Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
Akkurat nå, Betty skrev:

Her skjedde det som bare ikke skulle skje. Tirsdag ringte jeg inn til føden ang bekymringen min om at jeg ikke hadde kjent liv på ei stund, og at det har vært så lite og svakt ellers også (jeg har hatt en uggen følelse hele veien om at noe ikke har vært rett). Fikk komme inn med en gang, og det jeg fryktet ble dessverre bekreftet. Det var ikke noe hjerteslag å finne, og livet stoppet opp en gang i løpet av uke 23 en gang (han var 470 gram, og jeg var 24 +1 på tirsdag). Ble skrevet ut først i dag, men var hjemme på perm fra  i går ettermiddag til i dag, etter å ha vært litt insisterende selv. Fysisk sett er jeg jo i fin form, og jeg er fascinert over hvor bra kroppen har taklet det hele. Følelsesmessig derimot, er det en himla karusell, men det går nå på et vis. Får super oppfølging av sykehuset, og de har vært helt fantastiske oppi dette. Håper de har like gode rutiner og flinke folk på andre sykehus også. De har også tatt godt vare på TJ oppi det her, noe jeg syns er veldig viktig. Er dog ikke fullt så imponert over fastlegen hans som knapt ville skrive ut sykemelding til han ... 

Livet tar noen "interessante" krumspring innimellom, jaggu meg ikke så enkelt å henge med i svingene alltid. Vi aner ikke hvorfor, jeg er frisk og såvidt de kunne se så var morkake etc normal. Mulig noe underliggende problem eller noe utvikling som stoppet. Ikke sikkert vi får noe svar heller, det er jo faktisk 20-30 % som ikke finner noen årsak. Kan også ta lang tid før vi ev. vet noe, type mange måneder. 

 

Stor klem! :hug: Utrolig trist :cry: 

Skrevet

Ånei @Betty noe så forferdelig :hug: Utrolig trist, det er som du sier noe som bare ikke skal skje det der :cry:  Huff. Ta vare på hverandre fremover :heart: 

Skrevet

Så ufattelig trist @Betty:icon_cry: :icon_cry:Sånt skal jo ikke skje:icon_cry: Godt dere har hverandre og blir godt ivaretatt på sykehuset:hug::hug:
Stor cyberklem til deg og mannen:hug::console:

Skrevet

Takk alle sammen. :) Det går ganske bra med oss, og jeg syns vi har taklet dette fint sammen. Føler meg hverken bitter, sint eller noe sånt. Er bare trist for det vi har mistet, men kjenner at det ikke kommer til å sluke meg helt. Jeg har reagert litt annerledes enn jeg hadde gjettet på forhånd, men de var dyktige på sykehuset og vi fikk pratet mye om situasjonen + at jeg og TJ har pratet mye sammen - og jeg vet jeg får oppfølgingssamtaler så lenge jeg trenger. Tror nok dog jeg ikke trenger så mange nå, men heller mer i et ev. neste svangerskap. 

Og vi kommer til å prøve igjen når vi har fått bearbeidet litt, og kroppen min har kommet seg. Det har jo gått veldig smertefritt til nå (med mindre de finner noe ekkelt på sjekken jeg skal på på tirsdag da), sett bort fra en inni hampen til brystspreng. Den syns jeg var unødvendig at skulle dukke opp nå. Er godt innsurra så satser på det gir seg iløpet av de neste par dagene. 

  • Like 4
Skrevet

Ååh, @Betty... Så ufattelig trist og urettferdig at dere må gjennom dette. Det virker som dere håndterer det utrolig fint da, og det er flott og viktig at du er så åpen og ærlig både med deg selv og med TJ. Det høres ut som en sunn reaksjon og det er så godt å lese at du gir deg selv rom samtidig som det er riktig for deg å gå videre. For noen som kommer sorgreaksjonen på sikt, og om det skal skje med så er det viktig å gi hverandre rom til det også. Nå virker det som du absolutt har innsikt og tilstedeværelse nok til det altså, men jeg følte liksom at jeg måtte si det allikevel. Stor klem til deg! :hug::heart: 

Skrevet

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

 

 

  • Like 1
Skrevet
5 minutter siden, Betty skrev:

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

  • Like 1
Skrevet
58 minutter siden, Betty skrev:

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

Så godt at du tenker sånn, det viser bare hvor sterk du er :) Får håpe på bedre hell for begge to den kommende tiden og at spirene våre vil sitte helt i mål :wub:

Skrevet

Mange klemmer@Betty. Godt dere får god oppfølging [emoji173]️


Her har vesla hatt tre pustestopp på tre uker og vi har vært innlagt på ahus for utredning.
Konklusjonen er bare at hun må vokse mer så luftveiene hennes blir større og vi forhåpentligvis unngår dette.

Følelsen av at hun blir borte er helt ****** og nervene mine er blitt veldig frynsete.
Det ødelegger mye av kosen med vesla og hun kan egentlig ikke bli stor fort nok [emoji173]️


Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...