Særbo?

[QUEST]

http://www.kk.no/livstil/gunn-hild-lem-40-og-mads-blegen-49-er-saerboere-67801175

https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/xrxmG/Stadig-flere-par-blir-sarboere

https://www.nrk.no/trondelag/xl/saerbo---saert-eller-lurt_-1.13382009

Kunne du tenkt deg å være i et særboforhold? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Selv ser jeg mange fordeler med en slik boform/forhold, det eneste negative jeg kan komme på i farten, er jo at man ikke drar nytte av deling på utgifter i ett hushold. 

[Wilhelmina]

Det er nok den eneste type forhold jeg kunne tenke meg. Får pusteproblemer bare av tanken på å bo sammen med noen 

[Guest 2ne]

"Særbo"? Hva er forskjellen på det og et fast forhold, egentlig? 

[Betty]

Kunne ikke tenkt meg å være i et særboforhold. Trives best når jeg bor sammen med noen rett og slett, og jeg kunne ikke tenkt meg å ha eget hus/leilighet fremfor å bo sammen med kjæresten.  

[QUEST]

13 minutter siden, 2ne skrev:

"Særbo"? Hva er forskjellen på det og et fast forhold, egentlig? 

Det kommer vel an på hva du legger i begrepet 'fast forhold'? Jeg for eksempel bruker ikke begrepet 'kjæreste/r' om voksne mennesker( over 18) , det er for meg et fjortisbegrep men for andre kan det nok være helt naturlig. 

[Guest 2ne]

Just now, QUEST said:

Det kommer vel an på hva du legger i begrepet 'fast forhold'? Jeg for eksempel bruker ikke begrepet 'kjæreste/r' om voksne mennesker( over 18) , det er for meg et fjortisbegrep men for andre kan det nok være helt naturlig. 

Vel, jeg brukte fast forhold fremfor kjærste av samme grunn. Så jeg har strengt tatt ikke fått noe svar på det jeg lurte på  

[QUEST]

37 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Det er nok den eneste type forhold jeg kunne tenke meg. Får pusteproblemer bare av tanken på å bo sammen med noen 

Jeg ser den  Jeg ser med en viss 'forskrekkelse' på en del uttalelser/forhold, der det later til at man opphører å være to individer men forventes å være 'vi' i omtrent alle sammenhenger. Jeg tror mange forhold går dukken pga av den ene partens uselvstendighet og 'klamring', for det later i mange tilfeller til å være spesiellt den feminine parten av et forhold som er veldig oppsatt på at det hele tiden må være 'vi/oss to', og ikke meg og deg..

Siden slike ting interesserer meg, har jeg 'intervjuet' en del menn om saken, og det som ofte går igjen er at 'needy' damer er lite attraktive i lengden. Kvelende og usexy, er betegnelser som går igjen. Derimot oppfattes ofte kvinner som er tøffere og mer selvstendige, som attraktive. 

Damer som 'finner seg i alt' og føyer seg etter mannens ønsker først og fremst, blir sett på som uselvstendige og kjedelige. Når denne tilsynelatende 'føyinga' blir akkompagnert med sutring, så er det over og ut for mange menn. Ett par stykker har fortalt at de prøvde å 'provosere' ( ikke fysisk) frem en reaksjon eller tegn til 'egenvilje' hos partneren , dog uten suksess. Noen menn går da, andre lar det skure og gå og håper dama skal ta hintet og avslutte forholdet, bla for å slippe drama, hvis de ( mennene) går først.  

[QUEST]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Vel, jeg brukte fast forhold fremfor kjærste av samme grunn. Så jeg har strengt tatt ikke fått noe svar på det jeg lurte på  

Jeg skjønte ikke helt hva du lurte på men det kan vel kalles 'fast forhold, der man bor hver for seg'. Enklere sagt 'særbo'

[Guest 2ne]

Just now, QUEST said:

Jeg skjønte ikke helt hva du lurte på men det kan vel kalles 'fast forhold, der man bor hver for seg'. Enklere sagt 'særbo'

Jeg syns ikke det var enklere sagt. Særbo, da tenkte jeg mer på at mine ting var mine ting, og mine penger er mine penger, innenfor et samboerskap. Jeg trodde det var et gammelt og velbrukt begrep, men det er mulig hukommelsen min spiller meg et puss. Jeg har tydeligvis vært i et såkalt særbo-forhold, jeg så ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn at jeg var i et fast forhold med en fyr. Det trengte heller ikke noe forklaring utover det, alle visste hva jeg mente når jeg sa jeg var i et fast forhold, liksom. 

[QUEST]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg syns ikke det var enklere sagt. Særbo, da tenkte jeg mer på at mine ting var mine ting, og mine penger er mine penger, innenfor et samboerskap. Jeg trodde det var et gammelt og velbrukt begrep, men det er mulig hukommelsen min spiller meg et puss. Jeg har tydeligvis vært i et såkalt særbo-forhold, jeg så ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn at jeg var i et fast forhold med en fyr. Det trengte heller ikke noe forklaring utover det, alle visste hva jeg mente når jeg sa jeg var i et fast forhold, liksom. 

Men bodde dere sammen, eller hver for dere? Det er jo det hele begrepet,dreier seg om, i mine øyne i alle fall

[Snøfrost]

Særbo har jeg oppfattet hvor man først og fremst er i langvarige faste forhold, men har alt annet rundt separert. Bolig, bil, økonomi osv. Første gang jeg kom over begrepet var det snakk om folk som var gift som hadde hadde valgt denne løsningen som ble omtalt. For som @2ne sier så er det jo mange som er i faste forhold med mennesker de ikke bor sammen med. Det er jo blant annet helt normalt i starten av et forhold. Jeg vil jo likevel ikke si at de som ikke umiddelbart flytter sammen har et "særbo" forhold. 

Personlig kunne jeg ikke tenkt meg det. Noe av det jeg liker med mannen er jo partnerskapet, samarbeidet, arbeidsfordelingen og den felles støtten og drahjelpen man har av hverandre på alle områder. Fra noe så banalt som å fôre hundene til husarbeid og økonomi.  Jeg er likevel temmelig selvstendig, men har ikke noe imot "gi og ta" modellen som vårt forhold bygger på. Jeg er veldig glad i å ha ham i nærheten, men det betyr ikke at jeg ikke er selvstendig. Det skal også sies at jeg tror det er viktig for alle forhold som skal vare lenge at man står på nogelunde samme sted og ønsker nogenlunde det samme av forholdet. 

[Turb]

Svensk begrep tror jeg, veldig vant til å høre det fra mine bekjente i Sverige. Kjenner flere som har blitt sammen i i 40 - 50 års alderen som egentlig har etablerte liv hver for seg (enten barn eller jobb eller gård osv) på hver sin del av landet, det passer rett og slett ikke å flytte sammen, men opprettholder et langdistanseforhold over mange år. 

Kjenner også et ektepar som bor i nabohus, de går hverandre på nervene ved at de har totalt forskjellig oppfatning av ryddighet og organisering. Så kan de trekke seg tilbake til hvert sitt hus når de trenger rom og fred - litt underlig ordning, men hey, hvis det fungerer så er vel det bra for dem tenker jeg.

[Guest 2ne]

Just now, QUEST said:

Men bodde dere sammen, eller hver for dere? Det er jo det hele begrepet,dreier seg om, i mine øyne i alle fall

Selvsagt gjorde vi ikke det, da hadde han jo vært samboer. 

[QUEST]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Selvsagt gjorde vi ikke det, da hadde han jo vært samboer. 

Ja, men da var dere jo særboere.  Er det begrepet du ikke liker? Jeg forstår ikke helt hvor du vil hen? 

[Guest 2ne]

Just now, QUEST said:

Ja, men da var dere jo særboere.  Er det begrepet du ikke liker? Jeg forstår ikke helt hvor du vil hen? 

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

[QUEST]

Akkurat nå, Turb skrev:

Svensk begrep tror jeg, veldig vant til å høre det fra mine bekjente i Sverige. Kjenner flere som har blitt sammen i i 40 - 50 års alderen som egentlig har etablerte liv hver for seg (enten barn eller jobb eller gård osv) på hver sin del av landet, det passer rett og slett ikke å flytte sammen, men opprettholder et langdistanseforhold over mange år. 

Kjenner også et ektepar som bor i nabohus, de går hverandre på nervene ved at de har totalt forskjellig oppfatning av ryddighet og organisering. Så kan de trekke seg tilbake til hvert sitt hus når de trenger rom og fred - litt underlig ordning, men hey, hvis det fungerer så er vel det bra for dem tenker jeg.

Nettopp slike eksempler du nevner her, at man f.eks har veldig forskjellig oppfatning om hva som er ryddig,når og hvordan man skal gjøre ting, hva man kan /skal ha i huset, og siden vi er på hundesonen, hva skal hundene ha tilgang til?, gjør jo at mange som nok ellers ikke kunne bodd sammen uten gnisninger, kan være i ett forhold. Hadde noen kommet og sagt at hunder skal ikke ligge i seng/møbler ( i mitt hus) så  hadde det vært utgangsdøren neste. 

[QUEST]

Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Du har selvsagt rett til å mene at ordet 'særbo' er ett unødvendig begrep, selv syns jeg ikke det er selvsagt at 'fast forhold' betyr at man ikke bor sammen. Men har du noe å tilføye i diskusjonen utenom din motvilje mot selve begrepet? Siden du har erfaring med særboformen når det kommer til forhold, er du for eller imot, så og si?  

[Djervekvinnen]

Jeg tenker på det som å være kjærester. At man ikke bor sammen ,men er sammen.  For min del så er det mange praktiske ting med å være samboere fordi man får det lettere økonomisk og dele på huslige utgifter.  Jeg har vært samboer nå i 15 år, så for meg kan det til tider ha vært fristende å hatt eget bosted iblant, for å kunne ha det akkurat som man ønsker det, ha det så mye i orden man vil, bestemme når man vil være alene osv.  Men samtidig er man heldig som har et stort hus med stor plass, det er lett å trekke seg unna, man inngår noenlude greie kompromisser når det kommer til husarbeid og mannen er ikke så interør interessert så jeg får ha ting mest som jeg ønsker det.  Mulig det er lettere å se for seg særbo som voksen og når man er i et samboerskap (altså nyttet i det), kontra nyforelsket hvor alt man vil er å være sammen med den andre. Ofte blir det da en leilighet/hus som står tomt mesteparten av tiden, så da er det unødig økonomisk sett.  Og jeg synes ikke noe som særbo hvis man har barn. Er man uten barn ser jeg ikke så store problemer med det.

[QUEST]

Akkurat nå, Djervekvinnen skrev:

Og jeg synes ikke noe som særbo hvis man har barn. Er man uten barn ser jeg ikke så store problemer med det.

Jeg tror nok at for en del barn ( og foreldrene) hadde det vært vel så bra om ikke bedre, at foreldrene bodde hver for seg. Nå har jo selvsagt fysisk avstand en del og si, i ett slikt tilfelle. Det vil jo være forskjell på om mor/far bor i nabohuset eller to mil unna.  

[Djervekvinnen]

Ja hvis foreldrene har problemer er det bedre å bo hver for seg og fortsatt kunne ha et godt forhold sammen med barna. Men i mine øyne blir det rart at to velfungerende voksne som ikke har noen slags problemer skal bo i hver sitt hus og ha barna enten på besøk anenn hver uke, og at far og mor bare kommer på besøk til den andre. Jeg tror det gjør noe med familiedynamikken, og små barn forstår nok ikke konseptet så bra og kan bli forvirret av det.  Men igjen, jeg dømmer ingen, folk må gjøre det som passer dem best.  Mange syns jo det er rart at voksne folk "bare" er kjæresten, spesielt hvis de har vært samboerer i åresvis og så ønsker å bli særboere. Det er nok rart å se for seg. Men noen funker bedre sammen med litt space.

[Siri]

Akkurat nå, QUEST skrev:

Jeg tror nok at for en del barn ( og foreldrene) hadde det vært vel så bra om ikke bedre, at foreldrene bodde hver for seg. Nå har jo selvsagt fysisk avstand en del og si, i ett slikt tilfelle. Det vil jo være forskjell på om mor/far bor i nabohuset eller to mil unna.

Mine foreldre var særboere de siste...ehhh... 20 (?) årene av sitt ekteskap. Da hadde jo alle vi ungene flytta ut og var godt voksne, og pappa måtte oppfylle sin boplikt på småbruket etter sine foreldre, mens mamma blånekta å flytte til huttaheiti sammen med ham. Så da bodde de 13 mil fra hverandre, og det var nok bra for alle parter, det . Mamma fikk bo igjen i barndomshjemmet mitt og fikk fortsette å pleie sine vennskaper med venninner og omgangsvenner der, mens pappa fikk dyrket sine eremittegenskaper i huttaheiti . Så møttes de i alle sosiale happenings, som juleferier, konfirmasjoner til barnebarn etc etc. Jeg så ikke en eneste negativ effekt av det særboerskapet for mine foreldre i hvert fall. 

[Malamuten]

Jeg kunne nok godt ha fungert i et særboforhold, ihvertfall senere i livet, i tiden fremover nå så er det jo andre ting som er mer aktuelt som feks å finne ut om man ønsker flere barn og ønsker man det så er det jo en fordel å bo sammen i samme hus bla. Ser både fordeler og ulemeper med det, det er liksom mulig å kunne ha en plass å komme seg unna på selv om man bor sammen og, om det er behov for det. Jeg tror liksom uansett ikke jeg hadde orket å vært sammen med noen som er så forskjellig fra meg at jeg ikke kan bo sammen med dem liksom. For man skal jo leve sammen de helgene/dagene man er sammen uansett.  Og for å bruke eksempelet ditt videre da, skulle jeg vært en hel helg til min kjæreste og hunder i sofaen ikke var lov så hadde jeg ikke brukt annenhver helg der heller.. Helt greit at folk har andre øsnker enn meg, men noen jeg skal være såpass mye sammen med tross alt og som skal være en del av mitt liv, da må jeg uansett gå bedre over ens med dem enn som så. 

Jeg hadde nok som sagt fungert fint i et sånt forhold, selvstendig som jeg er, men jeg foretrekker nok samboerskap, selv om det og er på godt og vondt. Det er det som gir flest fordeler som jeg ser det, og det uten at man må være sammen 24/7. Å være særboere uten at det er av naturlige årsaker som veldig stor avstand og barn som ikke kan/bør flytte osv så tror jeg det hadde kjentes litt merkelig ut, for meg, selv om det sikkert kunne fungert veldig fint i praksis. Men ser absolutt greia om man er to godt voksne som begge allerede er etablert på hver sin kant med hver sine barn osv at det kan være et mer naturlig og bedre alternativ. 

[Djervekvinnen]

Akkurat nå, Siri skrev:

Mine foreldre var særboere de siste...ehhh... 20 (?) årene av sitt ekteskap. Da hadde jo alle vi ungene flytta ut og var godt voksne, og pappa måtte oppfylle sin boplikt på småbruket etter sine foreldre, mens mamma blånekta å flytte til huttaheiti sammen med ham. Så da bodde de 13 mil fra hverandre, og det var nok bra for alle parter, det . Mamma fikk bo igjen i barndomshjemmet mitt og fikk fortsette å pleie sine vennskaper med venninner og omgangsvenner der, mens pappa fikk dyrket sine eremittegenskaper i huttaheiti . Så møttes de i alle sosiale happenings, som juleferier, konfirmasjoner til barnebarn etc etc. Jeg så ikke en eneste negativ effekt av det særboerskapet for mine foreldre i hvert fall. 

En slik ordning forstår jeg godt. Også med tanke på jobb. Du har jo pendlere som bor i leilighet i ukedagene og sammen i helgene feks.  Og når barna er eldre forstår de mer også og er lettere å foklare ting for dem ,enn at pappa/mamma er borte hele tiden som de små kan føle. Plutselig er de hjemme, så borte, og de her og de der. "Ille" nok ved skilsmisser, men kanskje ekstra vanskelig at dette skjer når foreldrene har et kjærlighetsforhold, men virker som et skilsmisseforhold (satt på spissen)

[QUEST]

Akkurat nå, Malamuten skrev:

Jeg kunne nok godt ha fungert i et særboforhold, ihvertfall senere i livet, i tiden fremover nå så er det jo andre ting som er mer aktuelt som feks å finne ut om man ønsker flere barn og ønsker man det så er det jo en fordel å bo sammen i samme hus bla. Ser både fordeler og ulemeper med det, det er liksom mulig å kunne ha en plass å komme seg unna på selv om man bor sammen og, om det er behov for det. Jeg tror liksom uansett ikke jeg hadde orket å vært sammen med noen som er så forskjellig fra meg at jeg ikke kan bo sammen med dem liksom. For man skal jo leve sammen de helgene/dagene man er sammen uansett.  Og for å bruke eksempelet ditt videre da, skulle jeg vært en hel helg til min kjæreste og hunder i sofaen ikke var lov så hadde jeg ikke brukt annenhver helg der heller.. Helt greit at folk har andre øsnker enn meg, men noen jeg skal være såpass mye sammen med tross alt og som skal være en del av mitt liv, da må jeg uansett gå bedre over ens med dem enn som så. 

Jeg hadde nok som sagt fungert fint i et sånt forhold, selvstendig som jeg er, men jeg foretrekker nok samboerskap, selv om det og er på godt og vondt. Det er det som gir flest fordeler som jeg ser det, og det uten at man må være sammen 24/7. Å være særboere uten at det er av naturlige årsaker som veldig stor avstand og barn som ikke kan/bør flytte osv så tror jeg det hadde kjentes litt merkelig ut, for meg, selv om det sikkert kunne fungert veldig fint i praksis. Men ser absolutt greia om man er to godt voksne som begge allerede er etablert på hver sin kant med hver sine barn osv at det kan være et mer naturlig og bedre alternativ. 

Nei, eksempelet med hunder i sofaen, var nok ikke det beste.. Men la oss si at den ene er tilhenger av en streng 'less is more' linje når det kommer til innredning og den andre parten mener at 'jo mer jo bedre' , så vil det jo unektelig bli mindre eller ingen friksjon, hvis man ikke bor i samme hus. Man kan jo like/være meget kompatible på de fleste andre områder, men ha full kræsj på ett eller to 'ufarlige' områder og da vil det vel være enklere og få ett forhold til å fungere, hver for seg  

[Orca]

1 time siden, 2ne skrev:

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Forskjellen er at i et særboerforhold har en ingen planer om å bo sammen i framtiden heller. De aller fleste starter jo forhold med å bo hver for seg, men for de aller fleste, har de en plan om å flytte sammen etterhvert. Særbo er etablert forhold med ingen planer om å bo sammen, at de har valgt at slik er greit. I et vanlig fast forhold har man som regel bare ikke kommet så langt at man flytter sammen, men at man ser for seg det etterhvert. Sånn leser jeg det hvertfall. Jeg vil ikke si at jeg har et særboforhold med typen fordi vi ikke bor sammen. Vi har bare ikke kommet så langt enda pga diverse årsaker. Men vi har ikke valgt at slik vil vi ha det i fremtiden liksom.