Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store barne og babytråden 2017


Perfect Image
 Share

Recommended Posts

8 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

37 minutter siden, Annik skrev:

jeg ser ikke at det skulle være noen grunn for irritasjon. Det er jo bare et ærlig spørsmål :)

 

35 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Det er det.

Men det virker som om så mange tror at adopsjon er en enkel løsning. Og det er det jo ikke. Det er ofte en vanvittig slitsom og langdryg prosess.

 

33 minutter siden, Annik skrev:

jeg kan ikke se noen som helst form for bagatellisering angående adopsjon her iallfall :)

 

33 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg forstår faktisk godt at det spørsmålet er provoserende. Den tanken må da være veldig langt unna. Du er så ung og har så god tid på deg til å bli gravid. Det er der fokuset er nå, selvfølgelig. Før eller senere lykkes det!

 

32 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Enig med deg! Godt skrevet.

 

31 minutter siden, Annik skrev:

jeg har heller ingen problemer med at adopsjon ikke er aktuelt, altså. Bare så det er sagt ;)

 

11 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin :) Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, MarieR skrev:

Jeg kan forstå at det blir spurt jeg da, etter +- to år med prøving. Det må jo være en ganske tøff påkjenning både fysisk og mentalt, hvilket hun jo gir uttrykk for. Og det er jo faktisk ikke sånn at det trenger å lykkes før eller siden, bare sånn for å være brutalt realistisk. Jeg mener ikke å være ufin, og heier veldig på @Absolute Entertainer! :) 

Det er det absolutt, men tror adopsjonsprosessen også er en påkjenning, fysisk og psykisk.

Er på et forum for ufrivillig barnløse, hvor det er et par som ble godkjent i Kina i 2007 og fremdeles ikke har fått tildeling. Helt sinnsykt. Det hadde de absolutt ikke trodd da de søkte adopsjon, og sier litt om hvor belastende den prosessen også kan være.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren :P

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt :D Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. 

Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin :) Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov. 

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Annik skrev:

men det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor er det ikke greit å spørre om? det er jo ikke noe være enn å si "takk, men nei takk" også er det ikke noe mer spørmål. Vi er tross alt ingen som er ute etter å tvinge deg eller overtale deg til å adoptere:)

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe :)

full forståelse for at det er sårt og vondt og alt det der :) Men det er som du sier, at man gjerne må tåle litt mer når man har valgt å være åpen om at man sliter med noe. Da vil det alltid være spørsmål om ditt og datt. En del spørmål har du sikkert fått før, noen er kanskje nye og noen gjør kanskje at du sitter igjen med nye tanker og ideer selv. Det er det som er så fint :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

26 minutter siden, Annik skrev:

Når vi først er inne på adopsjon... Har noen her inne erfaring med slikt?

Jeg har ei venninne som hadde en uønsket abort for 7 år siden, fordi samboeren hennes ikke var klar for barn den gangen. Der er han fremdeles, men hun begynner å nærme seg 30, så det begynner å haste litt for hennes del(hun har noen helseproblemer som gjør at hun ikke vil være for gammel ved et eventuelt svangerskap). Så da har hun begynt å tenke litt på adopsjon og er veldig nysgjerrig på det meste, men vil samtidig ikke ta kontakt med noe adopsjonsbyrå eller lignende pga samboeren :P

Vanskelig for meg å hjelpe henne på den eller andre måten akkurat der. Men her på sonen har vi jo folk som vet alt :D Alt fra erfaringer og fine linker blir satt pris på :)

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Krilo skrev:

Broren min og kona hans skulle adoptere, masse rare regler for å bli godkjent i en del land, evig lange ventelister når de først ble godkjent. De ente med å sette seg opp som fosterfamilie i stedet, er forsterforeldre til en gutt på 4 som de har vært siden han var 6 mnd. Nå ser det ut som de får adopterer han, men når de gikk over til å bli fosterfamilie i stedet først  var det veldig gjennomtenkt at det kunne bli for kort periode siden de kunne ta i mot veldig små barn, men da tenkte de at de får gi det evt barnet eb veldig god start på livet selvom det ville blitt veldig sårt om de skulle "miste" barnet etter litt tid. 

Ei annen bekjent av meg fikk tilslutt adoptert med mannen sin etter mange års prøving på alle måter og mange års venteliste. Det er ikke bare bare å adoptere lengre, begge skal bli godkjent, man må være gift og det tar tid.

jeg har 3 kusiner som er adoptert fra Korea, den gang var det "lettere" å adoptere og var ikke en like langsommelig prosess. Men to av kusinene mine har slitt veldig med å finne plassen sin i ung voksen alder, det er heller ikke bare bare på den siden heller..

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart :) Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Annik skrev:

ja, det er flere sider av det der med adopsjon, helt klart :) Takk for litt info! håper det er greit jeg tar screenshot og sender til venninna mi :)

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert ;) husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Krilo skrev:

Bare å gjøre det. Og for å få godkjent adopsjon må begge være like med på det og engasjert ;) husker både broren min og kona var på intervjuer sammen og alene, og min nevø min var også på intervju..

ja, det er jo en selvfølge :) de har en litt vanskelig situasjon med at det er "nå eller aldri" for henne, samtidig som han ser for seg å vente en god del år til. selv om de i utgangspunktet ikke er uenige om ønsket om barn :P Kunne verden bare vært litt enklere :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine [emoji173]
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det [emoji4]


Sent from my iPhone using Tapatalk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

Så en episode av CaseyNeistat sin youtubevlog, når de dro på valentinestur til Italia. Og da stod kjerringa hans der på båten og sier "....it's just... I'm alone. I can look at things. I can watch movies. I can sleep. We're without the baby. Oh my god. I'm not even angry about the airline loosing our bags. We're alone!!!" og hun sa det med sånn lettelse i stemmen at jeg på nytt fikk angst for å få barn :lol: Hun var helt helt vanvittig letta liksom. Tro om alle får det sånn :whistle: 

 

Akkurat nå, ida skrev:


Nei, alle får det ikke sånn. Jeg har alltid likt å ha barna mine rundt meg og grøsser enda av begrepet "ungefri" som et slags behov for den ene eller den andre eller begge foreldrene.
Altså, jeg var alene med dem og hadde jo kveldsvakter og studieturer over noen netter et par ganger og barna hadde fedre virket (i perioder), men behov for å være uten mine egne barn for min egen fornøyelses skyld har jeg aldri hatt.
Nå er de voksne begge to og de er fremdeles yndlingsmenneskene mine emoji173.png
Andre kan ha sine behov, mens slik hadde jeg det emoji4.png


Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg digger ungene mine, og kunne ikke tenkt meg et liv uten dem, men når ungene er lagt for kvelden f.eks så nyyyyyter jeg tida uten barn. Synes også det er deilig å gå på butikken uten barn og kan fint reise bort fra de noen dager.

Men alle er forskjellige.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idag har vi vært på familiebursdag det meste av dagen :) Han var så søt synes jeg :D Passet inn i sin såpebobler romper :) Sov hele dagen egentlig, folk er litt skuffet over å ikke få holde og kose med han, men jeg setter hans behov over deres rett og slett. Kjenner jeg er flinkere til å sette mine og hans grenser først og ikke la familiemedlemmer overkjøre enn jeg var med første :)
Han er en liten varmeovn forøvrig . Har en fin risa rosa pose men tok den ut og planen var å bare bruke dyne,men ble stort i vognen uten posen så vi puttet nestet oppi til han er litt større, fungerte utrolig bra. [emoji4] Strømpebukse og body er bok i vognen, mer og han blir for varm...
a7f0bc971f555bc3b86629c9eec8c91f.jpg393353feed6522038ca91b7b3c333060.jpg

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt splittet.. jeg elsker ungene mine og vil selvfølgelig bruke så mye tid med de som mulig.. men; du verden det er litt deilig ogås å kan sette seg ned i en stol og se litt TV, alene, eller ut og gå seg en tur eller noe, uten å ha med vogn og rumpefølge [emoji14] 

Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa [emoji14]

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye :) Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.
  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Perfect Image skrev:


Tenk å få gå på do innimellom uten selskap eller noen som kommer etter å roper mammaaaaaaa emoji14.png

Før nåværende samboer og hans familie hadde jeg ekstremt behov for litt alenetid og pusterom innimellom fordi jeg var så utrolig alene med alt. Men etter vi flyttet hit og vi ble to i hverdagen så kjenner jeg at det er helt borte. Selv om samboer feks kan være borte fra daggry til midnatt flere dager strekk så betyr det ingen ting, fordi det å ha noen å dele dagen med, oppturer og nedturer betyr mye :) Det at noen stopper innom etter ungene har lagt seg som svigermor eller samboers tante og jeg får voksenkontakt gjør at jeg ikke føler lenger samme behovet som før, og det er veldig godt å kjenne på hvor mye bedre vi alle har det med hverandre nå.

Jeg savner det å kunne dusje i fred :lol: eller egentlig bare ta en dusj uten å føle at jeg må forte meg :P:lol: 

eller bare det å spise middag uten avbrutte pauser som å fange flyvende ting fra høyre flanke eller leke "mamma kan du hjelpe, nei! Æ klare sjøl! Hum mamma...?" På venstre flanke.. :lol: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har behov for barnefri innimellom, men sitter jo og savner C sånn som i helgen og det er helt fantastisk å få han tilbake igjen. 

Nå har barna mine besteforeldre som har behov/ønske om alenetid med barnebarna sine og de storkoser seg sammen så det passer egentlig veldig fint :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...