Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du den/de rasen(e) du har valgt?


LizbethOsnes
 Share

Recommended Posts

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fikk min første hund sent i juli i fjor. Det var MYE tenking før det ble som det ble. Alt jeg visste var at jeg skulle ha en brukshund. En som kunne være med på kortere og lengre turer i skog, fjell o

Svare først på de jeg har nå da,  og så ramse opp de jeg har hatt lengst.   Puli : Jeg ønsket hund igjen. Sambo har hatt puli i 14 år ( Han hadde da vi møttes), det er hjerterasen hans.. Og da de

Bare utifra utseende i hundebøker   På den tiden da jeg hentet Katla, første borzoien var det ikke internet og man møtte aldri borzoier i denne delen av landet . Var vel 18 år og trodde jeg hentet meg

Posted Images

Pomeranian: Fikk mitt største ønske oppfyllt da jeg var 15 år gammel og det var å få bruke konfirmasjonspengene på hund. Jeg visste dog å ikke tøye strikken for langt da min mor ikke er glad i hunder, og måtte derfor velge en liten rase. Etter timevis,dagevis, månedsvis med tråling av hundesider på internett så fant jeg en nydelig skapning jeg ble helt forelsket i. Litt "tilfeldig" fant jeg en oppdretter som hadde en 8 mnd gammel valp hun skulle selge, og dermed kom min første pommefrøken inn i livet mitt.Jeg ville gjerne stille på utstilling også, og etterhvert så jeg at denne frøkna ikke kom til å gjøre det bra i ringen - noe jeg også fikk bekreftet i ringen. Fikk så stå på venteliste for en pommefrøken til hos en annen oppdretter, som også avlet på favorittfargen min - grå/kremsobel. Etter ett år kom Twiggy inn i livet mitt.

Pomeranian er en helt fantastisk rase som kommer til å ha et veldig spesiell plass i hjertet mitt. Deres tøffe, uredde vesen kombinert med deres ekstreme kjærlighet og lojalitet for deres familie gjør meg varm om hjertet å tenke på. De hadde gått i døden for familien sin.

 

Whippet: Når jeg var rundt 5 år gammel var vi på besøk hos en kompis av min far sin mor. Hun hadde x antall mynder i huset sitt. Blandt annet Greyhound, Whippet og Italiensk mynde. Dette besøket gjorde noe med meg. Det var noe med de yndige skapningene som lå strødd i sofaene og man merket ikke at de var der, samtidig som de var helt ekstremt elegante i sine bevegelser. Siden den gang har jeg hatt en forkjærlighet for mynder. Jeg har alltid stukket bort og stått ved mynderingen på utstilling når jeg selv var ferdig å stille og bare observert og drømt. Nå skal den drømmen virkeliggjøres. 
Gleder meg også til å få litt større rase som er litt mer "bruks" og som kan slite meg ut på turer (selv om en trent pom kan også det)

 

Det skal bli kjekt å få en rase som ikke har "varselknapp" på alt som går forbi huset og som lager tannmerker i tapeten når det ringer på døren:lol: Det er største raseegenskapen til Pommen jeg ikke er gal etter. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Briardmix: Briarder var noen kule hunder tenkte jeg etter så vidt og ha lest litt om de og sett noen bilder her på sonen. :lol: Jeg ville ha en trenbar hund med futt å fart. Agility var et absolutt mål! Hun kom først til oss i krisehjem, men dro aldri videre! Fikk alt jeg ville ha, pluss litt mer :wub: Hun er høyt, lavt, elsker trening og er gjennomgående snill og omgjengelig.

Pyreneisk gjeterhund (korthårs): Ville ha en hund som var like mye "hund" som briardmixn. Som alltid ville trene å ut på tur. Vell, hun var vell mer en sofagris enn noen treningshund - trening er ikke SÅ gøy :lol:. Så de blir nok litt for rolige, søker videre etter noen som er mer lik briardmix i aktivitetsnivå og trenbarhet til neste hund. :)

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min første hund sent i juli i fjor. Det var MYE tenking før det ble som det ble. Alt jeg visste var at jeg skulle ha en brukshund. En som kunne være med på kortere og lengre turer i skog, fjell og fjæra. Er mye ute, først og fremst fisketurer. Ikke noen ekspedisjonsmann, det blir stort sett dagsturer. En og annen telttur på et døgn eller tre.

Så var det jo bare det at de fleste hunder av en viss størrelse (og det skulle jeg jo ha, for kløv måtte den bære) oppfyller disse kriteriene. Av en eller annen grunn så fant jeg i alle fall ut at jeg skulle ha en Hvit Gjeterhund. Vakre hunder som går for å være milde og snille. Allsidige. Muligens, sånn gjennomsnittlig, ikke en hund man tar til seg om man har store ambisjoner innenfor hundesport (selv om enkelte gjør det bra i feks blodspor!), men jeg hadde ingen slike ambisjoner. Ville bare ha en turkamerat og en hund jeg kunne trene med for moro skyld. Enten det var spor, lydighet ... det vi evt trivdes med.

Mild og snill ble vel etterhvert utgangspunktet for videre søk, for oppdretteren som jeg virkelig følte at jeg hadde god kjemi med sluttet plutselig å svare på spørsmålene mine... Det ble ingen Hvit Gjeter. Da fant jeg ut at jeg måtte begynne å utvide søket mitt. Jada, jeg la inn forespørsel hos flere oppdrettere på hvit gjeter, men det ville seg ikke helt. Luktet litt på Schæfer også, men ble så i villrede med tanke på all den dårlige avlen det har blitt på rasen. Schæfer er utrolig flotte hunder når de "virker", samtidig kan de bli mye og hanskes med for en førstegangseier om de ikke "virker" - det er jo en rase som tross alt har en del skadepotensial om ting går galt. Så jeg slo det fra meg.

Så plutselig fikke jeg en åpenbaring. Hadde tidlig bestemt meg for at noen retriever det skulle jeg i alle fall ikke ha. Kjedelige, vanlige hunder. Men jo mer jeg leste om dem, jo fler jeg traff, jo mer skjønte jeg at til mitt bruk ble det vanskelig å komme unna dem. Snille, menneskeglade, entusiastiske hunder. Jeg ble glad bare jeg så en av dem. Jeg prøvde å fortrenge tanken, men det gikk ikke! Det hjalp jo heller ikke at hunden faktisk skulle være med på jakt ... noe som gjorde matchen enda bedre. Jeg begynte å leke med tanken at når jeg først skulle velge en eller annen gren å trene hunden i, hvorfor ikke trene noe "nyttig"?

Jeg hadde ett ufravikelig kriterie som gjorde valgmulighetene få. Jeg ville ha en oppdretter i relativ nærhet. Sånn innen en halv dags kjøring i alle fall. Det var utfordringen med Hvit Gjeterhund også - det er ikke mange totalt sett og enda færre i nord. Derfor ble nok skuffelsen når jeg ble avvist av en oppdretter som bodde i samme by som meg ekstra stor. Uansett, jeg ville ha muligheten til å stikke innom å sjekke forholdene, snakke med oppdretter ansikt til ansikt. Siden jeg bor langt i nord så begrenset det seg til Troms og deler av Nordland og Finnmark. Muligens hele Nordland og deler av Trøndelag siden jag kunne ha en alternativ base litt lenger sør i Nord-Norge. Jada, det finnes fly, men det blir fryktelig dyrt (spesielt om det blir bomtur!) og jeg så også veldig mørkt på å starte mitt hundeeierliv ombord i et fly.

Vel, jeg saumfarte landsdelen for oppdrettere av Labrador, Golden og Flat. Oppdretter som avlet hunder som var ment for å brukes. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Ganske raskt så jeg at når det gjaldt Golden, så måtte det mest sannsynlig være snakk om en Jaktgolden. Og ganske raskt ble Jaktgolden førstevalget. Fantastisk vakre hunder. Jeg fant ingen oppdrettere av labrador som tiltalte meg, men jeg fant et par Flat-oppdrettere. Og en oppdretter av "vanlig" Golden som kanskje kunne fungere godt. Men viktigst av alt så fant jeg en oppdretter av Jaktgolden bare et par timers kjøretur unna! Og hun hadde valper planlagt til drømmetidspunktet. Det er ikke mange seriøse, gode oppdrettere av Jaktgolden i Norge, så jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig. Og oppdretteren fikk bare gode skussmål rundt omkring både når det gjaldt hundene og når det gjaldt mennesket bak.

Så forespørsel ble sendt, og i slutten av mai 2016 kom det 8 nøster til verden. Av en eller annen grunn så fant oppdretteren ut at jeg skulle få en av dem. Nybegynner (dog med hund i familien når jeg vokste opp, men det blir ikke det samme som å få ansvaret for en valp), uten enorme ambisjoner - ønsket bare å kunne trene hunden til å fungere godt i praktisk jakt. Men halve kullet ellers gikk til drevne personer som trener til redningshund. Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan det gikk til, for det var en 70-80 stykker som hadde meldt sin interesse. Men jeg er henne evig takknemlig!

Så i slutten av juli 2016 kom Sansa (Rist av Soltrollet) til meg. Det har vært fantastisk fint og jeg er så glad for at tilfeldighetene gjorde at ting ble som de ble. For her var det snakk om mange tilfeldigheter. Og det er det som er poenget med denne historien. Jada, jeg hadde noen ideer og kriterier, men til slutt var det tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med akkurat den rasen jeg endte opp med.

IMG_1330.JPG

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.4.2017 at 2:03 PM, Sissi skrev:

( takk @Raksha )  

Og det var full pott det!  Følte rasen fylte både pose og sekk ang egenskaper jeg var ute etter. Likte ikke så veldig utseende i starten. Men  Oppdretter ble kontaktet og vi ble godkjente som valpekjøpere. Tanken på pelsstell var skremmende først. . Det er en overgang å gå fra whippet eier i mange år og ellers  bare korthåret hunder til en slik pelsball hehe.. men angrer ikke et sekund!  Han er perfekt  :wub: og nå elsker jeg utseende hans også. Og drømmer om flere pelsballer ? 

 

Jeg blir så glad når jeg leser hvor fint dere har det med pelsdotten :wub:  Jeg håpet jo det skulle bli klaff da jeg sa du burde se på dem :ahappy:  Han er jo vanvittig søt da!

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom litt tilfeldig over whippeten. Satt vel egentlig og leste hest på ei dames hjemmeside, og fant en link til whippetoppdrettet hennes. Var et veldig spesielt utseende på de, og ble sittende og lese da det var en veldig informativ og utfyllende side. Jeg likte veldig godt det jeg så, og en del år senere når drømmen om egen hund skulle realiseres kom jeg meg rundt og fikk treffe noen individer på utstilling, samt en oppdretter.  Disse yndige vesnene (de var så rolig og sindig - hvertfall ved siden av stafferingen :lol:) ble mer og mer forlokkende og etter litt søken, som blant annet sendte meg hit, forlot jeg Gardermoen en vakker vårdag med valp på hånda :heart: 

Etter å ha blitt kjent med hunden og rasen, dens herlige væremåte, tankesett, mentalitet og personlighet - har jeg funnet ut at dette er min hjerterase. Så er det bare positivt i mine øyne, at de er korthåret og lettstelt, røyter lite, er fornøyd med lite men er alltid med på hva det skulle være, omgjengelig med de fleste og de er veldig smarte! Ikke de enkleste å trene med, men det går og de får til veldig mye - eierens manglende ambisjoner tatt i betraktning. Jaktinstinkt kommer man seg stort sett ikke foruten, men man lærer og leve med det, og i mine øyne blir ikke dette sett på som noe problem/ulempe (her løses det med litt vett, god innkalling og øyne i nakken). Det er greit å ha en liten garderobe til de, og for enkelte er slikt bare gøy :whistle: Mange mener de ser pinglete og skjøre ut, men ruller tunga inn når hun imponerer med sin hurtighet, akselerasjon eller muskuløse elegante kropp.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drever: vi skulle ha hund til hovedsakelig rådyrjakt. Samboer er oppvokst med drever, så valget var enkelt der. 

Stabij: denne gangen var det min tur til å bestemme rase, og type hund til mitt bruk. Jeg ville ha en noe større hund, samtidig som den hadde en praktisk størrelse. Trenbar og aktiv, men som samtidig kunne takle rolige dager litt bedre enn dreveren :P lite pelsstell (jeg hater pelsstell :lol: ). Jeg har fått den perfekte hunden i stabijen min, med alle de gode kvalitetene jeg ønsket. Dessverre har han noen mentale brister, så han vil nok aldri fungere til det han var tiltenkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Strihåret dachshund: da jeg var liten ønsket jeg meg HUND. Det var egentlig litt samma hva, bare det var hund. Dog så jeg for meg vorsteh, schäfer eller noe annet stort. Eller cocker, som vi hadde hatt før. Men muttern hadde et veldig klart kompromiss, skulle det hund i huset, måtte det være en strihår, det var nemlig den eneste hunden av liten størrelse, som fortsatt var HUND (hun var kjent med rasen fra sine slektninger i Tyskland, jeg hadde aldri sett en slik) Men da ble det jo sånn, for hund skulle jeg ha! Til å begynne med var jeg nok litt lunken til rasevalget. Men snart forsto jeg jo hva denne rasen var laget for. Så ble det flere bikkjer, og med det jegertype nr 1, som etterhvert ble byttet ut med ny jegertype og dachshundoppdretter. Det ene rasevalget har i grunn formet hele livet.

Hygenhund: med rådyrhunder og rådyrjakt bør man helst kunne gå litt i skogen, så jeg tenkte harejakt måtte være fint å supplere med. Eksen hadde en hygenblanding som jaget utrolig bra, så da falt valget på hygenhund. De har også fin størrelse, sammenlignet med feks finne. Og så støtter man opp om Norsk jakttradisjon!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Rasen jeg har nå er Bearded collie. 

Når jeg var mindre hadde jeg en cocker som hadde mye ressursforsvar. Moren min jobber da med en som hadde beardiser. Han mente det var den perfekte rasen for de fleste familier. Jeg fikk en brosjyre. Men jeg falt ikke for utseende. De så jo ut som noen gamle professorer! 

Etter å ha hatt cockeren ville jeg være sikker på å få en snill hund. Da fikk jeg en 1 år gammel BC/setter mix. Han var helt utrolig fantastisk på alle måter. Sorgen var stor da han fikk lymfekreft 6 år gammel. En glad, livlig, lydig, følsom, lettlært, enkel og flott hund.  

Jeg begynte da å lete etter en hunderase som kunne være like fantastisk som mixen. Da kom jeg til å tenke på anbefalingen jeg fikk som liten. Jeg gravde og spurte og gjorde masse undersøkelser for om det kunne være rette rasen. At de så ut som gamle professorer fikk være så som så.  Nå har jeg en vannvittig leken, humoristisk rampette og ikke minst rotette hund! Jeg merker at det går litt senere i topplokket enn på BC mixen. Men han er virkelig Snill. Han er temmelig aktiv så foreløpig som 1.5 åring krever han en del. Jeg krysser fingrene for at han blir roligere med alderen. Må velter han alt av barn og bestemødre i pur glede. 

DSC_0144.JPG

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte presa canario fordi jeg ville ha en litt stor hund, men ikke for stor, som trengte lite pelsstell og ikke var så vanlig. Og jeg ville ha en rase det er litt futt i, men som samtidig ikke krever alt for mye. (er ikke futt i alle presaer med :P de fleste!) Jeg synes også de er flotte utseendemessig. Og etter at jeg har blitt kjent med rasen, så har jeg fortsatt med den fordi jeg også liker at de er veldig lojale, snille med familien, de knytter seg veldig til eieren, gode vakthunder, har en god av og på knapp, og kan brukes i div hundesporter/trening. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Tervueren fordi jeg ville ha en kjapp brukshund med stor arbeidskapasitet, som samtidig var stor og atletisk nok til snørekjøring og kløvturer. Huskyene fordi de er gode trekkhunder og enkle sjeler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kriterier: Frisk rase, helt korthåret glatt pels uten underull, minimalt med pelstell, lite røyting, ingen typisk hundelukt, under 15 kg, omgjengelig mot folk og andre hunder, enkel og grei uten spesielle krav til mentaltrening eller mye fysisk aktivitet.

Landet på whippet, og er utrolig fornøyd med valget :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...