Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var/er oppdretter, hvilke krav har du til hvalpekjøpere?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Vet ikke helt hvor OT dette blir, jeg er jo ikke oppdretter. Men det er en ting jeg stusser litt på. Jeg regner jo med at de som sier de ikke ville solgt til unge mennesker, snakker om under 18 som ikke har engasjerte foreldre isåfall(?). Og det er jo helt forståelig, det ville ikke jeg heller gjort. Jeg var så heldig å få kjøpe min første hund når jeg var 15, men så hadde jeg også foreldre som var 100% klare for at skulle interessen dabbe av, så var det de som kom til å ende opp med hunden. Det nytter jo ikke at en 15åring skal skaffe hund uten et støtteapparat i ryggen, hvem vet hva som skjer både i forhold til hundeinteresse og i det hele tatt livssituasjon om 2-5-10 år? 

Det jeg derimot ikke helt ser er den der skepsisen til "unge mennesker i etableringsfasen". For i samme setning ønskes det mennesker med fleksibilitet og mye tid, og når har man det noensinne så fleksibelt og så god tid som i studietiden, for å ta det som et eksempel (det er jo veldig aktuelt nettopp for mennesker i den kategorien)? Jeg tror jo jeg selv kan regnes som et ungt menneske i etableringsfasen, jeg er 20, jeg er bare i begynnelsen av et studie jeg enda har, tja, 4 år igjen av? Og jeg leier. Det har ordna seg helt fint. Og for en bortskjemt hund jeg har, som gjerne ikke er mer alene hjemme enn 2-3 timer sammenhengende i løpet av en dag, pluss turer på butikken osv. Ja, det er såklart mye jobb å ha hund i studietida, men det er det jo uansett hvor man er i livet. Jeg har mye å gjøre, men jeg syns det går veldig fint å ha både fulltidsstudie, ekstrajobb, hund og likevel få til andre ting som trening og et sosialt liv. Det er faktisk svært lite jeg trenger å ofre, langt mindre enn de som er godt etablert og jobber 8-16 dager, vil jeg tro. Og det gagner absolutt bikkja :) Men det er klart, det hadde ikke vært like lett hadde jeg ikke hatt folk rundt meg som mer enn gjerne stiller opp som hundepasser de gangene jeg vil være med på turer osv. 

Hadde jeg vært oppdretter, tror jeg faktisk heller jeg ville tenkt på unge mennesker som den kategorien mennesker jeg ville vært minst skeptisk til :aww: 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 74
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er ikke oppdretter, men jeg kjenner jeg er veldig glad for at mine oppdrettere ikke har tenkt "nei, hun er for ung, hun studerer, hun leier, så hun selger jeg ikke valp til." Jeg kjøpte min første

Jeg ser på hver enkelt henvendelse, kjenner på min magefølelse og tar meg tid til å bli kjent med hver enkelte. Noen av mine beste valpekjøpere er noen med tre unger i bhg alder, eller noen veldig ung

Det som vel egentlig blir bottom line her, er at hver valpekjøper vurderes som et enkelttilfelle. Man vurderer etter kriterier som er viktig for en som oppdretter, men at dette ikke nødvendigvis går p

Guest lijenta

Å generalisere blir jo helt håpløst.Ung gammel. Tja det kommer vel an på det som sitter mellom ørene på folk. Mange har sagt til meg at jo jeg skulle hatt hund. Nei svarer jeg de fleste for da hadde du hatt en.

Der jeg ville vært mest skeptisk er vel di som sier denne vegen skal jeg gå med oppdragelse og intet annet om den er moderne eller gammeldags. En oppdragelse går aldri en rett veg det er mange kroker og svinger for å komme i mål også feil valg i forhold til hvordan en løser problemer som kan oppstå.

ellers så var jeg vel skeptisk til de som skal trene mange forskjellige ting med hunden. Det begrenser seg nemlig av tid, økonomi og lyst. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Mackenzie said:

Vet ikke helt hvor OT dette blir, jeg er jo ikke oppdretter. Men det er en ting jeg stusser litt på. Jeg regner jo med at de som sier de ikke ville solgt til unge mennesker, snakker om under 18 som ikke har engasjerte foreldre isåfall(?). Og det er jo helt forståelig, det ville ikke jeg heller gjort. Jeg var så heldig å få kjøpe min første hund når jeg var 15, men så hadde jeg også foreldre som var 100% klare for at skulle interessen dabbe av, så var det de som kom til å ende opp med hunden. Det nytter jo ikke at en 15åring skal skaffe hund uten et støtteapparat i ryggen, hvem vet hva som skjer både i forhold til hundeinteresse og i det hele tatt livssituasjon om 2-5-10 år? 

Det jeg derimot ikke helt ser er den der skepsisen til "unge mennesker i etableringsfasen". For i samme setning ønskes det mennesker med fleksibilitet og mye tid, og når har man det noensinne så fleksibelt og så god tid som i studietiden, for å ta det som et eksempel (det er jo veldig aktuelt nettopp for mennesker i den kategorien)? Jeg tror jo jeg selv kan regnes som et ungt menneske i etableringsfasen, jeg er 20, jeg er bare i begynnelsen av et studie jeg enda har, tja, 4 år igjen av? Og jeg leier. Det har ordna seg helt fint. Og for en bortskjemt hund jeg har, som gjerne ikke er mer alene hjemme enn 2-3 timer sammenhengende i løpet av en dag, pluss turer på butikken osv. Ja, det er såklart mye jobb å ha hund i studietida, men det er det jo uansett hvor man er i livet. Jeg har mye å gjøre, men jeg syns det går veldig fint å ha både fulltidsstudie, ekstrajobb, hund og likevel få til andre ting som trening og et sosialt liv. Det er faktisk svært lite jeg trenger å ofre, langt mindre enn de som er godt etablert og jobber 8-16 dager, vil jeg tro. Og det gagner absolutt bikkja :) Men det er klart, det hadde ikke vært like lett hadde jeg ikke hatt folk rundt meg som mer enn gjerne stiller opp som hundepasser de gangene jeg vil være med på turer osv. 

Hadde jeg vært oppdretter, tror jeg faktisk heller jeg ville tenkt på unge mennesker som den kategorien mennesker jeg ville vært minst skeptisk til :aww: 

Min datter på snart 13 år får etterhvert egen hund, med meg i ryggen. Jeg er innstilt på å ta over hele ansvaret om hun om 6 - 7 år finner ut at hun ikke greier å ta seg av egen hund som student, eller om noe annet skulle komme på.
I motsetning til unge som ennå ikke har etablert seg, så har "Vi gamlinger" vært gjennom faser det vi har gjort nettopp det: studert, etablert oss, lett etter jobb, måttet flytte noen ganger, ev fått partner og barn. Så vi har vel noen erfaringer med oss på lasset om hva som faktisk kreves og hvor slitsomme slike perioder KAN være.
En ung person som kom og ville kjøpe hund, uten tidligere erfaring med hund, som ev forteller at h`n snart starter fulltidsstudier i ny by, i feks medisin, hadde ikke fått kjøpe av meg. For jeg VET hva en slik situasjon krever. Og har man ikke erfart det, så vet man faktisk ikke hva det innebærer. Man kan ha tanker om det. Men man VET ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Mackenzie skrev:

Vet ikke helt hvor OT dette blir, jeg er jo ikke oppdretter. Men det er en ting jeg stusser litt på. Jeg regner jo med at de som sier de ikke ville solgt til unge mennesker, snakker om under 18 som ikke har engasjerte foreldre isåfall(?). Og det er jo helt forståelig, det ville ikke jeg heller gjort. Jeg var så heldig å få kjøpe min første hund når jeg var 15, men så hadde jeg også foreldre som var 100% klare for at skulle interessen dabbe av, så var det de som kom til å ende opp med hunden. Det nytter jo ikke at en 15åring skal skaffe hund uten et støtteapparat i ryggen, hvem vet hva som skjer både i forhold til hundeinteresse og i det hele tatt livssituasjon om 2-5-10 år? 

Det jeg derimot ikke helt ser er den der skepsisen til "unge mennesker i etableringsfasen". For i samme setning ønskes det mennesker med fleksibilitet og mye tid, og når har man det noensinne så fleksibelt og så god tid som i studietiden, for å ta det som et eksempel (det er jo veldig aktuelt nettopp for mennesker i den kategorien)? Jeg tror jo jeg selv kan regnes som et ungt menneske i etableringsfasen, jeg er 20, jeg er bare i begynnelsen av et studie jeg enda har, tja, 4 år igjen av? Og jeg leier. Det har ordna seg helt fint. Og for en bortskjemt hund jeg har, som gjerne ikke er mer alene hjemme enn 2-3 timer sammenhengende i løpet av en dag, pluss turer på butikken osv. Ja, det er såklart mye jobb å ha hund i studietida, men det er det jo uansett hvor man er i livet. Jeg har mye å gjøre, men jeg syns det går veldig fint å ha både fulltidsstudie, ekstrajobb, hund og likevel få til andre ting som trening og et sosialt liv. Det er faktisk svært lite jeg trenger å ofre, langt mindre enn de som er godt etablert og jobber 8-16 dager, vil jeg tro. Og det gagner absolutt bikkja :) Men det er klart, det hadde ikke vært like lett hadde jeg ikke hatt folk rundt meg som mer enn gjerne stiller opp som hundepasser de gangene jeg vil være med på turer osv. 

Hadde jeg vært oppdretter, tror jeg faktisk heller jeg ville tenkt på unge mennesker som den kategorien mennesker jeg ville vært minst skeptisk til :aww: 

Jeg kjøpte hund som student og hadde masse tid til hund, men i perioder så passet foreldrene mine hunden for meg, for det var ekstremt hektisk og vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Et par år senere fikk jeg jobb i Sverige og ikke noe sted å bo med hund, da stilte foreldrene mine opp og hadde hunden i 3 mnder til jeg fant et sted å bo der jeg kunne ha hund. Jeg er veldig takknemlig for alt de gjorde. Men jeg og to til er de eneste jeg vet om som tok med oss hunden da vi flyttet og fikk jobb andre steder, av de jeg kjenner som fikk hund som student. Mange som får hund som student synes det er vanskelig med overgangen til å jobbe og man plutselig ikke har så mye tid og er veldig sliten. Får kjæreste, må flytte langt osv... Så mange av de hundene fikk flytte hjem til foreldre eller ble omplassert. Dette tror jeg er det som gjør at oppdrettere er skeptiske til å selge til studenter. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, enna skrev:

Min datter på snart 13 år får etterhvert egen hund, med meg i ryggen. Jeg er innstilt på å ta over hele ansvaret om hun om 6 - 7 år finner ut at hun ikke greier å ta seg av egen hund som student, eller om noe annet skulle komme på.
I motsetning til unge som ennå ikke har etablert seg, så har "Vi gamlinger" vært gjennom faser det vi har gjort nettopp det: studert, etablert oss, lett etter jobb, måttet flytte noen ganger, ev fått partner og barn. Så vi har vel noen erfaringer med oss på lasset om hva som faktisk kreves og hvor slitsomme slike perioder KAN være.
En ung person som kom og ville kjøpe hund, uten tidligere erfaring med hund, som ev forteller at h`n snart starter fulltidsstudier i ny by, i feks medisin, hadde ikke fått kjøpe av meg. For jeg VET hva en slik situasjon krever. Og har man ikke erfart det, så vet man faktisk ikke hva det innebærer. Man kan ha tanker om det. Men man VET ikke.

Jeg er enig med deg i endel. Jeg skjønner jo at i denne tråden må man generalisere for å ikke skrive en hel roman, men jeg stusser altså ennå på den her skepsisen til unge mennesker. Jeg skjønner riktignok den situasjonen du beskriver her. Men medisinstudiet blir jo veldig annerledes fordi det krever praksis, og slike studier blir en helt annen sak. Mens et annet fulltidsstudie er fullt gjennomførbart å kombinere med hund, også uten tidligere erfaring med hund. Jeg kjenner ganske mange som ikke hadde erfaring med hund før de fikk sin egen, som jeg ville vært 100% trygg på å selge valp til som oppdretter. Faktisk mye tryggere enn mange av de jeg kjenner som har erfaring fra før, for de har gjerne utdaterte tanker om hundehold (burbruk, holdninger om rang osv), og er ikke i nevneverdig grad åpne for å lære, i motsetning til de som er nye i gamet. 

Man VET jo aldri hvor livet tar deg, mesteparten av tiden må det å gjøre seg opp noen tanker være nok. Så lenge man virkelig har satt seg ned og tenkt gjennom hva man ønsker, så spiller det da vitterlig ingen rolle om du er 20 eller 40 og skal kombinere hundehold med studier eller med 8-16 jobb (selv om hunden nok i mange tilfeller hadde foretrukket det førstnevnte, bare sier det..). 

16 timer siden, Turb skrev:

Jeg kjøpte hund som student og hadde masse tid til hund, men i perioder så passet foreldrene mine hunden for meg, for det var ekstremt hektisk og vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Et par år senere fikk jeg jobb i Sverige og ikke noe sted å bo med hund, da stilte foreldrene mine opp og hadde hunden i 3 mnder til jeg fant et sted å bo der jeg kunne ha hund. Jeg er veldig takknemlig for alt de gjorde. Men jeg og to til er de eneste jeg vet om som tok med oss hunden da vi flyttet og fikk jobb andre steder, av de jeg kjenner som fikk hund som student. Mange som får hund som student synes det er vanskelig med overgangen til å jobbe og man plutselig ikke har så mye tid og er veldig sliten. Får kjæreste, må flytte langt osv... Så mange av de hundene fikk flytte hjem til foreldre eller ble omplassert. Dette tror jeg er det som gjør at oppdrettere er skeptiske til å selge til studenter. 

Joda, men sånne situasjoner kan jo oppstå når som helst, ikke bare som student eller i etableringsfasen. Enten i forhold til allergi som oppstår i familien, sykdom, endring i jobbsituasjon, flytting... Livet er uforutsigbart og det kan skje store endringer i livet også senere. Poenget mitt er at jeg ser ikke grunnen for skepsisen mot spesifikt studenter eller unge mennesker, for så lenge man har en plan for f.eks hva man gjør hvis det tar tid å finne sted å bo, eller hvem som kan passe hunden skulle noe uforutsett skje (og det bør man jo ha uansett hvor man er i livet?), så ser jeg virkelig ikke greia. Det kommer jo egentlig bare an på hvor gjennomtenkt det hele er. Man må jo ha en plan, uansett.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser på hver enkelt henvendelse, kjenner på min magefølelse og tar meg tid til å bli kjent med hver enkelte. Noen av mine beste valpekjøpere er noen med tre unger i bhg alder, eller noen veldig unge folk som studerer og noen er uføre. Har ingen ting som utelukker helt, men viktig å bli kjent med valpekjøperene og få en følelse av hvordan de vil løse situasjoner.

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, Mackenzie skrev:

Det kommer jo egentlig bare an på hvor gjennomtenkt det hele er. Man må jo ha en plan, uansett.

Problemet er vel helst at unge mennesker ikke er så veldig reflektert over framtida alltid, mange handler på impuls, noen vil ha hund fordi de har såååå lyst på noen å vise omsorg for - og mange "vanlige" mennesker vet strengt tatt ikke hva det vil si å ha hund og å binde seg til et ansvar for mange år fram i tid (det er jo et fåtall som er så interessert i hund som vi her inne på Sonen liksom). Det mange nok har erfart, er at unge personer, gjerne unge par, kjøper seg valp, men så blir de plutselig gravide og da er det brått vanskelig med denne hunden. Det er ikke alle som er så knyttet til hundene sine som mange av oss her inne er. De har bare hund liksom... Og da kan fort hunden bli en kasteball, eller den kommer i retur til oppdretter fordi de ikke får hverdagen til å gå opp fordi man ikke har noen plan for hvordan man skal håndtere utfordringene. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

Problemet er vel helst at unge mennesker ikke er så veldig reflektert over framtida alltid, mange handler på impuls, noen vil ha hund fordi de har såååå lyst på noen å vise omsorg for - og mange "vanlige" mennesker vet strengt tatt ikke hva det vil si å ha hund og å binde seg til et ansvar for mange år fram i tid (det er jo et fåtall som er så interessert i hund som vi her inne på Sonen liksom). Det mange nok har erfart, er at unge personer, gjerne unge par, kjøper seg valp, men så blir de plutselig gravide og da er det brått vanskelig med denne hunden. Det er ikke alle som er så knyttet til hundene sine som mange av oss her inne er. De har bare hund liksom... Og da kan fort hunden bli en kasteball, eller den kommer i retur til oppdretter fordi de ikke får hverdagen til å gå opp fordi man ikke har noen plan for hvordan man skal håndtere utfordringene. 

Ja, jeg skjønner hva du vil frem til. Jeg vet ikke om min omgangskrets er veldig unik (virker jo sånn etter det jeg leser nå) men 6 av mine veldig gode venner, alle unge mennesker i etableringsfasen, har gått til innkjøp av hund - alle etter mye tenking og med en god plan for alle "hvisomattedersomatte". Samtlige er studenter, endel med ekstrajobb og likevel har de et hundehold som ingen kan klage på. Samtidig kjenner jeg mange mer etablerte som kjøper hund fordi de gir etter for ungers masing, eller fordi det blir tomt når ungene flytter ut og de bare vil ha noe som skaper litt liv i hjemmet igjen, uten at det er noe mer gjennomtenkt enn det. Altså, poenget mitt er at min erfaring er at egenskaper som det å reflektere over fremtiden og handle rasjonelt etter nøye gjennomtanke ikke har en pøkk med alder å gjøre :P Så det blir som @Perfect Image sier, at man må se på hver enkelt henvendelse. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å ikke generalisere når jeg får henvendelser fra valpekjøpere, og heller vurdere hver enkelt, uavhengig av hvor gamle de er osv. Det er bl.a. fordi at i de årene jeg selv var i den såkalte etableringsfasen, var den mest stabile i mitt liv. Da jeg ble 30 og liksom skulle være voksen derimot, var jeg skilt, fikk en kronisk sykdom og etter det har det bare blitt verre :P Folk er forskjellig, så jeg syns ikke det egentlig går an å si at jeg ikke selger til unge, eller ikke selger til uføretrygda, eller ikke selger til gamle (gamle folk dør jo :P ). Jeg vil heller vite hvorfor de er interessert i hund, og hva de tenker om hundeholdet sitt generelt. 

Og jeg er alltid klar over at jeg kan få noen i retur. Det er med i beregninga, det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutes ago, Mackenzie said:

Ja, jeg skjønner hva du vil frem til. Jeg vet ikke om min omgangskrets er veldig unik (virker jo sånn etter det jeg leser nå) men 6 av mine veldig gode venner, alle unge mennesker i etableringsfasen, har gått til innkjøp av hund - alle etter mye tenking og med en god plan for alle "hvisomattedersomatte". Samtlige er studenter, endel med ekstrajobb og likevel har de et hundehold som ingen kan klage på. Samtidig kjenner jeg mange mer etablerte som kjøper hund fordi de gir etter for ungers masing, eller fordi det blir tomt når ungene flytter ut og de bare vil ha noe som skaper litt liv i hjemmet igjen, uten at det er noe mer gjennomtenkt enn det. Altså, poenget mitt er at min erfaring er at egenskaper som det å reflektere over fremtiden og handle rasjonelt etter nøye gjennomtanke ikke har en pøkk med alder å gjøre :P Så det blir som @Perfect Image sier, at man må se på hver enkelt henvendelse. 

Ja enig i det.
Jeg er feks ikke mindre skeptisk til førstegangskjøpere som er "etablert velstående par 45 år, to tenåringsbarn, luksusvilla og Volvo XC90", og som er vant til at penger fiksert alt..... (gerne inkludert hunde-oppdragelsen...)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som vel egentlig blir bottom line her, er at hver valpekjøper vurderes som et enkelttilfelle. Man vurderer etter kriterier som er viktig for en som oppdretter, men at dette ikke nødvendigvis går på livssituasjon alene. Det viktigste må vel være å finne dedikerte og gode valpekjøpere, uansett alder og hvor etablerte de er eller hvor mange barn de har. Jeg vil tro at man fort merker det på valpekjøperne om de har rosenrøde tanker om det å ha hund, ikke har noe tydelig plan på hvor de skal gjøre av valpen når de skal på jobb eller hvordan hunden skal oppdras. Slik jeg leser det, så ønsker dere som oppdrettere å selge til valpekjøpere som har gjort et seriøst og gjennomtenkt valg. At noen grupper av befolkningen kanskje er mer representert i "nei-kategorien" er jo en ting, det kan jeg se for meg, men jeg håper og tror at de fleste ser på personen som et individ først og fremst og tar en vurdering ut i fra det om vedkommende skal få kjøpe valp eller ikke.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 5.1.2017 at 0:15 PM, Djervekvinnen skrev:

Ville ikke solgt til noen med små barn, noen som jobbet mer enn vanlig, har et syn på hund som er veldig dominerende og hard, de som bor midt i tetteste by jungelen eller noen som ikke har satt seg godt nok ikke i rasen fra før eller virker spes interessert (sånn type: vil ha fordi de er fine).

Ikke det at dette ikke går an å fungere, men ikke optimalt i mine øyne, så jeg ville styrt unna dette mest mulig.

Å ha barn og hund sammen kan være en stor glede, og å bo med hund i byen er heller ikke noe å kimse av - det kan være skikkelig bra det. Så disse kravene blir litt "off" for meg dersom du tenker kategorisk...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Maria skrev:

Å ha barn og hund sammen kan være en stor glede, og å bo med hund i byen er heller ikke noe å kimse av - det kan være skikkelig bra det. Så disse kravene blir litt "off" for meg dersom du tenker kategorisk...

Jeg har ikke utdypet hvorfor jeg tenker slik. Som nevn så vet jeg at de tingene jeg nevner er fult brukbart,men ikke en ønskelig situasjon i mine øyne. Jeg tenker på små barn,type under skolealder,dette fordi rasen jeg har vokser seg veldig stor raskt,har et høyt aktivitetsnivå og lange bein og hale. Jeg vet hvordan rasen er, og det er ikke optimalt sammen med små barn. Da må hunden komme først isåfall og bli litt eldre før babyen kommer. Det er hunden som taper uansett hvis barnet skulle bli "overkjørt" og da at det kan bli for mye styr å passe på og så blir det omplassering.

Og det med byjungelen er med tanke på at man trenger god plass, rasen har et veldig stort behov for utstrekking ofte, så tilgang på slik må man ha.  Nå er vi så heldige her i Norge at man har nærhet til mark mange steder, men mange eksporterer ut til storbyer rundt i verden hvor hundene bare har små begrensede områder og noen slipper faktisk aldri hunden løs uansett.

Hadde uansett valgt de utenfor byen, som hadde litt hage, kontra de i en liten blokkleilighet midt i sentrum.  Hvis det stod mellom dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Djervekvinnen skrev:

Hadde uansett valgt de utenfor byen, som hadde litt hage, kontra de i en liten blokkleilighet midt i sentrum.  Hvis det stod mellom dem.

Så har du jo de som bor i en blokk midt i sentrum som faktisk lar hundene få løpe løs nesten hver dag, fordi man tar bilen og kjører til et egnet sted å slippe løs. Det er hvert fall det hundeeierne jeg kjenner til i området her pleier å gjøre jevnlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fatter å begriper ikke at vi fikk kjøpe en Beagle. :lol: Jeg hadde ikke solgt jakthund til oss! Men det har da gått noenlunde greit det også, vondt har han ikke hatt det. Eneste erfaringen vi hadde var at mamma vokste opp med setter, og tante og onkel hadde schäfere i tennårene/starten av 20årene. Onkel sin døde dessverre ung, fikk et dekk over seg når den var med i verkstedet og måtte avlives. Tante sin aner jeg ikke hvor gammel ble, men den har jeg hørt flere historier om. Mamma hadde en baktanke med hundekjøpet, rett og slett få meg mer ut osv, jeg var helt i starten av min sykdomsperiode, diagnosen fikk jeg i fjor. :P (Og han har nok holdt meg mer oppegående og frisk enn jeg ville vært uten hund!)
Jeg var vel 13ish og skulle ha ansvaret for å dressere og ture dyret. Gikk et helge valpekurs og et grunnkurs. Ellers har vi overlevd på info fra canis og dette forumet. Har fått skryt for hva han kan flere ganger så helt gæli har det ikke gått. 


Jeg regner nok ikke med å noengang oppdrette noe som helst, og OM jeg skulle sitte der med en god tispe så ville jeg nok heller spurt oppdretter om ikke den var interessert i å bruke tispen. Potensielt om jeg bodde nærme nok noen jeg stolte på hatt et tett samarbeid gjennom hele prosessen med en oppdretter. Men avl vil nok aldri være et av mine fokuspunkt som valpekjøper. Jeg vil ha en familiehund som passer inn i hverdagen min, rett og slett. Om den er så pen/brukendes at den kan plukke noen rosetter så er det en bonus. 

Jeg tenker at det er ganske umulig å generalisere og peke ut en spesifikk gruppe som totalt "nope", glem det. Det er så himla individuelt! Jeg kjenner godt voksne folk som er etablerte +++ som jeg aldri ville latt hatt ansvaret for noenting levende, og jeg har kjent unge jenter som jeg glatt hadde solgt til. Selvinnsikt, ansvarlighet, løsningsorienterthet osv vil jeg tro er noe av det viktigste å se etter. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 6.1.2017 at 10:41 PM, Djervekvinnen skrev:

Hadde uansett valgt de utenfor byen, som hadde litt hage, kontra de i en liten blokkleilighet midt i sentrum.  Hvis det stod mellom dem.

Jeg bor i blokk i byen, men jeg er jo ikke lenket fast her og er stadig vekk ute på nye eventyr for å gi frøkna varierte turer. For å si det sånn så tror jeg hun har et betydelig mer interessant liv enn for eksempel hunden til min mor, som bor litt mer landlig til men som bare blir satt ut i hagen i bånd når den vil ut.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Jeg bor i blokk i byen, men jeg er jo ikke lenket fast her og er stadig vekk ute på nye eventyr for å gi frøkna varierte turer. For å si det sånn så tror jeg hun har et betydelig mer interessant liv enn for eksempel hunden til min mor, som bor litt mer landlig til men som bare blir satt ut i hagen i bånd når den vil ut.

Pluss at det å bo i blokk i byen ikke er noe stress for en normalt oppegående hund, ingen av de jeg har hatt har syntes det var noe stress hvert fall. Det eneste var at jeg kan ikke ta en bytur og tro at det skal gi de mye mental stimuli pga. mye trafikk, folk, hunder, lukter etc, når de er så vant med det xD Det å gå tur i byen for mine hunder har vært det samme som å gå tur i nabolaget liksom :P 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Jeg bor i blokk i byen, men jeg er jo ikke lenket fast her og er stadig vekk ute på nye eventyr for å gi frøkna varierte turer. For å si det sånn så tror jeg hun har et betydelig mer interessant liv enn for eksempel hunden til min mor, som bor litt mer landlig til men som bare blir satt ut i hagen i bånd når den vil ut.

Det trenger slett ikke å være enten eller. Varierte turer pluss friheten til å leke og løpe litt i hagen når behovet melder seg. Kommer sikkert an på typen hund men når man er liten og har masse spring i beina så MÅ det bare ut når det må ut :)  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 6.1.2017 at 11:34 AM, Mackenzie skrev:

Joda, men sånne situasjoner kan jo oppstå når som helst, ikke bare som student eller i etableringsfasen. Enten i forhold til allergi som oppstår i familien, sykdom, endring i jobbsituasjon, flytting... Livet er uforutsigbart og det kan skje store endringer i livet også senere. Poenget mitt er at jeg ser ikke grunnen for skepsisen mot spesifikt studenter eller unge mennesker, for så lenge man har en plan for f.eks hva man gjør hvis det tar tid å finne sted å bo, eller hvem som kan passe hunden skulle noe uforutsett skje (og det bør man jo ha uansett hvor man er i livet?), så ser jeg virkelig ikke greia. Det kommer jo egentlig bare an på hvor gjennomtenkt det hele er. Man må jo ha en plan, uansett.

Ja, men det skjer oftere når man er student / i etableringsfasen, enn i andre faser i livet. Det er realiteten. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Line skrev:

Ja, men det skjer oftere når man er student / i etableringsfasen, enn i andre faser i livet. Det er realiteten. 

Realiteten er f.eks at enkelte kroniske sykdommer dukker opp når man runder 30, så da kan du egentlig ikke selge til 30-åringer heller. Kreft og andre "artige" sykdommer dukker oftere opp fra du er 40 og oppover, så du kan ikke selge til 40-åringer. Hjerteinfarkt i 50-årene, så de kan du heller ikke selge til. Pensjonister som skal bruke opp sparemidlene sine og realisere seg - du kan ikke selge til 60-åringer. Fra 70 og oppover er sjansen for død større enn når man er 20, så du kan ikke selge til de heller. 

Det blir veldig vanskelig å kjøpe valp om oppdrettere skal prøve å sikre seg mot alt. Det blir veldig vanskelig å drive oppdrett også, om man ikke kan selge til noen i tilfelle dersom atte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Realiteten er f.eks at enkelte kroniske sykdommer dukker opp når man runder 30, så da kan du egentlig ikke selge til 30-åringer heller. Kreft og andre "artige" sykdommer dukker oftere opp fra du er 40 og oppover, så du kan ikke selge til 40-åringer. Hjerteinfarkt i 50-årene, så de kan du heller ikke selge til. Pensjonister som skal bruke opp sparemidlene sine og realisere seg - du kan ikke selge til 60-åringer. Fra 70 og oppover er sjansen for død større enn når man er 20, så du kan ikke selge til de heller. 

Det blir veldig vanskelig å kjøpe valp om oppdrettere skal prøve å sikre seg mot alt. Det blir veldig vanskelig å drive oppdrett også, om man ikke kan selge til noen i tilfelle dersom atte. 

Ja, men sannsynligheten for at man får mange omveltninger i livet i student/etableringsfasen er like fullt langt større enn om man skal få en alvorlig kronisk lidelse. Det var poenget mitt.

Jeg har forøvrig ikke tatt til orde for ikke å selge valp til noen av disse, og jeg har både nyetablerte og uføre som valpekjøpere jeg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Line skrev:

Ja, men sannsynligheten for at man får mange omveltninger i livet i student/etableringsfasen er like fullt langt større enn om man skal få en alvorlig kronisk lidelse. Det var poenget mitt.

Er det? Når er det folk pleier å skille seg? Ikke som studenter/i etableringsfasen. 50 % av alle ekteskap ender i skilsmisse, så sannsynligheten for at "drømmevalpekjøperne" - de etablerte med halvstore barn - slutter å være drømmevalpekjøpere er rimelig stor. 

Akkurat nå, Line skrev:

Jeg har forøvrig ikke tatt til orde for ikke å selge valp til noen av disse, og jeg har både nyetablerte og uføre som valpekjøpere jeg.

Hvorfor argumenterer du for å sette studenter og nyetablerte på en slags varsel-liste for oppdrettere da? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, 2ne skrev:

Er det? Når er det folk pleier å skille seg? Ikke som studenter/i etableringsfasen. 50 % av alle ekteskap ender i skilsmisse, så sannsynligheten for at "drømmevalpekjøperne" - de etablerte med halvstore barn - slutter å være drømmevalpekjøpere er rimelig stor. 

Mulig det, men man bør vel helst gå ut i fra situasjonen slik den er i det enkelte tilfellet. 

Akkurat nå, 2ne skrev:

Hvorfor argumenterer du for å sette studenter og nyetablerte på en slags varsel-liste for oppdrettere da? :icon_confused:

Jeg har ikke argumentert for det jeg. Kun påpekt at slike situasjoner oppstår oftere i den fasen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Line skrev:

Mulig det, men man bør vel helst gå ut i fra situasjonen slik den er i det enkelte tilfellet. 

Jeg har ikke argumentert for det jeg. Kun påpekt at slike situasjoner oppstår oftere i den fasen.

Hvis man skal gå ut fra situasjonen slik den er i det enkelte tilfellet, så er det vel ikke noe stress å selge til studenter eller nyetablerte heller, i tilfelle noe skulle skje om et år eller fem? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...