Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurranse - hvor klar var dere?


Lailakatrin
 Share

Recommended Posts

Hvor klar har du og hunden din vært før dere meldte på deres første konkurranse/prøve, uansett gren? Hadde dere trent lenge sånn at alle øvelser satt som støpt, eller startet dere før alt var perfekt for å begynne å få litt konkurranseerfaring?

Blir nervøs og får dårlig nattesøvn bare jeg tenker på konkurranser :P 
Men trent mot klasse 1 lydighet siden hunden var  liten og gått på kurs. Han er litt over 2 år nå og i perioder ganske unghundaktig, mens andre ganger er han helt super å trene med og øvelsene begynner å gå ganske greit. Men har han en rebelsk dag så fokuserer han dårligere. Til våren er det lydighetsstevne her. Vurderer å melde på men prøver å ikke ha forhåpninger. 
Tenker at uansett hvordan det går, så vil vi begge få litt konkurranseerfaring. 

Hvor klare var dere før dere debuterte? Bør vi vente til høsten i stedet kanskje? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Jeg vurderer å melde meg på offisiell prøve etter kurs på Sølen som arrangeres siste dagen. Bare for å få satt i gang. Men hvor klar jeg vil bli det er en annen sak. 
Husker min aller første utstilling. Jeg var så nervøs! Skjelven, og følte jeg ikke visste noe som helst av hva jeg drev med der. På toppen av det hele var det valp jeg hadde som fant ut at teipbitene på gulvet var dritskumle. 

Egentlig synes jeg det er like greit å bare hoppe i det. Hvis man skal vente på å bli klar så vil man kanskje fortsette å være streng mot seg selv og dermed ikke se seg selv som klar nok? Trening på konkurransesettinger er verdifullt det også :)  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første rallystevne: Dyret kunne ikke gå fot engang :lol: Ikke kunne vi alle skiltene heller.

Første blodsporprøve: Hadde aldri gått spor lagt av andre, eller med "selskap" i sporet (på prøve har man dommer og sporlegger "på slep"). Hadde aldri gått full lengde (600 meter), aldri med 10 meter opphold og i alle fall ikke med opphold i vinkel ;) Frøkna gikk til en 2. premie, langt over forventning. Jeg meldte egentlig bare på for å se hvor langt vi var kommet i treninga og hva vi måtte fokusere på videre, så premiering var kjempebonus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vel stort sett startet "uforberedt" til alle typer konkurranse. 

Blondie ble meldt på agility før hun kunne slalom skikkelig. Vi startet også bronsemerket lydighet etter å ha kun trent på selve prøven 1 uke. Vi startet klasse 1 med en litt usikker fellesdekk. 

Med begge hundene startet vi rallylydighet med 1 måneds trening, meldte oss på samme dagen vi prøvde rally lydighet for første gang.

Tidi startet agility i sommer uten slalomen på plass. 

Ingen av konkurransene har gått spesielt bra, skal sies. Noen bedre enn forventet, men alt i alt, ingen resultat jeg nødvendigvis skryter så veldig mye av. Men for meg har det gitt motivasjon for å trene mer. Også er det deilig å vite at hunden faktisk fungerer i en konkurransesetting også. Edit: Jeg vil nesten si det er bedre å starte før man føler seg helt klar. Jeg tenker man blir mer skuffet hvis noe går galt hvis man føler seg helt klar for konkurranse, enn man blir hvis man ikke følte seg helt klar for konkurransen uansett.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for at dere deler deres erfaringer! 

Tenker også litt at hvis man bare utsetter det så blir man aldri klar og den dagen man eventuelt deltar så blir man kanskje enda mer skuffet hvis det ikke går som forventet :P Tror jeg bare hiver meg rundt og melder på, og så ser jeg på det som trening og en begynnelse for å se litt hvor landet ligger :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Vel. Med Lykke har jeg konkurert i agility et drøyt års tid med før en instruktør sa at det egentlig ikke var vits i. Vi hadde veldig forskjellig ambisjonsnivå og tanker om hvilke detaljer som skulle være på plass før man starter kl1 :P

Ellers har hun også startet bruks en gang, og var middels godt forberedt. Med litt flaks så fikk vi det vi ønsket på første forsøk. I høst startet vi også rally lydighet og fikk direkte opprykk første dag. Det var en hyggelig overraskelse for jeg trodde kanskje ikke hun skulle få så mange poeng. Dagen etter startet vi kl 2 ganske uforberedt. Tok det som trening og disket galant uten å kunne alle skiltene :P

Harly var ganske godt trent når han debuterte i både agility, lp og bruks. Vi hadde litt issues med slalom men disse kom kun frem i konkurranse, så jeg fikk ikke trent på det hjemme. 

Det eneste jeg MÅ være 100% sikker på for å starte er fellesdekk. Nå konkurrerer jeg ikke i bruks eller lp lenger, men dersom jeg skulle ha startet så ville jeg vært sikker på at hunden lå i fellesdekk. Evnt stått over den øvelsen dersom jeg ønsket en gjennomkjøring av resten av programmet. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Keo debuterte alt for tidlig i LP i en alder av 11mnd. For all del, han kunne øvelsene, men alt for ung i hodet med for lite erfaring, noe som har bitt oss så til de grader igjen i baken i etterkant. LP er nå lagt på hylla da jeg ikke stoler på hunden i fellesdekk. Han gikk vell RL et par måneder senere, litt mer lavterskelsport og annen type å jobbe på. Vi kunne ikke alle øvelsene helt (deriblant sitt foran), men hoppet i det kun fordi det var en tur sammen med treningsgruppa, godt fornøyd med resultatet. Oppover i RL-klassene har han generelt vært trent i øvelsene fra starten, så det var vi klare når vi kom dit. I agility kan vi vell heller ikke si han var helt startklart, manglet en sikker slalåm, fremmadsending og noe driv/fokus, men agilityuken kom og gikk i godt selskap med masse fine erfaringer.

 

Lyn debuterte i RL etter cirka tre uker målrettet LP/RL-trening, hun er en kvikk hund å lære og har enormt engasjement bare i samarbeid, men ante ikke hva kommandoen for fot var enda for å si det slik :lol: Hun kapret 199/200p (en snusing på første kjegle) og 2.plass av cirka 40stk., aldri sett ringbånd,  skilt eller kjegler tidligere, men det gikk da på en måte! Dette var en slik 'tåpelig idé med et mål' vi satte selv. Hun debuterte i RL2 et par uker senere med 193/200p på andre stevnedag, da var vi iallefall ikke klare med alt av nye øvelser, men var heldig med bane og ivrig hund. På gjeterhundprøve debuterte vi før jeg egentlig var klar for det selv, hev oss i bilen med en venninne med tanken om at vi bare skulle se på. Bikkja kunne det hun skulle, om enn bare uten min veiledning, men helt fersk i gamet uten å være helt sikker på meg selv eller samarbeid så hadde jeg nok å konsentrere meg om å huske puste. 

Med Lyn så var debutene egentlig bare for å se litt hvilken hund man hadde mellom fingra, spesielt RL, og sjekke status på hvordan vi lå ann. Gjetinga var hovedsakelig en test av min prestasjonsangst, kremt. Med Keo har det bare vært dumdritstighet å starte tidlig i LP, selv om det var debuten vi trodde vi var mest forberedt mot. RL tok jeg ikke så seriøst, så det var bare for morro, stevneerfaring og muligheten. I senere tid er debuten i RL3 den eneste hvor vi har gått inn 100% forberedt og 'klar' for.

Jeg syntes det er morro med konkurranser, morro med nytt, jeg har ikke håp eller forventninger med å stå øverst på pallen. Med ny valp kommer jeg dog til å være litt mer tålmodig som unghund (sier jeg nå, iallefall :lol:) så får vi heller være enda mer klar for det når vi hopper i det med begge beina. Ifht valp og voksen så kan jeg kanskje nevne at Keo var unghund og oppvokst her som valp, Lyn kom hit i voksen alder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi startet først i agility da jeg følte vi hadde litt styring på føringer, feltene var på plass, og slalomen bra nok til klasse 1-baner. Og det gikk veldig bra. Vi disket på et fellehinder på ene løpet på første stevne, og fikk en vegring og riv på muren på det andre løpet (stakkaren hadde ikke sett en mur siden nybegynnerkurset). Andre stevnet fikk vi to feilfrie løp med tilhørende napp, et løp med en vegring og ett løp med et riv. Jeg tenker selv at det nok var ganske passe å begynne å starte da vi gjorde. [emoji4]

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trener mot klasse 1 med whipsen nå, begynte seriøst med dette for et halvt år siden eller så. Jeg kommer ikke til å starte før øvelsene er på plass. De må ikke være perfekte, men jeg vil at sjansen skal være stor for at hun utfører de noenlunde riktig og har forståelse for hva vi holder på med og hva hun skal gjøre, samt at hun har trening i å jobbe så lenge uten belønning. Dette fordi jeg ikke ønsker å ødelegge treningsmotivasjonen hennes ved å tøye strikken for langt. Fellesdekk kommer jeg ikke til å legge henne i før jeg er rimelig sikker på at hun ligger. Ingenting er surere enn om hun skulle ødelegge for andre hunder i fellesdekk. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før vi startet første lydighetsstevne kjente Luiz godt til øvelsene, og hadde lært å kjede øvelser, og å jobbe over lengre tid før belønning. Det er ekstremt viktig for meg at hunden som skal gå lp kan kunsten å kjede øvelser, og hele tiden jobber for belønningen, som den vet kommer. Derimot var det ingen 1. premie (en 3. premie:icon_redface:) på første og siste stevne som rundt 13-14 mnd gammel. Men vi hadde det begge to suuuuupergøy, og nullet på to øvelser pga unghundfakter :P Luiz fikk aldri vite at han gjorde feil, og hele opplevelsen var kjempegøy. 

I AG ble vi litt for ivrige og meldte på AG og hopp etter knapt 6 mnd trening (rett over 2 år), og ikke en stabil vippe. Det svei, og de neste stevnene ble han meldt på hopp - men da hadde vi fått problemet at han stakk på stevne. Derimot løste vi det raskt, og gikk flere stevner for stevneerfaring. Det tok heller ikke lang tid før vippa var så stabil at vi startet i AG også. 

Det at han stakk på stevne, tror jeg ikke vi hadde kommet utenom uansett hvor klar han hadde vært. Og uten det problemet, så hadde jeg ikke lært meg hvor kreativt jeg kunne bruke synlig avstandsbelønning på han. Nå er han enda ustabil, og kommer nok til å være det en stund (for alltid). Likevel er han i AG og hopp kl 2, og har 2 napp i ag på 4 løp (og de to andre med 5 feil). 

Med Zeta kommer jeg til å starte på blåbærstevner når hun har lært og er trygg på bli, hoppe hinder, tunneler, blindbytte, foranbytte ++ i alle mulige variasjoner, under et visst tidsrom uten belønning før slutten. Ellers skal hun være helt trygg på alle hindre og jobbe uten belønning før hun starter offisielt. Heldigvis trenger hun mest sannsynlig ingen avstandsbelønning på samme måte som Luiz :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...