Hvorfor skaffer folk seg raser som er spesiellt krevende?

[Woola]

Alle hunder krever etter min mening et engasjert hundehold. Men de allerfleste rasene kunne fint levd på en runde i nabolaget om dagen, sofakos om kvelden og litt godbit/ballkasting en gang i blant uten å gå helt av skaftet.

Og med mindre man har verdens mest utypiske cavalier eller labbe eller puddel, så ville de levd et slikt liv helt fint, fordi de kjenner ikke til noe annet.

Jeg kjenner mange Bedliser som bor hos gamle folk (gamlisrase, merkelig nok) som virkelig ikke aktiviserer dem utover tisseturer, men det går helt fint. Kanskje de tuller litt ekstra i bånd mot naboens bikkje, kanskje de graver litt i hagen, ingen farlig og krevende oppførsel utover det. Glade og fine hunder. De kunne greid så uendelig mye mer, men de er Happy med det de får. 

Hadde fru Hansen skaffet seg en Ovtcharka og gitt dem samme behandling, så hadde det faktisk ikke gått. For meg er det det som er forskjellen mellom en krevende rase og en vanlig rase. 

[Woola]

Ja, så må man skille mellom rase og individ også, det glemte jeg å skrive. 

Har du en cavalier eller puddel som biter, spiser tapeten, må gå med munnkurv rundt i nabolaget og må aktiviseres 5 timer i døgnet så har du fått et dårlig individ, punktum. 

[Tyttebæra]

21 hours ago, Yellow said:

@CrazyTerrierLady Lurer på hvilken terrier du har, dvs hvilken rase du beskriver her? Hilsen ei som også er crazy for de langbeinte stabeista. 

Per nå er jeg hundeløs, men er fox terriere jeg skrev om. 

[Guest lijenta]

Det kommer akkurat an  på hva er krevende for den enkelte. For meg hadde det vært krevende å ha en pelshund som puddel og holdt den pelsen vedlike. Jeg liker nemlig veldig godt en pels i god stand. 

At an jeg har krever mosjon og det at jeg setter grenser er bare fint.

[Sprettballen]

Min definisjon på krevende er å ha et hundehold der jeg må ta hensyn og tilrettelegge utover det en må forvente å gjøre når man har hund. F.eks. så synes jeg BC-blandingen min var krevende fordi hun hadde mye redsler og diller. Bruksschäferen min har jeg syntes var spesielt krevende fram til hun ble voksen, pga. hun høylydt kommenterte alt som var feil med verden. Hun ble mye bedre når hun ble eldre, men stress i forventningssituasjoner var alltid en utfordring, som gjorde enkelte situasjoner noe krevende. Nå har jeg to whippets, og utenom å være krevende som valper pga. maur i rævva og lopper i blodet, samt et hav av egne meninger som de høylytt deler rundt seg, så er rasen i seg selv fryktelig enkel. De har ingen egenskaper som gjør at de trenger ekstra trening eller tilrettelegging i mitt hundehold. Kanskje foruten noe jaktinstinkt, men igjen, det er jo ikke noe som gjør at de ikke kan gå løse, man må bare være litt obs. Det synes jeg helt ærlig ikke er spesielt krevende. De bjeffer nesten aldri, er greie å håndtere, liker de fleste på to og fire bein og de verken varsler, vokter eller har noe alvor og skarphet. Dog, det de gir av å være enkle hunder i hverdagen generelt, tas igjen på trening, der de er mindre enkle. 

Selv valgte jeg å gå for bruksschäfer fordi jeg likte rasen og intensiteten på tross av de egenskapene jeg ikke likte like godt. Jeg kommer til å skaffe meg rasen igjen, når jeg føler jeg har tid og "ork" til gå igjennom valpe-og unghundfasene med det de innebærer en gang til. Forhåpentligvis med et bedre utgangspunkt og grunnlag enn det jeg hadde sist. 

[jma]

Jeg har en rase som kan være krevende fordi de kan ha mye vokt, samkjønnsaggresjon, og være dominante bland annet. Grunnen til at jeg driver med denne rasen er fordi jeg liker veldig godt at de er veldig lojale og at de stikker sjeldent av. De er rolige og behagelige inne samtidig som de fint kan brukes i div hundesporter som lydighet, spor, kløv og trekk. De kan være med på lange turer og er ganske atletiske til tross for størrelsen. De krever ikke noe særlig pelsstell. De knytter seg veldig til eieren og familien sin, og er stødige hunder som tåler litt og som det ikke er så mye tull med (mtp å kjøre bil, være hjemme alene, fly osv.) Og jeg synes de er flotte, og at de har akkurat passe størrelse. Jeg er også blitt veldig glad i miljøet rundt rasen, og folka jeg har blitt kjent med igjennom rasen. Og jeg er fasinert av historien dens. 

[Malamuten]

Startet med malamute, var nesten nervøs før jeg kjøpte for om jeg greide og ha en sånn hund, både mtp det man hører om aktivitetsbehov og at de er så egenrådige og "vanskelige". Jeg har knapt vært borti enklere hunder og hva aktivitetsnivå gjelder så ble jeg ikke akkurat imponert. På mange måter er det en rase jeg liker godt, men det ble alt for lite hund for meg. Det mest problematiske var hundeaggresjonen. Ikke i seg selv, men når andre folk slipper løs utrivelige hunder som de ikke har kontroll på så ble det brått ikke så gøy. Hadde nok ikke vært gøy med en annen hund heller, men det er lettere uansett om den ene parten ikke er med på bråket.

Malle/hollender, at man må bruke litt tid og energi på oppdragelse og hverdagslydighet fordi en del utfordringer kan ligge litt latent til gjør meg ingen ting, at rasene sliter litt med dårlig mentalitet er et problem for en del individer, men det er jo da en sjans man evt tar. Og får man en som er dårlig mentalt så må man jo ikke sitte med den og slite resten av livet. Og risikoen er vell det samme som er til stedet på mange andre raser mtp sykdom. Man kjøper jo hund fra raser som kan få HD også, så får man forholde seg til det da om det skulle bli nødvendig. En del av det noen synes er slitsomt er nok det samme som jeg liker (kjappe, gale, alltid beredt osv) og de passer mitt bruksområde. Jeg synes det er mye lettere og ha en sånn hund som er med på alt og yter max selv hele tiden enn en mer bedagelig en som ikke er med på hva som helst.

Og får man en som en som er bra og stødig så er ikke skarphet, vokt osv et problem. Problemet blir når hundene har en brist en plass.

[MerlePerle]

Nå vet jeg ikke om aussie teller som "ekstra krevende", men jeg hadde først kun en eurasier som ikke krever noe som helst nesten, ekstremt ukomplisert. Jeg elsker henne over alt på jord, men det var en del ting jeg savnet i henne: arbeidslyst, arbeidskapasitet, intensitet, gjenstandsinteresse, konsentrasjon blandt annet. Jeg ønsket mer enn en sofahund i hundeholdet og hverdagen min rett og slett. Valpen er nå 3 1/2 mnd og jeg ser at jeg har vært ekstremt heldig og fått absolutt alle disse egenskapene jeg ønska meg i henne: jeg valgte riktig kombinasjon av linjer for MEG og mine ønsker.

Jeg får ikke i pose og sekk: intensiteten, arbeidskapasiteten og gjenstandsinteressen er ekstrem hos denne hunden og nå som hun er valp krever det tilsyn døgnet rundt for at hun ikke skal bruke det destruktivt. Hun har disse egenskapene i treningen som gjør det VELDIG enkelt å jobbe med henne og trening og innlæring går som en lek, men disse tingene "skues ikke av" når treningsøkten er avsluttet, det er der over hele fjøla i alle situasjoner. Derfor ligger hovedjobben i denne hunden med at hun skal lære seg ting min andre hund hadde fra starten: ro og muligheten til å slappe av.. Så lenge jeg nå fortsetter å installere av-knappen til den funker 100% så tror jeg ikke denne hunden blir uoverkommelig krevende. Men det er mye og bevisst trening som gjøres nå for å slippe en skikkelig "drittbikkje" senere. Jeg er veldig veldig forbøyd med min "ekstra krevende" hund og ville tatt det samme valget igjen.