Gå til innhold
Hundesonen.no

"Hvis du måtte velge omplassering eller avliving quiz"?


roxie88
 Share

Recommended Posts

Altså, avliving sitter så sykt langt inne, det er det alternativet jeg velger om jeg ikke har noe annet (fornuftig) valg. Jeg kunne nok ha omplassert en snill, stødig hund til noen jeg ikke vet om eller har møtt, men som jeg har snakket med på mail, pm e.l. om jeg har en god magefølelse. Men antagelig hadde jeg gått for alternativ nummer 3, beholde hunden selv, selv om det egentlig er et problem :P 

Jeg har jo både omplassert og avlivet hunder, jeg hadde jo to malamuter, hannhunden hadde litt utageringsproblematikk mm som ikke ble bedre og jeg slet litt med helsa så det gikk ikke helt bra egentlig. Tenkte lenge på både omplassering og avliving, men fikk ikke til noen av delene samme hvor slitsomt det var. Det åpnet seg en mulighet for å omplassere tispa, som var verdens snilleste og enkleste sjel, til ei venninne, altså noen både jeg og hunden kjente godt. Da fikk hun flytte, i håp om at det skulle bli greiere lell når jeg bare hadde hannhunden og fokusere på. 

Det ble jo ikke verre, men formen min ble stadig verre og han ble ikke bedre og jeg gikk lenge og tenkte på hva jeg skulle gjøre. Greide ikke å avlive og livredd for at han skulle havne til noen som tenker at det er bare å sette han på plass litt for å fikse han på den måten. Sånn for hans del, og samtidig selvsagt følte jeg litt på ansvaret med å sette bort en hund på den str som tross alt ikke går over ens med andre hannbikkjer. Det er jo mange som ikke helt skjønner hva det innebærer i praksis selv om man forklarer det. Mange sånne, la dem ordne opp selv osv. Heldigvis så fikk han komme til kjentfolk også og koser seg der den dag i dag. Og bra var det for jeg sleit skikkelig på slutten, ikke viste jeg hvor lenge jeg greide å fortsette å ha han selv, ikke greide jeg tanken på avliving og ikke greide jeg tanken på å omplassere til fremmede(å omplassere til fremmede, dog noen jeg kan møte først, hadde vært lettere med en ukomplisert, snill og grei hund).

Varga har jeg jo vurdert avliving på i 4-5 år, dels for min egen del fordi det er slitsomt å leve med en skarp, utrygg hund som raskt kan ta et jafs av noen om man ikke følger med. Dels fordi det jo kanskje ikke er 100% forsvarlig. Vell, hun har vært hjertebarnet mitt nesten siden starten, og jeg var så uendelig glad i henne, selv om hun var sånn hun var, omplassering var jo aldri et tema med henne, og avliving greide jeg ikke før jeg var absolutt nødt nå i høst(fikk barn og hun takler ikke barn). Og selv om jeg er av typen som synes det er greit å avlive hunder som sliter med ting, enten det er for hundens del eller for sin egen del, fordi det er vanskelig å håndtere i hverdagen så er det virkelig ikke noe jeg selv ønsker å gjøre igjen. Og kommer ikke til å gjøre igjen, med mindre det er den absolutt eneste akseptable utveien jeg har. Jeg kjenner jeg kan tåle mye slit og stress selv fremfor å ta det valget igjen.

Vims tok jeg jo samtidig, igjen skulle jeg gjerne hatt en annen utvei. Det er hardt å omplassere også, men føler man seg sånn noenlunde trygg på at man har funnet et godt hjem så er det ikke i nærheten av det samme som å avlive en hund som ikke lider. Dessverre så var ikke omplassering noe alternativ for henne heller da hun var alt for utrygg på fremmede(greide ikke å slå seg til ro uten at jeg var der, selv ikke over lengre opphold) og generelt ikke helt trygg å ha med ut i verden. 

Jeg er 100% sikker på avgjørelsen, men dette kommer til å gjøre forferdelig vondt lenge. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om jeg har hund som hvem som helst kan ha, så er ikke det det samme som at hvem som helst fortjener dem. Derfor ville jeg ikke omplassert til noen jeg ikke visste hvem var. 

Nora hadde jeg antageligvis avlivet. Hun har sine diller, hun er allergisk og hun er 9 år til sommeren. Det er ytterst få jeg hadde stolt på nok til å la de overta henne, og de ytterst få vil ikke ha en hund som henne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Maries
13 timer siden, roxie88 skrev:


Nei du gir bort hunden til ett vilt fremmed menneske emoji846.png


Sent from my iPhone using Tapatalk

Det hadde vært uaktuelt uansett hvor grei hunden min er, hun har vært igjennom nok. Ville aldri risikert at hun kom til noen som ikke var snill mot henne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde avlivet. Ikke tvil en gang. Hvis jeg ikke hadde visst noe som helst om det nye hjemmet så hadde jeg ikke tatt sjansen. Det handler ikke bare om min følelse av usikkerhet, men at de fortjener ikke å havne i et hjem hvor de kanskje får et dårlig liv eller i verste fall blir mishandlet. En død hund lider i det minste ikke.

Hadde det vært snakk om en ukjent person, MEN med full sikkerhet om at det var et fantastisk hjem, så hadde det muligens stilt seg annerledes, i hvert fall for Sanna sin del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man har en nogenlunde grei hund uten altsor store issues, så synes jeg det egentlig er ganske urettferdig å avlive hunden. Hvor stor er liksom sjansen for at hunden kommer itl en dyremishandler liksom? Ja den kan komme til noen uten så fryktelig mye peiling, men de aller fleste hunder hos mannen i gata har det helt greit. At hunden kanskje ikke får like mye stimuli som den får hos meg er faktisk ikke krise synes jeg. De aller fleste familiehunder får være sammen med familien, og selvom de kanskje misforstås nå og da, så har det det ganske så greit. Jeg tror at sjansen for at hunden havner hos noen som er fæle med den er veldig liten. Så naiv velger jeg hvertfall å være. Dette er jo såklart raseavhengig, ikke alle raser passer inn hos hvem som helst, men jeg tror sjansene for at Lotta hadde havnet i en grei familie er stor, da hun og rasen hennes er ganske enkle å ha med å gjøre.

 

Så si at hvis jeg feks skulle dø, så håper jeg hun blir omplassert og ikke avlivet. Og om jeg er død, så vil jeg jo ikke vite noe som helst om den hun havner hos. Men jeg synes det er egoistisk å "ta henne med i døden" fordi jeg tror hun ikke kan ha det bra hos noen andre enn meg selv liksom. Det blir å gi seg selv veldig høy status mener nå jeg. Som sagt, dette gjelder relativt enkle hunder uten altfor store issues.
Nå vil jo mest sannysnlig familie ta over hunden dersom jeg døde, men i det tenkte scenarioet at de ikke gjør det og ikke deltar i omplasseringsprossessen, så tror jeg at Lotta har så store sjanser for å havne i et godt hjem og leve et langt og godt liv, er så stor at jeg mener avlivning ikke er riktig. Hun er jo en super hund med hele livet foran seg. Det skal ganske mye til for at hun havner et sted hvor hun har det fælt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis alternativet her er å gi bort hundene til en tilfeldig person man vet ingenting om, og som heller ikke noen andre har sjekket først. Og det å avlive. Så tror jeg nesten jeg hadde gått å avvlivet megselv i stedet. Hadde ikke klart å leve med utførelsen av noen av alternativene. 

Det sagt så er det årsaker til at avliving er beste alterativ for hunder, og det er årsaker til at omplassering er en fin greie. Og så lenge jeg er med på prosessen (fortrinnsvis velger selv) om hvor hunden skal så er ikke omplassering i segselv noen dårlig greie for de fleste av hundene jeg har.  Men jeg hadde nok aldri greid å omplassere alle, uansett hvor mye jeg måtte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gira har jo litt helseissues, så hun måtte isåfall ha kommet til noen som tok det seriøst. Hun medisineres to ulike ting fast, og i perioder får hun også kortison og øredråper. Hadde jeg ikke vært helt sikker på at ny eier ville tatt det ansvaret, i tillegg til å tilrettelegge for allergien, så ville jeg nok avlivd. Hun er en fantastisk hund, og hadde hun vært frisk så hadde jeg nok omplassert. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Teo hadde jeg nok omplassert. Han finner seg til rette så og si overalt og er en enkel hund generelt. Ikke har han noen særlige helsissues heller :D

Men nå skal han ingen steder da, han blir her hos meg/oss, til livet ebber ut av han :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, Orca skrev:

Hvis man har en nogenlunde grei hund uten altsor store issues, så synes jeg det egentlig er ganske urettferdig å avlive hunden. Hvor stor er liksom sjansen for at hunden kommer itl en dyremishandler liksom?

Stor nok til at jeg ikke tar sjansen, for en død hund lider i det minste ikke.

Hva om de havner hos en sånn en som han gjøken som kasta bikkja ut fra en bro med en diger stein bundet til seg, fordi han ikke gadd å hoste opp penger til å avlive dyret hos veterinær? Eller hos ei sånn ei som oppdretteren i Finnskogen, som selvmedisinerte hunder etter eget ønske, slo i hjel valper ved å slenge de i veggen, skøyt en hund 4 ganger i hodet, som avla på sjuke bikkjer? Eller en eier som de på den gården i Enebakk, som hadde 100 bikkjer i bur som ikke fikk det stellet de fortjente? Eller hva om pudlene havner på Drøbak Hundehotell, og blir satt til å produsere mellomdoodles på hver løpetid resten av sitt liv? Det ville vært urettferdig, det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, Orca skrev:

 Hvor stor er liksom sjansen for at hunden kommer itl en dyremishandler liksom?

Jeg er helt enig! 

Flertallet av mennesker som skaffer seg hund er ikke dyremishandlere eller forferdelige mennesker. Flertallet bryr seg om hunder, er glad i de og behandler de deretter. Ja, kanskje de ikke er eksperter, kanskje de bare går 30 min tur hver dag, og  kanskje gjør de noen feil, men jeg tipper de ville blitt elsket og fått masse kos :ahappy: 

Om man skulle bekymret seg for den lille sannsynligheten for at alt går skikkelig galt, så er det mye annet man ikke burde gjort her i livet, og mye annet hyggelig man ikke burde gjøre med hundene sine. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Nå er jo ikke det nevnt som et premiss i denne pest-eller-kolera-leken, men jeg utgår fra at de fremmede som står klare til å overta hundene våre gjør det fordi de har lyst på hund, ikke fordi de trenger noe å øve seg på å kaste ut fra brua. :D 

Den hunden som ble kasta ut av ei bru, var vel en hund som skifta eier i voksen alder, og jeg er forholdsvis sikker på at det å kaste bikkja fra ei bru ikke var intensjonen da de fikk den. 

Jeg syns det er pest eller kolera å velge mellom avlivning og omplassering til totalt ukjente. Jeg ville ikke solgt en valp på de premissene, så hvorfor skal jeg kvitte meg med mine voksne hunder på de premissene? Hvorfor er det greit å overlevere voksne hunder til totalt ukjente, når det er forventa at oppdrettere gidder å engasjere seg i å finne riktig valpekjøper til riktig valp? Ikke alle valpekjøpere er dyremishandlere in spe heller, men vi syns oppdrettere som selger valper uten å undersøke eller snakke med valpekjøpere først er useriøse. Gjør vi ikke? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, MegaMarie skrev:

Jeg er helt enig! 

Flertallet av mennesker som skaffer seg hund er ikke dyremishandlere eller forferdelige mennesker. Flertallet bryr seg om hunder, er glad i de og behandler de deretter. Ja, kanskje de ikke er eksperter, kanskje de bare går 30 min tur hver dag, og  kanskje gjør de noen feil, men jeg tipper de ville blitt elsket og fått masse kos :ahappy: 

Om man skulle bekymret seg for den lille sannsynligheten for at alt går skikkelig galt, så er det mye annet man ikke burde gjort her i livet, og mye annet hyggelig man ikke burde gjøre med hundene sine. 

Enig.

Akkurat nå, 2ne skrev:

Den hunden som ble kasta ut av ei bru, var vel en hund som skifta eier i voksen alder, og jeg er forholdsvis sikker på at det å kaste bikkja fra ei bru ikke var intensjonen da de fikk den. 

Jeg syns det er pest eller kolera å velge mellom avlivning og omplassering til totalt ukjente. Jeg ville ikke solgt en valp på de premissene, så hvorfor skal jeg kvitte meg med mine voksne hunder på de premissene? Hvorfor er det greit å overlevere voksne hunder til totalt ukjente, når det er forventa at oppdrettere gidder å engasjere seg i å finne riktig valpekjøper til riktig valp? Ikke alle valpekjøpere er dyremishandlere in spe heller, men vi syns oppdrettere som selger valper uten å undersøke eller snakke med valpekjøpere først er useriøse. Gjør vi ikke? 

Du kan jo heller ikke vite at de du selger valper til er skikkelige folk. Alle kan lyve. Så sjansen for at du faktisk selger valper til noen som hiver dem utfor en bro er faktisk også der, uansett hvor oppegående og seriøse de måtte virke.
Så du tar en sjans du også. Sannsynligheten er såklart veldig liten, men det betyr ikke at det ikke går an. På samme måte tenker jeg at sannsynligheten for at hunden havner hos en dyremishandler er forsvinnende liten og jeg tar faktisk den sjansen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Orca skrev:

Du kan jo heller ikke vite at de du selger valper til er skikkelige folk. Alle kan lyve. Så sjansen for at du faktisk selger valper til noen som hiver dem utfor en bro er faktisk også der, uansett hvor oppegående og seriøse de måtte virke.
Så du tar en sjans du også. Sannsynligheten er såklart veldig liten, men det betyr ikke at det ikke går an. På samme måte tenker jeg at sannsynligheten for at hunden havner hos en dyremishandler er forsvinnende liten og jeg tar faktisk den sjansen.

Eh ja. Men når jeg veit hva de heter og kan prate med de og møter de før de får kjøpe valp, så har jeg en bittelitt større sjanse for å sjekke de ut enn om de er totalt ukjente, tror du ikke? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes igrunnen den diskusjonen baserer seg på et så usannsynlig scenario at det blir vanskelig å ta skikkelig stilling til det. Jeg er rimelig sikker på at jeg aldri vil måtte stå og ta et slikt valg. Det vil være mye mer realistisk å diskutere om man hadde omplassert hunden til noen man hadde møtt og snakket meg eller om man hadde valgt å avlive. Og da hadde jeg avliva schäferen og omplassert whipsene. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk flest er greie med bikkjene sine og bikkjer flest har det helt fint. 

Toddy kunne jeg gitt til en hvilken som helst forbipasserende og han hadde sannsynligvis trivdes bare han fikk kos og tur. Mye kos.. og passe med tur. 

Nico er en smule mer fintfølende og utfordrende,  men selv om jeg synes folk flest er idioter kunne hun fint trivdes like godt hos andre. Kanskje tilmed bedre enn hos meg som tvinger bjeffefrøkner til å gå i bånd :P

Folk flest mishandler ikke bikkjene sine selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i hundeholdet.  

Å avlive en frisk hund uten issues hadde aldri vært tema. En død hund lider ikke , men jeg synes allikevel ikke man skal avlive bare fordi man kan..  til det har jeg for mye  respekt for liv..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...