Mor byttet barnehage-mente de ansatte var for tykke

[Guest 2ne]

Ikke det at Zimbo er en kilde man bør stole helt på, men allikevel: Fashion influential #100 Anna Nichole Smith: 

Beginnings.
Vicky Lynn Marshall, aka Anna Nicole Smith, worked at Jim’s Krispy Fried Chicken, Wal-Mart, and Red Lobster before becoming an exotic dancer. Needless to say, her white trashiness was authentic - and we mean that in the most affectionate way possible. She was larger than most models, but she had a very American look. Smith even told several people she planned to be “the next Marilyn Monroe.” 

She was larger than most models.. Kjempedigre Anna Nichole, liksom.. Jeg tror det er et langt stykke igjen før overvekt fremstilles som normalt eller sunt eller ønskelig. 

[Elisabeth00]

Vekten hennes har vel variert ganske mye, jeg tror hun har vært innom både undervektig og overvektig (i tillegg til normalvektig slik som på bildet over).

Med tanke på at de fleste modeller på den tiden var alvorlig undervektige, så var hun helt klart "larger than most models".

[Betty]

Men hva skal gjøres da? Skal en ha en maks BMI for ansatte i barnehager og skoler? Og hvor skal grensen da gå? Ref. dette med at usunne idealer ikke skal fremmes...  Har vekt noe som helst å si for omsorgsevnen? Og tror man at svært overvektige automatisk overfører usunne matvaner til barn i barnehage? Spesielt mtp at her til lands er det retningslinjer på mat i barnehager. 

Egentlig skjønner jeg ikke helt hva som diskuteres her nå, men.

 

[Guest 2ne]

Men det var bildet jeg la ved som var i artikkelen, og på det bildet er hun ikke spesielt large. Derfor skjønner ikke jeg hvor det kommer fra at modeller er "normalvektige". På Victorias Secrets side over sine modeller (som jeg bare gadd å bla halvveis ned) så er de fleste jentene rundt 178-180 cm, og de aller fleste av de veier 52-54 kg - jeg fant ei som veide hele 61 kg, liksom. Det er flere av de som er undervektige, og de av dem som går som normalvekt er i det nedre sjiktet de også. Jeg føler vel ikke på noen som helst måte at overvekt, det være seg noen kilo for mye eller sykelig overvekt, blir frontet i media noe større, og det blir i hvert fall ikke sett på som sunt og/eller ønskelig. 

[Elisabeth00]

Jeg vet ikke hvor det kommer fra at modeller flest er normalvektige. Det har skjedd en bedring de siste årene, en ser ikke lengre så mange modeller med dødelig lav BMI, i tillegg har plus-size kategorien blitt mer og mer populær. Dette er en positiv trend. 

Når det gjelder modeller som jobber med kataloger, reklameblander og lignende (commercial modeling tror jeg det heter), så er normalvekt vanlig og det er generelt større diversitet enn det en finner på catwalken aka high fashion modeller (som fremdeles er preget av undervekt, selv om det ikke er så ekstremt som det var få år tilbake). 

 

54 minutter siden, Betty skrev:

Men hva skal gjøres da? Skal en ha en maks BMI for ansatte i barnehager og skoler? Og hvor skal grensen da gå? Ref. dette med at usunne idealer ikke skal fremmes...  Har vekt noe som helst å si for omsorgsevnen? Og tror man at svært overvektige automatisk overfører usunne matvaner til barn i barnehage? Spesielt mtp at her til lands er det retningslinjer på mat i barnehager. 

Egentlig skjønner jeg ikke helt hva som diskuteres her nå, men.

Det har vel utelukkende i tråden vært enighet om at det er omsorgsevne som har noe å si, ikke vekt. Så antar at det er derfor dette ikke diskuteres mer

[Tuvane]

Dette blir jo litt på siden, men en ting jeg har merket etter å ha gått ned i vekt, er at folk plutselig mener at "jeg har blitt så tynn"...

Jeg er normalvektig, 168 høy og har en BMI på 23, og bruker M/str 40 i klær. Dvs en helt normal norsk kvinne. Likevel er det noen som mener at jeg ser "avmagret" ut og det høres omtrent ut som jeg snart må legges inn pga spiseforstyrrelser hvis jeg skulle gå ned en kg til.

Jeg fikk også beskjed om, lenge før jeg var kommet ned i normal BMI, at jeg måtte slutte å gå ned i vekt, ellers ble jeg for tynn. Man er ikke TYNN når man er over 14 kg over normalvektig BMI. "Nei, nå ser du så bra ut at du må ikke gå ned noe mer nå!".

Det er helt sikkert fordi folk er VANT til at man ser stor ut og at det da er rart når man plutselig blir mindre, men jeg begynte faktisk tidvis å lure på om folk "liker" å ha godtjukke folk rundt seg, sånn at de ser slankere ut?!? Har man vært overvektig, så skal man tydeligvis fortsette å være litt overvektig for at folk skal være fornøyde.

Folk er også ekstremt glad i å fortelle meg at "NÅ må jeg slutte å gå ned i vekt!"... Som om de har noe å gjøre med min vekt. Det er hyggelig med komplimenter osv, men det er faktisk ingen andre enn meg selv og evt helsepersonell som har noe med min vekt å gjøre, men vektnedgang åpner tydeligvis opp for at alle kan si akkurat hva de mener om hvordan man så ut før, hvordan man ser ut nå og hvordan man bør se ut.

[xxx12345]

For en absurd diskusjon dette har blitt...  

1. Nei, det er ikke helsefremmende for fysisk helse å være overvektig.
2. Det er heller ikke helsefremmende for den mentale helsen å bli møtt med nedlatende kommentarer og holdninger
3. Om du MÅ uttale deg om overvektige mennesker, les punkt 2.

 

[Tuvane]

16 minutes ago, Line said:

For en absurd diskusjon dette har blitt...  

1. Nei, det er ikke helsefremmende for fysisk helse å være overvektig.
2. Det er heller ikke helsefremmende for den mentale helsen å bli møtt med nedlatende kommentarer og holdninger
3. Om du MÅ uttale deg om overvektige mennesker, les punkt 2.

 

Angående punkt 3, så trenger man vel egentlig ikke uttale seg om vekta til noen, uansett hva de veier. De aller, aller fleste er jo veldig klar over hvordan de ser ut, uansett om de er undervektige, normalvektige eller overvektige...

[Pixie]

Jeg håper virkelig ikke jeg har virket nedlatende i mine kommentarer. Jeg er ganske så overvektig selv, så det blir jo å kaste stein i glasshus.

[Guest 2ne]

 

51 minutes ago, Tuvane said:

Dette blir jo litt på siden, men en ting jeg har merket etter å ha gått ned i vekt, er at folk plutselig mener at "jeg har blitt så tynn"...

Jeg er normalvektig, 168 høy og har en BMI på 23, og bruker M/str 40 i klær. Dvs en helt normal norsk kvinne. Likevel er det noen som mener at jeg ser "avmagret" ut og det høres omtrent ut som jeg snart må legges inn pga spiseforstyrrelser hvis jeg skulle gå ned en kg til.

Jeg fikk også beskjed om, lenge før jeg var kommet ned i normal BMI, at jeg måtte slutte å gå ned i vekt, ellers ble jeg for tynn. Man er ikke TYNN når man er over 14 kg over normalvektig BMI. "Nei, nå ser du så bra ut at du må ikke gå ned noe mer nå!".

Det er helt sikkert fordi folk er VANT til at man ser stor ut og at det da er rart når man plutselig blir mindre, men jeg begynte faktisk tidvis å lure på om folk "liker" å ha godtjukke folk rundt seg, sånn at de ser slankere ut?!? Har man vært overvektig, så skal man tydeligvis fortsette å være litt overvektig for at folk skal være fornøyde.

Folk er også ekstremt glad i å fortelle meg at "NÅ må jeg slutte å gå ned i vekt!"... Som om de har noe å gjøre med min vekt. Det er hyggelig med komplimenter osv, men det er faktisk ingen andre enn meg selv og evt helsepersonell som har noe med min vekt å gjøre, men vektnedgang åpner tydeligvis opp for at alle kan si akkurat hva de mener om hvordan man så ut før, hvordan man ser ut nå og hvordan man bør se ut.

Det har neppe noe med at folk liker å ha godtjukke folk rundt seg så de ser slankere ut, men hvor tynn du ser ut nå i forhold til det du gjorde før. Får vi håpe, for din skyld, hvis ikke så er omgangskretsen din rimelig shallow og egoistiske. 

[Tuvane]

20 minutes ago, 2ne said:

Det har neppe noe med at folk liker å ha godtjukke folk rundt seg så de ser slankere ut, men hvor tynn du ser ut nå i forhold til det du gjorde før. Får vi håpe, for din skyld, hvis ikke så er omgangskretsen din rimelig shallow og egoistiske. 

Gudene vet, men jeg har tidligere opplevd at en med litt antydninger til spiseforstyrrelser bevisst har prøvd å "fete meg opp", så det er ikke så lett å si. Jeg måtte "kose meg" med potetgull som vedkommende hadde kjøpt inn, mens vedkommende selv satt og spiste frukt og ikke skulle ha noe potetgull selv (og dette foregikk hver gang vi møttes...).

Jeg bare synes det er veldig rart at folk som veier akkurat det samme som meg og er like høy som meg, mener at jeg er avmagret, men at de selv må gå ned i vekt.  

Og ja, det er sikkert rart at jeg plutselig har blitt mye tynnere enn jeg var før, men det er jo dette som egentlig er "normalen" for meg. Jeg var normalvektig før jeg ble syk, og har gått opp i vekt i forbindelse med sykdommen. De som kjente meg før jeg ble syk synes sikkert at jeg har vært dritfeit, mens noen av de som har blitt kjent med meg etter at jeg ble syk synes nå åpenbart at jeg er på randen til avmagring, selv om jeg kunne ha veid 10 kg mindre og fremdeles hatt en normalvektig BMI.

[Lene_S]

1 time siden, Tuvane skrev:

Dette blir jo litt på siden, men en ting jeg har merket etter å ha gått ned i vekt, er at folk plutselig mener at "jeg har blitt så tynn"...

Jeg er normalvektig, 168 høy og har en BMI på 23, og bruker M/str 40 i klær. Dvs en helt normal norsk kvinne. Likevel er det noen som mener at jeg ser "avmagret" ut og det høres omtrent ut som jeg snart må legges inn pga spiseforstyrrelser hvis jeg skulle gå ned en kg til.

Jeg fikk også beskjed om, lenge før jeg var kommet ned i normal BMI, at jeg måtte slutte å gå ned i vekt, ellers ble jeg for tynn. Man er ikke TYNN når man er over 14 kg over normalvektig BMI. "Nei, nå ser du så bra ut at du må ikke gå ned noe mer nå!".

Det er helt sikkert fordi folk er VANT til at man ser stor ut og at det da er rart når man plutselig blir mindre, men jeg begynte faktisk tidvis å lure på om folk "liker" å ha godtjukke folk rundt seg, sånn at de ser slankere ut?!? Har man vært overvektig, så skal man tydeligvis fortsette å være litt overvektig for at folk skal være fornøyde.

Folk er også ekstremt glad i å fortelle meg at "NÅ må jeg slutte å gå ned i vekt!"... Som om de har noe å gjøre med min vekt. Det er hyggelig med komplimenter osv, men det er faktisk ingen andre enn meg selv og evt helsepersonell som har noe med min vekt å gjøre, men vektnedgang åpner tydeligvis opp for at alle kan si akkurat hva de mener om hvordan man så ut før, hvordan man ser ut nå og hvordan man bør se ut.

Som 2ne sa. Eller at folk faktisk syntes du var fin som du var, evt et sted på veien nedover. Det er mange, meg selv inkludert, som synes det er finest med litt polstring. Bare så det er klart, det er ikke viljestyrt, det er bare sånn det er, at jeg tiltrekkes av damer med mye fasong (de menn jeg tiltrekkes av er annerledes, aner ikke hvorfor). En del liker også større folk enn det jeg tiltrekkes av, og andre igjen liker slanke eller magre personer. Heldigvis. Det er alltid noe som liker oss akkurat slik vi ser ut

Forøvrig så kan du ikke ta alvorlig det en på randen av spiseforstyrrelse sier eller gjør. Det er ikke rasjonelt, og det er ikke for å være ond, men for å tilfredsstille egen sykdom.

Det kan jo også være at de som har blitt kjent med deg mens du var tyngre faktisk ble trekt mot noe i deg som de kjente igjen. Når du da blir tynnere, så blir de kanskje redde for at de ikke lenger vil kjenne seg igjen i deg på samme måte. Det handler heller ikke om ondskap eller egenfremming, men om følelsen av fellesskap. I det fleste tilfeller, vil jeg i hvert fall tro. 

[Guest 2ne]

Just now, Tuvane said:

Gudene vet, men jeg har tidligere opplevd at en med litt antydninger til spiseforstyrrelser bevisst har prøvd å "fete meg opp", så det er ikke så lett å si. Jeg måtte "kose meg" med potetgull som vedkommende hadde kjøpt inn, mens vedkommende selv satt og spiste frukt og ikke skulle ha noe potetgull selv (og dette foregikk hver gang vi møttes...).

Jeg bare synes det er veldig rart at folk som veier akkurat det samme som meg og er like høy som meg, mener at jeg er avmagret, men at de selv må gå ned i vekt.  

Og ja, det er sikkert rart at jeg plutselig har blitt mye tynnere enn jeg var før, men det er jo dette som egentlig er "normalen" for meg. Jeg var normalvektig før jeg ble syk, og har gått opp i vekt i forbindelse med sykdommen. De som kjente meg før jeg ble syk synes sikkert at jeg har vært dritfeit, mens noen av de som har blitt kjent med meg etter at jeg ble syk synes nå åpenbart at jeg er på randen til avmagring, selv om jeg kunne ha veid 10 kg mindre og fremdeles hatt en normalvektig BMI.

Vel, folk med litt antydning til spiseforstyrrelser syns ofte de ser feitere ut enn de er og spiser usunnere enn de gjør, så hva en sånn person mener du burde spise og ikke ville jeg vel ikke tatt personlig, de mener jo stort sett at alle andre er tynnere enn hva de er, og derfor kan spise mer. Det er jo de som har et skrudd forhold til mat og vekt, ikke du. 

Jeg har gått ned fort et par ganger de siste årene, og selv om jeg stort sett ikke har vært i nærheten av å være for tynn (det har bare vært en gang), så har folk sagt at "nå må du ikke gå ned mer". Det har irritert meg, ikke fordi jeg tror de liker meg lubben eller tjukk, men fordi det aldri har vært noe jeg har valgt eller styrt, det har vært pga alvorlig sykdom. Og fordi jeg har vært litt rundere i kantene enn jeg er nå, så ser jeg eldre og mer dratt ut i ansiktet enn jeg ville gjort med 10 kg til. Det er jo en av grunnene til at folk syns jeg burde gå opp mer, jeg ser ikke like frisk ut som jeg gjorde. 

Jeg har forøvrig sagt det selv til folk som har vært store men som plutselig er normalvektige. Ikke fordi det er vondt ment, men fordi forskjellen er så markant, og den ser ikke nødvendigvis sunn og frisk ut. 

[Tuvane]

Just now, Lene_S said:

Som 2ne sa. Eller at folk faktisk syntes du var fin som du var, evt et sted på veien nedover. Det er mange, meg selv inkludert, som synes det er finest med litt polstring. Bare så det er klart, det er ikke viljestyrt, det er bare sånn det er, at jeg tiltrekkes av damer med mye fasong (de menn jeg tiltrekkes av er annerledes, aner ikke hvorfor). En del liker også større folk enn det jeg tiltrekkes av, og andre igjen liker slanke eller magre personer. Heldigvis. Det er alltid noe som liker oss akkurat slik vi ser ut

Forøvrig så kan du ikke ta alvorlig det en på randen av spiseforstyrrelse sier eller gjør. Det er ikke rasjonelt, og det er ikke for å være ond, men for å tilfredsstille egen sykdom.

Det kan jo også være at de som har blitt kjent med deg mens du var tyngre faktisk ble trekt mot noe i deg som de kjente igjen. Når du da blir tynnere, så blir de kanskje redde for at de ikke lenger vil kjenne seg igjen i deg på samme måte. Det handler heller ikke om ondskap eller egenfremming, men om følelsen av fellesskap. I det fleste tilfeller, vil jeg i hvert fall tro. 

Men jeg håper jo at folk liker meg for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut (enten jeg er feit eller normalvektig). Dette er jo venner og bekjente, ikke kjærlighetsinteresser (da kan det jo være noe annerledes).

Ikke har jeg blitt så veldig forskjellig fra den jeg var før heller. Jeg liker fremdeles de samme tingene, jeg er fremdeles like sær på hva jeg spiser (har masse matintoleranser) og jeg dasser fremdeles rundt i hundeklær.

Og ja, jeg skjønte jo hva vedkommende holdt på med, men det var ganske slitsomt å forholde seg til en person som gjerne vil være med deg på McDonalds og se på at du spiser en stor BigMac-meny, men som selv bare inntar en Cola Light.

Just now, 2ne said:

Vel, folk med litt antydning til spiseforstyrrelser syns ofte de ser feitere ut enn de er og spiser usunnere enn de gjør, så hva en sånn person mener du burde spise og ikke ville jeg vel ikke tatt personlig, de mener jo stort sett at alle andre er tynnere enn hva de er, og derfor kan spise mer. Det er jo de som har et skrudd forhold til mat og vekt, ikke du. 

Jeg har gått ned fort et par ganger de siste årene, og selv om jeg stort sett ikke har vært i nærheten av å være for tynn (det har bare vært en gang), så har folk sagt at "nå må du ikke gå ned mer". Det har irritert meg, ikke fordi jeg tror de liker meg lubben eller tjukk, men fordi det aldri har vært noe jeg har valgt eller styrt, det har vært pga alvorlig sykdom. Og fordi jeg har vært litt rundere i kantene enn jeg er nå, så ser jeg eldre og mer dratt ut i ansiktet enn jeg ville gjort med 10 kg til. Det er jo en av grunnene til at folk syns jeg burde gå opp mer, jeg ser ikke like frisk ut som jeg gjorde. 

Jeg har forøvrig sagt det selv til folk som har vært store men som plutselig er normalvektige. Ikke fordi det er vondt ment, men fordi forskjellen er så markant, og den ser ikke nødvendigvis sunn og frisk ut. 

Alle sier forøvrig at jeg ser sunn og frisk ut, og at jeg må føle meg kjempebra... Og når jeg da sier at jeg faktisk har blitt sykere av å gå ned i vekt, så er det åpenbart ikke mulig å skjønne, for det skal liksom ikke være mulig, hilsen folk flest.

Grunnen til at jeg begynner å bli irritert, er at jeg har hatt en stabil vekt i snart et halvt år, og folk maser FREMDELES om at jeg ikke må gå ned mer i vekt osv, osv, osv og maser om at "jeg blir tynnere og tynnere". Og det virker ikke som de tror på meg når jeg sier at jeg har full kontroll på min egen vekt.

Jeg er på ingen måte beinete eller dratt nå, en hadde jeg plutselig gått ned 10 kg til og fremdeles hatt en normal BMI, så ville jeg nok ikke ha sett så veldig sunn ut, og jeg har ikke noe ønske om å gå ned noe mer i vekt.

[xxx12345]

1 hour ago, Tuvane said:

Angående punkt 3, så trenger man vel egentlig ikke uttale seg om vekta til noen, uansett hva de veier. De aller, aller fleste er jo veldig klar over hvordan de ser ut, uansett om de er undervektige, normalvektige eller overvektige...

Ja, det var egentlig ment som at "om man må uttale seg, les punkt to og revurder tanken". Så kontres det jo gjerne med at "men det er jo ikke deg jeg snakker om!" So what, om nedlatende holdninger og kommentarer rettes mot andre så betyr det ikke at det ikke sårer den du snakker med. Og folk snakker om at ungdommer mangler folkeskikk liksom...  

[Lene_S]

Akkurat nå, Tuvane skrev:

Men jeg håper jo at folk liker meg for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut (enten jeg er feit eller normalvektig). Dette er jo venner og bekjente, ikke kjærlighetsinteresser (da kan det jo være noe annerledes).

Ikke har jeg blitt så veldig forskjellig fra den jeg var før heller. Jeg liker fremdeles de samme tingene, jeg er fremdeles like sær på hva jeg spiser (har masse matintoleranser) og jeg dasser fremdeles rundt i hundeklær.

Og ja, jeg skjønte jo hva vedkommende holdt på med, men det var ganske slitsomt å forholde seg til en person som gjerne vil være med deg på McDonalds og se på at du spiser en stor BigMac-meny, men som selv bare inntar en Cola Light.

Joda, og det gjør de nok også. Men du vet, logikk er ikke nødvendigvis den viktigste faktoren i våre følelser. Førsteinntrykk er jo basert mest på utseende, og det er viktig, enten vi liker det eller ei. Jeg er en person som er ganske åpen, og som ofte ikke legger spesielt nøye merke til hvordan folk ser ut. Men uansett hvor fordomsfri man er, så assosierer man. For meg så assosierer jeg tynne jenter, spesielt sammen med en viss type klesstil og en viss sminkemengde, med noen jeg ikke har særlig mye til felles med. Jeg kan selvfølgelig ta feil, og jeg gir alle en sjanse, men jeg har erfart at det som regel ikke er folk jeg klarer å prate noe særlig med. Til gjengjeld har jeg oftere opplevd å finne felles grunn med mennesker som ligner mer på meg selv, godt polstret og/eller ikke opptatt av mote og sminke. Dersom en av de faktorene jeg gjenkjente i starten endrer seg, så tror jeg at jeg vil få følelsen av at personen også endrer seg, og da vekk fra det kjente. Selv om du ikke nødvendigvis har forandret seg av å gå ned i vekt, så er det ganske vanlig at folk gjør det. Og de blir gjerne bortimot fanatiske, diett og mote blir plutselig det viktigste i verden. For meg hadde det betydd slutten på jevnlig omgang, jeg orker ikke mas om sånne ting, så da hadde jeg nok kanskje forsøkt å stoppe det før det gikk så langt. Jeg vet ikke, har ikke opplevd det med noen som betyr nok for meg til at jeg gidder å bry meg, men det er sånn jeg forestiller meg det. 

Akkurat nå, Line skrev:

Ja, det var egentlig ment som at "om man må uttale seg, les punkt to og revurder tanken". Så kontres det jo gjerne med at "men det er jo ikke deg jeg snakker om!" So what, om nedlatende holdninger og kommentarer rettes mot andre så betyr det ikke at det ikke sårer den du snakker med. Og folk snakker om at ungdommer mangler folkeskikk liksom...  

Det verste, synes jeg, er de som påpeker de 3 kg de selv har for mye, og det som et evig mas. Folk sliter altså sånn med å forstå at når man kritiserer noe hos seg selv, så kritiserer man samtidig noe hos andre. Når man kaller seg selv bælfeit av en håndfull kilo over drømmevekten, så kaller man jo andre med samme "overvekt" også for bælfeite, og de som har mye mer for mye blir jo da kalt desto feitere.
Jeg skjønner jo at folk generelt er såpass egosentriske at når vi kritiserer noe hos oss selv, så har vi knapt tenkt på hvordan andre ser ut, så jeg vet at det som regel ikke er ment som kritikk av andre. Men man bør ha i tankene at det oppfattes sånn. For det funker jo faktisk ikke sånn at man kan si "jeg er feit fordi jeg veier 58 fremfor 56, men du er ikke feit når du veier 103". Er liksom ikke så veldig troverdig. 

(dette gjelder forøvrig også andre ting enn vekt)

[Tuvane]

48 minutes ago, Lene_S said:

Joda, og det gjør de nok også. Men du vet, logikk er ikke nødvendigvis den viktigste faktoren i våre følelser. Førsteinntrykk er jo basert mest på utseende, og det er viktig, enten vi liker det eller ei. Jeg er en person som er ganske åpen, og som ofte ikke legger spesielt nøye merke til hvordan folk ser ut. Men uansett hvor fordomsfri man er, så assosierer man. For meg så assosierer jeg tynne jenter, spesielt sammen med en viss type klesstil og en viss sminkemengde, med noen jeg ikke har særlig mye til felles med. Jeg kan selvfølgelig ta feil, og jeg gir alle en sjanse, men jeg har erfart at det som regel ikke er folk jeg klarer å prate noe særlig med. Til gjengjeld har jeg oftere opplevd å finne felles grunn med mennesker som ligner mer på meg selv, godt polstret og/eller ikke opptatt av mote og sminke. Dersom en av de faktorene jeg gjenkjente i starten endrer seg, så tror jeg at jeg vil få følelsen av at personen også endrer seg, og da vekk fra det kjente. Selv om du ikke nødvendigvis har forandret seg av å gå ned i vekt, så er det ganske vanlig at folk gjør det. Og de blir gjerne bortimot fanatiske, diett og mote blir plutselig det viktigste i verden. For meg hadde det betydd slutten på jevnlig omgang, jeg orker ikke mas om sånne ting, så da hadde jeg nok kanskje forsøkt å stoppe det før det gikk så langt. Jeg vet ikke, har ikke opplevd det med noen som betyr nok for meg til at jeg gidder å bry meg, men det er sånn jeg forestiller meg det.

Nå har jeg egentlig vært opptatt av både mote og sminke hele livet. Men siden jeg er syk og har hund, så går jeg i daffete hundeklær (om enn fargerike), fordi det er det som er praktisk og behagelig. Jeg går ikke og pynter meg hjemme, for å si det sånn. Ikke har jeg noe behov for at vennene mine skal være opptatt av det heller (og det tror jeg heller ikke de er *ler*). De fleste vennene jeg har nå er jo i hundemiljøet, og vår felles interesse er hund.

Jeg er nok heller ikke så mye mer fanatisk enn før mtp mat, jeg har fremdeles de samme intoleransene og spiser ikke mat andre har laget med mindre jeg stoler 100% på at de vet hva de driver med. Det eneste jeg unngår er å trøstespise, og det gjorde jeg uansett alene, så det er det nok ikke så mange andre enn meg selv som merker noe til. Jeg spiser det samme som før, jeg spiser godteri og jeg spiser andre usunne ting når jeg koser meg, men som kos, ikke som trøst. Ikke kan jeg trene heller, pga sykdom, selv om jeg egentlig liker det. Så jeg er egentlig akkurat som før, bare 35 kg lettere og litt sykere.

Heldigvis har jeg ikke opplevd at noen har endret seg sånn sett, det er mer det at det er så mye "mas" om at jeg nå har en helt normal vekt.

Quote

Det verste, synes jeg, er de som påpeker de 3 kg de selv har for mye, og det som et evig mas. Folk sliter altså sånn med å forstå at når man kritiserer noe hos seg selv, så kritiserer man samtidig noe hos andre. Når man kaller seg selv bælfeit av en håndfull kilo over drømmevekten, så kaller man jo andre med samme "overvekt" også for bælfeite, og de som har mye mer for mye blir jo da kalt desto feitere.
Jeg skjønner jo at folk generelt er såpass egosentriske at når vi kritiserer noe hos oss selv, så har vi knapt tenkt på hvordan andre ser ut, så jeg vet at det som regel ikke er ment som kritikk av andre. Men man bør ha i tankene at det oppfattes sånn. For det funker jo faktisk ikke sånn at man kan si "jeg er feit fordi jeg veier 58 fremfor 56, men du er ikke feit når du veier 103". Er liksom ikke så veldig troverdig. 

(dette gjelder forøvrig også andre ting enn vekt)

Ja, det er jeg helt enig i... Det er ikke så moro å veie 30 kg mer enn noen, og så høre personen klage over de 2-3 "ekstra" kg-ene de visstnok har, samtidig som de mener at jeg er "perfekt akkurat sånn jeg er".

[Guest 2ne]

2 hours ago, Tuvane said:

Alle sier forøvrig at jeg ser sunn og frisk ut, og at jeg må føle meg kjempebra... Og når jeg da sier at jeg faktisk har blitt sykere av å gå ned i vekt, så er det åpenbart ikke mulig å skjønne, for det skal liksom ikke være mulig, hilsen folk flest.

Grunnen til at jeg begynner å bli irritert, er at jeg har hatt en stabil vekt i snart et halvt år, og folk maser FREMDELES om at jeg ikke må gå ned mer i vekt osv, osv, osv og maser om at "jeg blir tynnere og tynnere". Og det virker ikke som de tror på meg når jeg sier at jeg har full kontroll på min egen vekt.

Jeg er på ingen måte beinete eller dratt nå, en hadde jeg plutselig gått ned 10 kg til og fremdeles hatt en normal BMI, så ville jeg nok ikke ha sett så veldig sunn ut, og jeg har ikke noe ønske om å gå ned noe mer i vekt.

Det er åpenbart en person i din krets som oppfører seg som en idiot. Det er fortsatt den personen som har et problem, ikke du. Jeg ser heller ikke at det er spesielt relevant for diskusjonen? 

Vel, det er ikke helt ukjent at folk som slanker seg kan bli litt blinde for hvor mye de går ned, hvor sunn den vektnedgangen er og at det kan komme litt ut av kontroll. Selv om folk er irriterende når de bryr seg, så er det ofte fordi de bryr seg, ikke fordi de vil dra deg ned i søla. 

Jeg syns forøvrig ikke at jeg så så sjuk ut som folk skulle ha det til når jeg var dårlig heller (og ja, jeg var dårlig, jeg veit det er forskjell på det og kontrollert slanking - det er dog ikke det som er poenget), men når jeg ser på bilder av meg nå, fra den gangen, så blir jeg overraska sjøl over hvordan jeg så ut. Særlig da jeg bikka undervektig-vekt. Jeg likte ikke at kragebein stakk ut og kinnbeina som ble veldig synlige, men jeg syns ikke jeg så så dårlig ut at folk var nødt til å snakke til meg som om jeg var døende. Nå derimot er det litt mer forståelig, hvilket er poenget mitt med digresjonen - vi ser det ikke alltid selv. 

[Tuvane]

4 minutes ago, 2ne said:

Det er åpenbart en person i din krets som oppfører seg som en idiot. Det er fortsatt den personen som har et problem, ikke du. Jeg ser heller ikke at det er spesielt relevant for diskusjonen? 

Vel, det er ikke helt ukjent at folk som slanker seg kan bli litt blinde for hvor mye de går ned, hvor sunn den vektnedgangen er og at det kan komme litt ut av kontroll. Selv om folk er irriterende når de bryr seg, så er det ofte fordi de bryr seg, ikke fordi de vil dra deg ned i søla. 

Jeg syns forøvrig ikke at jeg så så sjuk ut som folk skulle ha det til når jeg var dårlig heller (og ja, jeg var dårlig, jeg veit det er forskjell på det og kontrollert slanking - det er dog ikke det som er poenget), men når jeg ser på bilder av meg nå, fra den gangen, så blir jeg overraska sjøl over hvordan jeg så ut. Særlig da jeg bikka undervektig-vekt. Jeg likte ikke at kragebein stakk ut og kinnbeina som ble veldig synlige, men jeg syns ikke jeg så så dårlig ut at folk var nødt til å snakke til meg som om jeg var døende. Nå derimot er det litt mer forståelig, hvilket er poenget mitt med digresjonen - vi ser det ikke alltid selv. 

Det er jo ikke én person, det er overraskende mange som driver sånn. Poenget med denne digresjonen var egentlig at en usunn vekt var blitt så normalisert, at jeg nå, når jeg er normalvektig, plutselig har blitt "for tynn". Og at veldig mange (som ikke har noe med saken), legger seg opp i andres vekt.

Og ja, jeg vet at det ikke er helt unormalt at folk som driver og går ned i vekt kan gå usunt mye ned, men jeg har en BMI på 23 og har hatt en stabil vekt (og mål) i mange mnd, så jeg er ikke helt der.

Man lever jo med det man ser i speilet hver dag, ergo er det kanskje ikke så lett å få med seg usunne endringer i kroppen. Jeg følte meg aldri såååå feit, men når jeg så bilder av meg selv, så så jeg jo realiteten. Nå føler jeg meg "normal" OG jeg ser normalvektig ut, men det er tydeligvis veldig uvant for endel, og det må til stadighet kommenteres. Akkurat som denne dama mente det var passende å kommentere barnehageansattes vekt...

[Emilie]

Akkurat nå, Tuvane skrev:

Det er jo ikke én person, det er overraskende mange som driver sånn. Poenget med denne digresjonen var egentlig at en usunn vekt var blitt så normalisert, at jeg nå, når jeg er normalvektig, plutselig har blitt "for tynn". Og at veldig mange (som ikke har noe med saken), legger seg opp i andres vekt.

Og ja, jeg vet at det ikke er helt unormalt at folk som driver og går ned i vekt kan gå usunt mye ned, men jeg har en BMI på 23 og har hatt en stabil vekt (og mål) i mange mnd, så jeg er ikke helt der.

Man lever jo med det man ser i speilet hver dag, ergo er det kanskje ikke så lett å få med seg usunne endringer i kroppen. Jeg følte meg aldri såååå feit, men når jeg så bilder av meg selv, så så jeg jo realiteten. Nå føler jeg meg "normal" OG jeg ser normalvektig ut, men det er tydeligvis veldig uvant for endel, og det må til stadighet kommenteres. Akkurat som denne dama mente det var passende å kommentere barnehageansattes vekt...

Men hun kommenterte det ikke bare, hun tok ungen ut av barnehagen... 

[Tuvane]

Just now, Emilie said:

Men hun kommenterte det ikke bare, hun tok ungen ut av barnehagen... 

Ja, jeg er dessverre ikke mye imponert over akkurat den dama...

[Guest 2ne]

1 hour ago, Tuvane said:

Det er jo ikke én person, det er overraskende mange som driver sånn. Poenget med denne digresjonen var egentlig at en usunn vekt var blitt så normalisert, at jeg nå, når jeg er normalvektig, plutselig har blitt "for tynn". Og at veldig mange (som ikke har noe med saken), legger seg opp i andres vekt.

Du har overraskende mange i din omgangskrets som prøver å feite deg opp så de kan føle seg tynnere? Det er ikke normalt for min omgangskrets, heldigvis. 

[Tuvane]

Just now, 2ne said:

Du har overraskende mange i din omgangskrets som prøver å feite deg opp så de kan føle seg tynnere? Det er ikke normalt for min omgangskrets, heldigvis. 

Nei, det var en spesifikk person for mange år siden. Jeg snakker om hvordan folk omtaler vektnedgangen min.

[Lene_S]

38 minutter siden, Tuvane skrev:

Det er jo ikke én person, det er overraskende mange som driver sånn. Poenget med denne digresjonen var egentlig at en usunn vekt var blitt så normalisert, at jeg nå, når jeg er normalvektig, plutselig har blitt "for tynn". Og at veldig mange (som ikke har noe med saken), legger seg opp i andres vekt.

Og ja, jeg vet at det ikke er helt unormalt at folk som driver og går ned i vekt kan gå usunt mye ned, men jeg har en BMI på 23 og har hatt en stabil vekt (og mål) i mange mnd, så jeg er ikke helt der.

Man lever jo med det man ser i speilet hver dag, ergo er det kanskje ikke så lett å få med seg usunne endringer i kroppen. Jeg følte meg aldri såååå feit, men når jeg så bilder av meg selv, så så jeg jo realiteten. Nå føler jeg meg "normal" OG jeg ser normalvektig ut, men det er tydeligvis veldig uvant for endel, og det må til stadighet kommenteres. Akkurat som denne dama mente det var passende å kommentere barnehageansattes vekt...

Det der med å kommentere vekt er en vanskelig greie. Hvor skal grensene gå? Strengt tatt har kanskje ikke andre noe med det, men på samme måte som andre ting som ser "feil" ut, så er det en del av det å bry seg om noen å ta det opp. Nå er det kanskje enklere for folk flest, og kanskje viktigere og riktigere også, å ta opp undervekt. Ikke fordi overvekt ikke er skadelig, men fordi undervekt ofte er kombinert med en kraftig forvrengt syn på egen kropp. Overvektige vet som regel selv at vi er overvektige, mange tror til og med at det er tjukkere enn de egentlig er. 

Problemet kommer når man faktisk skal si noe til noen om vekten. Man er bekymret, men fordi det er et så sårt tema, så kvier man seg. Man er redd for at personen skal bli sint, såret eller til og med kutte kontakten helt. Og så ramler det kanskje bare ut en klønete kommentar når en anledning byr seg. Det er jo ikke vondt ment, som regel kommer det jo fra bekymring for en man bryr seg om. Men enkelt er det ikke, og jeg aner ikke hvordan man egentlig skal gå frem. Er vel ingen universal oppskrift, bortsett fra at hovedregelen er at man ikke egentlig kan vinne i en sånn situasjon.

[Pringlen]

1 time siden, Tuvane skrev:

Det er jo ikke én person, det er overraskende mange som driver sånn. Poenget med denne digresjonen var egentlig at en usunn vekt var blitt så normalisert, at jeg nå, når jeg er normalvektig, plutselig har blitt "for tynn". Og at veldig mange (som ikke har noe med saken), legger seg opp i andres vekt.

Og ja, jeg vet at det ikke er helt unormalt at folk som driver og går ned i vekt kan gå usunt mye ned, men jeg har en BMI på 23 og har hatt en stabil vekt (og mål) i mange mnd, så jeg er ikke helt der.

Man lever jo med det man ser i speilet hver dag, ergo er det kanskje ikke så lett å få med seg usunne endringer i kroppen. Jeg følte meg aldri såååå feit, men når jeg så bilder av meg selv, så så jeg jo realiteten. Nå føler jeg meg "normal" OG jeg ser normalvektig ut, men det er tydeligvis veldig uvant for endel, og det må til stadighet kommenteres. Akkurat som denne dama mente det var passende å kommentere barnehageansattes vekt...

Jo, men det er jo akkurat som med bikkjer  Er hunden normalvektig og slank, i god form - ja da er den tynn, stakkar. Må legge på seg vettu (for alle andre er jo rundere, er det man er vandt til å se....

Jeg har også gått fra å være småfeit (176cm - 70 kg, til ned mot 60 kg) herregud sååå tynn liksom, ehh, nei. Men normalvektig, ja. Kommentarer kommer utelukkende fra overvektige folk . Som også ovenfor andre disser folk for å veie "for lite". Aner man komplekser?