Gå til innhold
Hundesonen.no

Tilknytning til familiemedlemmer


Sona
 Share

Recommended Posts

Har fundert litt på hva som påvirker en hund/valps tilknytning til eier. Handler det om eiers fremtoning, følelser, innstilling og metoder, stemmeleie (og dermed kanskje kjønn), tid tilbragt sammen med valpen, ++? Eller kan det rett og slett gå på personlighetskjemi? 

Hva kan man gjøre dersom valpen knytter seg vesentlig mer til ett familiemedlem fremfor de andre? For eksempel er mindre responsiv på oppdragelse/trening, mindre oppmerksom/interessert, mindre kosete og biter mer/hardere sammen med den som ikke er valpens førstevalg. Det kan jo oppleves veldig sårt for den det gjelder og kanskje også komplisere hverdagen dersom hunden f.eks sliter med å finne roen uten "sin" person tilstede.

Noen tanker? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår valp er mer knyttet til meg enn samboer. Det er fordi det kun er jeg som går tur med henne, tar henne med på kjekke ting, koser mer med henne osv. Hun lystrer stort sett alltid meg, mens samboer feks ikke kan ha henne løs hvis han en sjelden gang er på tur med henne. Hun hyler hver gang jeg går når hun skal være igjen med samboer...

Samboeren min bryr seg ikke om det, men jeg syns det er vanskelig å gå fra henne når hun reagerer på den måten...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok ikke så enkelt som at det kun dreier seg om hvem som gjør hva med hundene. Her gjør jeg stort sett alt av det daglige; lufter, fôrer, mosjonerer. Det er allikevel ingen tvil om at gubbens hunder foretrekker ham framfor meg. Og omvendt. Det har helt sikkert en god sammenheng med hvem som jakter med dem. Men det hender jo at jeg slipper hans hunder, og han mine. Så det kan ikke være bare det heller. Regner med vi signaliserer ett og annet til hundene, som gjør at de"velger person"

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 4:27 PM, Kaisen skrev:

Vår valp er mer knyttet til meg enn samboer. Det er fordi det kun er jeg som går tur med henne, tar henne med på kjekke ting, koser mer med henne osv. Hun lystrer stort sett alltid meg, mens samboer feks ikke kan ha henne løs hvis han en sjelden gang er på tur med henne. Hun hyler hver gang jeg går når hun skal være igjen med samboer...

Samboeren min bryr seg ikke om det, men jeg syns det er vanskelig å gå fra henne når hun reagerer på den måten...

Expand  

Det er ikke noe kjekt :( 

  På 1/21/2017 at 4:50 PM, Pringlen skrev:

Det er nok ikke så enkelt som at det kun dreier seg om hvem som gjør hva med hundene. Her gjør jeg stort sett alt av det daglige; lufter, fôrer, mosjonerer. Det er allikevel ingen tvil om at gubbens hunder foretrekker ham framfor meg. Og omvendt. Det har helt sikkert en god sammenheng med hvem som jakter med dem. Men det hender jo at jeg slipper hans hunder, og han mine. Så det kan ikke være bare det heller. Regner med vi signaliserer ett og annet til hundene, som gjør at de"velger person"

Expand  

Kanskje man utstråler noe, ja... At det også har med personens tilknytning til hunden å gjøre? Det kan jo kanskje være mulig å endre på hvis man jobber med det, men sikkert ikke enkelt dersom man er sliten og lei seg av en valp som tydelig foretrekker en annen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel flere faktorer som spiller inn tenker jeg.
Det ene er hvem som trener med (og dermed gir masse belønning) hunden, turer, lufter, og ofte også forer.

Det andre er ren kjemi.
Ofte en kombinasjon.


De vi har nå er tydelige i hvem de foretrekker. Datter forer frk Dachs og sover med henne om natten, så dachsen velger datter først og fremst. Deretter gubben i huset...han turer henne daglig. Og er raus med godbitene når han spiser maten sin...Samtidig -når vi alle går tur sammen er det viktig for dachsen at JEG er i nærheten av henne, så da kan hun godt finne på å sette seg ned og være brems m gubben går for fort (han er 35 cm høyere enn meg...).
Springer-frøkna er MIN -på alle områder. Mor er verdens navle. Og om mor ikke er tilstede kan hun til nød nøye seg med datter i huset. Samtidig sier hun ikke nei til turer med far i heimen, om han tilbyr det og det er tydelig at mor er opptatt på annet hold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har to hunder, ene er svært knyttet til mannen min, og velger alltid han fremfor meg. Hun andre er knyttet til meg og velger alltid meg. Selvom det er jeg som er hjemme med dem og gir dem mat og alt. 

Ser det svært godt på hannhunden vår. Jeg kan ikke gå med han når vi går tur sammen, for han hører kun på min mann, og trenger hans "approval" for at han skal høre etter på meg, og gir jeg han en beskjed ser han på min mann først. 
Selvom jeg brukte det første året på å trene, gå tur og gi han mat ogsånn. Han tok sitt valg :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 7:28 PM, enna skrev:

Det er vel flere faktorer som spiller inn tenker jeg.
Det ene er hvem som trener med (og dermed gir masse belønning) hunden, turer, lufter, og ofte også forer.

Det andre er ren kjemi.
Ofte en kombinasjon.


De vi har nå er tydelige i hvem de foretrekker. Datter forer frk Dachs og sover med henne om natten, så dachsen velger datter først og fremst. Deretter gubben i huset...han turer henne daglig. Og er raus med godbitene når han spiser maten sin...Samtidig -når vi alle går tur sammen er det viktig for dachsen at JEG er i nærheten av henne, så da kan hun godt finne på å sette seg ned og være brems m gubben går for fort (han er 35 cm høyere enn meg...).
Springer-frøkna er MIN -på alle områder. Mor er verdens navle. Og om mor ikke er tilstede kan hun til nød nøye seg med datter i huset. Samtidig sier hun ikke nei til turer med far i heimen, om han tilbyr det og det er tydelig at mor er opptatt på annet hold.

Expand  

Hm..innrømmer glatt at jeg ble en smule nysgjerrig nå..:P 35 cm høyere enn deg? Er han usedvanlug høy, eller er det omvendt? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med schäferen min kan jeg forstå at hun valgte meg. Selv om jeg bodde med en venninne da jeg fikk henne, var det jeg som gjorde alt med henne. Gikk tur, trente, mata, lufta, sov sammen etc. Så den er egentlig grei. Jeg var nr. 1 hele hennes liv, selv når jeg fikk samboer og han etter hvert tok mer og mer del i hundeholdet. Det var mor for alle penga, ferdig snakka.

Da vi fikk whippeten var dette et valg vi tok sammen, jeg og sambo. Han skulle hjelpe til og det skulle være "vår" hund. Det var jeg som var hjemme med henne da hun var valp, så det kan jo ha spilt inn en del, på at jeg hadde hele dagene alene med henne mens han var på jobb. Jeg tok jo også det meste av treningen og turene helt i starten, men etter hvert har sambo gjort mer. Nå er det i hovedsak sambo som fôrer og lufter, mens jeg går tur og trener. Det er ingen tvil om hvem whippeten foretrekker, og det er meg. Det er meg hun ligger sammen med i sofaen, det er meg hun dilter etter, det er jeg som får den varmeste velkomsten når vi har vært borte og det er definitivt meg hun hører mest på. Hun liker sambo, men har er ikke i nærheten av samme "verdi" som meg. Vi kan f.eks. ikke gå innom butikken på tur, og forvente at hun skal vente rolig sammen med han utenfor. Det ender som regel med at han går inn, for går jeg inn er det hyling til jeg kommer tilbake. Hun kan også være rastløs og urolig om jeg drar noe sted uten henne og hun er igjen med sambo(men roligere om hun er helt alene). 

Det har nok noe med at jeg var mest sammen med henne som valp...og at vi finner på mye kjekke ting sammen. Jeg hadde nok likevel forventet at hun skulle bli litt mindre enmannshund når han bidrar såpass mye som han gjør. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:35 PM, QUEST skrev:

Hm..innrømmer glatt at jeg ble en smule nysgjerrig nå..:P 35 cm høyere enn deg? Er han usedvanlug høy, eller er det omvendt? :ahappy:

Expand  

He-he - vi befinner oss ihver vår ende av skalen  ;)  Jeg er ca 163 (tror jeg) og den minste i min familie,  og han nærmere to meter.....(broren hans er 208 cm høy...).
Da vi gifta oss fikk han spørsmål om han planla å ligge en halvmeter alene resten av livet......  :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:37 PM, enna skrev:

He-he - vi befinner oss ihver vår ende av skalen  ;)  Jeg er ca 163 (tror jeg) og den minste i min familie,  og han nærmere to meter.....(broren hans er 208 cm høy...).
Da vi gifta oss fikk han spørsmål om han planla å ligge en halvmeter alene resten av livet......  :D

Expand  

Ja, det er det jeg sier. De lave damene kaprer de høye gutta, sånn at det nesten ikke er noen igjen til oss høye damer :teehe:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:37 PM, enna skrev:

He-he - vi befinner oss ihver vår ende av skalen  ;)  Jeg er ca 163 (tror jeg) og den minste i min familie,  og han nærmere to meter.....(broren hans er 208 cm høy...).
Da vi gifta oss fikk han spørsmål om han planla å ligge en halvmeter alene resten av livet......  :D

Expand  

208 cm..:wub: Menn kan nesten ikke bli for høye..:heart: Avl og genetikk er jo interessante saker..har avkommet arvet mor eller fars høyde? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:45 PM, QUEST skrev:

208 cm..:wub: Menn kan nesten ikke bli for høye..:heart: Avl og genetikk er jo interessante saker..har avkommet arvet mor eller fars høyde? :)

Expand  

3 har nok arvet fars høyde (to av gutta og datter), og mellomste pode ligner mer meg og er mer moderat (men innenfor normalvariasjonen for menn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:45 PM, enna skrev:

Har en høy søster  (178 cm) :)
Hun er som fluepapir på mannfolk.... mye mer enn jeg noengang har vært ;)

Expand  

Ja, når man er 178 er man fortsatt innafor og mange mannfolk kan skryte på seg noen cm. mer, men jeg som er 186 trekker ikke like mye mannfolk...for de trekker seg når jeg reiser meg opp og rager over dem, eller ser dem rett i øynene, haha

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:49 PM, Sprettballen skrev:

Ja, når man er 178 er man fortsatt innafor og mange mannfolk kan skryte på seg noen cm. mer, men jeg som er 186 trekker ikke like mye mannfolk...for de trekker seg når jeg reiser meg opp og rager over dem, eller ser dem rett i øynene, haha

Expand  

Er man trygg nok på seg selv som mann så bryr man seg lite om antall cm ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:43 PM, Sprettballen skrev:

Ja, det er det jeg sier. De lave damene kaprer de høye gutta, sånn at det nesten ikke er noen igjen til oss høye damer :teehe:

Expand  

Interessant det der..Jeg har lagt merke til at mange høye menn har påfallende små damer ( det kan jo også selvfølgelig være slik at man legger mer merke til de parene med stor forskjell) . Jeg kan godt se attraksjonen fra damens side , høye menn er kjekkere og vil nok også fremstå som en bedre beskytter . Jadda, veldig lite PK men natur er natur.. :sleep: Men hvor ligger attraksjonen i uvanlig stor forskjell sett fra mannens side? Sånn bortsett fra at han kan føle seg som den 'store beskytter'? :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:54 PM, QUEST skrev:

Interessant det der..Jeg har lagt merke til at mange høye menn har påfallende små damer ( det kan jo også selvfølgelig være slik at man legger mer merke til de parene med stor forskjell) . Jeg kan godt se attraksjonen fra damens side , høye menn er kjekkere og vil nok også fremstå som en bedre beskytter . Jadda, veldig lite PK men natur er natur.. :sleep: Men hvor ligger attraksjonen i uvanlig stor forskjell sett fra mannens side? Sånn bortsett fra at han kan føle seg som den 'store beskytter'? :)

Expand  

Aner ikke. Iflg gubben var det håret og ansiktet mitt han hang seg oppi... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:49 PM, Sprettballen skrev:

Ja, når man er 178 er man fortsatt innafor og mange mannfolk kan skryte på seg noen cm. mer, men jeg som er 186 trekker ikke like mye mannfolk...for de trekker seg når jeg reiser meg opp og rager over dem, eller ser dem rett i øynene, haha

Expand  

186..lett misunnelig.. :) Er det flere høye i nær familie? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne tråden tok et noe uvanlig sidesprang :)

Som bidrag til sidespranget kan jeg si at jeg aldri helt har forstått den store greia med kjempehøye menn (type 195+). Jeg liker best de jeg slipper å brekke nakken å se i øynene :teehe:  (er ca 166 selv) 

Til det opprinnelige spørsmålet. Her i huset har vi 10 hunder, 4 var mine før mannen i det hele tatt var en del av bildet. En er dog omplassert hit som 4åring. Av de 6 vi har fått siden så er en hann helt klart mannens, og jeg anser han også som mest mannes. Selv om han er en herlig fyr og mer enn gjerne blir med meg på tur, men nå har jo vi en rase som veldig ofte ikke viser veldig sterke preferanser for et familiemedlem. 

Et par-tre av tispene og ene hannhunden er helt klart mine hunder (1 som ble født mens mannen var i bildet, de 3 andre fra før han kom inn i bildet). Resten ser ikke ut til å ha noen preferanser. 
Siden jeg for tiden studerer og jobber, mens mannen er uføretrygdet, er det ofte han som fôrer men det ser ikke ut til å gjøre noen utslag. Vi er ofte på tur sammen, men kjøre dem er det foreløpig bare jeg som gjør. Men han hjelper jo til med å klargjøre dem så han er jo likevel en del av prosessen. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 9:59 PM, QUEST skrev:

186..lett misunnelig.. :) Er det flere høye i nær familie? 

Expand  

Mamma er bare 172 eller noe i den duren. Pappa er var i sin tid 193(men har nok sunket litt med alderen). Bror er 196cm, og søstre på henholdsvis 180cm og 187cm. Minstesøstra ble litt "sur" når jeg som minst i søskenflokken tok henne igjen *ler*

Men det med at gutter ofte ikke "liker" damer som er høyere enn seg tror jeg kan ligge litt i en generell tankegang om at mannfolk skal være høyere enn damer. Ser det mye i ei gruppe jeg er med i for høye damer(alle over 180 på sokkelesten). Det er selvfølgelig en del som ikke bryr seg, men jeg må si at de fleste mannfolk jeg har truffet f.eks. på byen, blir fort mindre interessert når jeg er høyest, hvert fall basert på et førsteinntrykk. Det endrer seg nok mye når man blir kjent som venner/kollegaer/studiekamerater først vil jeg tro, når man bli interessert i noen først og fremst pga. personlighet etc. og ser forbi utseende. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/21/2017 at 10:05 PM, Sprettballen skrev:

Mamma er bare 172 eller noe i den duren. Pappa er var i sin tid 193(men har nok sunket litt med alderen). Bror er 196cm, og søstre på henholdsvis 180cm og 187cm. Minstesøstra ble litt "sur" når jeg som minst i søskenflokken tok henne igjen *ler*

Men det med at gutter ofte ikke "liker" damer som er høyere enn seg tror jeg kan ligge litt i en generell tankegang om at mannfolk skal være høyere enn damer. Ser det mye i ei gruppe jeg er med i for høye damer(alle over 180 på sokkelesten). Det er selvfølgelig en del som ikke bryr seg, men jeg må si at de fleste mannfolk jeg har truffet f.eks. på byen, blir fort mindre interessert når jeg er høyest, hvert fall basert på et førsteinntrykk. Det endrer seg nok mye når man blir kjent som venner/kollegaer/studiekamerater først vil jeg tro, når man bli interessert i noen først og fremst pga. personlighet etc. og ser forbi utseende. 

Expand  

Interessant tema, jeg tror nesten vi må opprette en ny tråd, før vi 'kveler' denne tråden, som jo handler om noe helt annet.:ahappy: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...