt. Og det tror jeg jeg lærte av å måtte spise den maten jeg fikk (det er snakk om middag, og i små mengder). Jeg var (i minnene mine) 8-10 år gammel, så ikke veldig liten altså. Om det skjedde tidligere enn det har jeg ingen minner av det, jeg har lite minner fra det huset jeg bodde frem til jeg var 8 (vi flyttet da).

Du er ikke altetende fordi du ble tvunget til å spise ting du ikke likte som barn... De fleste mennesker er matglade og vil ende opp som matglade nærmest uavhengig av fremgangsmåte.

Derimot kan tvang ved mat føre til betydelige problemer for barn som har et anstrengt forhold til mat, f.eks ved fordøyelsedproblemer, selektiv spiseforstyrrelse, ekstrem kresenhet, eller annen matangst.

Jeg og min bror var i den kategorien, og jeg er så takknemlig for at mine foreldre la til rette for oss slik at mat og måltider ble mest mulig positive uten tvang eller ubehag. Jeg opplevde mattvang på andre arenaer enn hjemme, og den maten klarer jeg ikke en gang lukten av i dag.

Mine foreldre så matangst hos oss svært tidlig - vi ville ikke smake på ting barn oftest vil smake på, mataversjoner, brekninger ved nye smaker, problemer med konsistenser/teksturer, osv. Vi var svært restriktive på hva vi spiste og foretrakk å spise den samme maten hver dag. Å si spis det du får servert eller gå sulten fungerer ikke i slike tilfeller. Da får man undervektige, underernærte barn... 

Som voksne spiser vi mye mer variert enn som barn, men er fremdeles kresne. Jeg har fremdeles angst for å smake på nye ting, men matrepertoaret blir stadig utvidet.

Vi har forøvrig 3 andre søsken, som også ble møtt med samme tilnærming ovenfor mat. Orket de ikke mer var det greit og likte de ikke maten ble de selvfølgelig ikke tvunget til å spise opp. Disse var normalt matglade som barn, spiste det meste som ble servert, og de spiser alt som voksne og er glade i å prøve ny mat. 

En ting er å oppmuntre til å smake på mat eller oppmuntre til å spise mer dersom det har blitt spist lite, men regelrett tvang ved mat viser total mangel på respekt ovenfor barnet...

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Derimot kan tvang ved mat føre til betydelige problemer for barn som har et anstrengt forhold til mat, f.eks ved fordøyelsedproblemer, selektiv spiseforstyrrelse, ekstrem kresenhet, eller annen matangst.

Jeg og min bror var i den kategorien, og jeg er så takknemlig for at mine foreldre la til rette for oss slik at mat og måltider ble mest mulig positive uten tvang eller ubehag. Jeg opplevde mattvang på andre arenaer enn hjemme, og den maten klarer jeg ikke en gang lukten av i dag.

Veldig interessant dette syns jeg :) Hvis man fjerner de med fordøyelsesproblemer eller intoleranser ( opplever man å bli dårlig av et fødeemne, er det jo naturlig å ikke ville spise det) så sitter man igjen med selektiv spiseforstyrrelse, ekstrem kresenhet og matangst. 

Hvis dette opptrer allerede i svært ung alder, så hva er det som utløser det? Eller er det medfødt? Hvis det er medfødt ( eller disposisjonen for x) er det eventuellt koblet sammen med noe annet? 

Hvis dere 5 søsken vokste opp i samme familie og hadde samme biologiske foreldre, er det jo fristende å tro at foreldrene hadde nogenlunde samme tilnærming til foring av sine barn. I så fall kan man jo til en stor del fjerne miljøet som utløsende årsak og vi sitter  igjen med noe annet.. Selvsagt kunne de 3 øvrige søsken være av det mer robuste slaget, som ikke ble negativt påvirket av strikt foringsregime men du nevner jo her at så ikke var tilfelle. 

Håper ikke dette var  for nærgående men som sagt, veldig interessant tema :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, 2ne skrev:
10 timer siden, 2ne skrev:

Ville du gjort det selv etter denne tråden? 

 

8 timer siden, Elisabeth00 skrev:

Du er ikke altetende fordi du ble tvunget til å spise ting du ikke likte som barn... De fleste mennesker er matglade og vil ende opp som matglade nærmest uavhengig av fremgangsmåte.

Derimot kan tvang ved mat føre til betydelige problemer for barn som har et anstrengt forhold til mat, f.eks ved fordøyelsedproblemer, selektiv spiseforstyrrelse, ekstrem kresenhet, eller annen matangst.

Jeg og min bror var i den kategorien, og jeg er så takknemlig for at mine foreldre la til rette for oss slik at mat og måltider ble mest mulig positive uten tvang eller ubehag. Jeg opplevde mattvang på andre arenaer enn hjemme, og den maten klarer jeg ikke en gang lukten av i dag.

Mine foreldre så matangst hos oss svært tidlig - vi ville ikke smake på ting barn oftest vil smake på, mataversjoner, brekninger ved nye smaker, problemer med konsistenser/teksturer, osv. Vi var svært restriktive på hva vi spiste og foretrakk å spise den samme maten hver dag. Å si spis det du får servert eller gå sulten fungerer ikke i slike tilfeller. Da får man undervektige, underernærte barn... 

Som voksne spiser vi mye mer variert enn som barn, men er fremdeles kresne. Jeg har fremdeles angst for å smake på nye ting, men matrepertoaret blir stadig utvidet.

Vi har forøvrig 3 andre søsken, som også ble møtt med samme tilnærming ovenfor mat. Orket de ikke mer var det greit og likte de ikke maten ble de selvfølgelig ikke tvunget til å spise opp. Disse var normalt matglade som barn, spiste det meste som ble servert, og de spiser alt som voksne og er glade i å prøve ny mat. 

En ting er å oppmuntre til å smake på mat eller oppmuntre til å spise mer dersom det har blitt spist lite, men regelrett tvang ved mat viser total mangel på respekt ovenfor barnet...

Jeg har ingen behov for å forsvare eller forklare. Jeg skrev om min opplevelse rundt dette som innspill i debatten, for å vise at det slett ikke er slik at man alltid tar skade av å bli tvunget til å spise i visse situasjoner. Utover egen erfaring med dette har jeg ingen kunnskap om det, og har derfor ikke verken lyst eller kunnskap å diskutere med. Kom altså bare med min erfaring med å vokse opp med strenge regler rundt mat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Stella said:

Jeg har ingen behov for å forsvare eller forklare. Jeg skrev om min opplevelse rundt dette som innspill i debatten, for å vise at det slett ikke er slik at man alltid tar skade av å bli tvunget til å spise i visse situasjoner. Utover egen erfaring med dette har jeg ingen kunnskap om det, og har derfor ikke verken lyst eller kunnskap å diskutere med. Kom altså bare med min erfaring med å vokse opp med strenge regler rundt mat.

Du kom ikke bare med din erfaring, du sa du ville gjøre det samme med dine barn. 

--

Det er egentlig litt interessant, og kanskje litt nærmere trådens opprinnelige tema enn hva vi diskuterer nå, hvor lite hundefolk overfører hundeoppdragelse til barneoppdragelse. Belønn atferd du vil ha, du får den atferden du belønner, ignorering av uønsket atferd, bruk av straff for å fjerne atferder du ikke vil ha, og at hva som er straff og belønning er mer opp til mottakeren av det enn den som deler det ut. Jeg mener, hvor mange har lest "Ikke skyt hunden"? Hvor mange bruker de samme metodene på folk? 

Og ikke minst, at det som for en er en bortskjemt drittunge/drittbikkje, er for en annen ikke viktig. Som for meg er at hundene hopper opp på folk - ikke viktig i det hele tatt, jeg syns stort sett at det er hyggelig at de er innom og ber om oppmerksomheten min på den måten. At jeg har oppdratt ungene mine i et semi-demokrati og derfor har fått unger som både setter spørsmålstegn ved det jeg sier og ikke har tatt nei for et nei, det har heller ikke vært viktig for meg i det hele tatt. Om andre har hatt problemer med det, har strengt tatt vært deres problem, ikke mitt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, 2ne skrev:

Om andre har hatt problemer med det, har strengt tatt vært deres problem, ikke mitt. 

Her er vi tilbake til det som tråden egentlig var tenkt å handle om, fra start :) Mulig jeg ikke formulerte meg klart nok, det  får jeg ta på min kappe.

Man kan jo selvsagt si at 'jeg gir beng i hvordan andre folk reagerer på min oppdragelse/mitt barn' ( selv om jeg tror at i realiteten så gjør man ikke det..de aller fleste ønsker nok at omverdenen skal like , eller i alle fall ikke mislike egne barn) 

Men det er ikke det som er poenget her. Det jeg ville belyse var hvordan 'fri' ( her brukt på en løselig måte) oppdragelse påvirker barnet når det kommer ut i samfunnet. 

Hvis man f.eks ikke har lært grunnleggende høflighet/omgangstone med andre mennesker hjemme, så er det stor fare for at man får negativ feedback når man kommer i kontakt med andre mennesker, utenfor den nærmeste familie. Hvilket sjelden oppleves som positivt av barnet eller fremmer dets 'inntreden' i samfunnet.

I slike tilfeller så er det jo foreldrene som er skyld i mottagelsen barnet får i møte med andre mennesker og der er vi tilbake til spørsmålet om foreldrene ikke innser at de gjør barna sine en bjørnetjeneste? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutes ago, QUEST said:

Her er vi tilbake til det som tråden egentlig var tenkt å handle om, fra start :) Mulig jeg ikke formulerte meg klart nok, det  får jeg ta på min kappe.

Man kan jo selvsagt si at 'jeg gir beng i hvordan andre folk reagerer på min oppdragelse/mitt barn' ( selv om jeg tror at i realiteten så gjør man ikke det..de aller fleste ønsker nok at omverdenen skal like , eller i alle fall ikke mislike egne barn) 

Men det er ikke det som er poenget her. Det jeg ville belyse var hvordan 'fri' ( her brukt på en løselig måte) oppdragelse påvirker barnet når det kommer ut i samfunnet. 

Hvis man f.eks ikke har lært grunnleggende høflighet/omgangstone med andre mennesker hjemme, så er det stor fare for at man får negativ feedback når man kommer i kontakt med andre mennesker, utenfor den nærmeste familie. Hvilket sjelden oppleves som positivt av barnet eller fremmer dets 'inntreden' i samfunnet.

I slike tilfeller så er det jo foreldrene som er skyld i mottagelsen barnet får i møte med andre mennesker og der er vi tilbake til spørsmålet om foreldrene ikke innser at de gjør barna sine en bjørnetjeneste? 

For meg så blir diskusjonen omtrent like interessant som metodevalg på hund, fordi folk legger forskjellige ting i forskjellige begrep, og de vektlegger forskjellig i hva som er viktig og uviktig for dem, og da blir diskusjonen på så mye forskjellige premisser at det nesten ikke er en diskusjon. 

For, selvsagt er det foreldrenes skyld om de oppdrar unger som ikke klarer seg i dagens samfunn. Samtidig så er vi nå i en tid der det er ganske mange voksne som ikke klarer seg i dagens samfunn, og det har heller aldri vært stillet større krav til unger enn det gjøres i dag. Er det foreldrenes skyld alene? Nei. Er det ungenes skyld? Helt klart ikke. 

Det begynner allerede i barnehagen. For det første, de aller fleste som prater om hvor forferdelige ungene nå til dags, er kjerringer på min alder (40-50 år). Gjerne barnløse. Da vi var unge blablabla. Vel, da vi var unge, så var de aller fleste mammaene enten heltidsmammaer eller deltidsarbeidere. I gata jeg bodde, var det 1 unge som gikk i barnehagen. EN. Vi andre var hjemme og gjorde "ingenting". Så da vi var små, gikk i hvert fall jeg i en 6 års klubb, det var for å gi oss ungene som hadde hatt fri hele dagen en liten innføring i hva skole er. Og vi begynte på skolen da vi var 7 år gamle. 

I dag er unger borte fra foreldrene sine i minst en tredjedel av døgnet fra de er under året, de aller fleste av dem. De går i barnehage fra foreldrenes permisjon er over, for alle foreldre jobber nå, og de som ikke jobber bør ha ungene sine i barnehagen i noen timer allikevel, sånn at ungene lærer å oppføre seg med andre unger. De har en arbeidsdag og litt til i barnehagene, og det er vel først nå man har begynt å tenke litt på om det egentlig er så sunt for en 9 mnd gammel unge å være på "jobb" fra halv åtte om morran til halv fem om ettermiddagen. 

Så begynner de på skole, 6 år gamle. Det skulle være en myk overgang det, det skulle legges vekt på læring gjennom lek, det skulle ikke være alvor. Har noen vært i en førsteklasse og sett hvor myk den overgangen er? Det ER alvor. Og de som ikke passer inn i malen der vi sitter rolig i timesvis hver dag, de får en eller annen diagnose og må inn under BUP, fordi de er ikke "normalen". 

Når man er så så gammel skal man kunne lese så så mange ord i minutte, og gjør du ikke det, så er du unormal. Du skal kunne så så mye matte, og kan du ikke det, så er du unormal. Du skal tegne med si og så detaljer, og gjør du ikke det, så er du unormal. Vi flyr på helsestasjonen og veier og måler, og er du "utenfor kurven", så er du unormal, og i dagens samfunn så er det ikke all verdens av rom for å være unormal, da blir det et veldig fokus på det unormale. 

Og unger er på "jobb" fra halv åtte til halv fem i fra de er 9 mnd gamle til de må slutte på SFO etter fjerde klasse, for alle foreldre må jobbe for å ha råd til å bo, to biler, selvrealisering og å finne seg sjøl og all den shiten der. Og de må være flinke. Vi måler hvor flinke de er på skolen fra barneskolen av, og vi maser om høyere utdannelse og at man må bli noe, og vi ser ned på håndverkere og yrkesfag er lavstatus, for det er jo ingen som må bygge disse husene vi jobber så hardt for å få råd til, og vi trenger jo ikke kloakkanlegg i dem, og elektrisitet er jo skikkelig unødvendig, så for all del - hvorfor skulle det være status å jobbe med hendene? 

Men ja. Unger er like lenge borte fra hjemmet om dagen som foreldrene er, og når foreldre blir stressa og havner i tidsklemma og all den svadaen der, så gjør faktisk unger det også. Så ungene nå til dags sliter med stress fra ungdomsskolen av. For på ungdomsskolen må de vite hva de skal bli når de blir store. De skal ha 6 i alle fag, så de kan velge fritt hvor de vil gå hen. De skal trene ved siden av, så de har sunne kropper. De skal helst jobbe litt og, så de har råd til jakker til flere tusen kroner. Så skal de ha en hobby, for det er så selvrealiserende. 

Så - bare for å avslutte det. Nei, jeg syns ikke at det er et problem at enkelte unger er "konger i eget hjem". Ikke noe mer enn det var før. Det var sånne småkonger da jeg var liten og, i forrige årtusen en gang, men da mente ikke gud og herman noe om sånt på internett, de var bare de motbydelige bortskjemte snørrungene i gata. Jeg syns derimot at det er problematisk at unger i dag syns det er så stressende å vokse opp at de får psykiske problemer i forsøket på å være flink til alt, for det er det vi forventer av dem. Men det er ikke så morsomt å diskutere, siden det blir oversett i alle diskusjoner jeg nevner det i. 

EDIT: Målet mitt da mine var små, forresten, var å oppdra selvstendige og tenkende mennesker. Da fordrer det jo at de får lov til å ta egne valg, og for å ta egne valg må de faktisk tenke selv. De er ikke bare barn, akkurat som at valper ikke bare er valper. En dag skal barna bli voksne, akkurat som at valpene blir det. Og den atferden jeg ønsker de har som voksne, får de lov til å utføre som barn/valper. Det går seg som regel til etterhvert.. 

Endret av 2ne
La til litt :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, yurij skrev:

Når jeg leser sånt tenker jeg på alle tråder der svaret er "hunder assosierer bredt"  m strømgjerder , ku og sånn :D  Gjelder det barn også?  Jeg fikk hat mot barnehagen av sånt du skriver, ikke melken/ grøten for det var jo flere gode melkeglass hjemme og andre steder enn de vonde i barnehagen. Men jeg fikk litt hat mot de som bestemte/ tvang og selve stedet. 

 

Aner ikke :P For min del var det bare melka som var hat, men så var det en fantastisk barnehage ellers.

 

Når det gjelder barn og spise/ikke spise. Så har jeg kjørt linja at det ikke er lov å si at man ikke liker, uten å ha smakt, og smakt ordentlig. Dermed har jeg fått et avkom som liker det meste, og setter pris på god mat. Om det er flaks, kan jo godt hende.

Jeg derimot, var en bortskjemt drittunge. Hvis jeg ikke hadde lyst på noe, behøvde jeg hverken å smake eller spise. Det var rett og slett en elendig taktikk fra moren min. Det førte til et dårlig kosthold, og at jeg måtte bruke mange ekstra år på å lære meg hva god mat er.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, 2ne skrev:

For meg så blir diskusjonen omtrent like interessant som metodevalg på hund, fordi folk legger forskjellige ting i forskjellige begrep, og de vektlegger forskjellig i hva som er viktig og uviktig for dem, og da blir diskusjonen på så mye forskjellige premisser at det nesten ikke er en diskusjon. 

For, selvsagt er det foreldrenes skyld om de oppdrar unger som ikke klarer seg i dagens samfunn. Samtidig så er vi nå i en tid der det er ganske mange voksne som ikke klarer seg i dagens samfunn, og det har heller aldri vært stillet større krav til unger enn det gjøres i dag. Er det foreldrenes skyld alene? Nei. Er det ungenes skyld? Helt klart ikke. 

Det begynner allerede i barnehagen. For det første, de aller fleste som prater om hvor forferdelige ungene nå til dags, er kjerringer på min alder (40-50 år). Gjerne barnløse. Da vi var unge blablabla. Vel, da vi var unge, så var de aller fleste mammaene enten heltidsmammaer eller deltidsarbeidere. I gata jeg bodde, var det 1 unge som gikk i barnehagen. EN. Vi andre var hjemme og gjorde "ingenting". Så da vi var små, gikk i hvert fall jeg i en 6 års klubb, det var for å gi oss ungene som hadde hatt fri hele dagen en liten innføring i hva skole er. Og vi begynte på skolen da vi var 7 år gamle. 

I dag er unger borte fra foreldrene sine i minst en tredjedel av døgnet fra de er under året, de aller fleste av dem. De går i barnehage fra foreldrenes permisjon er over, for alle foreldre jobber nå, og de som ikke jobber bør ha ungene sine i barnehagen i noen timer allikevel, sånn at ungene lærer å oppføre seg med andre unger. De har en arbeidsdag og litt til i barnehagene, og det er vel først nå man har begynt å tenke litt på om det egentlig er så sunt for en 9 mnd gammel unge å være på "jobb" fra halv åtte om morran til halv fem om ettermiddagen. 

Så begynner de på skole, 6 år gamle. Det skulle være en myk overgang det, det skulle legges vekt på læring gjennom lek, det skulle ikke være alvor. Har noen vært i en førsteklasse og sett hvor myk den overgangen er? Det ER alvor. Og de som ikke passer inn i malen der vi sitter rolig i timesvis hver dag, de får en eller annen diagnose og må inn under BUP, fordi de er ikke "normalen". 

Når man er så så gammel skal man kunne lese så så mange ord i minutte, og gjør du ikke det, så er du unormal. Du skal kunne så så mye matte, og kan du ikke det, så er du unormal. Du skal tegne med si og så detaljer, og gjør du ikke det, så er du unormal. Vi flyr på helsestasjonen og veier og måler, og er du "utenfor kurven", så er du unormal, og i dagens samfunn så er det ikke all verdens av rom for å være unormal, da blir det et veldig fokus på det unormale. 

Og unger er på "jobb" fra halv åtte til halv fem i fra de er 9 mnd gamle til de må slutte på SFO etter fjerde klasse, for alle foreldre må jobbe for å ha råd til å bo, to biler, selvrealisering og å finne seg sjøl og all den shiten der. Og de må være flinke. Vi måler hvor flinke de er på skolen fra barneskolen av, og vi maser om høyere utdannelse og at man må bli noe, og vi ser ned på håndverkere og yrkesfag er lavstatus, for det er jo ingen som må bygge disse husene vi jobber så hardt for å få råd til, og vi trenger jo ikke kloakkanlegg i dem, og elektrisitet er jo skikkelig unødvendig, så for all del - hvorfor skulle det være status å jobbe med hendene? 

Men ja. Unger er like lenge borte fra hjemmet om dagen som foreldrene er, og når foreldre blir stressa og havner i tidsklemma og all den svadaen der, så gjør faktisk unger det også. Så ungene nå til dags sliter med stress fra ungdomsskolen av. For på ungdomsskolen må de vite hva de skal bli når de blir store. De skal ha 6 i alle fag, så de kan velge fritt hvor de vil gå hen. De skal trene ved siden av, så de har sunne kropper. De skal helst jobbe litt og, så de har råd til jakker til flere tusen kroner. Så skal de ha en hobby, for det er så selvrealiserende. 

Så - bare for å avslutte det. Nei, jeg syns ikke at det er et problem at enkelte unger er "konger i eget hjem". Ikke noe mer enn det var før. Det var sånne småkonger da jeg var liten og, i forrige årtusen en gang, men da mente ikke gud og herman noe om sånt på internett, de var bare de motbydelige bortskjemte snørrungene i gata. Jeg syns derimot at det er problematisk at unger i dag syns det er så stressende å vokse opp at de får psykiske problemer i forsøket på å være flink til alt, for det er det vi forventer av dem. Men det er ikke så morsomt å diskutere, siden det blir oversett i alle diskusjoner jeg nevner det i. 

EDIT: Målet mitt da mine var små, forresten, var å oppdra selvstendige og tenkende mennesker. Da fordrer det jo at de får lov til å ta egne valg, og for å ta egne valg må de faktisk tenke selv. De er ikke bare barn, akkurat som at valper ikke bare er valper. En dag skal barna bli voksne, akkurat som at valpene blir det. Og den atferden jeg ønsker de har som voksne, får de lov til å utføre som barn/valper. Det går seg som regel til etterhvert.. 

Så utrolig bra skrevet, får lyst å printe ut å henge opp rundt omkring... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, 2ne skrev:

For meg så blir diskusjonen omtrent like interessant som metodevalg på hund, fordi folk legger forskjellige ting i forskjellige begrep, og de vektlegger forskjellig i hva som er viktig og uviktig for dem, og da blir diskusjonen på så mye forskjellige premisser at det nesten ikke er en diskusjon. 

For, selvsagt er det foreldrenes skyld om de oppdrar unger som ikke klarer seg i dagens samfunn. Samtidig så er vi nå i en tid der det er ganske mange voksne som ikke klarer seg i dagens samfunn, og det har heller aldri vært stillet større krav til unger enn det gjøres i dag. Er det foreldrenes skyld alene? Nei. Er det ungenes skyld? Helt klart ikke. 

Det begynner allerede i barnehagen. For det første, de aller fleste som prater om hvor forferdelige ungene nå til dags, er kjerringer på min alder (40-50 år). Gjerne barnløse. Da vi var unge blablabla. Vel, da vi var unge, så var de aller fleste mammaene enten heltidsmammaer eller deltidsarbeidere. I gata jeg bodde, var det 1 unge som gikk i barnehagen. EN. Vi andre var hjemme og gjorde "ingenting". Så da vi var små, gikk i hvert fall jeg i en 6 års klubb, det var for å gi oss ungene som hadde hatt fri hele dagen en liten innføring i hva skole er. Og vi begynte på skolen da vi var 7 år gamle. 

I dag er unger borte fra foreldrene sine i minst en tredjedel av døgnet fra de er under året, de aller fleste av dem. De går i barnehage fra foreldrenes permisjon er over, for alle foreldre jobber nå, og de som ikke jobber bør ha ungene sine i barnehagen i noen timer allikevel, sånn at ungene lærer å oppføre seg med andre unger. De har en arbeidsdag og litt til i barnehagene, og det er vel først nå man har begynt å tenke litt på om det egentlig er så sunt for en 9 mnd gammel unge å være på "jobb" fra halv åtte om morran til halv fem om ettermiddagen. 

Så begynner de på skole, 6 år gamle. Det skulle være en myk overgang det, det skulle legges vekt på læring gjennom lek, det skulle ikke være alvor. Har noen vært i en førsteklasse og sett hvor myk den overgangen er? Det ER alvor. Og de som ikke passer inn i malen der vi sitter rolig i timesvis hver dag, de får en eller annen diagnose og må inn under BUP, fordi de er ikke "normalen". 

Når man er så så gammel skal man kunne lese så så mange ord i minutte, og gjør du ikke det, så er du unormal. Du skal kunne så så mye matte, og kan du ikke det, så er du unormal. Du skal tegne med si og så detaljer, og gjør du ikke det, så er du unormal. Vi flyr på helsestasjonen og veier og måler, og er du "utenfor kurven", så er du unormal, og i dagens samfunn så er det ikke all verdens av rom for å være unormal, da blir det et veldig fokus på det unormale. 

Og unger er på "jobb" fra halv åtte til halv fem i fra de er 9 mnd gamle til de må slutte på SFO etter fjerde klasse, for alle foreldre må jobbe for å ha råd til å bo, to biler, selvrealisering og å finne seg sjøl og all den shiten der. Og de må være flinke. Vi måler hvor flinke de er på skolen fra barneskolen av, og vi maser om høyere utdannelse og at man må bli noe, og vi ser ned på håndverkere og yrkesfag er lavstatus, for det er jo ingen som må bygge disse husene vi jobber så hardt for å få råd til, og vi trenger jo ikke kloakkanlegg i dem, og elektrisitet er jo skikkelig unødvendig, så for all del - hvorfor skulle det være status å jobbe med hendene? 

Men ja. Unger er like lenge borte fra hjemmet om dagen som foreldrene er, og når foreldre blir stressa og havner i tidsklemma og all den svadaen der, så gjør faktisk unger det også. Så ungene nå til dags sliter med stress fra ungdomsskolen av. For på ungdomsskolen må de vite hva de skal bli når de blir store. De skal ha 6 i alle fag, så de kan velge fritt hvor de vil gå hen. De skal trene ved siden av, så de har sunne kropper. De skal helst jobbe litt og, så de har råd til jakker til flere tusen kroner. Så skal de ha en hobby, for det er så selvrealiserende. 

Så - bare for å avslutte det. Nei, jeg syns ikke at det er et problem at enkelte unger er "konger i eget hjem". Ikke noe mer enn det var før. Det var sånne småkonger da jeg var liten og, i forrige årtusen en gang, men da mente ikke gud og herman noe om sånt på internett, de var bare de motbydelige bortskjemte snørrungene i gata. Jeg syns derimot at det er problematisk at unger i dag syns det er så stressende å vokse opp at de får psykiske problemer i forsøket på å være flink til alt, for det er det vi forventer av dem. Men det er ikke så morsomt å diskutere, siden det blir oversett i alle diskusjoner jeg nevner det i. 

EDIT: Målet mitt da mine var små, forresten, var å oppdra selvstendige og tenkende mennesker. Da fordrer det jo at de får lov til å ta egne valg, og for å ta egne valg må de faktisk tenke selv. De er ikke bare barn, akkurat som at valper ikke bare er valper. En dag skal barna bli voksne, akkurat som at valpene blir det. Og den atferden jeg ønsker de har som voksne, får de lov til å utføre som barn/valper. Det går seg som regel til etterhvert.. 

Helt klart er det et problem å diskutere en sak så lenge man definerer/oppfatter ulike begreper forskjellig, enig der. Så jeg ser at jeg nok ikke har fått klart nok frem hva jeg refererer til, for svaret ditt er ikke helt i samsvar med spørsmålet :) 

Når det er sagt..så er det du presenterer nedenfor ting jeg så absolutt kan skrive under på i stor  grad.. 

Jeg har med vekslende 'hell' ( det blir ikke alltid like godt mottatt..:P) i diskusjoner IRL sagt at jeg betviler at barn og da særdeles små barn har spesiellt godt av å gå i barnehage.. Så lenge omsorgspersonen(e) er normale mennesker , så tror jeg fullt og fast at barn har det best hjemme.. Jeg vokste også opp uten barnehage og det var vel knapt noen jeg kan komme på i samme alder, som ikke vokste opp uten barnehage, til nød var det dagmamma. 

Så selv uten  all denne viktige 'sosialiseringen'. ( ser ofte at det argumentet blir brukt av pro siden)  så hadde jeg ingen problemer med å omgåes andre barn da jeg begynte på skolen..

Skolen er jo et kapittel for seg..trøste og bære mye bra arbeidsfolk har blitt nedvurdert der.. Og som du sier, passer de ikke helt inn i malen, så må de utredes og medisineres i hue og ræva.. 

Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet mitt; jeg påstår ikke at opphøyde pidestallbarn ikke forekom før også, å joda..det gjorde de.. 

Da som nå, så var det foreldrenes skyld påstår jeg. For vi snakker ikke om litt ulike nyanser av hva som er 'riktig' oppdragelse. De jeg snakker om er barn som har vokst opp i den tro at de er alldeles suverene og ufeilbarlige og skjer det noe galt, så er det ALDRI deres feil. Slike barn finnes og ja, de fanns før også. Og i slike tilfeller, så står jeg på at de vansker barna opplever senere, som følge av 'det er aldri din feil' oppdragelse, ER foreldrenes skyld. 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, QUEST said:

Helt klart er det et problem å diskutere en sak så lenge man definerer/oppfatter ulike begreper forskjellig, enig der. Så jeg ser at jeg nok ikke har fått klart nok frem hva jeg refererer til, for svaret ditt er ikke helt i samsvar med spørsmålet :) 

Når det er sagt..så er det du presenterer nedenfor ting jeg så absolutt kan skrive under på i stor  grad.. 

Jeg har med vekslende 'hell' ( det blir ikke alltid like godt mottatt..:P) i diskusjoner IRL sagt at jeg betviler at barn og da særdeles små barn har spesiellt godt av å gå i barnehage.. Så lenge omsorgspersonen(e) er normale mennesker , så tror jeg fullt og fast at barn har det best hjemme.. Jeg vokste også opp uten barnehage og det var vel knapt noen jeg kan komme på i samme alder, som ikke vokste opp uten barnehage, til nød var det dagmamma. 

Så selv uten  all denne viktige 'sosialiseringen'. ( ser ofte at det argumentet blir brukt av pro siden)  så hadde jeg ingen problemer med å omgåes andre barn da jeg begynte på skolen..

Skolen er jo et kapittel for seg..trøste og bære mye bra arbeidsfolk har blitt nedvurdert der.. Og som du sier, passer de ikke helt inn i malen, så må de utredes og medisineres i hue og ræva.. 

Vel, da jeg var barn, så var vi som sagt hjemme hele gata, minus et barn som gikk i barnehage, og evt de som hadde begynt på skolen allerede, så vi ble jo sosialiserte uansett. Og det var rom for at vi kunne leke ute hele dagen, vi hadde jo ikke noe annet å gjøre. Det er ikke helt sånn nå lenger. Fordi folk jobber fullt, og om de ikke gjør det, så er det brått et samfunnsproblem. Når de jobber fullt, så er både unger og foreldre slitne når de kommer hjem, så det å gå ut og leke og gjøre "ingenting" etter å ha vært borte fra morran til middag, det er ikke så mye tid til det mellom henting, middag, kveldsbad, barnetv, nattahistorier og kveldsmat. 
- Jeg husker forøvrig jeg var kjempemisunnelig på en som var et par år eldre enn meg, for han kom hjem fra skolen og var så glad for at han hadde sommerferie, og det ville jeg ha og :teehe: 

Nå syns jeg jo egentlig at tidlig diagnostisering og evt medisinering er et pluss. Et familiemedlem var jo inn under PP-tjenesten (som BUP het da) fra 2.klasse av pga sinne og mestringsproblemer. Som voksen har denne fått diagnosene ADHD og dysleksi, og da er det liksom ikke så merkelig at hen var en sinnatagg, liksom. Men undervisning er, fra ungene er ganske små av, lagt opp til at de skal sitte rolig og jobbe med oppgaver i bøkene sine, og jeg skjønner ikke at det er sunt for utviklinga dems, uten at jeg skal påberope meg noen større ekspertise på det. Det måtte da gå an å forme undervisning så det ble mer aktivitet og mer praktisk lagt opp enn bare pugging og oppgaveløsing. Det ville jo ha favnet disse som ikke har det i seg å gjøre sånt av en eller annen grunn også, tenker jeg. 

Just now, QUEST said:

Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet mitt; jeg påstår ikke at opphøyde pidestallbarn ikke forekom før også, å joda..det gjorde de.. 

Da som nå, så var det foreldrenes skyld påstår jeg. For vi snakker ikke om litt ulike nyanser av hva som er 'riktig' oppdragelse. De jeg snakker om er barn som har vokst opp i den tro at de er alldeles suverene og ufeilbarlige og skjer det noe galt, så er det ALDRI deres feil. Slike barn finnes og ja, de fanns før også. Og i slike tilfeller, så står jeg på at de vansker barna opplever senere, som følge av 'det er aldri din feil' oppdragelse, ER foreldrenes skyld. 

Jeg tror ikke det er så mange som er uenig med deg i det. Men jeg syns ikke det er å opphøye et barn til pidestall å ta det ut av skolen i vinterferien og dra til syden, f.eks. Det er fjollete prioritering av foreldrene, om de bestiller sydentur når de egentlig ikke vil dra, men barn har ikke krav på all verdens av ferie, det skal være fire eller fem uker i løpet av året, og de har vært nødt til å innføre at 3 av de ukene skal være sammenhengende i løpet av sommeren, for folk skjønner tydeligvis ikke det helt av seg selv at det å være barnehagebarn er omtrent like slitsomt som å være fulltidsarbeidende. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 minutter siden, 2ne skrev:

Nå syns jeg jo egentlig at tidlig diagnostisering og evt medisinering er et pluss. Et familiemedlem var jo inn under PP-tjenesten (som BUP het da) fra 2.klasse av pga sinne og mestringsproblemer. Som voksen har denne fått diagnosene ADHD og dysleksi, og da er det liksom ikke så merkelig at hen var en sinnatagg, liksom. Men undervisning er, fra ungene er ganske små av, lagt opp til at de skal sitte rolig og jobbe med oppgaver i bøkene sine, og jeg skjønner ikke at det er sunt for utviklinga dems, uten at jeg skal påberope meg noen større ekspertise på det. Det måtte da gå an å forme undervisning så det ble mer aktivitet og mer praktisk lagt opp enn bare pugging og oppgaveløsing. Det ville jo ha favnet disse som ikke har det i seg å gjøre sånt av en eller annen grunn også, tenker jeg. 

Helt klart bra at de som virkelig har en diagnose får hjelp men..en stund virket det som om annenhver unge hadde ADHD..for å sette det litt på spissen.. Slett ikke alle barn som ikke passer inn i tradisjonell undervisningsform er det noe 'feil med'.. 

Det er veldig synd at de som ikke er så tilpasset teoretisk læring så lett faller utenfor! Jeg vet av flere eksempler fra IRL , der de IKKE gjorde det bra på skolen og hadde høyt fravær men er som voksne særdeles stødige og dyktige arbeidstakere. Likeledes er det synd for de som ligger snittet over den gjennomsnittlige læreplanen..mange ender opp med å sitte å kjede seg i timene for de er langt forbi nivået der..

Ideelt sett burde skolene ha vært mye mer tilpasset de enkelte elevers evner og hvorvidt de trivdes best ( og yter mest)  med teori eller praksis . 

18 minutter siden, 2ne skrev:

Jeg tror ikke det er så mange som er uenig med deg i det. Men jeg syns ikke det er å opphøye et barn til pidestall å ta det ut av skolen i vinterferien og dra til syden, f.eks. Det er fjollete prioritering av foreldrene, om de bestiller sydentur når de egentlig ikke vil dra, men barn har ikke krav på all verdens av ferie, det skal være fire eller fem uker i løpet av året, og de har vært nødt til å innføre at 3 av de ukene skal være sammenhengende i løpet av sommeren, for folk skjønner tydeligvis ikke det helt av seg selv at det å være barnehagebarn er omtrent like slitsomt som å være fulltidsarbeidende. 

Ser at jeg nok ikke burde tatt med 'sydenferie' eksemplet, det ga nok litt feil bilde av spørsmålstillingen :) 

Helt enig; barn har både rett, krav og behov for ferie. At noen syns å mene at det hadde vært best at barna ikke hadde ferie i det hele tatt..Vel det sier jo en del om foreldrene.. :/ 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, QUEST said:

Helt klart bra at de som virkelig har en diagnose får hjelp men..en stund virket det som om annenhver unge hadde ADHD..for å sette det litt på spissen.. Slett ikke alle barn som ikke passer inn i tradisjonell undervisningsform er det noe 'feil med'.. 

Jeg er ikke uenig i det, men så tenker jeg at vi hører jo ikke om friske barn som ikke har en diagnose, så kanskje de ikke er så mange som de virker som? :) 

1 hour ago, QUEST said:

Det er veldig synd at de som ikke er så tilpasset teoretisk læring så lett faller utenfor! Jeg vet av flere eksempler fra IRL , der de IKKE gjorde det bra på skolen og hadde høyt fravær men er som voksne særdeles stødige og dyktige arbeidstakere. Likeledes er det synd for de som ligger snittet over den gjennomsnittlige læreplanen..mange ender opp med å sitte å kjede seg i timene for de er langt forbi nivået der..

Ja. Og apropos det, da jeg var ung var det null stress å få seg en jobb uten å ha noe særlig skolegang først, men nå så må man nesten ha studiekompetanse for å flippe burgere på Burger King. Karakterer og fravær teller mye mer. Det mases om hvor viktig det er fra ungene går på ungdomsskolen av. Det er det vi trer ned over ørene på dem - vær flink, vær best, hvis ikke så havner du på gata uten en jobb og ingen fremtid. 

1 hour ago, QUEST said:

Ideelt sett burde skolene ha vært mye mer tilpasset de enkelte elevers evner og hvorvidt de trivdes best ( og yter mest)  med teori eller praksis . 

Jepp. Men det kommer først når de havner i spesialtjenesten, ikke sant? Når vi har lært disse ungene at de er teitere enn klassekameratene sine, og at de ikke duger til noe annet enn sløve yrkesfag. 

1 hour ago, QUEST said:

Ser at jeg nok ikke burde tatt med 'sydenferie' eksemplet, det ga nok litt feil bilde av spørsmålstillingen :) 

Ja. Jeg syns jo at foreldre har en tendens til å fremstille både seg sjøl og ungene sine i et dårligere lys enn nødvendig ved å kommentere som det der. 

1 hour ago, QUEST said:

Helt enig; barn har både rett, krav og behov for ferie. At noen syns å mene at det hadde vært best at barna ikke hadde ferie i det hele tatt..Vel det sier jo en del om foreldrene.. :/ 

Åh, de syns nok at barn skal ha ferie, men 3 hele uker i strekk a gitt? Det er litt slitsomt det :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk i barnehagen fra jeg var 3 år. Kan aldri huske at det var noe jeg gruet meg til, eller syntes var så slitsomt. Jeg elsket barnehagen, jeg. Men da var jo ikke barnehager så inni hampen pedagogiske som de er nå, vi fikk leke mest fritt, klatre i trær, ramle og slå oss, og alle fikk blåmerker og plaster minst en gang i uka. Vi utviklet fantasi og kreativitet via leken, fordi vi måtte finne på ting selv, og vi lærte hvor smertegrensene går. For min del fant jeg den da jeg ramlet ned fra en 2 meter høy stein og plaska rett ned i masse brennesle :P Nå hadde vel den steinen enten blitt flytta, sprengt i filler eller gjerdet inne, for fysj og fy, ungen kan jo få vondt. 

Nettopp det der tror jeg er noe av problemet for tiden. Ungene skal pakkes inn i bomull helt fra barnehagen, og de skal underholdes til enhver tid. Jeg tror det gjør mer vondt enn godt. Klart, et sted skal grensen gå, litt må unger beskyttes mot seg selv, men jeg tror man lærer å takle motgang på en annen måte når livet er litt utfordrende fra start av. For enten man liker det eller ei, så vil unger møte motgang. De blir utfordret av andre unger, og ting går ikke på skinner på skole og i fritidsaktiviteter. Jeg vet ikke om det har noen sammenheng, jeg bare tenker høyt her, men i takt med at man skal pakke unga inn i bomull for å beskytte dem mot skrubbsår og kuler i panna, så har det blitt mer og mer populært for ungdom å ta ut egne negative følelser i form av selvskading. Det fantes sikkert tidligere også, sikkert mye mørketall, men jeg kan ikke huske å ha verken sett eller hørt om kutting før etter at jeg ble voksen. Jeg tror uansett at man er bedre rustet til å takle skikkelig motgang dersom man møter letter motgang fra tidlig alder. 

Nå rota jeg meg egentlig litt bort, for det jeg egentlig ville skrive om var penger. Den største bjørnetjeneste man kan gjøre barn og ungdom er å ikke lære dem verdien av penger. En jeg ble kjent med som voksen vokste opp på Oslos vestkant, og fikk det han ville ha. Også etter at han ble voksen, betalte foreldra masse for han, og reddet han ut av økonomiske kniper. Så fikk foreldrene plutselig dårligere råd, og kunne ikke hjelpe han lenger. Da var han tredve, og ante ikke hvordan han skulle ordne opp i noen ting. Foreldrene hadde jo alltid fiksa opp i alle floker. Blir ikke mindre psykiske problemer av det.
Altså, jeg ser at det er fristende å gi ting, og hjelpe til i alle mulige sammenhenger, men det lærer folk ingenting av. Unger bør lære at penger ikke magisk dukker opp på kontoene våre, eller at det er en utømmelig brønn. Og ungdom bør begynne å lære i praksis. Mangler de praktisk erfaring med pengestyring, så får de en real trøkk før eller senere. På et eller annet tidspunkt, så treffer de på virkeligheten, og da blir den både voldsom og hard. Bedre å lære det med ubetydelige ting som å spare til ny bukse, enn å oppdage at man ikke kan bruke halvparten av det man har på kontoen på fancy jakke når man skal betale husleie, mat og masse annet med det lille som er igjen. Det er vel sånn folk tar opp kredittgjeld, og ender på Luksusfellen. 
Den andre siden av dette skal heller ikke glemmes: Mestringen. Man får ingen glede av å ta ting for gitt, men mestringen ved å få til noe helt selv er uvurderlig. Jeg synes faktisk det er direkte dårlig gjort å frata ungdom muligheten til å få til ting selv. Og det er dårlig gjort å mer eller mindre garantert sørge før at de vil havne i situasjoner de ikke har forutsetninger for å takle fordi de mangler verdifull og gradvis erfaring. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Lene_S said:

Jeg gikk i barnehagen fra jeg var 3 år. Kan aldri huske at det var noe jeg gruet meg til, eller syntes var så slitsomt. Jeg elsket barnehagen, jeg. Men da var jo ikke barnehager så inni hampen pedagogiske som de er nå, vi fikk leke mest fritt, klatre i trær, ramle og slå oss, og alle fikk blåmerker og plaster minst en gang i uka. Vi utviklet fantasi og kreativitet via leken, fordi vi måtte finne på ting selv, og vi lærte hvor smertegrensene går. For min del fant jeg den da jeg ramlet ned fra en 2 meter høy stein og plaska rett ned i masse brennesle :P Nå hadde vel den steinen enten blitt flytta, sprengt i filler eller gjerdet inne, for fysj og fy, ungen kan jo få vondt. 

Nettopp det der tror jeg er noe av problemet for tiden. Ungene skal pakkes inn i bomull helt fra barnehagen, og de skal underholdes til enhver tid. Jeg tror det gjør mer vondt enn godt. Klart, et sted skal grensen gå, litt må unger beskyttes mot seg selv, men jeg tror man lærer å takle motgang på en annen måte når livet er litt utfordrende fra start av. For enten man liker det eller ei, så vil unger møte motgang. De blir utfordret av andre unger, og ting går ikke på skinner på skole og i fritidsaktiviteter. Jeg vet ikke om det har noen sammenheng, jeg bare tenker høyt her, men i takt med at man skal pakke unga inn i bomull for å beskytte dem mot skrubbsår og kuler i panna, så har det blitt mer og mer populært for ungdom å ta ut egne negative følelser i form av selvskading. Det fantes sikkert tidligere også, sikkert mye mørketall, men jeg kan ikke huske å ha verken sett eller hørt om kutting før etter at jeg ble voksen. Jeg tror uansett at man er bedre rustet til å takle skikkelig motgang dersom man møter letter motgang fra tidlig alder.

Jeg husker allerede da jeg gikk i barnehagen, at "friheten" ble innskrenket pga sikkerhet. Utenfor barnehagen hadde vi et lite "fjell" med bratte kanter, buskas, tornebusker, gjemmesteder, løse steiner ol der de eldste fikk lov til å leke innimellom (i dag er det sikkert gjerda inn pga livsfare), men allerede da fikk vi plutselig ikke leke der, fordi de var redde for at vi skulle skade oss. Og ja, man hadde sikkert fått vondt om man skled ned en tre meters steinskrent eller rispet seg opp på en tornebusk, men det er også endel av å være barn.

Man kan ikke beskyttes mot absolutt alt, og det er så viktig at unger lærer at det ikke er livsfarlig om man slår seg litt eller får et skrubbsår, samt at de får oppleve mestring. Og mestring er vanskelig å oppleve i beskyttede omgivelser der man blir "curla" mot målet av bekymrede foreldre og andre.

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Vi sykla uten sykkelhjelm da jeg var liten. Det gikk bra for de aller fleste av oss. Det ble noen hull i hodet og noen utslåtte tenner nå og da, men litt svinn må man regne med når man vokser opp :ahappy: 

Jeg ble sydd i huet flere ganger under oppveksten. Ikke fordi jeg sykla uten hjelm, men fordi jeg tryna og kræsja i ting. Ramla i barnehagen og kutta panna på en trekloss. Hadde det skjedd i dag, hadde vel treklossene blitt bytta ut med skumgummiklosser. 
Når jeg tenker meg om, så tryna jeg skikkelig på sykkel engang. Skulle kjekke meg med å sykle uten hender, selvfølgelig over en fartshump, og flaksa over styret. Dæven, det var vondt. Fikk noen skrensespor på armer og bein som svei noe helt ¤%¤#¤ :P Var ingen som fikk panikk hjemme etter sånne episoder. Jeg fikk bare beskjed om at blåmerker, skrubbsår og kuler i huet hørte med når man lekte. Dog ble muttern passe lei av å måtte stryke lapper på bukseknærne mine etter førstegangs bruk... om og om igjen :innocent:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Tuvane skrev:

Jeg husker allerede da jeg gikk i barnehagen, at "friheten" ble innskrenket pga sikkerhet. Utenfor barnehagen hadde vi et lite "fjell" med bratte kanter, buskas, tornebusker, gjemmesteder, løse steiner ol der de eldste fikk lov til å leke innimellom (i dag er det sikkert gjerda inn pga livsfare), men allerede da fikk vi plutselig ikke leke der, fordi de var redde for at vi skulle skade oss. Og ja, man hadde sikkert fått vondt om man skled ned en tre meters steinskrent eller rispet seg opp på en tornebusk, men det er også endel av å være barn.

Man kan ikke beskyttes mot absolutt alt, og det er så viktig at unger lærer at det ikke er livsfarlig om man slår seg litt eller får et skrubbsår, samt at de får oppleve mestring. Og mestring er vanskelig å oppleve i beskyttede omgivelser der man blir "curla" mot målet av bekymrede foreldre og andre.

 

Jeg skal ikke være skråsikker på at det er grunnen men jeg opplever i jobb at barn og ungdom slår seg mye værre når de ramler nå enn for si 20 år siden. Mye oftere skader ved fall nå . Men det er akkurat slik at de mangler forståelse for og evne til å balansere opp og parere når de begynner å miste balansen,dårligere motorikk/ impulser og når de  faller så faller de gjerne stygt. Ikke basert på noe annet enn eget inntrykk gjennom jobb 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Lene_S said:

Jeg ble sydd i huet flere ganger under oppveksten. Ikke fordi jeg sykla uten hjelm, men fordi jeg tryna og kræsja i ting. Ramla i barnehagen og kutta panna på en trekloss. Hadde det skjedd i dag, hadde vel treklossene blitt bytta ut med skumgummiklosser. 
Når jeg tenker meg om, så tryna jeg skikkelig på sykkel engang. Skulle kjekke meg med å sykle uten hender, selvfølgelig over en fartshump, og flaksa over styret. Dæven, det var vondt. Fikk noen skrensespor på armer og bein som svei noe helt ¤%¤#¤ :P Var ingen som fikk panikk hjemme etter sånne episoder. Jeg fikk bare beskjed om at blåmerker, skrubbsår og kuler i huet hørte med når man lekte. Dog ble muttern passe lei av å måtte stryke lapper på bukseknærne mine etter førstegangs bruk... om og om igjen :innocent:

Jeg og :P En gang mista jeg kontrollen på sykkelen i en kilometer lang nedoverbakke, og fløy over styret, rett i renna og i en haug med brennesler - da var det veldig ubehagelig at det var 8 km igjen hjem :lol: Jeg har sydd 3 ganger i hodet, og knuste nesten langfingeren i ei varetralle og måtte sy den - da løp faren til de vi lekte hos hele nabolaget og ropte på mamma og pappa (altså - mine foreldre :P Navna dems, ikke "mamma" og "pappa" :lol: ), snakk om å gå inn for å gi en unge panikk, liksom. Og han stakkars gutten som hadde senka varetralla mens jeg hadde fingeren i klem, han fikk så kjeft at han ikke turte å komme ut på en uke.. Ah.. Barndomsminner, liksom :D 

Men det var da jeg gikk bort til fremmede hunder og det, for fremmede hunder ikke var angstbitere. Jeg gikk tur med alle hundene i nabolaget også, rottiser, huskyer, schäfer - samma det, vi hadde jo full kontroll vi, 12-13 år gamle som vi var. Merkelig så innmari beskyttende dagens hundeeiere er i forhold til i gode gamle dager, altså, jeg hører aldri om noen som låner ut bikkjene sine til fremmede unger som ringer på døra og spør om å få gå tur med den lenger, jeg. Det er jo knapt godkjent at husets unger får gå tur med dem, liksom. Rart hvordan vi pakker inn både bikkjer og unger i plast nå om dagen :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, QUEST skrev:

Veldig interessant dette syns jeg :) Hvis man fjerner de med fordøyelsesproblemer eller intoleranser ( opplever man å bli dårlig av et fødeemne, er det jo naturlig å ikke ville spise det) så sitter man igjen med selektiv spiseforstyrrelse, ekstrem kresenhet og matangst. 

Hvis dette opptrer allerede i svært ung alder, så hva er det som utløser det? Eller er det medfødt? Hvis det er medfødt ( eller disposisjonen for x) er det eventuellt koblet sammen med noe annet? 

Hvis dere 5 søsken vokste opp i samme familie og hadde samme biologiske foreldre, er det jo fristende å tro at foreldrene hadde nogenlunde samme tilnærming til foring av sine barn. I så fall kan man jo til en stor del fjerne miljøet som utløsende årsak og vi sitter  igjen med noe annet.. Selvsagt kunne de 3 øvrige søsken være av det mer robuste slaget, som ikke ble negativt påvirket av strikt foringsregime men du nevner jo her at så ikke var tilfelle. 

Håper ikke dette var  for nærgående men som sagt, veldig interessant tema :) 

Bare for å svare på spørsmålet ditt. Jeg har 7 søsken, og jeg er eneste i søskenflokken som er kresen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når en fireåring ikke får lov til å få ski i julegave av besteforeldrene til å loffe rundt i hagen, fordi "hun har ikke god nok balanse enda" så kan man jo begynne å lure..
Jada, enkelttilfelle og helt umulig å basere noenting på :D . Bare kom på det i forbindelse med å ramle og slå seg, hehe. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...