Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
8 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

  • Like 3
  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
37 minutter siden, Annik skrev:

jeg ser ikke at det skulle være noen grunn for irritasjon. Det er jo bare et ærlig spørsmål :)

 

35 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Det er det.

Men det virker som om så mange tror at adopsjon er en enkel løsning. Og det er det jo ikke. Det er ofte en vanvittig slitsom og langdryg prosess.

 

33 minutter siden, Annik skrev:

jeg kan ikke se noen som helst form for bagatellisering angående adopsjon her iallfall :)

 

33 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

 

32 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Enig med deg! Godt skrevet.

 

31 minutter siden, Annik skrev:

jeg har heller ingen problemer med at adopsjon ikke er aktuelt, altså. Bare så det er sagt ;)

 

11 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin :) Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

  • Like 3
Skrevet
9 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

Det er det absolutt, men tror adopsjonsprosessen også er en påkjenning, fysisk og psykisk.

Er på et forum for ufrivillig barnløse, hvor det er et par som ble godkjent i Kina i 2007 og fremdeles ikke har fått tildeling. Helt sinnsykt. Det hadde de absolutt ikke trodd da de søkte adopsjon, og sier litt om hvor belastende den prosessen også kan være.

  • Like 1
Skrevet

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren :P

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt :D Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin :) Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere:)

Skrevet
Akkurat nå, Annik skrev:

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere:)

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe :)

full forståelse for at det er sårt og vondt og alt det der :) Men det er som du sier, at man gjerne må tåle litt mer når man har valgt å være åpen om at man sliter med noe. Da vil det alltid være spørsmål om ditt og datt. En del spørmål har du sikkert fått før, noen er kanskje nye og noen gjør kanskje at du sitter igjen med nye tanker og ideer selv. Det er det som er så fint :)

Skrevet
26 minutter siden, Annik skrev:

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren :P

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt :D Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på :)

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

  • Like 2
Skrevet
2 minutter siden, Krilo skrev:

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart :) Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi :)

Skrevet
4 minutter siden, Annik skrev:

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart :) Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi :)

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert ;) husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

Skrevet
Akkurat nå, Krilo skrev:

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert ;) husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

ja, det er jo en selvfølge :) de har en litt vanskelig situasjon med at det er "nå eller aldri" for henne, samtidig som han ser for seg å vente en god del år til. selv om de i utgangspunktet ikke er uenige om ønsket om barn :P Kunne verden bare vært litt enklere :aww:

Skrevet

Ytterligere dropp i tempen så da kommer nok tanta snikende imorgen eller tirsdag :icon_cry: Og da rekker vi heller ikke siste IVF før sommeren da denne syklusen kræsjer det med eksamener og etter neste mens er det for kort tid før sommerstengt. 

IMG_6214.PNG.14a2cefb2735e102692b704bb359ef51.PNG

Skrevet

endelig hjemme fra konfirmasjon(nr 2, vi var i en forrige helg også) :P Da er det bare 17. mai igjen, så blir det ei lita pause fra familie-greier :aww:

*poff*

(ikke quote bilde)

  • Like 11
Skrevet

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

Skrevet
Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine [emoji173]
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det [emoji4]


Sent from my iPhone using Tapatalk
Skrevet
8 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

 

Akkurat nå, ida skrev:


Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine emoji173.png
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det emoji4.png


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge :P 

  • Like 1
Skrevet

Jeg digger ungene mine, og kunne ikke tenkt meg et liv uten dem, men når ungene er lagt for kvelden f.eks så nyyyyyter jeg tida uten barn. Synes også det er deilig å gå på butikken uten barn og kan fint reise bort fra de noen dager.

Men alle er forskjellige.

  • Like 1
Skrevet

Fordelen med å ha voksne barn, er at den tiden de var små i grunnen var veldig rosenrød! [emoji23]


Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 9
Skrevet

Idag har vi vært på familiebursdag det meste av dagen :) Han var så søt synes jeg :D Passet inn i sin såpebobler romper :) Sov hele dagen egentlig, folk er litt skuffet over å ikke få holde og kose med han, men jeg setter hans behov over deres rett og slett. Kjenner jeg er flinkere til å sette mine og hans grenser først og ikke la familiemedlemmer overkjøre enn jeg var med første :)
Han er en liten varmeovn forøvrig . Har en fin risa rosa pose men tok den ut og planen var å bare bruke dyne,men ble stort i vognen uten posen så vi puttet nestet oppi til han er litt større, fungerte utrolig bra. [emoji4] Strømpebukse og body er bok i vognen, mer og han blir for varm...
a7f0bc971f555bc3b86629c9eec8c91f.jpg393353feed6522038ca91b7b3c333060.jpg

  • Like 11
Skrevet
Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge [emoji14] 

Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa [emoji14]

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye :) Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.
  • Like 7
Skrevet
1 time siden, Perfect Image skrev:


Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa emoji14.png

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye :) Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.

Jeg savner det å kunne dusje i fred :lol: eller egentlig bare ta en dusj uten å føle at jeg må forte meg :P:lol: 

eller bare det å spise middag uten avbrutte pauser som å fange flyvende ting fra høyre flanke eller leke "mamma kan du hjelpe, nei! Æ klare sjøl! Hum mamma...?" På venstre flanke.. :lol: 

  • Like 1
Skrevet

Jeg har behov for barnefri innimellom, men sitter jo og savner C sånn som i helgen og det er helt fantastisk å få han tilbake igjen. 

Nå har barna mine besteforeldre som har behov/ønske om alenetid med barnebarna sine og de storkoser seg sammen så det passer egentlig veldig fint :)

  • Like 1
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Så dette skjer sammen med andre hunder i huset? Det høres jo ut som hun kan trenger litt tydeligere rammer og trening på ro rundt de andre hundene generelt. Alt dette er jo ting som bør jobbes med, og ikke bare avbrytes og unngåes der og da. Hvis dette allerede har vært sånn i snart to år så vil jeg anbefale å få hjelp av en hundetrener som komme hjem til dere og se på rutinene og hjelpe med et treningsopplegg som kan gjøre henne både tryggere og roligere.
    • Hundene er løse inne så de er ikke i bånd. Har merka at hunden er stresset og ikke helt hva hun skal gjøre med all stresset inne i seg så hopper hun på ryggen. Også eskalerer det. Det samme er i bilen og hundene er i bur. Hunden kan ikke se de andre sitter i bur fordi da bjeffer hun og stresser. Hunden har da eget bur med teppe rundt og det fungerte bedre. Hun må dog hentes ut av bilen sist fordi hun kan ikke se at de andre hundene hopper ut av bilen etter hun er på bakken. Da hopper hun opp på ryggen igjen. Hun er alltid sist ut men noen ganger går heller ikke det og hun blir frustrert. Jeg merka at det var noe med valpen da hunden kom hit og har hatt utfordringer med det senere. Men vi fortsetter å jobbe med dette. Prøver å la hun verken bli overstimulert eller understimulert men med akkurat passe aktivitet. Også det mentale og mentaltrening.
    • Generelt sett ville jeg forøvrig kuttet ut all hilsing i bånd. Sosialisering foregår enten med båndtur sammen uten hilsing, eller løs med maks to andre hunder om gangen, helst med en båndtur uten hilsing før de slippes sammen. Økt frustrasjon på grunn av forventning til hilsing er sannsynligvis en av de vanligste årsakene til passeringsproblemer og aggresjon mot andre hunder. 
    • Simira har rett – det er stress, ikke rang. Det du beskriver høres ut som en hund som blir overstimulert i møte med andre hunder, og når du tar henne ned, eskalerer frustrasjonen fordi hun ikke fikk gjort det hun ville. Det viktigste nå er å gi henne mindre mulighet til å øve inn adferden. For hver gang hun ypper og hopper på en annen hund, vil hun gjøre mer av det i fremtiden. Så dere må holde større avstand og starte med møter hvor hun kan være rolig. Lang avstand, korte møter(muligens ingen møter), pause FØR hun når det frustrasjonspunktet hvor hun "mister hodet". Jeg skriver mer konkret om å bygge ro her, om dere vil ha en plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/ At den ikke reagerer på ALLE hunder er faktisk greit – det betyr at hun ikke er generelt aggresiv, men at det noen møter trigges frustrasjonen særlig mye. Fokuser på hvilke møter som går bra, og bygg derfra.
    • Dette har absolutt ingenting med rang å gjøre, det er en ren stressfunksjon. Det handler om situasjonen der og da, hva hunden har gjort rett før og tidligere på dagen, hvem som holder i båndet og hvordan de reagerer, den andre hunden og hvordan den reagerer, og sikkert mange andre ting. Igjen, her må hilsing og lek med andre hunder begrenses. Og hvis dette likevel skjer må hunden såklart uansett fjernes fra situasjonen umiddelbart. Jeg ville fått hjelp av en instruktør til å se på og jobbe med dette, så det ikke utvikler seg. Jo flere ganger dette skjer, jo mer øker sjansen for at det vil fortsette, og for at det før eller senere vil bli en konflikt der noen blir skadet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...