Er det en menneskerett å få egne barn?

[Guest 2ne]

4 minutes ago, Wilhelmina said:

Nå vet ikke jeg hvordan du lever, og jeg er stengt tatt ikke så engasjert i dette temaet at jeg har gjort meg opp meninger på detaljnivå. Jeg vet bare at jeg har valgt å ikke få barn på et grunnlag som andre (de fleste?) ser ut til å synes er helt uproblematisk. Andres valg er jeg egentlig ikke så veldig opptatt av, jeg bare registrerer at det strider imot det som er åpenbart i mitt hode. Det er ikke dermed sagt at jeg tror sitter på fasiten.

Og det er helt og holdent ditt valg! Akkurat som at det å få barn, er helt og holdent den som får barn sitt valg. Det var strengt tatt det som var poenget mitt. 

Just now, Line said:

Hvem skal da sitte og fastsette kriteriene for hvem som skal få lov til å lage barn? 

Det har jeg lurt på og, det er tydeligvis enklere å hevde at vi trenger kriterier for hvem som får lage barn enn å komme med forslag til hva slags kriterier det bør være. 

[Gjest]

Just now, Line said:

Hvem skal da sitte og fastsette kriteriene for hvem som skal få lov til å lage barn? 

Det er paradokset som vi aldri vil få svar på.

Personlig orker jeg ikke involvere meg så i "HVEM" burde få barn, ifht inntekt og helse osv, da jeg har valgt min hjertesak i verden: dyrevern. Så akkurat ifht barnevern er det nok av flotte mennesker som engasjerer seg og interesserer seg.
Men i forhold til nettopp dyrevern/miljøvern så har vi jo et interessant aspekt i det at det er for mye mennesker på jorda og vi burde egentlig ikke hatt flere mennesker her overhodet. Og da kommer vi tilbake til det Line nettopp spurte: hvem skal da bestemme hvem som skal få barn/ikke få barn? Det er en regel vi aldri kommer til å få, og derfor kommer jorda til å bli overbefolka og ****** til slutt. Det vil sikkert finnes en superSV'er som sitter med kumbayah-låt og tror at alt blir bra om vi bare er glade i hverandre helt til siste slutt, men alle disse menneskene skal jo tross alt leve på noe mer enn bare nestekjærlighet og luft. Ja, forsåvidt vil det vel knappest være noe luft igjen når det er 15 milliarder mennesker på jorda... Eller vann. Eller mat.

Så jeg tenker litt sånn: alle andre gir seg f*** i forhold til konsekvensene, så da orker ikke jeg heller gi meg f***. Det kommer til å gå riktig så til hælvetta med planeten, så om alle andre skal kose seg til siste dag, skal jeg også.

[Mari]

36 minutes ago, QUEST said:

Jeg skal svare ganske kort her, siden jeg fikk litt tidsnød nå, så det er mulig jeg misser enkelte ting. 

Det er helt ok at du syns jeg er dømmende, selvgod , sneversynt og fordomsfull. Jeg finnes ikke PK i det hele tatt..og det er jeg sant å si glad for. 

som jeg har nevnt endel ganger før, etter min erfaring så er de som liker å fremstille seg som 'omsorgsfulle, varme, tolerante og en hel haug med lignende adjektiver, ofte ikke så fryktelig tolerante, hvis noen gud forby! , skulle være en smule uenige med dem.. Da er man Hitlers trofaste disippel og har 'Mein Kampf' som nattbordslektyre..

Jeg har ikke sagt noe om deg, jeg har sagt noe om det jeg oppfatter som holdninger du gir uttrykk for. Det er to forskjellige ting. 

Jeg har for øvrig ikke noe problem med å tolerere at andre har andre meninger enn meg, tvert i mot synes jeg det er berikende. Men jeg vil aldri tolerere det jeg anser som intoleranse. Da må jeg også tolerere, og dermed blir en del av, handlinger som går på bekostning av min integritet. Det ønsker jeg ikke.

Quote

Vi kan kalle vedkommende 'Kari' igjen. Fem barn, alle med ulike fedre. Det de har til felles er at de så absoluttikke  er så dumme ( egne utsagn..) at de lar seg fange i rottehjulet som samfunnet skal lure dem inn i. Nei, dette er selvstendige menn  som rent bortsett fra trygda sper på med litt brekk og dealing. Bortsett fra det, kjekke karer. 

To av barna har allerede fulgt i fedrenes fotspor og to har i før myndighetsalder, allerede blitt mødre. Sistemann er vel ennå for ung til å ha valgt karriere.. Tilfeldig? Oppvekstforhold og omsorgsperson( er) har vel antagelig ikke hatt noe å si her? 

Det var det  jeg fikk tid til nå, følger opp senere. 

Dette synes jeg er en veldig pussig måte å diskutere på. Du virker å fabrikere et eksempel hvis hovedfunksjon er å bekrefte ditt eget standpunkt. Det går ikke an å diskutere Kari med deg, fordi du legger premissene om hvem Kari er, så det vil ikke finnes argumenter du ikke kan avvise ved å endre hvem Kari er og hva hun gjør. 

Jeg har ikke noe problem med å anerkjenne at det finnes mennesker som tar det som for meg framstår som dårlige valg. Men jeg vil allikevel forsvare folks rett til å ta de. Det er en grunn til at vi ikke har tvangssterilisering i Norge, det er en grunn til at vi ikke har lover som bestemmer hvem som kan få barn og ikke, det er en grunn til at vi har selvbestemt abort. Det er faktisk mange grunner til det, en av de er at konsekvensene er innmari mye større enn fordelen som er å få stoppet det bittelille mindretallet som er Kari. Andre grunner beveger seg helt fra økonomiske til de etiske verdiene hvor vi har tillagt mennesker egenverdi og selvbestemmelsesrett, og at vi ønsker likeverd i et rettferdig samfunn. Det strekker seg innmari lenger enn Kari. Prisen å betale for personlig frihet er mikroskopisk kontra prisen for overformynderi. Det er derfor jeg mener at å stoppe Kari fra å få barn er korttenkt. Verktøyene vi har for å stoppe henne er innmari skumle, det er en "slippery slope" om du vil, og det vil medføre at vi endrer vårt grunnleggende menneskesyn Det beste vi kan gjøre for at folk skal ta gode valg er (som med så mangt annet) informasjonsarbeid. I dette tilfellet grundig seksualundervising, gratis prevensjon (så må "vi andre" tåle å betale for den) og åpen kommunikasjon om hva det innebærer å få barn i Norge i 2017. Det gir oss muligheten til å ta så velbegrunnede valg som vi kan når det kommer til vår egen reproduksjon. Men vi må få stå fritt til å ta den endelige beslutningen selv, fordi det er en grunnleggende menneskerett å ha råderett over egen kropp. Når barna først er født så skal vi gjøre det som står i vår makt for å hjelpe Kari til å være en god mor, samt sørge for at Kari, Karis barn og hele resten av Norges befolkning har et godt nettverk å støtte seg til om ting ikke går slik man hadde håpet. Selv om det koster penger og selv om et mindretall kan finne på å utnytte seg av det, for det finnes heldigvis mange andre verdier utover de økonomiske som er verdt å vareta. Jeg anser dette til å være i alles beste interesse. Og alt dette skal være helt likt for de som går på NAV eller er direktør i bank, om man er funksjonsfrisk eller sitter i rullestol, om man liker å møte venner på fest eller løpe alene i skogen. 

Nå er det jeg som går tom for tid, jeg vet ikke om jeg får fulgt opp denne tråden. Håper noen andre kan overta om den utvikler seg videre. 

[Mari]

1 hour ago, Kangerlussuaq said:

Det er paradokset som vi aldri vil få svar på.

Personlig orker jeg ikke involvere meg så i "HVEM" burde få barn, ifht inntekt og helse osv, da jeg har valgt min hjertesak i verden: dyrevern. Så akkurat ifht barnevern er det nok av flotte mennesker som engasjerer seg og interesserer seg.
Men i forhold til nettopp dyrevern/miljøvern så har vi jo et interessant aspekt i det at det er for mye mennesker på jorda og vi burde egentlig ikke hatt flere mennesker her overhodet. Og da kommer vi tilbake til det Line nettopp spurte: hvem skal da bestemme hvem som skal få barn/ikke få barn? Det er en regel vi aldri kommer til å få, og derfor kommer jorda til å bli overbefolka og ****** til slutt. Det vil sikkert finnes en superSV'er som sitter med kumbayah-låt og tror at alt blir bra om vi bare er glade i hverandre helt til siste slutt, men alle disse menneskene skal jo tross alt leve på noe mer enn bare nestekjærlighet og luft. Ja, forsåvidt vil det vel knappest være noe luft igjen når det er 15 milliarder mennesker på jorda... Eller vann. Eller mat.

Så jeg tenker litt sånn: alle andre gir seg f*** i forhold til konsekvensene, så da orker ikke jeg heller gi meg f***. Det kommer til å gå riktig så til hælvetta med planeten, så om alle andre skal kose seg til siste dag, skal jeg også.

Jeg håper dette blir mottatt som det det er ment. Du bryr deg sånn om dyrene, men noen ganger virker det som du ikke mener at mennesker er dyr. For mange er det er sterkt biologisk behov å få barn, så sterkt at det er alt de klarer å tenke på, og det er livsødeleggende å ikke få behovet dekket. Det er helt ok å ønske seg barn, Kanger. Det er ikke noe uetisk i å få barn heller. Du trenger ikke pakke det inn i noe som blir mer trassig enn noe annet. Noen ganger er det lov til å ta valg basert på det som er best for deg som individ, alt trenger ikke være rasjonelt eller "riktig". Da vil du stå i fare for å stenge ut en veldig viktig del av deg selv, og selv om vi har et ansvar ovenfor menneskeheten og kloden, så har vi også et ansvar for vårt eget liv og vår egen lykke. Det er nok å ha lyst på barn. Du har lov til å få barn.

[xxx12345]

 

[Tommy]

2 timer siden, 2ne skrev:

hehe.. Men likheten er at dere ikke syns at et liv som mitt er verdt å leve, er det ikke? Det er jo derfor man ikke burde føde barn som kan risikere å leve et liv som jeg gjør? 

Jeg er virkelig glad du har det bra 2ne, og at du har et positivistisk livssyn etter alt det du har vært gjennom. Jeg vet ikke om jeg er en av de du kaller "dere", men siden jeg tilhører siden som ikke mener muligheten for barn bør være en rett kan jeg svare.

Ikke under noen omstendighet har jeg vurdert en annens liv som verdt å leve eller ikke. For meg er det logisk at det å ikke lide er bedre enn å ha lykke, og når det er omstendigheter som gjør sannsynligheten for lidelse stor, mener jeg det er bedre å ikke skape det livet. Her kan jeg bare snakke for meg selv, og det er noe TMI, men jeg kan ikke huske den dagen jeg ikke det siste jeg ønsket før jeg la meg var å aldri våkne igjen. Vi snakker fra veldig tidlig alder, typ 4 - 5 år gammel, fordi jeg vokste opp i et smertehelvete. Medfødte sykdommer, fysisk og psykisk misbruk. Riktignok var ikke omstendighetene slik da unnfangelsen fant sted, men noe som utviklet seg. Dermed kan jeg ikke belaste noen for mitt liv. Men jeg er rimelig forbannet på at man valgte å sette nye liv til verden når partene visste hva som skjedde med meg. Få barn med noen som slår en 3-åring. Bra opplegg. Blir sikkert en fin oppvekst. (Disclaimer, dette er ikke mine biologiske foreldre).

Så når man hevder at å få barn er en privatsak og tildels opp til enhver å vurdere blir jeg ganske forbannet. For meg blir det som å legitimere sadisme. Man kan snakke om et sivilsamfunn og et samfunn som støtter, men i min erfaring gjør det ikke det. Når man har det ****** hjemme blir man rar, og rare mennesker blir satt utenfor. De som er utenfor blir betraktet som mindre verdt. De som føler seg mindre verdt får det jævligere. Et rart barn uten selvtillit har mindre troverdighet enn en leder i helsevesenet (min faktiske erfaring) etc etc etc. Min erfaring er at de som snakker om "et godt samfunn" er de som aldri har vært utenfor. Men nok om det. Påstanden min handler ikke om deg eller mennesker som har det bra, men potensialet for å skape et barn som vil lide. Det gir meg, og kanskje jeg er alene om det, mye mer mening å ikke føde et barn som kan lide enn å føde et barn som har det bra. Nettopp fordi fjerning av lidelse er en mer moralsk ting å gjøre, enn å skape lykke.

2 timer siden, Line skrev:

Hvem skal da sitte og fastsette kriteriene for hvem som skal få lov til å lage barn? 

Det er jo et stort problem, for å sette juridiske kriterier vil man ikke kunne se konteksten. Jeg mener dog at det bør ligge visse kriterier til grunne for hver enkelt å vurdere før de velger å aktivt prøve å få barn. Eksempelvis om det foreligger genetiske sykdommer som vil forringe et liv i den grad det er snakk om smerter og/eller tidlig død. Samtidig mener jeg at man ikke bør skape et liv i en familiesituasjon preget av vold, psykisk mishandling som eksempelvis incest og konstante dødstrusler. Ei heller i situasjoner hvor en av foreldrene har alvorlig avhengighet eller en alvorlig psykisk lidelse som narsissistiske personlighetsforstyrrelser, bipolar, borderline etc.

Til syvende og sist er det de voksne selv som må ta en avgjørelse, men jeg syns det er svært betenkelig at vi anerkjenner og kjemper for hver enkelts rett til å få barn, uten å i det hele tatt problematisere kontekster hvor et liv vil ha stor sannsynlighet til å lide.

 

[SandyEyeCandy]

Nei, selvsagt er det ikke en menneskerett å få egne barn, men på vår kant av verden er det å få lov til å få barn institusjonalisert, sånn at folk kan adoptere barn, de kan få barn fra surrogatmødre i land langt unna, de kan få prøverørsbehandling, de kan få sæddonasjon og snart vil også eggdonasjon være tilgjengelig. Og da er det kanskje lettere å føle seg berettiga til det å bli forelder, enda det strengt tatt er det standpunktet som burde blitt satt spørsmålstegn ved, heller enn valget om å ikke få barn?

På andre kanter av verden er det dessverre ikke en menneskerett å velge bort det å få barn, som i mine øyne er vesentlig verre enn at vestlige mennesker må ha unger, koste hva det koste vil. Det å ikke sjøl ha rett til sine reproduktive evner er helt grusomt.

Personlig er det for meg ingenting attrativt ved det å få barn, og jeg synes det er fascinerende at noen har en så sterk lengsel etter unger at de lar forhold og økonomi skrante i forsøket på å få egne. Men det får være opp til dem, på samme måte som jeg tar av meg hatten for alle dem som orker å åpne hjertet og hjemmene sine for fosterbarn eller adopterer unger med mye bagasje.

Jeg trur også bestemt at det er bedre for et barn å vokse opp hos noen som kan forsørge dem og ta vare på dem, enn det motsatte, uten at det trenger å bety at alle husholdninger bør ha en brutto årsinntekt på 1000000. 

Jeg har heller ikke noe tru på eugenikk fra et empatisk standpunkt, det fine med menneskerasen er jo mangfoldet, mens det selvsagt vil bli sånn etterhvert at det ikke vil være plass til eller bruk for mennesker med funksjonshemminger eller for mange negative standardavvik på IQ-skalaen. Men på et tidspunkt må folk slutte å gro nye babyer bare fordi de så gjerne vil ha egne barn, ellers blir det ikke plass igjen til noen av oss.  

 

[Indra]

Absolutt et ganske interessant tema, selv om jeg er frivillig barnløs, og forlengst har tatt tatt avgjørelsen om å ikke få barn. Jeg er litt usikker på hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde ønsket meg barn, men det hadde vist seg at man trengte en eller annen form for kunstig befruktning, eller at jeg var enslig og ville ha barn. Synes at eggdonasjon burde vært lov i Norge, og jeg håper at en dag kommer man dit at surrogati er lov også, under kontrollerte rammer. Virker ganske lurt å velge åpen donor hvertfall, sånn at barnet har mulighet for å ta kontakt med sin far hvis de ønsker det.

Angående adopsjon og fosterbarn, så skjønner jeg godt at mange ikke vil det, eller at det for mange kanskje blir for tungvint og sette i gang med noe slikt, som gjerne pleier å være ganske langdryge prosesser. Som tidligere nevnt i tråden, når man har fosterbarn så har man jo blant annet denne risikoen om at en dag bor kanskje ikke barnet i fosterhjem mer, men skal bo hos sine biologiske foreldre igjen. Eller kanskje er fosterbarnet veldig mye mer krevende enn hva man så for seg, og at det kan kanskje må finnes et nytt fosterhjem til barnet, eller institusjonsplass.

Mtp på adopsjon, så er det ikke bare bare å få adoptert barn til Norge mer, og det er ikke lettere for enslige. Antall barn som er klare for adopsjon har vel gått en del ned de siste årene, og ikke alle land vil sende adoptivbarn til Norge, hvor man nå tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn. Mener å ha lest et eller annet om at det visstnok er noe lettere å få adoptere hvis man er villig til å foreldre med et barn med handicap, funksjonshemning o.s.v. Dette er nok helt klart ikke noe som passer for alle, og man skal selvsagt ha kapasitet til å oppdra slike barn og følge de opp. For ikke og snakke om hvor utrolig kronglete diverse hjelpeapparater og systemer i det offentlig kan være å forholde seg til, noe som jeg tror kan slite ut mange. I tillegg er det jo gjerne en lang prosess med å få barna integrert i et annet samfunn og land, og mange adoptivbarn kan dessuten ha en god del traumer fra oppveksten sin. Så jeg for min del ville ikke adoptert hvertfall.

Legger til slutt ved noen linker, fra bloggen til en enslig, heterofil dame, som har valgt eggdonasjon og sæddonasjon, og som også har vært en hel del i media med dette: 

http://www.onskemamma.no/2014/08/03/det-bisarre-valget/

http://www.onskemamma.no/2014/03/27/kan-de-ikke-bare-adoptere/

Ellers hadde jo Aftenposten en artikkelserie om dette nå sist vinter, men jeg tror kanskje de er betalingartikler, så det er vel kanskje ikke så mye vits i og linke til de her.

[Mari]

3 minutes ago, Tommy said:

 

Til syvende og sist er det de voksne selv som må ta en avgjørelse, men jeg syns det er svært betenkelig at vi anerkjenner og kjemper for hver enkelts rett til å få barn, uten å i det hele tatt problematisere kontekster hvor et liv vil ha stor sannsynlighet til å lide.

 

Det har overhode ikke være min intensjon å formidle dette, så om jeg har blitt oppfattet slik så beklager jeg det. Ja, det kommer absolutt barn til verden i hjem de ikke skulle blitt født inn i, helt utvilsomt. Det er mange barn som lever under problematiske forhold og som ikke får den hjelpen de trenger. Det er uendelig trist, og kanskje det såreste jeg tenke meg. Det jeg har forsøkt å poengtere er nettopp det du skriver først, at det til syvende og sist er den voksne som må ta avgjørelsen. Det er liksom ikke noe annet alternativ. 

[Guest 2ne]

2 minutes ago, Tommy said:

Jeg er virkelig glad du har det bra 2ne, og at du har et positivistisk livssyn etter alt det du har vært gjennom.

Takk, det er noe jeg har jobbet for i mange år, så jeg fortjener det. 

2 minutes ago, Tommy said:

Jeg vet ikke om jeg er en av de du kaller "dere", men siden jeg tilhører siden som ikke mener muligheten for barn bør være en rett kan jeg svare.

Jeg har strengt tatt ikke sagt at det er en rett å få barn, jeg bare påpeker at funksjonshemmede kan ha en livskvalitet som ikke står noe tilbake for funksjonsfriske, at lite penger ikke nødvendigvis er det samme som dårlige foreldre, at lav sosial status ikke nødvendigvis betyr at man er ulykkelig. 

2 minutes ago, Tommy said:

Ikke under noen omstendighet har jeg vurdert en annens liv som verdt å leve eller ikke. For meg er det logisk at det å ikke lide er bedre enn å ha lykke, og når det er omstendigheter som gjør sannsynligheten for lidelse stor, mener jeg det er bedre å ikke skape det livet. Her kan jeg bare snakke for meg selv, og det er noe TMI, men jeg kan ikke huske den dagen jeg ikke det siste jeg ønsket før jeg la meg var å aldri våkne igjen. Vi snakker fra veldig tidlig alder, typ 4 - 5 år gammel, fordi jeg vokste opp i et smertehelvete. Medfødte sykdommer, fysisk og psykisk misbruk. Riktignok var ikke omstendighetene slik da unnfangelsen fant sted, men noe som utviklet seg. Dermed kan jeg ikke belaste noen for mitt liv. Men jeg er rimelig forbannet på at man valgte å sette nye liv til verden når partene visste hva som skjedde med meg. Få barn med noen som slår en 3-åring. Bra opplegg. Blir sikkert en fin oppvekst. (Disclaimer, dette er ikke mine biologiske foreldre).

Det er leit at du har vokst opp sånn. Jeg veit ikke hva mer jeg kan si, antageligvis ingenting som vil få deg til å føle deg bedre, så jeg bare gir deg en virtuell klem  

2 minutes ago, Tommy said:

Så når man hevder at å få barn er en privatsak og tildels opp til enhver å vurdere blir jeg ganske forbannet. For meg blir det som å legitimere sadisme. Man kan snakke om et sivilsamfunn og et samfunn som støtter, men i min erfaring gjør det ikke det. Når man har det ****** hjemme blir man rar, og rare mennesker blir satt utenfor. De som er utenfor blir betraktet som mindre verdt. De som føler seg mindre verdt får det jævligere. Et rart barn uten selvtillit har mindre troverdighet enn en leder i helsevesenet (min faktiske erfaring) etc etc etc. Min erfaring er at de som snakker om "et godt samfunn" er de som aldri har vært utenfor. Men nok om det. Påstanden min handler ikke om deg eller mennesker som har det bra, men potensialet for å skape et barn som vil lide. Det gir meg, og kanskje jeg er alene om det, mye mer mening å ikke føde et barn som kan lide enn å føde et barn som har det bra. Nettopp fordi fjerning av lidelse er en mer moralsk ting å gjøre, enn å skape lykke.

Problemet, Tommy, er å sette grensene. QUESTs eksempel med Kari og hennes 5 unger med 5 forskjellige menn, der ingen av de er hva samfunnet vil kalle vellykket, hva eksakt mener vi at vi burde gjøre med det? Tvangssterilisere Karis barn? 

2 minutes ago, Tommy said:

Det er jo et stort problem, for å sette juridiske kriterier vil man ikke kunne se konteksten. Jeg mener dog at det bør ligge visse kriterier til grunne for hver enkelt å vurdere før de velger å aktivt prøve å få barn. Eksempelvis om det foreligger genetiske sykdommer som vil forringe et liv i den grad det er snakk om smerter og/eller tidlig død. Samtidig mener jeg at man ikke bør skape et liv i en familiesituasjon preget av vold, psykisk mishandling som eksempelvis incest og konstante dødstrusler. Ei heller i situasjoner hvor en av foreldrene har alvorlig avhengighet eller en alvorlig psykisk lidelse som narsissistiske personlighetsforstyrrelser, bipolar, borderline etc.

De aller fleste som veit de har en genetisk sykdom som vil forringe et liv i den grad at det er snakk om smerter og/eller tidlig død, vil velge bort å få barn. Legg merke til "de fleste" og "veit". Det er derfor vi driver med fosterdiagnostikk, f.eks. I en situasjon med incest og konstante dødstrusler, er jo problemet den som utfører incesten og de konstante dødstruslene - det er i seg ulovlig, og hadde de blitt tatt, ville de vært fengslet og kunne ikke utført incest og konstante dødstrusler. 

2 minutes ago, Tommy said:

Til syvende og sist er det de voksne selv som må ta en avgjørelse, men jeg syns det er svært betenkelig at vi anerkjenner og kjemper for hver enkelts rett til å få barn, uten å i det hele tatt problematisere kontekster hvor et liv vil ha stor sannsynlighet til å lide.

Det er jo nettopp det første du skriver som er poenget. Det er til syvende og sist den voksne som selv må ta en avgjørelse. Jeg syns det er betenkelig at det blir diskutert at vi må ha kriterier, som at det er samfunnets oppgave å avgjøre om Kari og hennes avkom bør fortsette å formere seg. 

[Gjest]

1 hour ago, Mari said:

Jeg håper dette blir mottatt som det det er ment. Du bryr deg sånn om dyrene, men noen ganger virker det som du ikke mener at mennesker er dyr. For mange er det er sterkt biologisk behov å få barn, så sterkt at det er alt de klarer å tenke på, og det er livsødeleggende å ikke få behovet dekket. Det er helt ok å ønske seg barn, Kanger. Det er ikke noe uetisk i å få barn heller. Du trenger ikke pakke det inn i noe som blir mer trassig enn noe annet. Noen ganger er det lov til å ta valg basert på det som er best for deg som individ, alt trenger ikke være rasjonelt eller "riktig". Da vil du stå i fare for å stenge ut en veldig viktig del av deg selv, og selv om vi har et ansvar ovenfor menneskeheten og kloden, så har vi også et ansvar for vårt eget liv og vår egen lykke. Det er nok å ha lyst på barn. Du har lov til å få barn.

Hadde resten av verden sett på mennesker som dyr, så hadde mange problemer vært løst. I stedet er dyr objekter som man kan tjene penger på gjennom utnyttelse i større eller mindre graverende grad. Derfor bruker jeg denne ordlyden. Men dessverre er det ikke sånn, og det finnes de som mener at mennesker er alt på jorda og vi må redde alle barna. "Dyr er bare bagateller, mennesker er det som er verdt å redde". Og det i seg selv er jo et fantastisk engasjement  -- men om alle gjorde det så hadde vi ikke hatt levegrunnlag igjen på jorda.

Det er uetisk av oss alle (irrelevant av helse, økonomi og bakgrunn) å få barn, i forhold til at hvert eneste barn øker graden av hvor fucked jorda er. Det er det rasjonelle, det riktige, det uselviske. Selvsagt har du rett i alt det du skriver om individuell lykke osv, men jeg finner min "grunn" til å få barn (den dagen det blir) i at vi aldri får stoppet den enorme barneproduksjonen (og ellers alt annet som føkker opp verden) globalt. Så hvorfor skal jeg sitte her og tro jeg endrer verden med å ikke få barn? Det blir for dumt. Hadde det vært håp hadde jeg sett mer mening i det, men det er ikke håp. Vi er på en "one way lane" uten snumuligheter, rett til kollaps. Så jeg forsøker heller å gjøre livene til mine med-individer på jorda litt bedre (derav dyrevern), når man tross alt er i live.

[tillien]

Huff, denne tråden sporet av ut i noe ganske mørkt og stygt. Og når de som flørter med dette fryktelige tankegodset om et uttalt sorteringssamfunn ikke har noe annet argument enn at de ikke er "politisk korrekte" (et helt meningsløst begrep slik det har blitt - en fullmakt til å mene nærmest hva som helst uten å ta ansvar for det bare i kraft av at man mener det motsatte av det venstresiden, the establishment eller gud vet hva) og hinter om hitling ... vel, nå er det slik at av og til er hitling en valid måte å argumentere på - feks når man flørter med ideer som det stort sett bare er en gjeng med brunskjorter mellom sånn cirka 1930-1945 som har satt ut i livet. Jeg skal la det meste av dette ligge - men det er klart at med to døve besteforeldre på farssiden, en pedofil narkoman nazist av en bestefar på andre siden, en far med tourettes som ikke har hatt en sykedag i hele sitt liv og en ufør mor med langt over 130 i IQ og med alvorlig psykisk sykdom - så er det enormt mye jeg kunne sagt. Og da her jeg ikke begynt med meg selv  Men dette får være nok. Hvor jeg står og hvorfor bør vel være tydelig. Og som en tilleggskommentar: Ser man på menneskeheten som helhet og et perspektiv langt utenfor vår tid, så er det umulig å vite hvilke gener og egenskaper som vil være nyttige. Og det er umulig å vite om det mennesket som beveger verden videre, eller bare har en voldsom positiv påvirkning på mange i sin omgangskrets, er født i en legefamilie fra Bærum eller en helt annen plass.

Den biten av diskusjonen som dekker hvor langt samfunnet skal strekke seg for å oppfylle folks ønske om å få barn, synes jeg egentlig er mer interessant. Kort oppsummert så har jeg gjort meg noen tanker om at i en verden som heller sliter med overbefolkning enn med det motsatte og hvor ressurser til helse er begrenset, så er det muligens ikke der pengene bør brukes. Uten at jeg vet hvor mye penger som brukes på akkurat det - noe som kan gjøre det hele ubetydelig. Så det blir på prisipielt grunnlag. Og når man først begynner å hjelpe folk med å få barn - hvor går grensen? Hva er, prinsipielt, forskjellen mellom donorsæd og donoregg (jeg ser ingen)? Hvorfor skal en enslig kvinne relativt enkelt få hjelp til å bli mor, mens en enslig mann ikke har noen rettigheter (jada, innser det innebærer surrogati, men feks hvis en samtykkende slektning stiller opp ... hvorfor ikke?). Så heller enn å åpne hele det vepsebolet der, med påfølgende kostnader, så synes jeg det hadde vært greit om vi hadde fått et samfunn der det å være barnløs ikke var et tabu og hvor det å få barn, helst minst tre, ikke var det ultimate statussymbolet eller den eneste måten å få et fullendt liv på. Satt "noe" på spissen, selvsagt. Men jeg innser at man i såfall jobber mot sterke instinkter, så det er ikke nødvendigvis enkelt. Det vil imidlertid ikke vært demførste instinktene til å bli kulturelt moderert.

[Raksha]

Sånn eeegentlig burde man sterilisere alle mennesker og dyrke frem genetisk friske og perfekte barn i labratorier og kun dele ut til de med beviselig best omsorgsevne etter nøye kalkulerte vurderinger. Sånn at man var sikker, da slipper man forhåpentligvis både psykisk og fysisk utviklingsforstyrrelser, omsorgssvikt, mishandling osv. I en "ideell skrekkverden". 

Men jeg tror at så lenge man kan gi barnet trygghet, ubetinget kjærlighet og omsorg, så kommer man langt. Det er mange som har hatt en, for å si det pent, mindre ideell oppvekst som har uendelig mye å tilby egne barn, som har mye å bidra med både for samfunnet og egne eller andres barn. Det er mange uføre som har masse å gi videre til egne og andres barn, som har mye å gi videre selv om de ikke kan jobbe. Arbeidsevnene definerer ikke en persons verdi, heldigvis. Og heller ikke en persons omsorgsevne. Hvertfall ikke i mine øyne. 

You're damnd if you do, you're damned if you don't. Vi ser jo det nå - vi har ett barn, og hun er nå så stor at vi merker "presset" på et barn til. Nå hinter ikke folk lenger - folk spør rett ut. For nå begynner vi å bli "slemme" som ikke gir henne søsken. At det er et veldig personlig spørsmål som strengt tatt er kun vårt valg, det bryr ikke folk seg om   

Kan tenke meg at presset på frivilig barnløse må være ekstremt, og de dømmende stemmene på folk som har "for mange" barn i forhold til den "aksepterte" normen er rungende. Grøss. 

Nå sporet jeg muligens noe av her 

[Wilhelmina]

Akkurat nå, Raksha skrev:

Kan tenke meg at presset på frivilig barnløse må være ekstremt

Jeg tror det var verre for tidligere generasjoner, da var det i hvert fall opplest og vedtatt at den eneste måten å bli et fullstendig og vellykket menneske på var å gifte seg og få barn. Nå i individualismens tidsalder er det kanskje litt mer sånn "anything goes". Personlig har jeg vært veldig tydelig på at barn er det absolutt siste i verden jeg vil ha, og da holder folk stort sett kjeft om den saken. Heldigvis. 

[Raksha]

Just now, Wilhelmina said:

Jeg tror det var verre for tidligere generasjoner, da var det i hvert fall opplest og vedtatt at den eneste måten å bli et fullstendig og vellykket menneske på var å gifte seg og få barn. Nå i individualismens tidsalder er det kanskje litt mer sånn "anything goes". Personlig har jeg vært veldig tydelig på at barn er det absolutt siste i verden jeg vil ha, og da holder folk stort sett kjeft om den saken. Heldigvis. 

Godt å høre! 

[WelshenNemi]

Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Jeg tror det var verre for tidligere generasjoner, da var det i hvert fall opplest og vedtatt at den eneste måten å bli et fullstendig og vellykket menneske på var å gifte seg og få barn. Nå i individualismens tidsalder er det kanskje litt mer sånn "anything goes". Personlig har jeg vært veldig tydelig på at barn er det absolutt siste i verden jeg vil ha, og da holder folk stort sett kjeft om den saken. Heldigvis. 

Mens i min familie er du nermest ond hvis du ikke vil ha barn.. 

[Wilhelmina]

Akkurat nå, WelshenNemi skrev:

Mens i min familie er du nermest ond hvis du ikke vil ha barn.. 

Uff, det er jo ikke greit 

[Guest Kåre Lise]

3 minutter siden, Raksha skrev:

Sånn eeegentlig burde man sterilisere alle mennesker og dyrke frem genetisk friske og perfekte barn i labratorier og kun dele ut til de med beviselig best omsorgsevne etter nøye kalkulerte vurderinger. Sånn at man var sikker, da slipper man forhåpentligvis både psykisk og fysisk utviklingsforstyrrelser, omsorgssvikt, mishandling osv. I en "ideell skrekkverden". 

Jepp, absolutt.  Er vel ikke kanskje ikke helt tilfeldig at man ser sånne scenarier oftere i sci-fi. La oss nå bare anta at vi kan kolonisere oss på Mars. Hvem skal få den muligheten, vil jo være ganske dumt og sende noen skabbete forfylla kreftsyke (les, gjennomsnittlige) jordboere dit. 

Sitat

Men jeg tror at så lenge man kan gi barnet trygghet, ubetinget kjærlighet og omsorg, så kommer man langt. Det er mange som har hatt en, for å si det pent, mindre ideell oppvekst som har uendelig mye å tilby egne barn, som har mye å bidra med både for samfunnet og egne eller andres barn. Det er mange uføre som har masse å gi videre til egne og andres barn, som har mye å gi videre selv om de ikke kan jobbe. Arbeidsevnene definerer ikke en persons verdi, heldigvis. Og heller ikke en persons omsorgsevne. Hvertfall ikke i mine øyne. 

Problemet med disse "bare man gir barnet kjærlighet" eventyrene er at foreldre ubevisst tar med seg dritten fra sin egen mindre ideelle oppvekst videre til neste generasjon. Dette er det nok av eksempler på til at jeg velger å tro de er mer regelen eller unntaket. Og det hjelper nøyaktig ingenting å bare fjerne problemet. Tar du f.eks en oppvekst med Alkohol/rus så hjelper det fint lite å klappe seg selv på skulderen og være fornøyd med å ikke gjøre som foreldene. Det er den dysfunksjonelse opplevelsen av alt som hører med rundt det og vokse opp i sånne hjem som fester seg og vises i atferd og følelser for å nevne noe. 

Får bare tro at mennesket bare fortsetter like selvutslettende som de gjør så går dette av seg selv.

 

 

 

[Raksha]

8 minutes ago, Kåre Lise said:

Jepp, absolutt.  Er vel ikke kanskje ikke helt tilfeldig at man ser sånne scenarier oftere i sci-fi. La oss nå bare anta at vi kan kolonisere oss på Mars. Hvem skal få den muligheten, vil jo være ganske dumt og sende noen skabbete forfylla kreftsyke (les, gjennomsnittlige) jordboere dit. 

Problemet med disse "bare man gir barnet kjærlighet" eventyrene er at foreldre ubevisst tar med seg dritten fra sin egen mindre ideelle oppvekst videre til neste generasjon. Dette er det nok av eksempler på til at jeg velger å tro de er mer regelen eller unntaket. Og det hjelper nøyaktig ingenting å bare fjerne problemet. Tar du f.eks en oppvekst med Alkohol/rus så hjelper det fint lite å klappe seg selv på skulderen og være fornøyd med å ikke gjøre som foreldene. Det er den dysfunksjonelse opplevelsen av alt som hører med rundt det og vokse opp i sånne hjem som fester seg og vises i atferd og følelser for å nevne noe. 

Får bare tro at mennesket bare fortsetter like selvutslettende som de gjør så går dette av seg selv.

 

 

 

De skabbete forfylla kreftsyke (gjennomsnittlige) jordboer har neppe interesse av å kolonisere mars, så tror ikke helt det problemet er så aktuelt  Tipper det er for de spesielt interesserte. Og de spesielt interesserte er ikke skånet for hverken kreft eller andre uhumskheter de heller, gitt. Så kanskje der skulle man sendt genemanipulerte mennesker? (elsker sci-fi serier med slike temaer forøvrig )

 

Og det der var da svært så negativt. Vet ikke hvilke eksempler du tenker på, men det er absolutt mulig å snu både tankemønstre og handlingsmønstre, ja det krever litt jobbing, men det er absolutt mulig å snu. Men man må vite at det er et problem, og være villig til å jobbe med det. For selvsagt preger en slik oppvekst følelser og atferd. Det ville vært merkelig om det ikke gjorde det. Men det betyr ikke at barn av slike hjem ikke kan vokse opp til å bli fantastiske, eller helt normale (for det holder faktisk det) foreldre. Med stor og god omsorgsevne.  

[Guest Kåre Lise]

8 timer siden, Line skrev:

Hvem skal da sitte og fastsette kriteriene for hvem som skal få lov til å lage barn? 

Vi har allerede folk som sitter og fastsetter kriterier for alt mulig annet så veldig vanskelig kan det ikke være.

Kina f.eks er en veldig bra begynnelse og ingen trenger bestemme hvem men antall. Vi burde gjøre som Kina maks 2 barn er en bra begynnelse.

[Guest Kåre Lise]

Akkurat nå, Raksha skrev:

De skabbete forfylla kreftsyke (gjennomsnittlige jordboer) har neppe interesse av å kolonisere mars, så tror ikke helt det problemet er så aktuelt  Tipper det er for de spesielt interesserte. Og de spesielt interesserte er ikke skånet for hverken kreft eller andre uhumskheter de heller, gitt. Så kanskje der skulle man sendt genemanipulerte mennesker? (elsker sci-fi serier med slike temaer forøvrig )

Helle greia med Mars er jo at vi kommer til å måtte kolonisere sånn vi holder på, ref. @Kangerlussuaq. Akkurat nå er det sånn at det bare er de som har interesse, men for fremtiden så kan det bli de som vil overleve og videreføre genene. 

Sitat

Og det der var da svært så negativt. Vet ikke hvilke eksempler du tenker på, men det er absolutt mulig å snu både tankemønstre og handlingsmønstre, ja det krever litt jobbing, men det er absolutt mulig å snu. Men man må vite at det er et problem, og være villig til å jobbe med det. For selvsagt preger en slik oppvekst følekser og atferd. Det ville vært merkelig om det ikke gjorde det. Men det betyr ikke at barn av slike hjem ikke kan vokse opp til å bli fantastiske foreldre. Med stor og god omsorgsevne.  

Ja og der hjalp du meg bra med å beskrive dette bedre, de færreste ser seg selv i speiler og er villig til å gjøre den jobben med å endre disse tanke, handling og atferdsmønstre. 

 

Red. Istedet for å gjøre den endringen får man masse barn med ymse atferdsvansker, pent pakket inn i ADHD for å frikjenne foreldreansvaret. 

[Lene_S]

10 timer siden, QUEST skrev:

Helt enig. Det bør så langt som overhodet mulig være en rettighet  å vise hvem ens biologiske opphav er. Så anonym sædgiver burde ikke være tillatt! Så et lesbisk par som ble spurt om ikke barnet deres ( kom til ved sædonasjon) ville spørre hvem pappa var, etterhvert og det samme med omgivelsene( andre barn) ? Nei, var svaret for deres barn hadde nemlig ikke noen pappa! Det hadde to mødre!  Ja..akkurat..

Til opplysning, så MÅ man velge åpen sæddonor for at den som ikke bærer barnet skal bli godkjent som medmor, altså som juridisk forelder til barnet. Bortsett fra det, så skal det mer til å være pappa enn å runke i en kopp, under fullt navn eller ei. Foreldre, mammaer og pappaer, er de som oppdrar barnet, som sørger for alle behov, som er glad i og støtter barnet, og alt det andre et barn innebærer. Biologi har lite med saken å gjøre, det er den minste biten i ens oppvekst. Så jo, barnet har to mødre, og ingen pappa, kun en biologisk far.

Angående anonym donor, så er jeg veldig delt. På den ene siden så mener jeg at alle har en rett til å vite hvor de kommer fra. På den andre siden, åpen donor betyr ikke automatisk at far vil ha noe som helst med barnet å gjøre, og det kan ingen tvinge han til, heller. Min far var i praksis sæddonor, for han ville aldri ha noe med meg å gjøre. Det er ikke noe gøy å bli avvist på den måten når man er barn, og ikke kan forstå. Kanskje er det bedre å bare vokse opp med at hvem far er er et spørsmål man aldri får svar på? I hvert fall for en del. For andre vil et navn være avgjørende. Klin umulig å si hva som er best for alle, og problemet er at man ikke vet før lenge etterpå hva som hadde vært det riktige for akkurat det barnet. 

20 timer siden, QUEST skrev:

Hvor setter du grensen for hva som gjøres for å oppnå ønsket om egne barn? Prøverørsbefruktning , kunstig befruktning ( enten fordi det er umulig å oppnå naturlig befruktning, pga feil fra mor eller fars side eller fordi man ikke ønsker befruktning på den naturlige måten( lesbiske eller single kvinner) Ved kunstig befrultning, er det ok at far er anonym eller har alle rett til å vite sitt opphav? 

Hva mener du om surrogati? Er det etisk forsvarlig? 

Mange spørsmål her men kjør debatt  

Nå er det vel sånn at jo mer man må jobbe for å få barn, jo mer ønsket er barnet. Og dermed, i hvert fall i teorien, behandlet godt. Ingen bruker vel tusenvis av kroner på kunstig befruktning for å få et barn å denge løs på, misbruke eller ignorere. Vel, kanskje noen gjør det siste, altså ignorere, da barn er statussymbol i de høyere klassene, men uansett kanselleres argumentene om dårlig sosioøkonomisk status du kom med.

Surrogati burde rett og slett bli lovlig av hensyn til rettferdighet. F.eks. så har ikke homser de samme mulighetene som oss jenter, og det blir bare for dumt at de skal utelukkes, straffes, for å ha feil utstyr fra naturens side. Fordi de må gjennom så veldig mye for å få barn, er de aller, aller fleste dedikerte foreldre som gir ungene sine en fantastisk oppvekst. 
Sånn det er nå, er det kun de med veldig god råd som har muligheten til å bruke surrogat. Det koster hundretusener av kroner å betale for en livmor i utlandet. Jeg synes det burde være likere muligheter for begge kjønn. Adopsjon er bortimot umulig, fordi de fleste land Norge adopterer fra nekter å godkjenne adopsjon fra likekjønnspar. Til og med i opplyste Norge sitter det mange som fortsatt mener at alternativet, altså at ungene blir sittende fem per seng, gjerne i egen møkk, på et barnehjem, hvor de blir mishandlet og misbrukt, er bedre enn å komme til to menn som vil elske barnet til månen og tilbake. KRF mener jo fortsatt at homoadopsjon er roten til alt ondt i hele verden 

Jeg har få, om noen problemer, med assisterte måter å få barn på, med unntak av de som gjør det etter overgangsalderen, men det er ikke lov i Norge uansett. Grensen for hvem jeg synes bør få barn har ingenting med den biten å gjøre. Jeg er er mest opptatt av at barna skal ha det godt, uansett hvordan de kommer til verden. Jeg er kjappere til å fordømme de som bruker unga som statussymbol, og som knapt kjenner igjen egne unger når de ser dem en sjelden gang. Dem som overhodet ikke interesserer seg for hva ungene deres gjør, og som mener det er barnehagen og skolens jobb å oppdra deres barn. Det er gjerne ikke de lavtlønna / uføre som har et slikt syn på unga sine, det er karriererjegere. 

Jeg synes heller ikke at folk med viten og vilje skal sette et barn til verden dersom sjansen er relativt stor (tenker over 25%) for at barnet vil får alvorlige lidelser, smerter og / eller tidlig død. Jeg kan bare ikke fatter hvordan noen i det hele tatt risikerer å påføre sitt eget barn et liv, om enn kort, i smerter, eller som "grønnsak". Ingen ville jo unne noen andres barn å ha det sånn, så hvordan kan man unne det sitt eget? 

4 timer siden, 2ne skrev:

Det er jo nettopp det første du skriver som er poenget. Det er til syvende og sist den voksne som selv må ta en avgjørelse. Jeg syns det er betenkelig at det blir diskutert at vi må ha kriterier, som at det er samfunnets oppgave å avgjøre om Kari og hennes avkom bør fortsette å formere seg. 

Jeg forstår diskusjonen mer som hvilke kriterier hver og enkelt av oss burde legge på oss selv når det kommer til formering, ikke nødvendigvis hva samfunnet kan og skal legge seg opp i. Men mulig jeg tar feil.

At noen kan få seg til å si til deg at de selv ville vært død om de var deg, vel, menneskelig dumskap på sitt beste. Jeg har fått høre flere ganger at jeg burde har vært veldig deprimert, kanskje til og med suicidal. På grunn av angst, var jeg mer eller mindre isolert hjemme i 26 år, avbrutt av noen gode perioder i starten. Og jeg forstår hvorfor folk sier det til meg, for veldig mange hadde nok blitt deprimerte av slik jeg levde., og noen hadde kanskje også tatt livet av seg. Jeg klarte meg med humøret i behold fordi jeg grunnleggende er en positiv og optimistisk person uten de helt store kravene til livet. De som ville blitt deprimerte og suicidale i min situasjon, er de som har høye krav til hva livet skal bestå av, mens vi som klarer å tilpasse oss, er tilfredse med å bare ha en god dag.
Mitt største problem nå er at mange sliter med å forstå at siden jeg plutselig ble mye, mye bedre nå i våres, så føler jeg at livet er minst like skummelt. Folk tar det for gitt at returen til "normalt" er noe som bare ramler på plass, men etter 26 utenfor samfunnet, utenfor livet, så kreves det tilvenning, læring og erfaringer av situasjoner som enten er helt nye, eller glemte. Men jeg klarer det også, og er stolt av alt jeg får til. Akkurat som du skal være, 2ne. Og husk at andre folks skala for hva som er bra og dårlig, ikke er din skala. Dermed kan du trøste deg med at du i hvert fall er sterkere enn de som ville tatt livet sitt i din situasjon, for du er her fortsatt
 
@Tommy 

[Raksha]

Just now, Kåre Lise said:

Helle greia med Mars er jo at vi kommer til å måtte kolonisere sånn vi holder på, ref. @Kangerlussuaq. Akkurat nå er det sånn at det bare er de som har interesse, men for fremtiden så kan det bli de som vil overleve og videreføre genene.

Ja, men da får man starte med de spesielt interesserte - og la de starte da - så får vi la resten av oss ubrukelige røkkel dø ut

 

Just now, Kåre Lise said:

Ja og der hjalp du meg bra med å beskrive dette bedre, de færreste ser seg selv i speiler og er villig til å gjøre den jobben med å endre disse tanke, handling og atferdsmønstre.

Da er vi nok ganske enig, alt i alt. (Noe så kjedelig ) Noen klarer slikt helt av seg selv, og fikser alt uten hjelp, men veldig mange vil trenge hjelp til å se det selv, eller hvertfall hjelp til å finne veien til å endre dette. Derfor vi har barnevern, DPS, helsesøster, fastlege osv. som skal være med å fange opp de som trenger hjelpa. At det ikke er bra nok, og at folk som skal ha hjelp faktisk må være villige til å ta i mot hjelp og innse at de trenger den, det er en helt annen sak... 

[xxx12345]

6 minutes ago, Kåre Lise said:

Vi har allerede folk som sitter og fastsetter kriterier for alt mulig annet så veldig vanskelig kan det ikke være.

Kina f.eks er en veldig bra begynnelse og ingen trenger bestemme hvem men antall. Vi burde gjøre som Kina maks 2 barn er en bra begynnelse.

Tja, derom strides de lærde. Ettbarnspolitikken i Kina har jo kostet - det er gitt bøter, tvangssterilisering, tvangsabort, jentebarn ble drept og satt bort.

Ellers synes jeg ikke så mye om selektering i avl på mennesker jeg. Det får da være måte på.

[Guest 2ne]

Just now, Lene_S said:

KRF mener jo fortsatt at homoadopsjon er roten til alt ondt i hele verden 

 Samt Sylvi Listhaug, som det kristelige medmennesket hun er. 

Just now, Lene_S said:

Jeg forstår diskusjonen mer som hvilke kriterier hver og enkelt av oss burde legge på oss selv når det kommer til formering, ikke nødvendigvis hva samfunnet kan og skal legge seg opp i. Men mulig jeg tar feil.

Da skjønner jeg ikke helt poenget med eksemplene som er brukt her, fordi Kari med 5 avkom med 5 forskjellige menn, der alle avkommene er dømt til fattigdom og fordervelse - Kari ville ikke vært i den situasjonen om hun hadde tenkt litt på kriterier. 

Just now, Lene_S said:

At noen kan få seg til å si til deg at de selv ville vært død om de var deg, vel, menneskelig dumskap på sitt beste. Jeg har fått høre flere ganger at jeg burde har vært veldig deprimert, kanskje til og med suicidal. På grunn av angst, var jeg mer eller mindre isolert hjemme i 26 år, avbrutt av noen gode perioder i starten. Og jeg forstår hvorfor folk sier det til meg, for veldig mange hadde nok blitt deprimerte av slik jeg levde., og noen hadde kanskje også tatt livet av seg. Jeg klarte meg med humøret i behold fordi jeg grunnleggende er en positiv og optimistisk person uten de helt store kravene til livet. De som ville blitt deprimerte og suicidale i min situasjon, er de som har høye krav til hva livet skal bestå av, mens vi som klarer å tilpasse oss, er tilfredse med å bare ha en god dag.
Mitt største problem nå er at mange sliter med å forstå at siden jeg plutselig ble mye, mye bedre nå i våres, så føler jeg at livet er minst like skummelt. Folk tar det for gitt at returen til "normalt" er noe som bare ramler på plass, men etter 26 utenfor samfunnet, utenfor livet, så kreves det tilvenning, læring og erfaringer av situasjoner som enten er helt nye, eller glemte. Men jeg klarer det også, og er stolt av alt jeg får til. Akkurat som du skal være, 2ne. Og husk at andre folks skala for hva som er bra og dårlig, ikke er din skala. Dermed kan du trøste deg med at du i hvert fall er sterkere enn de som ville tatt livet sitt i din situasjon, for du er her fortsatt

Åh, jeg tar meg ikke nær av at andre syns jeg har dårlig livskvalitet og at de ville tatt livet av seg om de havnet i en situasjon som min. Det sier mer om de enn om meg