Gå til innhold
Hundesonen.no

jeg angrer.


MarieR

Recommended Posts

Angrer du på noe du har gjort/ikke gjort med hunden din?

Jeg angrer på at jeg ikke gikk på valpkurs, det ville spart oss for problemer som hindrer oss i å delta i noe som kan kalles konkuranser som inneholder andre hunder, og det er jo alt.. jeg angrer også på at det gikk såpass lang tid før han ble sosialisert med andre hunder. skulle sosialisert mer på tur, ikke bare lek. Angrer også på at han ikke fikk gå mer løs som valp, da ville det å ha han løs nå vært mye enklere.

Synd at ask måtte bli den prøve å feile hunden..men en ting er sikkert, han har lært meg ekstremt mye! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på at jeg ikke var mer konsekvent med båndtreningen fra første stund av. Også angrer jeg på at jeg ikke satt meg inn i fler læringsmetoder før jeg fikk henne, kun èn (jeg visste jo ikke om mer). Angrer på at jeg ikke har trent mer på hilsesituasjoner. Angrer på at jeg bruke positiv straff da hun var liten uten å være totalt sikker på hvordan å bruke det rett (det er jo så lett å ta råd fra andre). Angrer på at jeg brukte kjettingstrup alt for tidlig og for mye.

MEN jeg syns da hun er levelig selvom jeg har gjort mange "feil" :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Taco: angrer på at jeg la armen rundt han for å beskytte han den gangen lynet slo ned i utstillingsringen (det var etter det han ble redd for smell)

Pia: angrer på at vi gikk dressurkurs når jeg egentlig var lei lydighet for lenge siden

Tinka: angrer på at hun først ble solgt, og at jeg dermed gikk glipp av 9 mndr av hennes liv.

Frisbee: Kommer ikk på noe. Han er jo ennå ung, så kanskje jeg gjør du dumt senere? Ellers har jeg prøvd å være veldig bevisst på hva jeg gjør og ikke gjør med han da :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer ikke på noe med Atheo. :D Men så er han jo bare 5 mnd enda da! :o

Er nok veldig konsekvent på alt med Atheo. Prøver iallefall. Og vi mener selv at vi har vært veldig flinke til å sosialisert han for både andre hunder/dyr og mennesker..

Men Scotty? Uff, den stakkars hunden... ;) Der kunne jeg gjort masse annerledes, men ble desverre "ført" av onkelen min som sa at sånn skulle det være... :o Uff, når jeg tenker på hvordan den stakkar hunden ble behandla... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Diego: Nja, nå har jo han ingen problemer da.

Snill med barn, hunder, mennesker. Liker å hilse på fremmede. (Hva gjorde jeg feil der? En Chow skal da ikke like fremmede)

Så ingenting jeg angrer på angående Diego.

Cody: Har vel bare hatt han 2-3 uker, så litt vanskelig å gjøre så veldig store feil på den tid. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at vi ikke har trent mer på innkalling. Nå tør vi ikke ha han løs, han har stukket av en gang, og det vil vi ikke oppleve en gang til... Han kunne nok vært mye mer lydig ellers også hvis vi hadde jobbet mer med det, men han er nå stort sett snill og grei som det er nå også :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer litt på at jeg ikke har trent ettellerannet konsekvent fra jeg fikk han som ni mnd gammel.. F.eks spor, søksarbeid o.l. Hadde han fått bruke hjernen sin masse helt fra jeg fikk han, ville vi kanskje slupept unna noen problemer der. Men ikke noe det ikke går ann å rette på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

som noen sa før så angrer jeg på at jeg ikke hadde han mer løs før med engang vi fikk han, og trente på innkalling da. Og angrer på at jeg ikke var konsekvent nok når det gjaldt det å gå pent i bånd når han begynte å gå i bånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anger på at jeg ikke var mer tålmodig og ikke latt fustrasjoen ta overhånd i mange situasjoner. Angrer på at jeg ble så sint av unødvendige ting. Ble endel prøving og feiling, noe det somregel blir på en første hund uansett hvor mye man forbereder seg, så endel ting ville jeg nok ha gjort annerledes om jeg fikk en ny hund. Har jo lært veldig mye :)

Så angrer jeg på at jeg ikke jobbet hardere med alene treningen fra tidlig stadie, trente mer bevisst på båndgåing og at jeg skull ha hatt hunden mer med på forskjellige steder. (var vinter da jeg fikk ho, så det ble mest bæring i jakken)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg satte meg aldri inn i noen bøker eller noe da jeg fikk hund til å begynne med. :) Da var jeg tolv år. Og det er jeg glad for, for da slapp jeg å bli avhengig av bøker for å kunne gjøre ting riktig :)

Og jeg var ekstremt heldig med at jeg alltid har hatt to erfarne oppdrettere å få råd og oppfølgning fra. Og i tillegg er min oppdretter bruks og lydighets instruktør :P Så da fikk jeg opplæring i de grenene :P Så jeg var masse hos dem da jeg ble alvorlig interessert i hund, og hundehold, og da var jeg vel nesten fyllt 11. Så senere fikk jeg tilatelse fra foreldre til å få hund. Og da var jeg med en gang sikker på at jeg skulle ha fra kombinasjonen med Nimo og Sunny. Feilen jeg gjorde var vel at jeg kjøpte flott hundeseng som Vicky nektet å ligge i :P Hun skulle sove i senga med meg helt fra starten av, så jeg kunne spart litt penger der :D Men men, alle kan feile.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer ikke på noe som jeg angrer veldig på. Men det var synd at han ikke fikk vært med på valpekurs og enda mer miljøtrening som valp. Grunnen til det var at jeg bodde på en helt avsides plass og kom meg ikke på kurs og slikt med han. Men det var mange med hund i området så han ble godt sosialisert med hjelp av dem :) . Og han har ikke tatt skade av å ikke gå kurs så så ille er det ikke. Og så angrer på at jeg ikke undersøkte og spurte flere med peiling på foring da vi plagdes med Buster og for. Hørte for mye på dyrlegen og de ansatte på en dyrebutikk, og endte med en hund som ble alt for tynn uansett hvor mye mat han fikk, pelsen så ikke ut en stund og han mistet litt muskelmasse i den perioden. Men dette er rettet opp nå, og jeg vet bedre om det skulle skje noe lignende en annen gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm han er jo enda ung, det meste går vel å rette på. men skulle hatt han mer løs som bitteliten valp.

Han trenger mer sosialisering, ikke for at han er sint eller usikker på andre hunder men fordi han er for glad :) både det å mennesker. men med litt jobbing går vel det å rette på enda :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, angrer ikke på noe. Alt jeg har gjort "feil" har blitt til at jeg har lært hvordan jeg retter slike ting opp. Og den kunnskapen syns jeg er viktig.

joda, man lærer selfølgelig av feilene sine, men jeg sitter igjen med dårlig samvittighet ovenfor prøve og feile hunden min, hans liv og velvære ligger tross alt i mine hender, og han kunne vært spart for mye om jeg hadde visst det jeg vet nå da jeg fikk han :) men sånn lir det vell med den første hunden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

joda, man lærer selfølgelig av feilene sine, men jeg sitter igjen med dårlig samvittighet ovenfor prøve og feile hunden min, hans liv og velvære ligger tross alt i mine hender, og han kunne vært spart for mye om jeg hadde visst det jeg vet nå da jeg fikk han :) men sånn lir det vell med den første hunden..

Å ja, trodde du mente ting som dårlig innkalling, skeiv innsitt, at du alltid lot hunden få dra i båndet før osv.. For da går det jo ikke noe særlig utover hundens velvære :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på mye allerede jeg.Mest av alt angrer jeg hver dag på at jeg ikke har viljestyrke nok til å begynne prossesen med å lære han å gå pent i bånd.Jeg angrer på den gangen jeg ikke slapp labben hans når han skulle løpe etter pus samtidig som jeg "klipte" klørne hans.Han fikk vondt og det var 2 kjempesteg tilbake i kloklipptreningen.(til mitt forvar begynnte jeg med problemtravere når jeg var ti år og ble hjernevasket allerede da på at man ikke slipper den forbanna hoven uansett hvor mye gampen hopper)

Jeg angrer på at jeg trodde jeg klarte å korrigere han riktig for å bli kvitt bøllete hormonell atferd, i stedet burde jeg skjønt at det finnes ingen snarveier -han må holdes unna milde hanner en laaang stund.

Jeg angrer på at han sto i bånd under kurskveldene de første *kremt* 9 gangene...det gjorde han jo ikke særlig mindre stresset rundt andre hunder.

Jeg angrer sikkert på mere og hvis jeg tenker etter.Og jeg kommer sikkert til å gjøre noe nytt som jeg angrer på...Men jeg lærer jeg da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på at jeg ikke klarer å få eierne til Lassie til å skjønne at han ikke liker å stå alene ute på trappa, det ødelegger en del av treningen vår på å ikke bjeffe og gjøre utfall på andre hunder. Men det er jo egentlig ikke så mye jeg kan gjøre med uansett...

Ellers angrer jeg på at jeg gang på gang skremte han på vippa (agility) fordi jeg gikk for fort fram..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder virkelig alvorlige ting, er det vel ikke så mye jeg angrer. Tror hun har hatt det bra, til tross for at vi er førstegangseiere og prøvet og feilet. Det nærmeste må vel være at vi brukte en del bur det første halve året (noe hun protesterte lenge og iherdig på) - neste gang vil vi prøve i det lengste å la være.

Samtidig ser en jo i ettertid at det er masse jeg vil gjøre annerledes med hund nummer to. Ikke minst ting som jeg nok skjønte nå også, men som jeg ikke klarte å gjennomføre fordi jeg var for mjuk. Som for eksempel å være dønn konsekvent fra dag én når det gjelder ting som å gå fint i bånd og å hoppe opp på folk.

Ville nok også vært langt mer selektiv i forhold til å sosialisere med andre hunder. Jo da, det må til, men ikke slippe hunden i vill lek hver gang man møter andre hunder. Det kan fort slå galt ut andre veien, med intenst ønske om hilsing hele tiden - plagsomt. Være flinkere til å miljøtrene (bli vant til forstyrrelser og likevel holde fokus) like mye som å sosialisere.

Neste gang vil jeg også begynne mye tidligere med doggie zen-/selvkontroll-trening. Føler at nettopp dette - sammen med god kontakt - er det meste man trenger for å få en behagelig hund i hverdagen.

Tror/håper også at bekymringene blir færre med hund nummer to. Hvor mange kvelder har man ikke ligget og grublet seg grønn over ting man ikke ser løsningen på - og så viser det seg at det lar seg løse ganske greit bare man planlegger treningen og har tålmodighet. Samtidig vet jeg godt at jeg har en hund som er like snill som dagen er lang, og som aldri har vist problemadferd. En dag kan det komme noe helt annet i hus som vil kreve vel så mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chanti: Jeg angrer på at jeg gav opp og omplasserte henne, jeg angrer dypt og inderlig, og ville gjort hva som helst for å skru tilbake tiden og gjøre alt annerledes.

Lisa: Jeg angrer på at jeg ikke dro henne med på treff eller lignende begivenheter når hun var valp. Hun dåner når hun er på tilstelninger med andre hunder og bråk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke så mye jeg angrer på, men jeg er litt :P over at jeg ikke kan kontrollere andre hunder på trening.

Blaze har ved 5-6 andledinger opplevd å bli "ovefalt" (tygget på og jaget) ved apportering. (det har vært perfekte korreksjoner) Så det jeg angrer på er at jeg ikke har gitt førerene av de motsatte hundene en god omgang juling. <_<

Dem har greid å ødelegge en 10'er øvelse og gjort henne meget usikker i øvelsen... og jeg er lei av å kjøre nyinnlæring for 1000gang. Dem har ødelagt gleden vi hadde under denne øvelsen.

Så jeg angrer på at jeg ikke kan kontrollere andre hunder sine førere :P <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, med Tommy (den beryktede Gubbelille) angrer jeg på at jeg la så mye energi og krefter i å prøve og lære han å gå pent i bånd. Livet vårt ble mye mindre stress og pes når jeg innså at han var sånn, og vi kunne bruke tid på noe mye koseligere (som å ta på sele, belte og strikk og gå tur og være glad for drahjelp fremfor å irritere meg over at armene ble en halvmeter lenger).

Med Hero (den beryktede Herverket) angrer jeg på at jeg ikke tok den oppgiringa hans når vi møtte andre hunder alvorlig nok til å få "profesjonell hjelp".. Jeg regna med at han kom til å vokse det av seg jeg, med litt tålmodighet og kjærlighet..

Med Zar (Zarten) angrer jeg på at jeg er/var så opphengt i å ikke få en hund som Hero igjen, at jeg nesten lagde en sånn til.. Han er riktignok en liten raring, men jeg trengte liksom ikke å gjøre det verre med å prøve å forstå han ihjel/ta så mye hensyn at jeg ble helt handlingslammet (hvilket er ganske pinlig å skrive, for jeg burde virkelig visst bedre.. Men vi jobber med saken nå, både han og jeg)

Med Dina (som forøvrig ikke egentlig er min hund.. Enda ;) ) angrer jeg ingenting, hun er bare søt, snill og enkel hun :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...