Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Som overskriften sier, det handler om stor aldersforskjell i parforhold. :) For ordens skyld, det er nå snakk om par, der begge har oppnådd myndighetsalder, altså fyllte 18 år. 

Reagerer du når du treffer/hører om par der det er stor forskjell i alder?  Hvor stor forskjell kunne du selv max tenkt deg? Hvilke ulemper( eventuellt fordeler) mener du det er med stor aldersforskjell? Hvis f.eks din sønn/datter kom hjem og fortalte at h'n hadde inngått ett forhold ,med en person som var f.eks 20 år eldre, ville du mene det var helt greit? Eller kunne du bli fristet til å sende kompisen din, Børre Boler på besøk, bare for sånn helt 'kremt' diskre å nevne, at det kunne være helsemessige fordeler ved å finne en annen kjæreste, enn din sønn/datter? :P

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er forskjellen på venner og samlivspartner omtrent som forskjellen på hund og sau.. Alder er for meg fullstendig irrelevant når det kommer til venner. Jeg vil legge til at for min del er venns

Det er absolutt ikke gitt at man er på samme plass i livet fordi man er omtrent samme alder. Så jeg føler at hvem man er har mye mer å si enn hvor gammel man er. Men selvsagt vil det komme en dag da s

Whatever floats your boat. Selv skjønner jeg ikke hva jeg skal med en 19-åring. Ei heller skjønner jeg hva ei på 35 skal med meg. Bortsett fra å hente frem fjernkontrollen som har falt under sofaen da

Skrevet

Jeg tenker ofte mitt, på store aldersforskjeller, uten at jeg sier noe altså. , og jeg synes mine barn kan holde seg til sin generasjon jeg.. 

jeg for min del synes 3-4 år er nok.. men kanskje det vil endre seg etterhvert som jeg blir eldre. Jeg er litt farget av å ha unge onkler og tanter, og synes det blir merkelig hvis min type skulle være nærmere min tantes alder enn min (9år mellom meg og tante) :P 

  • Like 2
Skrevet

Jeg er gift med en som er 10 år eldre enn meg. Mentalt så ligger vi likt, og vi passer utrolig godt sammen. 
Jeg husker jeg var redd for å fortelle mamma at han var så mye eldre enn meg, for jeg var bare 19 år, men hun tok det kjempe bra. 

Fos oss fungerer aldersforskjellen utmerket og vi merker ingenting til det i det hele tatt. 

@Krutsi haha, min mann er et år eldre enn min onkel xD

  • Like 2
Skrevet
Akkurat nå, Wachita skrev:

Jeg er gift med en som er 10 år eldre enn meg. Mentalt så ligger vi likt, og vi passer utrolig godt sammen. 
Jeg husker jeg var redd for å fortelle mamma at han var så mye eldre enn meg, for jeg var bare 19 år, men hun tok det kjempe bra. 

Fos oss fungerer aldersforskjellen utmerket og vi merker ingenting til det i det hele tatt. 

@Krutsi haha, min mann er et år eldre enn min onkel xD

Haha altså, så lenge det funker for forholdet så bryr jeg meg egentlig ikke. Men jeg kjenner st hvis jeg skulle ha satt meg i posisjonen, så kjennes det veldig utenfor komfortsonen til meg.. men jeg hadde nok ikke droppet gubben hvis det var mange år imellom oss, og resten stemte :P men ja, det er fortsatt noe utenfor komfortsonen min :lol: 

  • Like 1
Skrevet

Familien min har i hver generasjon hatt minst ett ekteskap med 10+ aldersforskjell. Svoger er 11 år eldre enn lillesøster, bestefar var 12 år eldre enn bestemor, og hans foreldre igjen hadde også stor aldersforskjell.

Jeg tenker jo at det verste er at den ene blir pensjonist og gammel lenge før den andre. Når det kommer til barn kan det også ha litt å si, jeg vet om et par der han var over 30 og klar for å stifte familie, mens hun var under 25 og ikke moden/klar.

Jeg tenker at i mange tilfeller går det helt fint, og det er strengt tatt ingen annens sak. Men jeg tenker også at i den del tilfeller er det ikke veldig gjennomtenkt og andre faktorer enn ekte kjærlighet som spiller inn.

  • Like 1
Guest lijenta
Skrevet

Stor aldersforskjell merkes vel mest når den ene er pur ung og når den eldste begynner å få forskjellige svikt når den yngste fortsatt lever livet. Men har også sett stor aldersforskjell der de var veldig like i sinn 

Skrevet

Jeg foretrekker nær i alder.Dvs mindre enn 10 års alderforskjell.  Da er man omtrent på likt i samme livsfaser gjennom livet.. Alderen merker man nok likevel ikke så mye før den ene blir merkbart eldre biologisk. Det er nå engangs lik at jo eldre vi blir, jo raskere eldes vi: mao: det skjer hurtiger og mer merkbart "forfall" ift helse og fysikk mellom 70 og 80 år enn mellom 60 og 70. Og tilsvarende for yngre dekader. Så hvis man da har en partner som er 15 - 20 år eldre og man selv er 55 år og partneren er 75 år, merkes forskjellen VELDIG. Det har jeg også sett mange ganger hos pasienter som er i ferd med å bli demente, mellom 70 og 80 års alder, eller bare fysisk veldig svekket, og parteneren er betydelig yngre. Da skjærer det seg gjerne. Ingen ønsker å bruke årene mellom 50 og 70 år på å gå hjemme og pleie en dement og pleietrengende eldre partner.  Når jeg ser yngre kvinner slå seg sammen med betydelig eldre menn tenker jeg at de ikke har overveid konsekvensene på sikt grundig nok. Ofte.
Min mormor var 7 år eldre enn min morfar. Hun overlevde han - han døde da han var 81 og hun da hun var 97. Begge var friske mentalt og fysisk helt til de døde.

Skrevet

Jeg har rundt meg veldig mange par med 10 til 20 års aldersforskjell og de har både vært gift lenge og virker ha det bedre enn de fleste. Min nærmeste kollega er 18 år yngre enn sin mann , de har to barn som nå er 15 og 19 og har vært gift i 20 år. For meg er høy alderforskjell helt ok og helt normalt men det er vel fordi jeg har slike velfungerende eksempler rundt meg. 

Skrevet

Alderen på paret vil vel ha en del å si. På generell basis så vil det jo være adskillig større 'avstand' mellom en 20 åring og en 40 åring enn en på 40 og en på 60. 

Personlig tenker jeg at hvis en av partene kunne vært mor/far til den andre( hvilket vil si ca 15 år sånn rent ' biologisk sett') så er det i overkant. Jeg hadde ikke blitt begeistret hvis min 18 årige sønn/datter kom hjem med en kjæreste på 33.. Litt anderledes ville de vært hvis sønn/datter hadde vært 30 år. 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Alderen på paret vil vel ha en del å si. På generell basis så vil det jo være adskillig større 'avstand' mellom en 20 åring og en 40 åring enn en på 40 og en på 60. 

Personlig tenker jeg at hvis en av partene kunne vært mor/far til den andre( hvilket vil si ca 15 år sånn rent ' biologisk sett') så er det i overkant. Jeg hadde ikke blitt begeistret hvis min 18 årige sønn/datter kom hjem med en kjæreste på 33.. Litt anderledes ville de vært hvis sønn/datter hadde vært 30 år. 

Jeg merker at jeg -som mor til voksne barn, overhodet ikke greier å "vurdere" andre på tilsvarende alder som mine barn som annet enn "ungdommer/unger".... jeg jobber sammen med bla en mannlig lege-kollega som er ca 7 år eldre enn sønnen min - kjempehyggelig, usedvanlig pent utseende, sykepleierne "sikler" over han. Jeg føler meg som "moren" hans, og hadde funnet det utrolig unaturlig å skulle ha skaffet meg en partner såpass mye yngre (om jeg hadde vært på utkikk, som jeg ikke er siden jeg akter å holde på min jevnaldrende ektemann resten av livet).
At folk uten barn ikke har samme "sperrer" som meg, tenker jeg er forståelig.

Skrevet

Akkurat det er noe jeg absolutt ikke tenker på, funker det for paret så funker det for meg :)

Hadde alt annet stemt kunne jeg vært sammen med en yngre eller en eldre mann. 

Skrevet
Akkurat nå, enna skrev:

Jeg merker at jeg -som mor til voksne barn, overhodet ikke greier å "vurdere" andre på tilsvarende alder som mine barn som annet enn "ungdommer/unger".... jeg jobber sammen med bla en mannlig lege-kollega som er ca 7 år eldre enn sønnen min - kjempehyggelig, usedvanlig pent utseende, sykepleierne "sikler" over han. Jeg føler meg som "moren" hans, og hadde funnet det utrolig unaturlig å skulle ha skaffet meg en partner såpass mye yngre (om jeg hadde vært på utkikk, som jeg ikke er siden jeg akter å holde på min jevnaldrende ektemann resten av livet).
At folk uten barn ikke har samme "sperrer" som meg, tenker jeg er forståelig.

Kjenner meg veldig igjen her :) For meg også blir de 'barn', ikke på en nedlatende måte men mer som noe man bør beskytte ikke se på som en mulig partner. At de nevnte 'barna' selv mener de er gamle nok til å 'klare seg selv', er en annen sak..:P 

Du nevner om folk med/uten barn..det skulle vært veldig interessant å få vite om det virkelig har en sammenheng med hvor stor differanse man kan tenke seg? 

Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

Du nevner om folk med/uten barn..det skulle vært veldig interessant å få vite om det virkelig har en sammenheng med hvor stor differanse man kan tenke seg? 

Jeg har ikke barn, og har vel egentlig ingen sperrer oppover. Yngre menn er derimot ikke så interessante, eksen var ett år yngre enn meg og det holdt i massevis :P

Skrevet
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Jeg har ikke barn, og har vel egentlig ingen sperrer oppover. Yngre menn er derimot ikke så interessante, eksen var ett år yngre enn meg og det holdt i massevis :P

Jeg vil tro at en slik 'barnesperre' bare virker nedover, for egen del? :)

Skrevet

Skal vi se. Om jeg fant meg en fyr som var 20 år eldre enn meg, er han like gammel som pappa, og det er bare rart. Om jeg fant meg en fyr som var 20 år yngre enn meg, er han like gammel som sønnen min, og den tanken er bare motbydelig. 

Jeg var sammen med en som var 5 år yngre enn meg i noen år, han var 22 og jeg var 27 da vi ble sammen. Den forskjellen ble etterhvert uoverkommelig stor. Han var fresh out of school da vi ble sammen, jeg var forholdsvis nyskilt med to barn. Men jeg ser ikke helt at det skulle vært helt uoverkommelig med en på 38 år nå som jeg er 43, liksom. Men jeg tror grensa går på 5 år nedover. Oppover er jeg litt usikker, helst ikke i nærheten av mamma og pappas alder, tenker jeg :P 

Om mine barn kom hjem med en kjærste som var 20 år eldre enn seg, så ville kjærsten vært på min alder, det hadde jeg reagert på. 10 år tror jeg hadde gått greit, selv om jeg ville tenkt mitt, sikkert :) 

Guest Klematis
Skrevet

Tja, er vant til det. Venninna mi har en mann som er 18 år eldre enn henne. Kona til broren min er 10 år eldre enn han. Naboen på hjemstedet mitt er vel 20 år eldre enn kona si. En kollega er 8 år eldre enn mannen sin. Og jeg kjenner mange med ganske store aldersforskjeller begge veier.

Har preferanser for egen del også, og har vært i forhold med en del år aldersforskjell. Helt generelt, så tenker jeg 5-6 år nedover, og oppover er jeg usikker. 10 år er i meste laget, hvis jeg skal tenke på fremtiden. Men, hvem vet den dagen riktig herremann står der.

Skrevet
6 minutes ago, QUEST said:

Jeg vil tro at en slik 'barnesperre' bare virker nedover, for egen del? :)

Ja, men jeg har heller aldri hatt noe ønske om å slå meg sammen med en av min fars kompiser, for å si det slik...jeg fikk noen tilbud fra den kanten i yngre dager.... Jeg ville følt det fryktelig ubekvemt...
Der har gått en grense på 4 - 5 år oppover for min del. Og omtrent det samme nedover.( Min mann er 1 år eldre enn meg.)

Skrevet

Det er 6 år mellom meg og gubben, og personlig så syntes jeg det er stor nok aldersforskjell. Da jeg var på "jakt" etter ny kjæreste så var det faktisk noe jeg tenkte endelig på, "hvor mye eldre er ok for meg."

Har familiemedlem som er gift og har barn med en mann som er like gammel som sin far (20-25 år eldre). Mannen har i tillegg barn som er like gammel som mitt familiemedlem, og barnebarn som er like gammel som de nye barna. 

Ei venninne fortalte nylig at hun er sammen med en som er 19 år eldre enn henne.

Prøver å ikke dømme dem, for jeg vil gjerne være åpen. Men jeg syntes det er litt merkelig av noen i midten av 20 årene kan bli forelsket i noen som er så mye eldre. Personlig så sliter jeg med det fordi jeg føler seg vi er på så forskjellige steder mentalt. 

  • Like 1
Skrevet

Vel, jeg kunne ikke hatt et forhold til en som er like gammel som faren min.. Og jeg synes det er rart at noen på alder med foreldrene mine er sammen med noen på alder med meg. Skjønner? type 50 åring sammen med noen i 20 åra :P

Det er 3 år mellom meg og mannen, helt perfekt:wub:.

Har vært sammen med en som var yngre enn meg, det funka ikke, jeg fikser ikke å føle meg som mora til kjæresten, eller at kjæresten har mentalitet som en umoden tenåring :P

  • Like 1
Skrevet

Her er det 11 år mellom , har aldri tenkt over . Nå får jeg sikkert kjeft men jeg syns damer virker å eldes fortere enn menn :D Menn holder seg ofte bedre lengre selv om damer prøver hardere :D

  • Like 1
Guest lijenta
Skrevet

Kom jo borti et par med stor alderforskjell og for en kjærlighet de fortsatt etter 25 år bar til hverandre helt utrolig, men den eldste hadde helsen sviktet på så den biten ble rar. 

Jeg selv kan ikke ha for stor alderforskjell hverken opp eller ned. Jeg holder meg innenfor 10 år opp og ned men nå trekker jeg mer ned. ti år opp begynenr helsen å svikte så vil ikke sove i telt ute, vil ikke gå med tung sekk og ja sexlivet dabber av og ja hadde det vært et forhold jeg hadde hatt lenge så hadde eg blitt men når jeg skal inn i et nytt så teller disse tingene også

Skrevet
Just now, yurij said:

Her er det 11 år mellom , har aldri tenkt over . Nå får jeg sikkert kjeft men jeg syns damer virker å eldes fortere enn menn :D Menn holder seg ofte bedre lengre selv om damer prøver hardere :D

Der er det store individuelle forskjeller. Ikke avhengig av kjønn, sannsynligvis mer genetikk, Noe jeg ser tydelig hos "klientellet" mitt. Som stort sett er over 80 år.
Kvinner lever lengre enn menn, og spesielt hjertekarsykdommer dukker opp ca 10 år senere hos kvinner enn hos menn.
 

Skrevet

Gubben er 15 år eldre enn meg, eksen var 10 år eldre. For min del har jeg tidligere aldri sett to ganger på jevnaldrende. De har liksom alltid vært i "feil alder" :P

Hadde jeg vært på markedet nå, samt vært fysisk frisk, ville nok jevnaldrende vært mer aktuelle. Nå har de vel rukket å bli voksene..

Skrevet
Akkurat nå, Pringlen skrev:

Gubben er 15 år eldre enn meg, eksen var 10 år eldre. For min del har jeg tidligere aldri sett to ganger på jevnaldrende. De har liksom alltid vært i "feil alder" :P

Hadde jeg vært på markedet nå, samt vært fysisk frisk, ville nok jevnaldrende vært mer aktuelle. Nå har de vel rukket å bli voksene..

Ja, så er det det med alderforskjell den 'gale/rette' veien.. Selv kunne jeg nok vært sammen med en som var 15 år eldre enn meg( selv om jeg 'normalt sett' ikke syns det er ideellt) , andre veien..niks..

  • Like 1
Skrevet

Med eksen så var det vel 16 år mellom oss, når vi ble sammen :) Det fungerte egentlig greit det, vi var overraskende like på mange områder.Og det var IKKE aldersforskjellen som gjorde at det ble slutt mellom oss...

Han jeg er sammen med nå, er 9 år eldre enn meg. Men vi trives utrolig godt sammen og det er ingen andre jeg heller vil være sammen med :wub: Han er et tvers igjennom et godt og snillt menneske... Det finnes ikke noe vondt i han :heart: Også er det et pluss at han er glad i dyr da... :wub:

For meg har ikke alderen så mye å si egentlig. Selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. Jeg hadde ikke hatt problemer med å bli sammen med en på 50 f.eks(jeg blir 38 i juni), hvis kjemien var der. Og at vi hadde andre ting til felles :DJeg foretrekker faktisk menn som er en del eldre. Men nå har jeg verdens beste samboer da og håper at vi vil være sammen i mange, mange år til... :D 

Det eneste jeg har en "sperre" på er å bli sammen med en som er mye yngre. Jeg har prøvd å gå den veien, men alt i meg sa bare nei, nei og nei. Selv om fyren i utgangspunket var grei og snill han. Jeg klarer bare ikke falle for yngre menn... :hmm:

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...