Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror situasjonen/kombinasjonen "1,5-2år gammelt barn +pluss valp (0-6mnd) må være den værste? Barn med stor utferdstrang og null risikovurdering sammen med valp med mye energi og kanskje ikke helt husren. Så kanskje hund først. Voksen hund som er inne i sine rutiner er OK kombinasjon m baby, så lenge den er sterk nok i hodet til å tåle forandringene...

vi hentet Maja (golden) dagen før jeg tok testen som viste at jeg var gravid med H. Jeg visste jeg var gravid, men turte ikke teste før jeg hadde hentet valpen i frykt for at jeg kom til å angre meg hvis jeg virkelig visste jeg var gravid. Hun var da 10 mnd da han ble født. Jeg syns det var greit fordi jeg har erfaring fra før og hun er et relativt enkelt individ. Utfordringen har mest vært at jeg glemmer litt hvor ung hun egentlig er, og at med to barn og hus under oppussing så får man ikke alltid til det man vil med tanke på hunden. Og nå har vi en liten gutt på halvannet som er meget utprøvende men hunden, og der trengs det konstant overvåkning akkurat nå?

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet

Jeg ville også valgt valp først og deretter barn.
Den verste tiden er ikke første året, men når jobb og barnehage kommer - da kommer tidsklemma. Forutsatt at man jobber da.
Da blir det ikke all verdens tid til hunder/tur/trening. Spesielt ikke om mannen er borte. For min del så blir det lite/ingen tur på hundene når samboer er borte. Hender innimellom at vi får det til, men ikke alltid 2-3 åringen vil være med på tur og når hun har sovnet så kan man ikke gå fra om du ikke har andre som kan være hjemme mens barnet sover. Da er det greit med voksne hunder som tilpasser seg. Tror jeg hadde hatt ekstremt dårlig samvittighet for en valp/unghund i den perioden.

Nå er vårt barn 3 år og vi planlegger ny valp i løpet av neste år. Nå skal vi ha en jakt/konkurransehund, så den vil kreve litt ekstra trening. Men vi tror og håper vi har tid nok til å få gjort dette.

Så har det selvsagt en del å si hvor hvordan man er selv, noen er jo super duracell kaniner og klare alt. Mens andre er mer slitne (som meg  - jeg innrømmer glatt at ikke har mye energi til overs).

Skrevet
9 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Føler egentlig at valp er mer krevende enn baby, så den burde kanskje komme først...

Atte hva? :P Ikke ta dette på feil måte jeg prøver ikke å,være frekk men hvor mye erfaring har du med babyer? Ikke bare sånn passe et par timer men å 'ha i hus', så å si? Jeg har jo fått med meg at endel raser/individer kan være svært krevende som hvalper men jeg tillater meg å betvile at de kommer i nærheten av å være så krevende som det å ha ansvaret for selv en gjennomsnittlig baby. :)

Får du barn vet du liksom ikke hva du får på forhånd, du kan få verdens enkleste som sover natten igjennom og er bare blid og snill, resten av døgnet eller du kan få ett barn som skriker omtrent non-stop i tre måneder i strekk..

Jeg husker en mor jeg snakket med som hadde tre barn. De to første var 'gjennomsnittlige' barn, den tredje ikke så.. Hun fortalte at hun og mannen noen ganger satte seg på badet, skrudde alle kraner på full styrke, bare for å slippe unna den konstante skrikinga en liten stund. Som hun sa, de holdt på å bli fullstendig gale, begge to. Nå traff jeg ikke mannen men hun virket da som en alminnelig stabil person, så jeg tror ikke det var foreldrene som var 'problemet' for å si det slik. 

 

Skrevet
10 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvis man har valget, hva burde man velge? Hundevalp først, og så baby? Eller baby og så hundevalp? Jeg blir ikke helt sikker. Ta høyde for at pappa er en god del borte (typ 2-3 mnd borte i strekk).

Fordeler og ulemper tas i mot med glede, særlig "nye perspektiver" jeg kanskje ikke har tenkt på. Ser for meg at vi har hus med hage og direkte-tilgang fra stue til hage... Håper iallefall :P 

Jeg hadde tenkt å skrive baby først, før det ble en lang diskusjon. Fordi det var så fint å få Skessa da Johanne var halvannet. :) Og fordi du kanskje kan få dårlig samvittighet for hunden hvis ting oppstår i svangerskapet eller med babyen som gjør at den ikke får alt den skal. 

 

Lykke til AE! :hug:

Mud: Å la de gå alene er mye skumlere enn de tingene som ble listet opp, helt enig!! Men det går nok fint ja! :)

Skrevet

Jeg er litt usikker på hva jeg hadde valgt egentlig, begge deler har fordeler/ulemper. Jeg tenkte som @Marie at baby først om jeg skulle velge. Går litt mot strømmen vi. :P  Nå er jeg uansett en av de "heldige" som ikke akkurat kan bestille termin så trenger ikke tenke over hva som er best og ikke, så her setter jeg ikke valpeplaner eller noe på hold mens vi prøver. Det kan ta fryktelig lang tid + at svangerskapet varer en og en halv evighet i tillegg. Vi får se hva som kommer først. Pr nå ser det ut til at det blir valp først og så baby, om tispa som fikk løpetid nå gjør det hun skal. :aww:  

Skrevet
4 timer siden, QUEST skrev:

Atte hva? :P Ikke ta dette på feil måte jeg prøver ikke å,være frekk men hvor mye erfaring har du med babyer? Ikke bare sånn passe et par timer men å 'ha i hus', så å si? Jeg har jo fått med meg at endel raser/individer kan være svært krevende som hvalper men jeg tillater meg å betvile at de kommer i nærheten av å være så krevende som det å ha ansvaret for selv en gjennomsnittlig baby. :)

Får du barn vet du liksom ikke hva du får på forhånd, du kan få verdens enkleste som sover natten igjennom og er bare blid og snill, resten av døgnet eller du kan få ett barn som skriker omtrent non-stop i tre måneder i strekk..

Jeg husker en mor jeg snakket med som hadde tre barn. De to første var 'gjennomsnittlige' barn, den tredje ikke så.. Hun fortalte at hun og mannen noen ganger satte seg på badet, skrudde alle kraner på full styrke, bare for å slippe unna den konstante skrikinga en liten stund. Som hun sa, de holdt på å bli fullstendig gale, begge to. Nå traff jeg ikke mannen men hun virket da som en alminnelig stabil person, så jeg tror ikke det var foreldrene som var 'problemet' for å si det slik. 

 

Det skjedde med vår første.  Holdt også på å bli gal og fikk depresjon. Og det varte i 10 - 12 måneder ikke 3. 

2 timer siden, Krilo skrev:

Hoftene står fortsatt der de skal! Så om 2-3 mnd får han fjernet gipsen :thumbs:

Hurra!! *vifte med flagg og kake* :D:D

 

 

Skrevet
10 timer siden, Mud skrev:

 

Jeg er usedvanlige lite hysterisk på mye, men veier det grundig opp på andre områder :D

 

Jeg bodde bokstavelig talt et steinkast fra barnehagen da mine var små, så de begynte veldig tidlig å gå selv av og til. En dag stoppet nesten hjertet mitt da lille Sara fortalte at i dag hadde hun gått en annen vei til barnehagen. Jeg slappet av da hun viste meg hvordan hun hadde gått, hun hadde rygget, gått baklengs! :lol:

 

  • Like 7
Skrevet
1 hour ago, Marie said:

Det skjedde med vår første.  Holdt også på å bli gal og fikk depresjon. Og det varte i 10 - 12 måneder ikke 3.

Jeg kjenner sånn håpefull varme i hjertet av at dere på tross av startvanskene har en sånn fantastisk søt familie og nå 2 barn. Det viser på en sånn fin måte at uansett hvor hardt det er - altså depresjonshardt - så er det lys i tunnellen :wub:

Skrevet
1 time siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg bodde bokstavelig talt et steinkast fra barnehagen da mine var små, så de begynte veldig tidlig å gå selv av og til En dag stoppet nesten hjertet mitt da lille Sara fortalte at i dag hadde hun gått en annen vei til barnehagen. Jeg slappet av da hun viste meg hvordan hun hadde gått, hun hadde rygget, gått baklengs! :lol:

 

:lol:

Vi bør også nær barnehagen  (samme boligfelt) og kunne nok turt å sende henne alene hvis jeg visste at en ansatt stod og ventet/ tok imot. Men tror ikke det hadde vært helt sosialt akseptert i våre dager? (Kanskje Sara var 6 - 7 år, ikke 4 da...)

54 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Jeg kjenner sånn håpefull varme i hjertet av at dere på tross av startvanskene har en sånn fantastisk søt familie og nå 2 barn. Det viser på en sånn fin måte at uansett hvor hardt det er - altså depresjonshardt - så er det lys i tunnellen :wub:

:heart:

Absolutt. De er jo så utrolig verdt det, når man kommer seg igjen. At @Raksha ikke helt har slått fra seg et svangerskap til, selv etter sykehusinnleggelse sist, sier jo også sitt! :flowers:

 

Skrevet
Akkurat nå, Marie skrev:

:lol:

Vi bør også nær barnehagen  (samme boligfelt) og kunne nok turt å sende henne alene hvis jeg visste at en ansatt stod og ventet/ tok imot. Men tror ikke det hadde vært helt sosialt akseptert i våre dager? (Kanskje Sara var 6 - 7 år, ikke 4 da...)

 

Jeg tipper hun var fem. Hun var et veldig trygt barn da, ellers kunne jeg ikke sendt henne ivei alene. Det var andre tider og mindre regler rundt ting. Men som regel ble hun jo fulgt da. :)

 

Skrevet
1 time siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg bodde bokstavelig talt et steinkast fra barnehagen da mine var små, så de begynte veldig tidlig å gå selv av og til. En dag stoppet nesten hjertet mitt da lille Sara fortalte at i dag hadde hun gått en annen vei til barnehagen. Jeg slappet av da hun viste meg hvordan hun hadde gått, hun hadde rygget, gått baklengs! :lol:

 

:lol: 

Ask klartre seg helt fint han... Nada problem.  

Nå har vi avtalt at han skal begynne å gå selv til skolen til våren. .

  • Like 1
Skrevet

Jeg husker datterbarnet skulle begynne å gå hjem fra SFO alene, i tredjeklasse, mener jeg det var. Det er 1 vei hun måtte krysse som kunne være litt trafikkert, men der sto det sånn trafikkpatrulje fra skolen, så det skulle ikke være noe problem. Vel, tiden gikk, og etterhvert ble jeg jo urolig, hun var (er :P ) rett nok ei somle, men man bruker ikke 1 time fra skolen og hjem, liksom. Så jeg ringer SFO og spør om de ikke hadde sendt henne avgårde til avtalt tidspunkt, men joda, det hadde de.. Så ringer jeg eksen for å høre om han, mot all formodning, kanskje hadde henta henne uten å si fra, men nei.. Så han og jeg ble enige om å ringe politiet om jeg ikke fant henne langs skoleveien, for da kjørte jeg ut for å hente henne. Kommer til skolen, spør på SFO for sikkerhets skyld, og da sier en annen enn den jeg snakket med på telefon at hun hadde gått for å møte broren sin, så de to skulle gå sammen hjem... Broren slutta jo bare 2 timer etter at hun skulle gå hjem, såh.. Og rett nok, utenfor klasserommet til storebror satt det lille trollet, vel uvitende og totalt uforstående til hvorfor jeg lagde så mye styr :rolleyes: 

Skrevet

Jeg gikk alene til og fra skolen så godt som hver dag fra starten av første klasse. Men vi så skolen fra vinduet hjemme :P

Eller, helt alene gikk jeg ikke da. Katten min fulgte meg til skolen hver dag. Og da jeg var ferdig, så satt han utenfor skolegården og ventet :heart: :D

Skrevet
Just now, Annik said:

Jeg gikk alene til og fra skolen så godt som hver dag fra starten av første klasse. Men vi så skolen fra vinduet hjemme :P

Jeg og! Mamma fortalte det i går faktisk, jeg spurte hvor mange dager de var med oss da vi begynte på skolen, og hun sa de var med 2 dager. Jeg hadde visst ikke skjønt poenget med det, for jeg hadde jo vært på Åreppen (skolen) mange ganger før :lol: 

Just now, Annik said:

Eller, helt alene gikk jeg ikke da. Katten min fulgte meg til skolen hver dag. Og da jeg var ferdig, så satt han utenfor skolegården og ventet :heart: :D

Ntaaaw :heart: Katter altså! :ahappy: 

Skrevet
1 time siden, Marie skrev:

Absolutt. De er jo så utrolig verdt det, når man kommer seg igjen. At @Raksha ikke helt har slått fra seg et svangerskap til, selv etter sykehusinnleggelse sist, sier jo også sitt! :flowers:

Har ikke slått det helt fra meg nei, tror absolutt det er verdt det. Men gawd - skrekkslagen med tanken på et nytt svangerskap. Blir kvalm bare med tanken :lol: 

Skrevet
14 minutter siden, 2ne skrev:

Jeg husker datterbarnet skulle begynne å gå hjem fra SFO alene, i tredjeklasse, mener jeg det var. Det er 1 vei hun måtte krysse som kunne være litt trafikkert, men der sto det sånn trafikkpatrulje fra skolen, så det skulle ikke være noe problem. Vel, tiden gikk, og etterhvert ble jeg jo urolig, hun var (er :P ) rett nok ei somle, men man bruker ikke 1 time fra skolen og hjem, liksom. Så jeg ringer SFO og spør om de ikke hadde sendt henne avgårde til avtalt tidspunkt, men joda, det hadde de.. Så ringer jeg eksen for å høre om han, mot all formodning, kanskje hadde henta henne uten å si fra, men nei.. Så han og jeg ble enige om å ringe politiet om jeg ikke fant henne langs skoleveien, for da kjørte jeg ut for å hente henne. Kommer til skolen, spør på SFO for sikkerhets skyld, og da sier en annen enn den jeg snakket med på telefon at hun hadde gått for å møte broren sin, så de to skulle gå sammen hjem... Broren slutta jo bare 2 timer etter at hun skulle gå hjem, såh.. Og rett nok, utenfor klasserommet til storebror satt det lille trollet, vel uvitende og totalt uforstående til hvorfor jeg lagde så mye styr :rolleyes: 

Iiik! :o 

2 minutter siden, Raksha skrev:

Har ikke slått det helt fra meg nei, tror absolutt det er verdt det. Men gawd - skrekkslagen med tanken på et nytt svangerskap. Blir kvalm bare med tanken :lol: 

Huff! :lol::hug::heart:

 

 

 

Skrevet

Trooor jeg ville valgt hund først, de klarer seg jo relativt raskt på egenhånd. Selv med enkel baby (altså, ikke sovebaby, men han er lett å holde fornøyd og etter at amminga ordnet seg har vi bare beholdt pupp for alt :lol: ), så er det noe med å ha voksen hund som tåler endringer, kjipe dager (kremt, kjipe perioder) og ikke minst alt som hører med på småttinger. Nå har jeg et lite hundevennlig barn, så de er under konstant oppsyn når begge er sammen. Et mindre intenst barn kunne nok fungert med yngre hund/valp og da kunne jo andre veien gått bra, men hadde ikke Thorvald vært hunden vår hadde ikke vi kunne hatt hund sammen med mini.

vi var forøvrig i Oslo her om dagen, og ei dame slapp sin 8 mnd gamle chihuahua-valp bort til en lettere ekstatisk mini :lol: Han var heldigvis forsiktig, og satt mest å lo så han trillet av lille valpen. Men miniatyrhunder + ungen min hadde jeg ikke risikert :teehe: 

Her løsnet plutselig gå-koden i dag! Så nå går han rundt og ler seg halvt ihjel over sin nye skill!

Hurraaaa @Krilo :D 

 

Lykke til @Absolute Entertainer:hug: 

  • Like 5
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Jeg tok rutebuss alene til og fra skolen fra jeg gikk i 1. klasse jeg. Riktig nok tilsvarer jo det 2. klasse i alder nå da. 

Skrevet

Vi gikk alene til og fra skolen fra 0. klasse som det het da, men trygg skolevei da 2 km lang omtrent, og vi gikk jo alltid sammen med noen. Jeg gikk alene til og fra barnehagen endel det siste året, men da snakker vi vel 300 - 400 meter eller noe sånt. 

Her hentes ungene med skolebuss/rutebuss fra første klasse. Vel, vi får nå se på det da - hilsen hønemor. :aww: 

 

Skrevet

Vi gikk 3 km langs E6 vi, så jeg kan forstå at jeg ikke fikk lov til det som 6åring. 

Skrevet
23 hours ago, Kangerlussuaq said:

Hvis man har valget, hva burde man velge? Hundevalp først, og så baby? Eller baby og så hundevalp? Jeg blir ikke helt sikker. Ta høyde for at pappa er en god del borte (typ 2-3 mnd borte i strekk).

Fordeler og ulemper tas i mot med glede, særlig "nye perspektiver" jeg kanskje ikke har tenkt på. Ser for meg at vi har hus med hage og direkte-tilgang fra stue til hage... Håper iallefall :P 

Veldig greit med valp og 10mnd baby syntes jeg. Da hadde jeg fått litt teket på mammarollen og visste litt hva jeg hadde foran meg.

Men jeg har hatt mannen hjemme hele tiden så det har nok hjulpet. 

Fordelene jeg ser er jo en hund som virkelig er vant til barn og trygg på det. Men det kan nok kanskje også ha med rase og linjer å gjøre.

Skrevet

Poden for noen minutter siden   : tror du mange fra klassen er våkne nå ?

Jeg : nei , jeg tror det bare er mamma som er så gæern at hun kjører ungen sin oppi skogen langt etter leggetid for å se stjerneskudd.  

Poden: Du er ikke gæern, du er verdens beste mamma . 

Ntåååååå :wub:

Nå er han i senga si og er godt fornøyd med å ha sett 6 stk før det skyet for mye på.

  • Like 13
Skrevet

Vi har byttet over fra krybbe til sprinklerseng. Plutselig ser Karoline bittelita ut igjen. Eller så er senga alt for stor. Spørs vel hvordan man ser det :icon_redface:

Se det bittelille greia som ligger oppi der da!

20170813_022906.jpg

  • Like 9
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...