Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

http://www.kk.no/livstil/gunn-hild-lem-40-og-mads-blegen-49-er-saerboere-67801175

https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/xrxmG/Stadig-flere-par-blir-sarboere

https://www.nrk.no/trondelag/xl/saerbo---saert-eller-lurt_-1.13382009

Kunne du tenkt deg å være i et særboforhold? Hvorfor/hvorfor ikke? 

Selv ser jeg mange fordeler med en slik boform/forhold, det eneste negative jeg kan komme på i farten, er jo at man ikke drar nytte av deling på utgifter i ett hushold. 

Skrevet

Kunne ikke tenkt meg å være i et særboforhold. Trives best når jeg bor sammen med noen rett og slett, og jeg kunne ikke tenkt meg å ha eget hus/leilighet fremfor å bo sammen med kjæresten. :) 

Skrevet
13 minutter siden, 2ne skrev:

"Særbo"? Hva er forskjellen på det og et fast forhold, egentlig? 

Det kommer vel an på hva du legger i begrepet 'fast forhold'? Jeg for eksempel bruker ikke begrepet 'kjæreste/r' om voksne mennesker( over 18) , det er for meg et fjortisbegrep men for andre kan det nok være helt naturlig. 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Det kommer vel an på hva du legger i begrepet 'fast forhold'? Jeg for eksempel bruker ikke begrepet 'kjæreste/r' om voksne mennesker( over 18) , det er for meg et fjortisbegrep men for andre kan det nok være helt naturlig. 

Vel, jeg brukte fast forhold fremfor kjærste av samme grunn. Så jeg har strengt tatt ikke fått noe svar på det jeg lurte på :) 

Skrevet
37 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Det er nok den eneste type forhold jeg kunne tenke meg. Får pusteproblemer bare av tanken på å bo sammen med noen :P

Jeg ser den :) Jeg ser med en viss 'forskrekkelse' på en del uttalelser/forhold, der det later til at man opphører å være to individer men forventes å være 'vi' i omtrent alle sammenhenger. Jeg tror mange forhold går dukken pga av den ene partens uselvstendighet og 'klamring', for det later i mange tilfeller til å være spesiellt den feminine parten av et forhold som er veldig oppsatt på at det hele tiden må være 'vi/oss to', og ikke meg og deg..

Siden slike ting interesserer meg, har jeg 'intervjuet' en del menn om saken, og det som ofte går igjen er at 'needy' damer er lite attraktive i lengden. Kvelende og usexy, er betegnelser som går igjen. Derimot oppfattes ofte kvinner som er tøffere og mer selvstendige, som attraktive. 

Damer som 'finner seg i alt' og føyer seg etter mannens ønsker først og fremst, blir sett på som uselvstendige og kjedelige. Når denne tilsynelatende 'føyinga' blir akkompagnert med sutring, så er det over og ut for mange menn. Ett par stykker har fortalt at de prøvde å 'provosere' ( ikke fysisk) frem en reaksjon eller tegn til 'egenvilje' hos partneren , dog uten suksess. Noen menn går da, andre lar det skure og gå og håper dama skal ta hintet og avslutte forholdet, bla for å slippe drama, hvis de ( mennene) går først.  

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Vel, jeg brukte fast forhold fremfor kjærste av samme grunn. Så jeg har strengt tatt ikke fått noe svar på det jeg lurte på :) 

Jeg skjønte ikke helt hva du lurte på men det kan vel kalles 'fast forhold, der man bor hver for seg'. Enklere sagt 'særbo' :)

Skrevet
Just now, QUEST said:

Jeg skjønte ikke helt hva du lurte på men det kan vel kalles 'fast forhold, der man bor hver for seg'. Enklere sagt 'særbo' :)

Jeg syns ikke det var enklere sagt. Særbo, da tenkte jeg mer på at mine ting var mine ting, og mine penger er mine penger, innenfor et samboerskap. Jeg trodde det var et gammelt og velbrukt begrep, men det er mulig hukommelsen min spiller meg et puss. Jeg har tydeligvis vært i et såkalt særbo-forhold, jeg så ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn at jeg var i et fast forhold med en fyr. Det trengte heller ikke noe forklaring utover det, alle visste hva jeg mente når jeg sa jeg var i et fast forhold, liksom. 

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg syns ikke det var enklere sagt. Særbo, da tenkte jeg mer på at mine ting var mine ting, og mine penger er mine penger, innenfor et samboerskap. Jeg trodde det var et gammelt og velbrukt begrep, men det er mulig hukommelsen min spiller meg et puss. Jeg har tydeligvis vært i et såkalt særbo-forhold, jeg så ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn at jeg var i et fast forhold med en fyr. Det trengte heller ikke noe forklaring utover det, alle visste hva jeg mente når jeg sa jeg var i et fast forhold, liksom. 

Men bodde dere sammen, eller hver for dere? Det er jo det hele begrepet,dreier seg om, i mine øyne i alle fall :)

Skrevet

Særbo har jeg oppfattet hvor man først og fremst er i langvarige faste forhold, men har alt annet rundt separert. Bolig, bil, økonomi osv. Første gang jeg kom over begrepet var det snakk om folk som var gift som hadde hadde valgt denne løsningen som ble omtalt. For som @2ne sier så er det jo mange som er i faste forhold med mennesker de ikke bor sammen med. Det er jo blant annet helt normalt i starten av et forhold. Jeg vil jo likevel ikke si at de som ikke umiddelbart flytter sammen har et "særbo" forhold. 

Personlig kunne jeg ikke tenkt meg det. Noe av det jeg liker med mannen er jo partnerskapet, samarbeidet, arbeidsfordelingen og den felles støtten og drahjelpen man har av hverandre på alle områder. Fra noe så banalt som å fôre hundene til husarbeid og økonomi.  Jeg er likevel temmelig selvstendig, men har ikke noe imot "gi og ta" modellen som vårt forhold bygger på. Jeg er veldig glad i å ha ham i nærheten, men det betyr ikke at jeg ikke er selvstendig. Det skal også sies at jeg tror det er viktig for alle forhold som skal vare lenge at man står på nogelunde samme sted og ønsker nogenlunde det samme av forholdet. 

  • Like 1
Skrevet

Svensk begrep tror jeg, veldig vant til å høre det fra mine bekjente i Sverige. Kjenner flere som har blitt sammen i i 40 - 50 års alderen som egentlig har etablerte liv hver for seg (enten barn eller jobb eller gård osv) på hver sin del av landet, det passer rett og slett ikke å flytte sammen, men opprettholder et langdistanseforhold over mange år. 

Kjenner også et ektepar som bor i nabohus, de går hverandre på nervene ved at de har totalt forskjellig oppfatning av ryddighet og organisering. Så kan de trekke seg tilbake til hvert sitt hus når de trenger rom og fred - litt underlig ordning, men hey, hvis det fungerer så er vel det bra for dem tenker jeg.

Skrevet
Just now, QUEST said:

Men bodde dere sammen, eller hver for dere? Det er jo det hele begrepet,dreier seg om, i mine øyne i alle fall :)

Selvsagt gjorde vi ikke det, da hadde han jo vært samboer. 

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Selvsagt gjorde vi ikke det, da hadde han jo vært samboer. 

Ja, men da var dere jo særboere. :) Er det begrepet du ikke liker? Jeg forstår ikke helt hvor du vil hen? 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Ja, men da var dere jo særboere. :) Er det begrepet du ikke liker? Jeg forstår ikke helt hvor du vil hen? 

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Skrevet
Akkurat nå, Turb skrev:

Svensk begrep tror jeg, veldig vant til å høre det fra mine bekjente i Sverige. Kjenner flere som har blitt sammen i i 40 - 50 års alderen som egentlig har etablerte liv hver for seg (enten barn eller jobb eller gård osv) på hver sin del av landet, det passer rett og slett ikke å flytte sammen, men opprettholder et langdistanseforhold over mange år. 

Kjenner også et ektepar som bor i nabohus, de går hverandre på nervene ved at de har totalt forskjellig oppfatning av ryddighet og organisering. Så kan de trekke seg tilbake til hvert sitt hus når de trenger rom og fred - litt underlig ordning, men hey, hvis det fungerer så er vel det bra for dem tenker jeg.

Nettopp slike eksempler du nevner her, at man f.eks har veldig forskjellig oppfatning om hva som er ryddig,når og hvordan man skal gjøre ting, hva man kan /skal ha i huset, og siden vi er på hundesonen, hva skal hundene ha tilgang til?, gjør jo at mange som nok ellers ikke kunne bodd sammen uten gnisninger, kan være i ett forhold. Hadde noen kommet og sagt at hunder skal ikke ligge i seng/møbler ( i mitt hus) så  hadde det vært utgangsdøren neste. :P

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Du har selvsagt rett til å mene at ordet 'særbo' er ett unødvendig begrep, selv syns jeg ikke det er selvsagt at 'fast forhold' betyr at man ikke bor sammen. Men har du noe å tilføye i diskusjonen utenom din motvilje mot selve begrepet? Siden du har erfaring med særboformen når det kommer til forhold, er du for eller imot, så og si? :) 

Skrevet

Jeg tenker på det som å være kjærester. At man ikke bor sammen ,men er sammen.  For min del så er det mange praktiske ting med å være samboere fordi man får det lettere økonomisk og dele på huslige utgifter.  Jeg har vært samboer nå i 15 år, så for meg kan det til tider ha vært fristende å hatt eget bosted iblant, for å kunne ha det akkurat som man ønsker det, ha det så mye i orden man vil, bestemme når man vil være alene osv.  Men samtidig er man heldig som har et stort hus med stor plass, det er lett å trekke seg unna, man inngår noenlude greie kompromisser når det kommer til husarbeid og mannen er ikke så interør interessert så jeg får ha ting mest som jeg ønsker det.  Mulig det er lettere å se for seg særbo som voksen og når man er i et samboerskap (altså nyttet i det), kontra nyforelsket hvor alt man vil er å være sammen med den andre. Ofte blir det da en leilighet/hus som står tomt mesteparten av tiden, så da er det unødig økonomisk sett.  Og jeg synes ikke noe som særbo hvis man har barn. Er man uten barn ser jeg ikke så store problemer med det.

Skrevet
Akkurat nå, Djervekvinnen skrev:

Og jeg synes ikke noe som særbo hvis man har barn. Er man uten barn ser jeg ikke så store problemer med det.

Jeg tror nok at for en del barn ( og foreldrene) hadde det vært vel så bra om ikke bedre, at foreldrene bodde hver for seg. Nå har jo selvsagt fysisk avstand en del og si, i ett slikt tilfelle. Det vil jo være forskjell på om mor/far bor i nabohuset eller to mil unna. :) 

  • Like 1
Skrevet

Ja hvis foreldrene har problemer er det bedre å bo hver for seg og fortsatt kunne ha et godt forhold sammen med barna. Men i mine øyne blir det rart at to velfungerende voksne som ikke har noen slags problemer skal bo i hver sitt hus og ha barna enten på besøk anenn hver uke, og at far og mor bare kommer på besøk til den andre. Jeg tror det gjør noe med familiedynamikken, og små barn forstår nok ikke konseptet så bra og kan bli forvirret av det.  Men igjen, jeg dømmer ingen, folk må gjøre det som passer dem best. :) Mange syns jo det er rart at voksne folk "bare" er kjæresten, spesielt hvis de har vært samboerer i åresvis og så ønsker å bli særboere. Det er nok rart å se for seg. Men noen funker bedre sammen med litt space.

Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Jeg tror nok at for en del barn ( og foreldrene) hadde det vært vel så bra om ikke bedre, at foreldrene bodde hver for seg. Nå har jo selvsagt fysisk avstand en del og si, i ett slikt tilfelle. Det vil jo være forskjell på om mor/far bor i nabohuset eller to mil unna. :)

Mine foreldre var særboere de siste...ehhh... 20 (?) årene av sitt ekteskap. Da hadde jo alle vi ungene flytta ut og var godt voksne, og pappa måtte oppfylle sin boplikt på småbruket etter sine foreldre, mens mamma blånekta å flytte til huttaheiti sammen med ham. Så da bodde de 13 mil fra hverandre, og det var nok bra for alle parter, det :). Mamma fikk bo igjen i barndomshjemmet mitt og fikk fortsette å pleie sine vennskaper med venninner og omgangsvenner der, mens pappa fikk dyrket sine eremittegenskaper i huttaheiti :D. Så møttes de i alle sosiale happenings, som juleferier, konfirmasjoner til barnebarn etc etc. Jeg så ikke en eneste negativ effekt av det særboerskapet for mine foreldre i hvert fall. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg kunne nok godt ha fungert i et særboforhold, ihvertfall senere i livet, i tiden fremover nå så er det jo andre ting som er mer aktuelt som feks å finne ut om man ønsker flere barn og ønsker man det så er det jo en fordel å bo sammen i samme hus bla. Ser både fordeler og ulemeper med det, det er liksom mulig å kunne ha en plass å komme seg unna på selv om man bor sammen og, om det er behov for det. Jeg tror liksom uansett ikke jeg hadde orket å vært sammen med noen som er så forskjellig fra meg at jeg ikke kan bo sammen med dem liksom. For man skal jo leve sammen de helgene/dagene man er sammen uansett.  Og for å bruke eksempelet ditt videre da, skulle jeg vært en hel helg til min kjæreste og hunder i sofaen ikke var lov så hadde jeg ikke brukt annenhver helg der heller.. Helt greit at folk har andre øsnker enn meg, men noen jeg skal være såpass mye sammen med tross alt og som skal være en del av mitt liv, da må jeg uansett gå bedre over ens med dem enn som så. 

Jeg hadde nok som sagt fungert fint i et sånt forhold, selvstendig som jeg er, men jeg foretrekker nok samboerskap, selv om det og er på godt og vondt. Det er det som gir flest fordeler som jeg ser det, og det uten at man må være sammen 24/7. Å være særboere uten at det er av naturlige årsaker som veldig stor avstand og barn som ikke kan/bør flytte osv så tror jeg det hadde kjentes litt merkelig ut, for meg, selv om det sikkert kunne fungert veldig fint i praksis. Men ser absolutt greia om man er to godt voksne som begge allerede er etablert på hver sin kant med hver sine barn osv at det kan være et mer naturlig og bedre alternativ. 

  • Like 1
Skrevet
Akkurat nå, Siri skrev:

Mine foreldre var særboere de siste...ehhh... 20 (?) årene av sitt ekteskap. Da hadde jo alle vi ungene flytta ut og var godt voksne, og pappa måtte oppfylle sin boplikt på småbruket etter sine foreldre, mens mamma blånekta å flytte til huttaheiti sammen med ham. Så da bodde de 13 mil fra hverandre, og det var nok bra for alle parter, det :). Mamma fikk bo igjen i barndomshjemmet mitt og fikk fortsette å pleie sine vennskaper med venninner og omgangsvenner der, mens pappa fikk dyrket sine eremittegenskaper i huttaheiti :D. Så møttes de i alle sosiale happenings, som juleferier, konfirmasjoner til barnebarn etc etc. Jeg så ikke en eneste negativ effekt av det særboerskapet for mine foreldre i hvert fall. 

En slik ordning forstår jeg godt. Også med tanke på jobb. Du har jo pendlere som bor i leilighet i ukedagene og sammen i helgene feks.  Og når barna er eldre forstår de mer også og er lettere å foklare ting for dem ,enn at pappa/mamma er borte hele tiden som de små kan føle. Plutselig er de hjemme, så borte, og de her og de der. "Ille" nok ved skilsmisser, men kanskje ekstra vanskelig at dette skjer når foreldrene har et kjærlighetsforhold, men virker som et skilsmisseforhold (satt på spissen)

  • Like 1
Skrevet
Akkurat nå, Malamuten skrev:

Jeg kunne nok godt ha fungert i et særboforhold, ihvertfall senere i livet, i tiden fremover nå så er det jo andre ting som er mer aktuelt som feks å finne ut om man ønsker flere barn og ønsker man det så er det jo en fordel å bo sammen i samme hus bla. Ser både fordeler og ulemeper med det, det er liksom mulig å kunne ha en plass å komme seg unna på selv om man bor sammen og, om det er behov for det. Jeg tror liksom uansett ikke jeg hadde orket å vært sammen med noen som er så forskjellig fra meg at jeg ikke kan bo sammen med dem liksom. For man skal jo leve sammen de helgene/dagene man er sammen uansett.  Og for å bruke eksempelet ditt videre da, skulle jeg vært en hel helg til min kjæreste og hunder i sofaen ikke var lov så hadde jeg ikke brukt annenhver helg der heller.. Helt greit at folk har andre øsnker enn meg, men noen jeg skal være såpass mye sammen med tross alt og som skal være en del av mitt liv, da må jeg uansett gå bedre over ens med dem enn som så. 

Jeg hadde nok som sagt fungert fint i et sånt forhold, selvstendig som jeg er, men jeg foretrekker nok samboerskap, selv om det og er på godt og vondt. Det er det som gir flest fordeler som jeg ser det, og det uten at man må være sammen 24/7. Å være særboere uten at det er av naturlige årsaker som veldig stor avstand og barn som ikke kan/bør flytte osv så tror jeg det hadde kjentes litt merkelig ut, for meg, selv om det sikkert kunne fungert veldig fint i praksis. Men ser absolutt greia om man er to godt voksne som begge allerede er etablert på hver sin kant med hver sine barn osv at det kan være et mer naturlig og bedre alternativ. 

Nei, eksempelet med hunder i sofaen, var nok ikke det beste..:P Men la oss si at den ene er tilhenger av en streng 'less is more' linje når det kommer til innredning og den andre parten mener at 'jo mer jo bedre' , så vil det jo unektelig bli mindre eller ingen friksjon, hvis man ikke bor i samme hus. Man kan jo like/være meget kompatible på de fleste andre områder, men ha full kræsj på ett eller to 'ufarlige' områder og da vil det vel være enklere og få ett forhold til å fungere, hver for seg :) 

Skrevet
1 time siden, 2ne skrev:

Jeg syns det er et unødvendig begrep, da de aller fleste skjønner at når du er i et fast forhold, er du ikke samboer eller gift med vedkommende. Jeg syns jo det var tydelig fra første spørsmål - hva er forskjellen på å være i et fast forhold og å være særboere? Jeg har fortsatt ikke fått med meg hva forskjellen på de to er. 

Forskjellen er at i et særboerforhold har en ingen planer om å bo sammen i framtiden heller. De aller fleste starter jo forhold med å bo hver for seg, men for de aller fleste, har de en plan om å flytte sammen etterhvert. Særbo er etablert forhold med ingen planer om å bo sammen, at de har valgt at slik er greit. I et vanlig fast forhold har man som regel bare ikke kommet så langt at man flytter sammen, men at man ser for seg det etterhvert. Sånn leser jeg det hvertfall. Jeg vil ikke si at jeg har et særboforhold med typen fordi vi ikke bor sammen. Vi har bare ikke kommet så langt enda pga diverse årsaker. Men vi har ikke valgt at slik vil vi ha det i fremtiden liksom.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...