Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er et godt eksteriør?


Guest Jonna
 Share

Recommended Posts

1 time siden, 2ne skrev:

Really? Er bruksvariantene sunnere enn de som premieres høyest i utstillingsringen? Nei, de ække det vøtt. Det er ikke sånn at stygt automatisk er funksjonelt. 

Og åpenbart ikke slik at pent (i utstillingsfolks øyne) nødvendigvis er funksjonelt :lol:

Som sagt: det er forskjell på raser. Her i huset er den høyest premierte på utst. (C.I.B) Den klart mest dysfunksjonelle. Den bikkja jager ikke fordi hun er "pen", men på tross av. Og enda er hun ikke såå ekstrem som utstillingsfolket vil ha dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Min påstand er at en hund med et sunt og funksjonelt eksteriør har et godt eksteriør  Jada, raser med usunt eksteriør kan fremdeles ha godt eksteriør etter sin rasestandard, men det samsvarer ikke med

Posted Images

 

1 time siden, Krutsi skrev:

for jeg lurer ofte; hvor mange inne her vet egentlig hvordan en god funksjonell brukskropp på hund ser ut...?

I min enkle verden er det vel en kropp med bygning som en ulv som er det mest optimale... sånn egentlig... Passe proporsjoner, passe vinkler og passe muskelsatt. En hund som kan jobbe hardt over lengre tid uten å bli utsatt for belastningsskader, som holder år etter år... 

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On ‎17‎.‎02‎.‎2017 at 11:53 AM, 2ne said:

Really? Er bruksvariantene sunnere enn de som premieres høyest i utstillingsringen? Nei, de ække det vøtt. Det er ikke sånn at stygt automatisk er funksjonelt. 

Tror jeg er enig med deg her- Det finnes godt bygde showhunder, og det finnes godt bygde brukshunder. Og det finnes dårlige bygde individer i begge leire. For min rase er forskjellen vel egentlig beinlengde, masse, pels (skjønt noe har med groominga å gjøre, verken for kort eller for lang er bra...)  og bevegelser. Ofte har showhundene showy og fancy bevegelser, men ikke alltid så effektivt (de bruker mer energi på å flytte seg, noe som vil påvirke deres arbeidsevne som trekkhund.) But then again, det finnes brukshunder med mindre effektive bevegelser også.

 

Red: og da tolker jeg at stygt går på eksteriør

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt kort, men bare for å dra i gang her jeg sniker på jobb:

Rette og fine lemmer, balanse i vinklene - at vinklene bak står i stil med de forann for eksempel. Noe man ofte ser er er hunder som er knappe foran og overvinklet bak må gjøre ekstra "show" kast bakover for at steg lengden skal passe i fart.) Fleksibilitet i bevegelse, myk og fin i kroppen.

Kan skrive en stil, men dette er en start :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et godt eksteriør, er når bikkja ligner på den rasen den skal være og klarer utføre jobben de er avlet frem for over flere år uten slitasje/belastningsskader.
Noen generalisering på alle raser får ikke jeg til, det er en bitteliten forskjell på dachs og azawakh, liksom [emoji3]


Helt enig der, går ikke an å generalisere på den måten. Men det er jo raser som deles mer og mer og da kommer jo krangelen.
PS hadde ikke du en god borzoi artikkel? Finner den ikke igjen
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Turb skrev:

 


Helt enig der, går ikke an å generalisere på den måten. Men det er jo raser som deles mer og mer og da kommer jo krangelen.
PS hadde ikke du en god borzoi artikkel? Finner den ikke igjen

Jepp. Selv om ingen sier det høyt, så er vel langt de fleste raser delt i (minst) to..

http://www.nktelco.net/teine/speed2.htm

http://www.nktelco.net/teine/fastdogs.htm

:D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
På 17.2.2017 at 1:28 PM, Siri skrev:

 

I min enkle verden er det vel en kropp med bygning som en ulv som er det mest optimale... sånn egentlig... Passe proporsjoner, passe vinkler og passe muskelsatt. En hund som kan jobbe hardt over lengre tid uten å bli utsatt for belastningsskader, som holder år etter år... 

I utgangspunktet enig, men uhyre få ulver har den "gode" fronten som fremelskes på de aller fleste raser i utstillingsringen. Eller de store, flashy vinklene på bakbeina (og det gjelder langt fra bare schäfer)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er det rase relatert også. Men sånn generelt, innen de fleste raser, så er ikke inn/ut tåing, franske fronter, svake haser, kuhaser, svake overlinjer, total mangel på vinkler o.l. noe som er ønsket på en rase?

Nå har jeg jo mitt ståsted som generelt er gruppe 1 og noe gruppe 8 og 5 som utgangspunkt og praktisk bruk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Snusmumrikk skrev:

I utgangspunktet enig, men uhyre få ulver har den "gode" fronten som fremelskes på de aller fleste raser i utstillingsringen. Eller de store, flashy vinklene på bakbeina (og det gjelder langt fra bare schäfer)

Nei, de har ikke det - men så kan man jo lure på hvorfor det er så viktig med denne gode fronten som fremelskes? Du finner vel ikke en eneste alaskahusky heller som har det man definerer som god front på utstilling - men de fungerer jo utmerket til sitt bruk (men jeg tar høyde for at jeg ikke kjenner til skadeomfang og sånt på AH). Det jeg prøver å si, er vel at det nok en gang er "alt med måte"  - og at det optimale ikke er mer av alt liksom :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutes ago, Siri said:

Nei, de har ikke det - men så kan man jo lure på hvorfor det er så viktig med denne gode fronten som fremelskes? Du finner vel ikke en eneste alaskahusky heller som har det man definerer som god front på utstilling - men de fungerer jo utmerket til sitt bruk (men jeg tar høyde for at jeg ikke kjenner til skadeomfang og sånt på AH). Det jeg prøver å si, er vel at det nok en gang er "alt med måte"  - og at det optimale ikke er mer av alt liksom :)

frontene på AH varierer en del synes jeg? Det sies jo at en steil front gir mindre "demping" når hunden løper, og gjør den mer utsatt for belastningsskader. Men alt med måte da. og Ironisk nok:  Litt lite sammenligningsgrunnlag men de to med "best" front av mine er også de to som har hatt skuldertrøbbel en gang hver.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
25 minutter siden, Siri skrev:

Nei, de har ikke det - men så kan man jo lure på hvorfor det er så viktig med denne gode fronten som fremelskes? Du finner vel ikke en eneste alaskahusky heller som har det man definerer som god front på utstilling - men de fungerer jo utmerket til sitt bruk (men jeg tar høyde for at jeg ikke kjenner til skadeomfang og sånt på AH). Det jeg prøver å si, er vel at det nok en gang er "alt med måte"  - og at det optimale ikke er mer av alt liksom :)

Veldig mange langdistanse AH har dårlige fronter sett ut i fra et utstillingssynspunkt ja. Mine to inkludert. Jeg har ikke inntrykk av at de har noe problem med frontene sine nei. Strengt tatt tror jeg "gode" fronter fremelskes i utstillingsringen mest fordi det ser flott ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min oppdretter (mange år siden nå, da det var Blaze) Likte IKKE de store frontene mange prøver framelske på min rase. Han mente det gikk hardt utover bevegeligheten om det ble for mye bryst. De skulle kunne bruke albuer og skuldre med stor bevegelighet i gjeting mente han, og for å snu på en femøring og bruke fronten som rotor så ville han ha god bevegelighet og dermed også moderat front.

Jeg kjøper faktisk teorien hans jo mer jeg ser de med stort bryst i praktisk arbeid. Men da snakker vi ikke steile fronter, men for mye foran.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, Meg skrev:

frontene på AH varierer en del synes jeg? Det sies jo at en steil front gir mindre "demping" når hunden løper, og gjør den mer utsatt for belastningsskader. Men alt med måte da. og Ironisk nok:  Litt lite sammenligningsgrunnlag men de to med "best" front av mine er også de to som har hatt skuldertrøbbel en gang hver.. 

Ja, jeg tenker jo litt sånn at dette med "god front" ofte er litt teoretisk faktisk... en god front er fleksibel og bevegelig, tenker jeg, og skal dempe godt, men HVORDAN en slik front er konstruert kan man helt sikkert diskutere (altså - HVA er det faktisk som gir den gode, leksible og bevegelige fronten?). 

5 minutter siden, Snusmumrikk skrev:

Veldig mange langdistanse AH har dårlige fronter sett ut i fra et utstillingssynspunkt ja. Mine to inkludert. Jeg har ikke inntrykk av at de har noe problem med frontene sine nei. Strengt tatt tror jeg "gode" fronter fremelskes i utstillingsringen mest fordi det ser flott ut.

Ja utstillingsmessig er de jo skrekkelige liksom, men de fungerer jo og da tenker jeg at jo - det er kanskje sånn en god og funksjonell front faktisk er. Og en annen ting: det er kanskje en grunn til at det er vanskelig  å avle fram "gode" fronter nettopp fordi det ikke er sånn de er naturlig? Nå drodler jeg bare altså... Jeg vet jo hva JEG synes er en god front på en god utstillingshund, jeg vet hva jeg synes er pent, og jeg kan sikkert argumentere med at det også er slik det SKAL se ut, men jeg er helt klart villig til å endre synet mitt der :lol:  

Akkurat nå, JeanetteH skrev:

Min oppdretter (mange år siden nå, da det var Blaze) Likte IKKE de store frontene mange prøver framelske på min rase. Han mente det gikk hardt utover bevegeligheten om det ble for mye bryst. De skulle kunne bruke albuer og skuldre med stor bevegelighet i gjeting mente han, og for å snu på en femøring og bruke fronten som rotor så ville han ha god bevegelighet og dermed også moderat front.

Jeg kjøper faktisk teorien hans jo mer jeg ser de med stort bryst i praktisk arbeid. Men da snakker vi ikke steile fronter, men for mye foran.

Jeg kjøper faktisk den teorien, jeg også... 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med at gode vinkler er litt interessant. Ser man på gamle bilder, skylder de fleste en hel haug grader mot hva som vinner i ringen nå. Disse hundene ble brukt til det de skulle, og mange ble faktisk gamle.

Ser man på myndene (spesielt de orientalske, med mest urhund i seg), så er de jo bortimot 90 grader foran og bak. De har fungert mer enn bra nok i tusenvis av år, så hvor viktig er vinklene, sånn bortsatt fra at det er penere å se på for et trent øye?

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, MarieR skrev:

Min påstand er at en hund med et sunt og funksjonelt eksteriør har et godt eksteriør :) Jada, raser med usunt eksteriør kan fremdeles ha godt eksteriør etter sin rasestandard, men det samsvarer ikke med min oppfatning av hva et godt eksteriør bør være. 

Enig med deg. 

I mine øyne så har en hund et godt eksteriør hvis hunden med letthet klarer å bevege seg i de forskjellige gangartene og på forskjellige underlag. Et godt eksteriør for min del handler om funksjonalitet.

Derimot så kan en hund ha et riktig eksteriør for rasestandaren, men det betyr ikke at ekstriøret er funksjonelt. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, yurij skrev:

Jeg så i den andre tråden at vinklene i fronten skulle dempe noe ( belastning? ) . Hvordan?  Fronten vil aldri kunne fungere som en fjær slik bakbeina gjør?  

Selvfølgelig har fronten en dempende funksjon, når hunden lander med opptil 75-80 prosent av kroppsvekta på fronten ved hvert eneste hopp! Mellomhendene er for eksempel viktige støtdempere for hunden, og skal i henhold til de aller fleste rasestandarder være svakt skråstilte - nettopp for å få til demping. Noe som står rett opp og ned i 180 graders vinkel har ikke den samme fleksibiliteten. Og derfor er svake mellomhender - muskelsvake og/eller for ettergivende - et sunnhetsproblem. Det samme er overkoding, for rette eller for skråstilte mellomhender.

De fleste raser skal ha runde poter, og det er mye demping og ettergivende elastisitet i gode poter også - en flat pote som bare tar imot støtene vil være som å gå i vonde sko hele tiden.

En god skuldervinkling er også med på å ta imot støtene i hvert steg, og forplante energien sunt nedover i framlemmene. En for åpen skuldervinkling gir redusert steglengde, særlig bakover. Et framskutt skulderparti med for åpen skuldervinkling gir gjerne lange steg framover uten noe kraft.

Bakparten har nok en mer eksplosiv kraft når de tar frasparket - men fronten skal også være med på å dra kroppen framover i steget. Og med svake mellomhender, framskutt skulder, rak skuldervinkling og flate poter for å gjøre det hele fullendt, da har du en lite sunn og funksjonell front.

Om hunden har dårlig skuldervinkling, så vil mer av støtene og tyngden gå rett ned i mellomhendene, som gir slitasje. Et framskutt skulderparti gir mindre kraft i steget fordi skuldrene kommer for langt fram på brystkassa, og dermed ikke får rom til å bevege seg godt bakover, fordi den bredere delen av brystkassa kommer "i veien".

***

Jeg synes det er vanskelig å legge ut bilder av gode og dårlige fronter, for det er rasebetinget. Men om en tenker "gjennomsnitthunden", så skal det være 90 graders vinkel mellom skulderblad og overarm. Noen raser skal ha mer, for eksempel terriere og mynder.

Et problem i flere raser er kort overarm - det påvirker ikke selve vinklingen i hunden, om du tar fram gradeskiva fra barneskolen så er det fremdeles 90 grader. Men det påvirker fleksibiliteten og bevegeligheten når det ene leddet i vinkelen er kortere og beinet dermed ikke når like langt fram og bak i bevegelse.

Framskutt skulderparti er også noe som forekommer - det kan fremdeles være en god skuldervinkling, men hele skuldersystemet er plassert for langt fram. Dette kan endre seg når hunden blir eldre og får mer brystvolum som skyver skuldrene i bedre posisjon - men hos mange er det alltid framskutt og feil. Det gjør at skulderbladene får mindre støtte, siden de ikke ligger godt inntil en bred brystkasse, men heller dingler foran der kassa er smalere - og gir dermed også hunden en smalere front rent optisk. Med mindre hunden faktisk har en smal brystkasse, da er det ikke bare optisk. Mindre støtte gir løsere frontbevegelser, og vi får det vi kaller padlere. Det kan også gi utoverdreide albuer, fordi skuldrene ikke har noe å ligge godt inntil, og du får dermed ikke en jevn og fin parallellitet i framlemmene, og for å kompensere at beina ikke er konstruert for å gå rett ned fra skuldra langs brystkassa samles gjerne potene mer innunder hunden for å få mer balanse - i verste fall tåer de inn i tillegg. Noen kan også tåe ut om albuene ikke ligger godt til kroppen. En velkonstruert hund er velbalansert - og når konstruksjonen ikke er optimal, vil hunden kompensere for å nå balanse, for eksempel med ineffektive bevegelser fram når det er mer motor bak.

Framskutt skulderparti gjør også noe med nakkelinje og overgang til ryggen, en får ikke den samme flyten og myke overgangen som er ønsket i mange raser.

Når et skulderparti er framskutt varierer fra rase til rase - hvor mye forbryst de skal ha er ikke universelt. Men som en tommelfingerregel kan en si at når fronten på skulderbladene stikker ut foran brystbeinspissen, da har du et framskutt skulderparti. Men noen raser krever så godt tilbakelagt skuldre at det kan være framskutt selv om forbrystet klarer å møte døra først.

Det er noen fine illustrasjoner i NKKs kompendier fra kynologikurset, men jeg finner ikke dem i farta, og jeg fant ikke noe godt sammenlignbart på nett. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Meg skrev:

Tror jeg er enig med deg her- Det finnes godt bygde showhunder, og det finnes godt bygde brukshunder. Og det finnes dårlige bygde individer i begge leire. For min rase er forskjellen vel egentlig beinlengde, masse, pels (skjønt noe har med groominga å gjøre, verken for kort eller for lang er bra...)  og bevegelser. Ofte har showhundene showy og fancy bevegelser, men ikke alltid så effektivt (de bruker mer energi på å flytte seg, noe som vil påvirke deres arbeidsevne som trekkhund.) But then again, det finnes brukshunder med mindre effektive bevegelser også.

 

Red: og da tolker jeg at stygt går på eksteriør

Ja, her mente jeg stygt som eksteriør i forhold til rasestandarden :) 

--

Jeg er litt usikker på om jeg er enig i at gode fronter fremelskes i utstillingsringen da. Puddelen, som er en rein utstillingsrase, har  steile fronter. Utstillingsvarianten av belgere har steile fronter. Noen av de er så ille at det ser ut som at forbeina kommer ut av samme hølet. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor det er et problem på showhunder, jeg syns jo ikke de blir spesielt flashy av det, snarere tvert i mot. Effektivt trav får de i hvert fall ikke (det er det forsåvidt ikke alle raser som skal ha heller..). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...