Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Som overskriften sier, det handler om stor aldersforskjell i parforhold. :) For ordens skyld, det er nå snakk om par, der begge har oppnådd myndighetsalder, altså fyllte 18 år. 

Reagerer du når du treffer/hører om par der det er stor forskjell i alder?  Hvor stor forskjell kunne du selv max tenkt deg? Hvilke ulemper( eventuellt fordeler) mener du det er med stor aldersforskjell? Hvis f.eks din sønn/datter kom hjem og fortalte at h'n hadde inngått ett forhold ,med en person som var f.eks 20 år eldre, ville du mene det var helt greit? Eller kunne du bli fristet til å sende kompisen din, Børre Boler på besøk, bare for sånn helt 'kremt' diskre å nevne, at det kunne være helsemessige fordeler ved å finne en annen kjæreste, enn din sønn/datter? :P

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er venns

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da s

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da

Skrevet

Jeg tenker ofte mitt, på store aldersforskjeller, uten at jeg sier noe altså. , og jeg synes mine barn kan holde seg til sin generasjon jeg.. 

jeg for min del synes 3-4 år er nok.. men kanskje det vil endre seg etterhvert som jeg blir eldre. Jeg er litt farget av å ha unge onkler og tanter, og synes det blir merkelig hvis min type skulle være nærmere min tantes alder enn min (9år mellom meg og tante) :P 

  • Like 2
Skrevet

Jeg er gift med en som er 10 år eldre enn meg. Mentalt så ligger vi likt, og vi passer utrolig godt sammen. 
Jeg husker jeg var redd for å fortelle mamma at han var så mye eldre enn meg, for jeg var bare 19 år, men hun tok det kjempe bra. 

Fos oss fungerer aldersforskjellen utmerket og vi merker ingenting til det i det hele tatt. 

@Krutsi haha, min mann er et år eldre enn min onkel xD

  • Like 2
Skrevet
Akkurat nå, Wachita skrev:

Jeg er gift med en som er 10 år eldre enn meg. Mentalt så ligger vi likt, og vi passer utrolig godt sammen. 
Jeg husker jeg var redd for å fortelle mamma at han var så mye eldre enn meg, for jeg var bare 19 år, men hun tok det kjempe bra. 

Fos oss fungerer aldersforskjellen utmerket og vi merker ingenting til det i det hele tatt. 

@Krutsi haha, min mann er et år eldre enn min onkel xD

Haha altså, så lenge det funker for forholdet så bryr jeg meg egentlig ikke. Men jeg kjenner st hvis jeg skulle ha satt meg i posisjonen, så kjennes det veldig utenfor komfortsonen til meg.. men jeg hadde nok ikke droppet gubben hvis det var mange år imellom oss, og resten stemte :P men ja, det er fortsatt noe utenfor komfortsonen min :lol: 

  • Like 1
Skrevet

Familien min har i hver generasjon hatt minst ett ekteskap med 10+ aldersforskjell. Svoger er 11 år eldre enn lillesøster, bestefar var 12 år eldre enn bestemor, og hans foreldre igjen hadde også stor aldersforskjell.

Jeg tenker jo at det verste er at den ene blir pensjonist og gammel lenge før den andre. Når det kommer til barn kan det også ha litt å si, jeg vet om et par der han var over 30 og klar for å stifte familie, mens hun var under 25 og ikke moden/klar.

Jeg tenker at i mange tilfeller går det helt fint, og det er strengt tatt ingen annens sak. Men jeg tenker også at i den del tilfeller er det ikke veldig gjennomtenkt og andre faktorer enn ekte kjærlighet som spiller inn.

  • Like 1
Guest lijenta
Skrevet

Stor aldersforskjell merkes vel mest når den ene er pur ung og når den eldste begynner å få forskjellige svikt når den yngste fortsatt lever livet. Men har også sett stor aldersforskjell der de var veldig like i sinn 

Skrevet

Jeg foretrekker nær i alder.Dvs mindre enn 10 års alderforskjell.  Da er man omtrent på likt i samme livsfaser gjennom livet.. Alderen merker man nok likevel ikke så mye før den ene blir merkbart eldre biologisk. Det er nå engangs lik at jo eldre vi blir, jo raskere eldes vi: mao: det skjer hurtiger og mer merkbart "forfall" ift helse og fysikk mellom 70 og 80 år enn mellom 60 og 70. Og tilsvarende for yngre dekader. Så hvis man da har en partner som er 15 - 20 år eldre og man selv er 55 år og partneren er 75 år, merkes forskjellen VELDIG. Det har jeg også sett mange ganger hos pasienter som er i ferd med å bli demente, mellom 70 og 80 års alder, eller bare fysisk veldig svekket, og parteneren er betydelig yngre. Da skjærer det seg gjerne. Ingen ønsker å bruke årene mellom 50 og 70 år på å gå hjemme og pleie en dement og pleietrengende eldre partner.  Når jeg ser yngre kvinner slå seg sammen med betydelig eldre menn tenker jeg at de ikke har overveid konsekvensene på sikt grundig nok. Ofte.
Min mormor var 7 år eldre enn min morfar. Hun overlevde han - han døde da han var 81 og hun da hun var 97. Begge var friske mentalt og fysisk helt til de døde.

Skrevet

Jeg har rundt meg veldig mange par med 10 til 20 års aldersforskjell og de har både vært gift lenge og virker ha det bedre enn de fleste. Min nærmeste kollega er 18 år yngre enn sin mann , de har to barn som nå er 15 og 19 og har vært gift i 20 år. For meg er høy alderforskjell helt ok og helt normalt men det er vel fordi jeg har slike velfungerende eksempler rundt meg. 

Skrevet

Alderen på paret vil vel ha en del å si. På generell basis så vil det jo være adskillig større 'avstand' mellom en 20 åring og en 40 åring enn en på 40 og en på 60. 

Personlig tenker jeg at hvis en av partene kunne vært mor/far til den andre( hvilket vil si ca 15 år sånn rent ' biologisk sett') så er det i overkant. Jeg hadde ikke blitt begeistret hvis min 18 årige sønn/datter kom hjem med en kjæreste på 33.. Litt anderledes ville de vært hvis sønn/datter hadde vært 30 år. 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Alderen på paret vil vel ha en del å si. På generell basis så vil det jo være adskillig større 'avstand' mellom en 20 åring og en 40 åring enn en på 40 og en på 60. 

Personlig tenker jeg at hvis en av partene kunne vært mor/far til den andre( hvilket vil si ca 15 år sånn rent ' biologisk sett') så er det i overkant. Jeg hadde ikke blitt begeistret hvis min 18 årige sønn/datter kom hjem med en kjæreste på 33.. Litt anderledes ville de vært hvis sønn/datter hadde vært 30 år. 

Jeg merker at jeg -som mor til voksne barn, overhodet ikke greier å "vurdere" andre på tilsvarende alder som mine barn som annet enn "ungdommer/unger".... jeg jobber sammen med bla en mannlig lege-kollega som er ca 7 år eldre enn sønnen min - kjempehyggelig, usedvanlig pent utseende, sykepleierne "sikler" over han. Jeg føler meg som "moren" hans, og hadde funnet det utrolig unaturlig å skulle ha skaffet meg en partner såpass mye yngre (om jeg hadde vært på utkikk, som jeg ikke er siden jeg akter å holde på min jevnaldrende ektemann resten av livet).
At folk uten barn ikke har samme "sperrer" som meg, tenker jeg er forståelig.

Skrevet

Akkurat det er noe jeg absolutt ikke tenker på, funker det for paret så funker det for meg :)

Hadde alt annet stemt kunne jeg vært sammen med en yngre eller en eldre mann. 

Skrevet
Akkurat nå, enna skrev:

Jeg merker at jeg -som mor til voksne barn, overhodet ikke greier å "vurdere" andre på tilsvarende alder som mine barn som annet enn "ungdommer/unger".... jeg jobber sammen med bla en mannlig lege-kollega som er ca 7 år eldre enn sønnen min - kjempehyggelig, usedvanlig pent utseende, sykepleierne "sikler" over han. Jeg føler meg som "moren" hans, og hadde funnet det utrolig unaturlig å skulle ha skaffet meg en partner såpass mye yngre (om jeg hadde vært på utkikk, som jeg ikke er siden jeg akter å holde på min jevnaldrende ektemann resten av livet).
At folk uten barn ikke har samme "sperrer" som meg, tenker jeg er forståelig.

Kjenner meg veldig igjen her :) For meg også blir de 'barn', ikke på en nedlatende måte men mer som noe man bør beskytte ikke se på som en mulig partner. At de nevnte 'barna' selv mener de er gamle nok til å 'klare seg selv', er en annen sak..:P 

Du nevner om folk med/uten barn..det skulle vært veldig interessant å få vite om det virkelig har en sammenheng med hvor stor differanse man kan tenke seg? 

Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Du nevner om folk med/uten barn..det skulle vært veldig interessant å få vite om det virkelig har en sammenheng med hvor stor differanse man kan tenke seg? 

Jeg har ikke barn, og har vel egentlig ingen sperrer oppover. Yngre menn er derimot ikke så interessante, eksen var ett år yngre enn meg og det holdt i massevis :P

Skrevet
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Jeg har ikke barn, og har vel egentlig ingen sperrer oppover. Yngre menn er derimot ikke så interessante, eksen var ett år yngre enn meg og det holdt i massevis :P

Jeg vil tro at en slik 'barnesperre' bare virker nedover, for egen del? :)

Skrevet

Skal vi se. Om jeg fant meg en fyr som var 20 år eldre enn meg, er han like gammel som pappa, og det er bare rart. Om jeg fant meg en fyr som var 20 år yngre enn meg, er han like gammel som sønnen min, og den tanken er bare motbydelig. 

Jeg var sammen med en som var 5 år yngre enn meg i noen år, han var 22 og jeg var 27 da vi ble sammen. Den forskjellen ble etterhvert uoverkommelig stor. Han var fresh out of school da vi ble sammen, jeg var forholdsvis nyskilt med to barn. Men jeg ser ikke helt at det skulle vært helt uoverkommelig med en på 38 år nå som jeg er 43, liksom. Men jeg tror grensa går på 5 år nedover. Oppover er jeg litt usikker, helst ikke i nærheten av mamma og pappas alder, tenker jeg :P 

Om mine barn kom hjem med en kjærste som var 20 år eldre enn seg, så ville kjærsten vært på min alder, det hadde jeg reagert på. 10 år tror jeg hadde gått greit, selv om jeg ville tenkt mitt, sikkert :) 

Guest Klematis
Skrevet

Tja, er vant til det. Venninna mi har en mann som er 18 år eldre enn henne. Kona til broren min er 10 år eldre enn han. Naboen på hjemstedet mitt er vel 20 år eldre enn kona si. En kollega er 8 år eldre enn mannen sin. Og jeg kjenner mange med ganske store aldersforskjeller begge veier.

Har preferanser for egen del også, og har vært i forhold med en del år aldersforskjell. Helt generelt, så tenker jeg 5-6 år nedover, og oppover er jeg usikker. 10 år er i meste laget, hvis jeg skal tenke på fremtiden. Men, hvem vet den dagen riktig herremann står der.

Skrevet
6 minutes ago, QUEST said:

Jeg vil tro at en slik 'barnesperre' bare virker nedover, for egen del? :)

Ja, men jeg har heller aldri hatt noe ønske om å slå meg sammen med en av min fars kompiser, for å si det slik...jeg fikk noen tilbud fra den kanten i yngre dager.... Jeg ville følt det fryktelig ubekvemt...
Der har gått en grense på 4 - 5 år oppover for min del. Og omtrent det samme nedover.( Min mann er 1 år eldre enn meg.)

Skrevet

Det er 6 år mellom meg og gubben, og personlig så syntes jeg det er stor nok aldersforskjell. Da jeg var på "jakt" etter ny kjæreste så var det faktisk noe jeg tenkte endelig på, "hvor mye eldre er ok for meg."

Har familiemedlem som er gift og har barn med en mann som er like gammel som sin far (20-25 år eldre). Mannen har i tillegg barn som er like gammel som mitt familiemedlem, og barnebarn som er like gammel som de nye barna. 

Ei venninne fortalte nylig at hun er sammen med en som er 19 år eldre enn henne.

Prøver å ikke dømme dem, for jeg vil gjerne være åpen. Men jeg syntes det er litt merkelig av noen i midten av 20 årene kan bli forelsket i noen som er så mye eldre. Personlig så sliter jeg med det fordi jeg føler seg vi er på så forskjellige steder mentalt. 

  • Like 1
Skrevet

Vel, jeg kunne ikke hatt et forhold til en som er like gammel som faren min.. Og jeg synes det er rart at noen på alder med foreldrene mine er sammen med noen på alder med meg. Skjønner? type 50 åring sammen med noen i 20 åra :P

Det er 3 år mellom meg og mannen, helt perfekt:wub:.

Har vært sammen med en som var yngre enn meg, det funka ikke, jeg fikser ikke å føle meg som mora til kjæresten, eller at kjæresten har mentalitet som en umoden tenåring :P

  • Like 1
Skrevet

Her er det 11 år mellom , har aldri tenkt over . Nå får jeg sikkert kjeft men jeg syns damer virker å eldes fortere enn menn :D Menn holder seg ofte bedre lengre selv om damer prøver hardere :D

  • Like 1
Guest lijenta
Skrevet

Kom jo borti et par med stor alderforskjell og for en kjærlighet de fortsatt etter 25 år bar til hverandre helt utrolig, men den eldste hadde helsen sviktet på så den biten ble rar. 

Jeg selv kan ikke ha for stor alderforskjell hverken opp eller ned. Jeg holder meg innenfor 10 år opp og ned men nå trekker jeg mer ned. ti år opp begynenr helsen å svikte så vil ikke sove i telt ute, vil ikke gå med tung sekk og ja sexlivet dabber av og ja hadde det vært et forhold jeg hadde hatt lenge så hadde eg blitt men når jeg skal inn i et nytt så teller disse tingene også

Skrevet
Just now, yurij said:

Her er det 11 år mellom , har aldri tenkt over . Nå får jeg sikkert kjeft men jeg syns damer virker å eldes fortere enn menn :D Menn holder seg ofte bedre lengre selv om damer prøver hardere :D

Der er det store individuelle forskjeller. Ikke avhengig av kjønn, sannsynligvis mer genetikk, Noe jeg ser tydelig hos "klientellet" mitt. Som stort sett er over 80 år.
Kvinner lever lengre enn menn, og spesielt hjertekarsykdommer dukker opp ca 10 år senere hos kvinner enn hos menn.
 

Skrevet

Gubben er 15 år eldre enn meg, eksen var 10 år eldre. For min del har jeg tidligere aldri sett to ganger på jevnaldrende. De har liksom alltid vært i "feil alder" :P

Hadde jeg vært på markedet nå, samt vært fysisk frisk, ville nok jevnaldrende vært mer aktuelle. Nå har de vel rukket å bli voksene..

Skrevet
Akkurat nå, Pringlen skrev:

Gubben er 15 år eldre enn meg, eksen var 10 år eldre. For min del har jeg tidligere aldri sett to ganger på jevnaldrende. De har liksom alltid vært i "feil alder" :P

Hadde jeg vært på markedet nå, samt vært fysisk frisk, ville nok jevnaldrende vært mer aktuelle. Nå har de vel rukket å bli voksene..

Ja, så er det det med alderforskjell den 'gale/rette' veien.. Selv kunne jeg nok vært sammen med en som var 15 år eldre enn meg( selv om jeg 'normalt sett' ikke syns det er ideellt) , andre veien..niks..

  • Like 1
Skrevet

Med eksen så var det vel 16 år mellom oss, når vi ble sammen :) Det fungerte egentlig greit det, vi var overraskende like på mange områder.Og det var IKKE aldersforskjellen som gjorde at det ble slutt mellom oss...

Han jeg er sammen med nå, er 9 år eldre enn meg. Men vi trives utrolig godt sammen og det er ingen andre jeg heller vil være sammen med :wub: Han er et tvers igjennom et godt og snillt menneske... Det finnes ikke noe vondt i han :heart: Også er det et pluss at han er glad i dyr da... :wub:

For meg har ikke alderen så mye å si egentlig. Selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. Jeg hadde ikke hatt problemer med å bli sammen med en på 50 f.eks(jeg blir 38 i juni), hvis kjemien var der. Og at vi hadde andre ting til felles :DJeg foretrekker faktisk menn som er en del eldre. Men nå har jeg verdens beste samboer da og håper at vi vil være sammen i mange, mange år til... :D 

Det eneste jeg har en "sperre" på er å bli sammen med en som er mye yngre. Jeg har prøvd å gå den veien, men alt i meg sa bare nei, nei og nei. Selv om fyren i utgangspunket var grei og snill han. Jeg klarer bare ikke falle for yngre menn... :hmm:

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...