Den store barne og babytråden 2017

[MarieR]

8 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer!  

[Absolute Entertainer]

37 minutter siden, Annik skrev:

jeg ser ikke at det skulle være noen grunn for irritasjon. Det er jo bare et ærlig spørsmål

 

35 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Det er det.

Men det virker som om så mange tror at adopsjon er en enkel løsning. Og det er det jo ikke. Det er ofte en vanvittig slitsom og langdryg prosess.

 

33 minutter siden, Annik skrev:

jeg kan ikke se noen som helst form for bagatellisering angående adopsjon her iallfall

 

33 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

 

32 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Enig med deg! Godt skrevet.

 

31 minutter siden, Annik skrev:

jeg har heller ingen problemer med at adopsjon ikke er aktuelt, altså. Bare så det er sagt

 

11 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer!  

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin  Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

[Lillekrapyl]

9 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer!  

Det er det absolutt, men tror adopsjonsprosessen også er en påkjenning, fysisk og psykisk.

Er på et forum for ufrivillig barnløse, hvor det er et par som ble godkjent i Kina i 2007 og fremdeles ikke har fått tildeling. Helt sinnsykt. Det hadde de absolutt ikke trodd da de søkte adopsjon, og sier litt om hvor belastende den prosessen også kan være.

[Annik]

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt  Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på

[Absolute Entertainer]

MEN for å legge den diskusjonen død så nei, vi skal ikke adoptere med det første og ja, vi fortsetter prøve til den sitter  

[Annik]

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin  Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere

[Absolute Entertainer]

Akkurat nå, Annik skrev:

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe

[Annik]

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe

full forståelse for at det er sårt og vondt og alt det der  Men det er som du sier, at man gjerne må tåle litt mer når man har valgt å være åpen om at man sliter med noe. Da vil det alltid være spørsmål om ditt og datt. En del spørmål har du sikkert fått før, noen er kanskje nye og noen gjør kanskje at du sitter igjen med nye tanker og ideer selv. Det er det som er så fint

[Krilo]

26 minutter siden, Annik skrev:

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt  Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

[Annik]

2 minutter siden, Krilo skrev:

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart  Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi

[Krilo]

4 minutter siden, Annik skrev:

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart  Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert  husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

[Annik]

Akkurat nå, Krilo skrev:

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert  husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

ja, det er jo en selvfølge de har en litt vanskelig situasjon med at det er "nå eller aldri" for henne, samtidig som han ser for seg å vente en god del år til. selv om de i utgangspunktet ikke er uenige om ønsket om barn  Kunne verden bare vært litt enklere

[Absolute Entertainer]

Ytterligere dropp i tempen så da kommer nok tanta snikende imorgen eller tirsdag  Og da rekker vi heller ikke siste IVF før sommeren da denne syklusen kræsjer det med eksamener og etter neste mens er det for kort tid før sommerstengt. 

[Annik]

endelig hjemme fra konfirmasjon(nr 2, vi var i en forrige helg også)  Da er det bare 17. mai igjen, så blir det ei lita pause fra familie-greier

*poff*

(ikke quote bilde)

[Gjest]

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn  

[ida]

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn  

Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine [emoji173]
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det [emoji4]


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Zitka]

8 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn  

 

Akkurat nå, ida skrev:

Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge  

[Lillekrapyl]

Jeg digger ungene mine, og kunne ikke tenkt meg et liv uten dem, men når ungene er lagt for kvelden f.eks så nyyyyyter jeg tida uten barn. Synes også det er deilig å gå på butikken uten barn og kan fint reise bort fra de noen dager.

Men alle er forskjellige.

[ida]

Fordelen med å ha voksne barn, er at den tiden de var små i grunnen var veldig rosenrød! [emoji23]


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Perfect Image]

Idag har vi vært på familiebursdag det meste av dagen Han var så søt synes jeg Passet inn i sin såpebobler romper Sov hele dagen egentlig, folk er litt skuffet over å ikke få holde og kose med han, men jeg setter hans behov over deres rett og slett. Kjenner jeg er flinkere til å sette mine og hans grenser først og ikke la familiemedlemmer overkjøre enn jeg var med første
Han er en liten varmeovn forøvrig . Har en fin risa rosa pose men tok den ut og planen var å bare bruke dyne,men ble stort i vognen uten posen så vi puttet nestet oppi til han er litt større, fungerte utrolig bra. [emoji4] Strømpebukse og body er bok i vognen, mer og han blir for varm...

[Raksha]

Så nydelig han er  

 

Nåå kan jeg endelig si at vi har fått til smokkeslutten   

[Perfect Image]

Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge [emoji14] 

Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa [emoji14]

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.

[Zitka]

1 time siden, Perfect Image skrev:

Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.

Jeg savner det å kunne dusje i fred  eller egentlig bare ta en dusj uten å føle at jeg må forte meg  

eller bare det å spise middag uten avbrutte pauser som å fange flyvende ting fra høyre flanke eller leke "mamma kan du hjelpe, nei! Æ klare sjøl! Hum mamma...?" På venstre flanke..  

[Absolute Entertainer]

Mensen.. 

[SiriEveline]

Jeg har behov for barnefri innimellom, men sitter jo og savner C sånn som i helgen og det er helt fantastisk å få han tilbake igjen. 

Nå har barna mine besteforeldre som har behov/ønske om alenetid med barnebarna sine og de storkoser seg sammen så det passer egentlig veldig fint