HD E

[Wilhelmina]

23 timer siden, MonicaT skrev:

Vi har en med D hofter (uten forkalkninger). Han er nå fire år og brukes som vanlig. Har ikke merket noe på han. For min del (og hans del) tenker vi at et kortere men aktivt liv er bedre. Han er jakthund og han brukes som det. Siden vi ikke merker noe på han så behandles han og brukes som en frisk hund. Eneste er at han får Glukosamin i foret men vet ikke helt om det spiller noen rolle.

Hunder er eksperter på å skjule smerte, så med mindre man får en vurdering fra fagperson er det nesten umulig å si om hunden har plager. Min har også D uten forkalkninger, og hadde det ikke vært for at hun vurderes jevnlig av fysio hadde jeg ikke visst noe om hvilke plager hun egentlig har. Det er ikke mulig å se, selv for et trent øye. Hunden må kjennes igjennom av fagperson for å finne f.eks. spenninger, triggerpunkter og restriksjoner i ledd. Den dagen man selv ser at hunden har vondt har det sannsynligvis gått veldig langt, og da er det ofte for sent med tiltak som kan bremse utviklingen. Det er ikke snakk om at hunden ikke "skal få være hund" eller ikke være aktiv, men å tilrettelegge for å minimere plager. Min lever jo ikke et liv som sofapute fordi hun har HD - tvert imot tipper jeg hun aktiviseres mye mer enn gjennomsnittshunden, nettopp fordi hun har HD og det er viktig med aktivitet og en sterk muskulatur for å avlaste hoftene.

[Lola Pagola]

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart at mange velger å "la hunden være hund" så lenge som mulig, dvs ikke tilrettelegge eller gi begrensninger eller behandle på noe vis. Jeg mener selvsagt ikke at hunden ikke skal få et godt og aktivt liv, men jeg tenker jo at har man en hund med HD så trenger man kanskje ikke holde på med de mest belastende aktivitetene bare fordi hunden er symptomfri og fordi at "hunden må få være hund". Er det ikke bedre å tilrettelegge og finne alternative aktiviteter da, slik at hunden både får et aktivt liv men også et lengre liv? Istedenfor å kjøre på og ta problemene som de kommer og brenne lyset i begge ender? Og begynne med forebyggende tilgang så snart det er satt en diagnose? 

 

(edit: må bare legge til at det var egentlig ikke bare innlegg i denne tråden jeg siktet til).

[Turb]

8 minutter siden, Lola Pagola skrev:

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart at mange velger å "la hunden være hund" så lenge som mulig, dvs ikke tilrettelegge eller gi begrensninger eller behandle på noe vis. Jeg mener selvsagt ikke at hunden ikke skal få et godt og aktivt liv, men jeg tenker jo at har man en hund med HD så trenger man kanskje ikke holde på med de mest belastende aktivitetene bare fordi hunden er symptomfri og fordi at "hunden må få være hund". Er det ikke bedre å tilrettelegge og finne alternative aktiviteter da, slik at hunden både får et aktivt liv men også et lengre liv? Istedenfor å kjøre på og ta problemene som de kommer og brenne lyset i begge ender? Og begynne med forebyggende tilgang så snart det er satt en diagnose? 

Jeg kan bare svare for meg selv, men når jeg hadde bcblandingen så visste jeg ikke bedre. Det var min første hund og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og veterinæren min ga meg ingen tips heller - ergo ble ingenting gjort.

Når det gjelder han jeg har nå, så blir han fulgt opp av en veterinær som også er kiropraktor. Han er symptomfri og smertefri så vidt jeg vet, og han blir jevnlig trent i styrke. Men han får løpe tulling på tur akkurat så mye han vil, han går i trekk både foran sykkel, løping og gåturer. Og han trenes i bruks og lydighet. Jeg har fått høre at glukosamin ikke bør settes inn som tiltak før de har behov for det, for det er lett for at effekten av det avtar over tid og da følger jeg det jeg har fått beskjed om av veterinæren. Han holdes så klart varm etter og før trening med bot eller annet dekken alt etter årstid. Min hund er ikke to år enda, hvis jeg skulle begynne å begrense ham kraftig så hadde jeg måttet vurdere livskvaliteten hans. 

[Mari]

16 minutes ago, Lola Pagola said:

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart at mange velger å "la hunden være hund" så lenge som mulig, dvs ikke tilrettelegge eller gi begrensninger eller behandle på noe vis. Jeg mener selvsagt ikke at hunden ikke skal få et godt og aktivt liv, men jeg tenker jo at har man en hund med HD så trenger man kanskje ikke holde på med de mest belastende aktivitetene bare fordi hunden er symptomfri og fordi at "hunden må få være hund". Er det ikke bedre å tilrettelegge og finne alternative aktiviteter da, slik at hunden både får et aktivt liv men også et lengre liv? Istedenfor å kjøre på og ta problemene som de kommer og brenne lyset i begge ender? Og begynne med forebyggende tilgang så snart det er satt en diagnose? 

Kan ikke begge deler (og alt i mellom) være like riktig men for forskjellige folk? 

[Stine]

Jeg angrer faktisk på at Vigdis har måttet være med på så mye som ikke er opptimalt for hoftene hennes, men hun har jo hatt det gøy da, så det veier kanskje opp? Når hun fikk diagnosen så tenkte jeg jo heller kort og aktivt liv, men årene har gått så fort jo! Jeg er ikke helt klar for å miste henne enda, så nå føler jeg at jeg begrenser henne altfor mye...

[Wilhelmina]

Akkurat nå, Mari skrev:

Kan ikke begge deler (og alt i mellom) være like riktig men for forskjellige folk? 

Folk? Er det ikke hunder vi snakker om? 

[Mari]

Just now, Stine said:

Jeg angrer faktisk på at Vigdis har måttet være med på så mye som ikke er opptimalt for hoftene hennes, men hun har jo hatt det gøy da, så det veier kanskje opp? Når hun fikk diagnosen så tenkte jeg jo heller kort og aktivt liv, men årene har gått så fort jo! Jeg er ikke helt klar for å miste henne enda, så nå føler jeg at jeg begrenser henne altfor mye...

Jeg tenker at det er normalt å føle anger den dagen man må stå for de valgene man har tatt, uavhengig av hva man valgte. Det er naturlig å tvile på det meste når man står foran den vanskeligste avgjørelsen i hele hundeholdet. Men det er en grunn til at du valgte slik du gjorde, så ikke la tvilen få være avgjørende faktor for om valget var riktig eller ikke.  

Just now, Wilhelmina said:

Folk? Er det ikke hunder vi snakker om? 

 Jo, klart det. Men det er jo liksom vi som tar valgene på vegne av disse hundene da. Dette er så sykt såre tema, og når jeg ser folk sette det ene framfor det andre så får jeg litt behov for å slå et slag for å være raus. Jeg tror at om vi ser "riktig" som en vei, så er den ganske bred. Så lenge vi behandler individet med respekt, empati og egenverdi, så har vi kanskje et større moralsk handlingsrom enn det vi tror.  

[Lola Pagola]

12 minutter siden, Mari skrev:

Kan ikke begge deler (og alt i mellom) være like riktig men for forskjellige folk? 

Nei, det er bare det jeg skriver som er riktig 

[Mari]

Just now, Lola Pagola said:

Nei, det er bare det jeg skriver som er riktig 

Jeg glemte det. Facepalm. Det skal ikke skje igjen. 

[tonjek]

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart at mange velger å "la hunden være hund" så lenge som mulig, dvs ikke tilrettelegge eller gi begrensninger eller behandle på noe vis. Jeg mener selvsagt ikke at hunden ikke skal få et godt og aktivt liv, men jeg tenker jo at har man en hund med HD så trenger man kanskje ikke holde på med de mest belastende aktivitetene bare fordi hunden er symptomfri og fordi at "hunden må få være hund". Er det ikke bedre å tilrettelegge og finne alternative aktiviteter da, slik at hunden både får et aktivt liv men også et lengre liv? Istedenfor å kjøre på og ta problemene som de kommer og brenne lyset i begge ender? Og begynne med forebyggende tilgang så snart det er satt en diagnose? 
 
(edit: må bare legge til at det var egentlig ikke bare innlegg i denne tråden jeg siktet til).

For min del så handler det rett og slett om at hvis jeg tar bort agility og trekk fra min hund, er det ikke så mye igjen som beriker hverdagen hans. Gjeting er også veldig belastende (pluss at det er noe vi ikke få til hver uke), lydighet, spor og slike ting er ikke spesielt gøy for ham, og skal han kun gå tur blir han fort miserabel. Det er en border collie på 2,5 år som trenger å bruke seg hardt både fysisk og psykisk for å være tilfreds. Og de samme tingene som gjør ham tilfreds og lykkelig, er de tingene som belaster kroppen hans mest. Så jeg har valgt å heller la ham drive med det han liker, enn å begrense ham og gjøre ham ulykkelig. Selv om det kanskje vil si at jeg får ha ham i livet mitt litt kortere enn jeg kunne ellers...

Hadde jeg hatt en hund som hadde trivdes med kun ting som skogturer, lydighet, spor ol, hadde jeg kanskje valgt anderledes.

Men min får glukosamin, BOT og jevnlige besøk hos kiropraktor. Forøvrig kommer neste hund også til å få det, uavhengig av hofter, men det er dog ikke alle hunder som får slik oppfølging.

[MissHeike]

7 timer siden, Whiskey15 skrev:

C hofter er mild mild HD, fleste hunder merker man absolutt ingenting på. Sjeldent dem har smerter og blir dårlig.   før dem blir gammel. Min har E med forkalkninger (mild forkalkning) det blir litt annerledes  

Den forværret seg på han med alderen og var helt slitt bort på slutten. Han kunne nok ha fått slippe tidligere, men viste ikke tegn på smerter før det. Eneste var at han ikke likte gå i trapper det siste året. Hjalp nok mye at for det meste det siste året han levde så bodde vi hos min bestemor som hadde leilighet på en flate bare. 

[MonicaT]

På ‎01‎.‎03‎.‎2017 at 0:01 PM, Wilhelmina skrev:

Hunder er eksperter på å skjule smerte, så med mindre man får en vurdering fra fagperson er det nesten umulig å si om hunden har plager. Min har også D uten forkalkninger, og hadde det ikke vært for at hun vurderes jevnlig av fysio hadde jeg ikke visst noe om hvilke plager hun egentlig har. Det er ikke mulig å se, selv for et trent øye. Hunden må kjennes igjennom av fagperson for å finne f.eks. spenninger, triggerpunkter og restriksjoner i ledd. Den dagen man selv ser at hunden har vondt har det sannsynligvis gått veldig langt, og da er det ofte for sent med tiltak som kan bremse utviklingen. Det er ikke snakk om at hunden ikke "skal få være hund" eller ikke være aktiv, men å tilrettelegge for å minimere plager. Min lever jo ikke et liv som sofapute fordi hun har HD - tvert imot tipper jeg hun aktiviseres mye mer enn gjennomsnittshunden, nettopp fordi hun har HD og det er viktig med aktivitet og en sterk muskulatur for å avlaste hoftene.

Hjelper det noe da? Å gi til kiropraktor altså? Jeg kjenner jeg er litt skeptisk og føler at de finner "feil" selv på friske hunder. Og så er man avhengig av å finne en som er dyktig.

På ‎01‎.‎03‎.‎2017 at 0:08 PM, Lola Pagola skrev:

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart at mange velger å "la hunden være hund" så lenge som mulig, dvs ikke tilrettelegge eller gi begrensninger eller behandle på noe vis. Jeg mener selvsagt ikke at hunden ikke skal få et godt og aktivt liv, men jeg tenker jo at har man en hund med HD så trenger man kanskje ikke holde på med de mest belastende aktivitetene bare fordi hunden er symptomfri og fordi at "hunden må få være hund". Er det ikke bedre å tilrettelegge og finne alternative aktiviteter da, slik at hunden både får et aktivt liv men også et lengre liv? Istedenfor å kjøre på og ta problemene som de kommer og brenne lyset i begge ender? Og begynne med forebyggende tilgang så snart det er satt en diagnose? 

 

(edit: må bare legge til at det var egentlig ikke bare innlegg i denne tråden jeg siktet til).

Selv om vi lar hunden være hund så gjør vi tiltak (BOT dekken, tilskudd, oppvarming etc) men å ha en jakthund som ikke brukes er ikke noe liv. Han vil jakte. Og det får han lov til. På min rase, som også har en del HD lever de fleste lange aktiv liv selv med HD (snakker da om C og noen med D. Hunder med forkalknnger kan få plager).

 

 

[Wilhelmina]

5 minutter siden, MonicaT skrev:

Hjelper det noe da? Å gi til kiropraktor altså? Jeg kjenner jeg er litt skeptisk og føler at de finner "feil" selv på friske hunder. Og så er man avhengig av å finne en som er dyktig.

Vi går ikke til kiropraktor, vi går til fysioterapaut som gir såkalt sportsmassasje og laserbehandling. På min hjelper det helt klart. Massasje og laser fungerer smertestillende, og løser i tillegg opp spenninger før det setter seg så dypt at det blir kronisk og vanskelig å rehabilitere. Fysioterapauten gjør i tillegg en fortløpende vurdering av hunden fra gang til gang mtp. smertestillende, sånn at jeg kan justere mengde før vi blir sittende med et kronisk problem. Veldig mange venter dessverre til hunden er full av plager før de oppsøker behandling, men mye kunne vært unngått med forebyggende behandling. Jeg kom alt for sent igang med behandling til min, så hun kan aldri bli i så fin form som hun kunne vært hvis jeg hadde satt inn tiltak på et mye tidligere stadium. Er det noe jeg har lært av dette er det at min neste hund kommer til å få forebyggende behandling fra dag én, uavhengig av eventuelle diagnoser.

[Lola Pagola]

For å si det slik, Mari har selvfølgelig rett, det som er riktig for noen trenger ikke være riktig for andre, men det kan være like riktig likevel.

Det jeg mente var vel kanskje at om man som meg da, som har en allround hund som er fornøyd med alt fra middels stil høy aktivitet, og som ikke går på veggen av å ikke få bli brukt til ett spesielt formål, så er det ikke nødvendig å starte opp med for eksempel agility bare fordi man kan og fordi det var det man hadde lyst til når hunden ble kjøpt, det finnes nok at morsomme ting som kan gjøres som er mindre belastende, og som gjør at hunden forhåpentligvis varer lengre.

Jeg skjønner jo godt at folk som har veldig aktive raser som virkelig krever å bli brukt for å ha det bra må gjøre ting annerledes. Det viktigste er at hunden har ett godt liv uansett hvor kort eller langt det blir. Det jeg har reagert på er vel mer at noen dundrer på uten å gi sykdommen en ekstra tanke, men det handler ikke om noe som er skrevet i tråden her, bare så det er sagt, så ingen trenger å føle seg truffet  

[Wilhelmina]

Akkurat nå, Lola Pagola skrev:

Jeg skjønner jo godt at folk som har veldig aktive raser som virkelig krever å bli brukt for å ha det bra må gjøre ting annerledes. 

De burde jo i hvert fall sørge for at hunden fungerer optimalt, tenker nå jeg. Det er vel ingen som får så mye forebyggende behandling som løpshunder, for eksempel. Massøren "min" er stadig vekk på ulike løp og behandler hunder der.

[tonjek]

For å si det slik, Mari har selvfølgelig rett, det som er riktig for noen trenger ikke være riktig for andre, men det kan være like riktig likevel.

Det jeg mente var vel kanskje at om man som meg da, som har en allround hund som er fornøyd med alt fra middels stil høy aktivitet, og som ikke går på veggen av å ikke få bli brukt til ett spesielt formål, så er det ikke nødvendig å starte opp med for eksempel agility bare fordi man kan og fordi det var det man hadde lyst til når hunden ble kjøpt, det finnes nok at morsomme ting som kan gjøres som er mindre belastende, og som gjør at hunden forhåpentligvis varer lengre.

Jeg skjønner jo godt at folk som har veldig aktive raser som virkelig krever å bli brukt for å ha det bra må gjøre ting annerledes. Det viktigste er at hunden har ett godt liv uansett hvor kort eller langt det blir. Det jeg har reagert på er vel mer at noen dundrer på uten å gi sykdommen en ekstra tanke, men det handler ikke om noe som er skrevet i tråden her, bare så det er sagt, så ingen trenger å føle seg truffet [emoji4] 

Jeg er enig [emoji4] Hvis hunden er fornøyd med mindre belastende aktiviteter, er det jo ikke nødvendig å belaste den unødig "bare fordi".

 

Edit: Som tidligere nevnt, så bruker jeg en HD-hund som normalt så lenge den ikke viser symtomer. Men så er jeg litt farget av å ha brukshund også. Det kan hende jeg hadde valgt anderledes om jeg hadde hatt en annen type hund.

[Guest 2ne]

Nå har ikke jeg en HD-hund, jeg har en allergi-hund som står fast på kortison, vel vitende om at det kan forkorte livet hennes. Men jeg syns ikke det har fortkorta livet hennes, for da jeg satte henne på kortison for 4 år siden, så hadde hun skikkelig sopputbrudd på 3 av 4 poter, så hun gikk med potesokker hele tiden og allikevel ble sår og halt innimellom. Hun hadde også ørebetennelser med jevne mellomrom, og hun klødde selvsagt mye, med det det medfører av stress og uro for henne. Da jeg valgte å sette henne på kortison, så var det: "fungerer ikke dette, så må hun få slippe", så sånn sett har kortison forlenget livet hennes. Hun lever 4 år på overtid as we speak, sånn jeg ser det. 

Målet mitt, uavhengig av hundens sykdom, vil ikke være at de skal leve så lenge som mulig, men at de har et så godt liv jeg kan gi de mens de er hos meg. Det er filosofien min. Derfor velger jeg som jeg gjør. At andre ikke gjør det samme er greit for meg, vi er forskjellige  

[Tyttebæra]

Det er ikke sånn at mindre belastning automatisk betyr at hunden får et lengre liv.  Min hund tålte ikke at muskelgrunnlaget hun hadde i toppform forsvant, som følge av mindre belastning. Hun ble avlivet knappe 2 år etter hun begynte å vise tegn på smerter. Det kan like gjerne være at sykdommen er progredierende, uavhengig av hva man utsetter hunden for.

Om jeg ikke hadde tatt hensyn, hadde hun kanskje levd lenger. Eller kanskje hun hadde levd kortere. Det vil jeg aldri få vite. Det er en sånn situasjon hvor man må gjøre det som er rett for en selv, for det er ingen garantier uansett hva en velger.