Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 2.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

3 mm lykke med hjerteslag på UL idag 

Da ruger jeg på fineste blastocysten ❤️ Og for første gang ligger en liten rakker i fryseren

Julehilsen fra magen til sonen  Blir så fascinert over hvor mye som har skjedd på 2 korte uker! Helt ufattelig at dette bare var en klump da, mens nå har den tydelige armer + bein, man ser f

Posted Images

Skrevet
Akkurat nå, Betty skrev:

Her skjedde det som bare ikke skulle skje. Tirsdag ringte jeg inn til føden ang bekymringen min om at jeg ikke hadde kjent liv på ei stund, og at det har vært så lite og svakt ellers også (jeg har hatt en uggen følelse hele veien om at noe ikke har vært rett). Fikk komme inn med en gang, og det jeg fryktet ble dessverre bekreftet. Det var ikke noe hjerteslag å finne, og livet stoppet opp en gang i løpet av uke 23 en gang (han var 470 gram, og jeg var 24 +1 på tirsdag). Ble skrevet ut først i dag, men var hjemme på perm fra  i går ettermiddag til i dag, etter å ha vært litt insisterende selv. Fysisk sett er jeg jo i fin form, og jeg er fascinert over hvor bra kroppen har taklet det hele. Følelsesmessig derimot, er det en himla karusell, men det går nå på et vis. Får super oppfølging av sykehuset, og de har vært helt fantastiske oppi dette. Håper de har like gode rutiner og flinke folk på andre sykehus også. De har også tatt godt vare på TJ oppi det her, noe jeg syns er veldig viktig. Er dog ikke fullt så imponert over fastlegen hans som knapt ville skrive ut sykemelding til han ... 

Livet tar noen "interessante" krumspring innimellom, jaggu meg ikke så enkelt å henge med i svingene alltid. Vi aner ikke hvorfor, jeg er frisk og såvidt de kunne se så var morkake etc normal. Mulig noe underliggende problem eller noe utvikling som stoppet. Ikke sikkert vi får noe svar heller, det er jo faktisk 20-30 % som ikke finner noen årsak. Kan også ta lang tid før vi ev. vet noe, type mange måneder. 

 

Stor klem! :hug: Utrolig trist :cry: 

Skrevet

Ånei @Betty noe så forferdelig :hug: Utrolig trist, det er som du sier noe som bare ikke skal skje det der :cry:  Huff. Ta vare på hverandre fremover :heart: 

Skrevet

Så ufattelig trist @Betty:icon_cry: :icon_cry:Sånt skal jo ikke skje:icon_cry: Godt dere har hverandre og blir godt ivaretatt på sykehuset:hug::hug:
Stor cyberklem til deg og mannen:hug::console:

Skrevet

Takk alle sammen. :) Det går ganske bra med oss, og jeg syns vi har taklet dette fint sammen. Føler meg hverken bitter, sint eller noe sånt. Er bare trist for det vi har mistet, men kjenner at det ikke kommer til å sluke meg helt. Jeg har reagert litt annerledes enn jeg hadde gjettet på forhånd, men de var dyktige på sykehuset og vi fikk pratet mye om situasjonen + at jeg og TJ har pratet mye sammen - og jeg vet jeg får oppfølgingssamtaler så lenge jeg trenger. Tror nok dog jeg ikke trenger så mange nå, men heller mer i et ev. neste svangerskap. 

Og vi kommer til å prøve igjen når vi har fått bearbeidet litt, og kroppen min har kommet seg. Det har jo gått veldig smertefritt til nå (med mindre de finner noe ekkelt på sjekken jeg skal på på tirsdag da), sett bort fra en inni hampen til brystspreng. Den syns jeg var unødvendig at skulle dukke opp nå. Er godt innsurra så satser på det gir seg iløpet av de neste par dagene. 

  • Like 4
Skrevet

Ååh, @Betty... Så ufattelig trist og urettferdig at dere må gjennom dette. Det virker som dere håndterer det utrolig fint da, og det er flott og viktig at du er så åpen og ærlig både med deg selv og med TJ. Det høres ut som en sunn reaksjon og det er så godt å lese at du gir deg selv rom samtidig som det er riktig for deg å gå videre. For noen som kommer sorgreaksjonen på sikt, og om det skal skje med så er det viktig å gi hverandre rom til det også. Nå virker det som du absolutt har innsikt og tilstedeværelse nok til det altså, men jeg følte liksom at jeg måtte si det allikevel. Stor klem til deg! :hug::heart: 

Skrevet

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

 

 

  • Like 1
Skrevet
5 minutter siden, Betty skrev:

Takk @Mari Jeg tror vi takler dette veldig riktig for oss, men jeg er jo litt redd for at det skal komme snikende en smell seinere. Særlig siden jeg var rimelig nær kanten i høst etter veldig mye motgang. Jeg tror det skal gå bra, for jeg gir rom til sorgen og er veldig åpen til de rundt meg. Det er og godt å vite at døra er åpne til helsepersonellet her om det skulle dukke opp noe senere, og jeg kan ikke få skrytt nok av sykepleierne og jordmødrene på Levanger. Jordmor som var mest sammen med oss har også videreutdanning innen psyk. så vi var (og er) godt ivaretatt. De har og ordnet alt det praktiske i rundt oppfølging, så jeg slipper å bestille time selv f.eks. Og de har også tatt veldig godt vare på TJ, og ikke bare dyttet på han ansvar for å passe på meg. 

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Skrevet
Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

God oppfølging og støtte når det står på er alfa omega i slike situasjoner. Ikke at det kan sammenlignes på noen sm helst måte, men kjenner at ting blir litt lettere når jeg driver med IVF på grunn av legene og de fantastiske sykepleierne som jobber på fertilitetsklinikken der vi holder til. Det har mye å si for opplevelsen, enten den er vond eller fin. 

God klem til deg og TJ, håper dere fortsetter å komme sterkere ut av dette sammen. Også føler jeg at jeg må legge til at det ved neste svangerskap (enten om dere starter rett på eller venter en stund) må være lav terskel for å ta opp vanskelige tanker, sorg rundt barn nummer 1 og alt annet som kan dukke opp når man igjen sitter i en sårbar situasjon som en graviditet er. Det er viktig :hug:Har dessverre en del venninner/bekjente som gravde seg ned i disse bekymringene uten å be om hjelp, og det gagner ingen - i hvert fall ikke deg og TJ.

Håper på at en liten 2018-spire snart er på vei hos dere og holder seg inne til termin :)

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

  • Like 1
Skrevet
58 minutter siden, Betty skrev:

Vet du, jeg tror på mange måter det kan sammenlignes - for det er jo endel sorg forbundet med IVF når forsøkene mislykkes og en stadig får tilbakeslag og lever i uvisshet om en faktisk får premien sin til slutt. Det tar på psykisk, og det er så lett å la seg sluke helt. Da er det fint med helsepersonell som er objektive, og vet hvilke "knapper" de skal trykke på for å unngå at man forsvinner helt inn i i sorg og/eller depresjon. Og for meg har det virkelig hjulpet å være åpen om det, og være litt personlig (jeg er jo normalt ikke en som deler så mye av meg selv). 

De har fortalt endel om hvordan oppfølgingen er i svangerskapet etterpå, og vi får også gå inn bakveien til sykehuset og skal ta kontakt med en gang vi har positiv test. Og jeg har store planer om å benytte meg av det, for jeg vet hvor viktig det er å ikke bli oppslukt i bekymringer og katastrofetanker. For vi kommer til å prøve igjen, jeg er ikke skremt og kjenner pr nå ingen angst rundt det, eller at det er utenkelig. Så 2018 håper jeg vi er litt heldigere. :) 

Så godt at du tenker sånn, det viser bare hvor sterk du er :) Får håpe på bedre hell for begge to den kommende tiden og at spirene våre vil sitte helt i mål :wub:

Skrevet

Mange klemmer@Betty. Godt dere får god oppfølging [emoji173]️


Her har vesla hatt tre pustestopp på tre uker og vi har vært innlagt på ahus for utredning.
Konklusjonen er bare at hun må vokse mer så luftveiene hennes blir større og vi forhåpentligvis unngår dette.

Følelsen av at hun blir borte er helt ****** og nervene mine er blitt veldig frynsete.
Det ødelegger mye av kosen med vesla og hun kan egentlig ikke bli stor fort nok [emoji173]️


Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...