Kom i form 2017!

[Snoffe]

  På 1/3/2017 at 9:28 PM, Pringlen skrev:

Men, sånn litt mer seriøst. Dere andre som "ikke virker" så bra.. @Snoffe, @2ne og @Tuvane? 

Hva prøver dere evt for å bedre formen? Nå har vel kanskje ingen av oss samme greiene. Men (dårlig) kropp, er (dårlig) kropp. 

Jeg har omsider lært at jeg ikke blir bedre av å sitte og vente på å bli bedre. Så trener et par ganger i uka, med pt, som fysioterapauten har fikset for meg. Det er gullbra. Selv om det kanskje ikke er noen åpenbar framgang, så føler jeg i hvertfall at ting blir bedre. Styrketrening er moro også

Expand  

Fikk lest hva @Tuvane skrev før jeg ble ferdig, og hun satt egentlig ord på hva jeg tenkte å skrive (vi har tydeligvis samme sykdom). Eneste forskjellen er at jeg har en lege som sier at jeg ikke skal trene, og at det per i dag er utelukket. 

Vil også bare nevne, sånn at folk ikke tror hunden ikke får det den trenger, at jeg går tur der hunden kan gå løs og der jeg bruker minimalt med energi på å gå, og jeg har flere familiemedlemmer som går ukentlig lange og gode turer med hunden. Dette var noe familien valgte å bli med på da hunden ble kjøpt.

 

 

[Pringlen]

  På 1/3/2017 at 9:43 PM, Tuvane skrev:

Skulle gjerne ha trent ræva av meg jeg, jeg gjorde det før jeg ble syk. Dessverre har jeg ME, og all aktivitet som går over min tålegrense gjør at jeg blir dårlig i dagesvis etterpå, med fare for permanent forverring. Dessverre har jeg tatt alt for lite hensyn til kroppen min de siste årene, og bare blitt gradvis dårligere år for år, og jeg har fått streng beskjed om at jeg MÅ ta hensyn til kroppen min, og ikke bruke opp mer enn 70% av min tilgjengelige energi, som kanskje er på 5-15% (avhengig av dagsformen) av mitt tidligere funksjonsnivå. På en normal dag inkluderer det personlig hygiene, en rolig rusletur med hunden og litt enkelt husarbeid. Skal jeg noe spesielt må jeg lade opp i flere dager før, og hvile i flere dager etterpå. Dessverre er jeg alt for flink til å presse meg selv til mye mer, med god hjelp av en god dose adrenalin, fordi jeg koser meg og synes det er så moro å gjøre noe, for så å kollapse når jeg kommer hjem. Jeg har lyst til alt, men må rett og slett innse at det ikke går. På en god dag før jul prøvde jeg meg på å løpe litt fvf med bikkja, og to timer senere kollapset jeg i sofaen og måtte bare gå å legge meg kl fem på ettermiddagen.

Jeg trente forøvrig litt før hos fysioterapeut, men jeg ble bare dårligere og dårligere av det, og måtte slutte. Det jeg klarer å holde ved like er enkle skulder- og nakkeøvelser som sørger for at nakke og rygg ikke stivner helt.

Ifølge lege kan jeg "trene", så lenge jeg holder meg innenfor 70%-regelen, dvs at jeg ikke blir verre av det, og per nå så er det å gå en tur i rolig tempo. Noe mer enn det, eller lengre turer enn normalt, evt sammen med annen aktivitet, så blir jeg dårligere. Skal jeg på butikken, så må jeg korte ned på turen, osv... Skikkelig møkkasykdom!

Expand  

Det høres skikkelig f**k ut  Jeg har ms, og det er "heldigvis" mest beina som ikke virker. Hadde en periode med fatigue, men det gikk over. Nå vil jeg mye mer enn jeg greier, og det er sinnsykt irriterende. Men heldigvis opplever jeg å bli bedre av aktivitet. Ikke med en gang etter, for da er jeg "lam", men når jeg har hvilt etter trening/aktivitet, er jeg ofte litt bedre enn ellers. Autoimmune greier er noe dritt

red: @Snoffe; ja, man kan gi hundene det de trenger anyways. Tittet på turtelleren på nav-tralla mi i dag. Den har gått 360 mil den tiden jeg har hatt den (ca 3 år) Det er sommermosjonen. Om høsten jager hundene våre. 

[Red Merle]

Mål nr 1, begynne å bruke fitbit'en igjen - og ta det derfra. 

[Gjest]

  På 1/3/2017 at 9:43 PM, Tuvane skrev:

Skulle gjerne ha trent ræva av meg jeg, jeg gjorde det før jeg ble syk. Dessverre har jeg ME, og all aktivitet som går over min tålegrense gjør at jeg blir dårlig i dagesvis etterpå, med fare for permanent forverring. Dessverre har jeg tatt alt for lite hensyn til kroppen min de siste årene, og bare blitt gradvis dårligere år for år, og jeg har fått streng beskjed om at jeg MÅ ta hensyn til kroppen min, og ikke bruke opp mer enn 70% av min tilgjengelige energi, som kanskje er på 5-15% (avhengig av dagsformen) av mitt tidligere funksjonsnivå. På en normal dag inkluderer det personlig hygiene, en rolig rusletur med hunden og litt enkelt husarbeid. Skal jeg noe spesielt må jeg lade opp i flere dager før, og hvile i flere dager etterpå. Dessverre er jeg alt for flink til å presse meg selv til mye mer, med god hjelp av en god dose adrenalin, fordi jeg koser meg og synes det er så moro å gjøre noe, for så å kollapse når jeg kommer hjem. Jeg har lyst til alt, men må rett og slett innse at det ikke går. På en god dag før jul prøvde jeg meg på å løpe litt fvf med bikkja, og to timer senere kollapset jeg i sofaen og måtte bare gå å legge meg kl fem på ettermiddagen.

Jeg trente forøvrig litt før hos fysioterapeut, men jeg ble bare dårligere og dårligere av det, og måtte slutte. Det jeg klarer å holde ved like er enkle skulder- og nakkeøvelser som sørger for at nakke og rygg ikke stivner helt.

Ifølge lege kan jeg "trene", så lenge jeg holder meg innenfor 70%-regelen, dvs at jeg ikke blir verre av det, og per nå så er det å gå en tur i rolig tempo. Noe mer enn det, eller lengre turer enn normalt, evt sammen med annen aktivitet, så blir jeg dårligere. Skal jeg på butikken, så må jeg korte ned på turen, osv... Skikkelig møkkasykdom!

Expand  

Forskning tyder vel nå på at man kan forklare hvorfor selv liten grad av fysisk aktivitet tapper ME-pasientene fullstendig. Krysser fingre for at de neste studiene kan vise hvilke medikamenter som kan hjelpe betraktelig. Man har i alle fall kommet et stort skritt lenger i det å kunne forstå sykdommen.
http://kavlifondet.no/2016/12/ny-studie-om-sykdomsmekanismer-ved-me-fra-forskningsgruppen-i-bergen/

[plutte]

  På 1/3/2017 at 9:55 PM, enna skrev:

Forskning tyder vel nå på at man kan forklare hvorfor selv liten grad av fysisk aktivitet tapper ME-pasientene fullstendig. Krysser fingre for at de neste studiene kan vise hvilke medikamenter som kan hjelpe betraktelig. Man har i alle fall kommet et stort skritt lenger i det å kunne forstå sykdommen.
http://kavlifondet.no/2016/12/ny-studie-om-sykdomsmekanismer-ved-me-fra-forskningsgruppen-i-bergen/

Expand  

Takk for link! Veldig interessant! 

 

 

Eg har hatt ME i mange år, i særs varierande grad. Går egentlig ganske greit, alt blir ein vane.  Har kome meg ganske langt opp og har egentlig ingen problemer med å vere i aktivitet lenge for tida, så lenge pulsen ikkje blir høg, og eg får justert med nok søvn og kvile. For min del spelar kostholdet vanvittig stor rolle, og om eg no greier gå tilbake til mindre karbohydrater så tippar eg at eg vil få det betre på alle vis. Og gå ned igjen i vekt. Pluss pluss i alle retningar, kun minus på gjennomføring.  

Har og revmatisme og kjenner at overvekt + lite fysisk trening absolutt ikkje er vegen å gå for eit langt liv, og tenker at kosthold og stabilt blodsukker er første prio, så greier nok kroppen meir etterkvart. Mindre migrene og. Igjen.. gjennomføring.

 

Kan ellers melde om at eg no er på 1,2 mil av 10mils utfordring for januar.  Godt nøgd med det. Finn eg att fitbiten min blir det enda gøyare! 

[Tuvane]

  På 1/3/2017 at 9:51 PM, Snoffe skrev:

Fikk lest hva @Tuvane skrev før jeg ble ferdig, og hun satt egentlig ord på hva jeg tenkte å skrive (vi har tydeligvis samme sykdom). Eneste forskjellen er at jeg har en lege som sier at jeg ikke skal trene, og at det per i dag er utelukket. 

Vil også bare nevne, sånn at folk ikke tror hunden ikke får det den trenger, at jeg går tur der hunden kan gå løs og der jeg bruker minimalt med energi på å gå, og jeg har flere familiemedlemmer som går ukentlig lange og gode turer med hunden. Dette var noe familien valgte å bli med på da hunden ble kjøpt.

Expand  

Altså, jeg får ikke lov å trene-trene av legen, men jeg får lov til å gå rolige turer, så lenge jeg ikke får symptomforverring. Jeg elsker å gå tur, og før jeg ble syk gikk jeg laaaange turer, så nå er det ganske kjipt å rusle fram og tilbake på en liten grusvei. Men, men, det er mange som har det verre enn meg (og noen som har det bedre). Jeg mistenker vel at jeg kanskje ville ha vært bedre hvis jeg hadde gått enda mindre tur, men for min psykiske helse så kjenner jeg at det er viktig å komme seg litt ut. I tillegg blir blir jeg veldig, veldig stiv i nakken dersom jeg ikke går litt, og da får jeg hodepine som ikke gir seg, så jeg må rett og slett bare gå litt for at kroppen ikke skal bli helt dust.

Legen har vel også sagt at det ikke er ideelt at jeg har hund, blah, blah, blah, men uten hund hadde jeg sikkert vært deppa som bare fy, og bikkja er den som holder meg med selskap hver dag, og som gjør at jeg får en viss følelse av normalitet i livet. Det er godt å ha en som alltid er tilgjengelig, som ikke har "jobb og fritidsinteresser", men som bare er der. <3

Min hund får også det han trenger altså, det er flere enn meg som går tur med ham og sørger for at han får dekket sine behov de dagene jeg er for dårlig til å gjøre stort, så ingen grunn til å bekymre seg for det.

  På 1/3/2017 at 9:52 PM, Pringlen skrev:

Det høres skikkelig f**k ut  Jeg har ms, og det er "heldigvis" mest beina som ikke virker. Hadde en periode med fatigue, men det gikk over. Nå vil jeg mye mer enn jeg greier, og det er sinnsykt irriterende. Men heldigvis opplever jeg å bli bedre av aktivitet. Ikke med en gang etter, for da er jeg "lam", men når jeg har hvilt etter trening/aktivitet, er jeg ofte litt bedre enn ellers. Autoimmune greier er noe dritt

Expand  

Ja, det er mange drittsykdommer. Er jo godt at du føler deg litt bedre av å være i aktivitet, det gir jo også litt motivasjon til å komme seg ut. Jeg har masse motivasjon, men ikke noe energi og overskudd, og de gangene jeg trosser kroppen, så får jeg lide for det i dagevis etterpå.

En ting er sikkert, man vet ikke hva man har, før man mister det. Å være frisk er selvsagt for mange mennesker, og det er sjelden jeg møter folk som er takknemlige for at de er friske - det er bare en selvfølge. Før jeg ble syk var det noe jeg bare tok for gitt, - kroppen fungerte, og jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. Nå er det min største drøm å bli frisk, og hvis jeg noen gang blir frisk, så kommer jeg nok til å sette uendelig stor pris på at jeg har en kropp som fungerer sånn noenlunde tilfredsstillende.

  På 1/3/2017 at 9:55 PM, enna skrev:

Forskning tyder vel nå på at man kan forklare hvorfor selv liten grad av fysisk aktivitet tapper ME-pasientene fullstendig. Krysser fingre for at de neste studiene kan vise hvilke medikamenter som kan hjelpe betraktelig. Man har i alle fall kommet et stort skritt lenger i det å kunne forstå sykdommen.
http://kavlifondet.no/2016/12/ny-studie-om-sykdomsmekanismer-ved-me-fra-forskningsgruppen-i-bergen/

Expand  

Ja, det skjer mye spennende for tiden. Noen dager klarer jeg knapt å gå opp trappa til andre etasje uten å få melkesyre i beina, og må ta pause halvveis, så det virker som om det er noe som fungerer veldig dårlig.

[Raksha]

  På 1/3/2017 at 9:28 PM, Pringlen skrev:

Men, sånn litt mer seriøst. Dere andre som "ikke virker" så bra.. @Snoffe, @2ne og @Tuvane? 

Hva prøver dere evt for å bedre formen? Nå har vel kanskje ingen av oss samme greiene. Men (dårlig) kropp, er (dårlig) kropp. 

Jeg har omsider lært at jeg ikke blir bedre av å sitte og vente på å bli bedre. Så trener et par ganger i uka, med pt, som fysioterapauten har fikset for meg. Det er gullbra. Selv om det kanskje ikke er noen åpenbar framgang, så føler jeg i hvertfall at ting blir bedre. Styrketrening er moro også

Expand  

Sniker meg inn jeg og

Jeg jobber enda med å finne hvor grensene mine går, og mye aksept for at jeg må finne grensene mine, for det funker ikke lenger med å "ta seg sammen". Fibromyalgi (med søvnproblemer og utmattethet + smerter da) og migrene er mine "store" ting.  Men jeg  går ukentlig/annenhver uke til fysio, hvor jeg får hjelp til å bli venn med kroppen min, løse opp vonde, stive, muskler og diskutere hvor mye jeg kan og bør presse meg. Det vanskeligste hos meg er å begrense meg på gode dager, for det betaler jeg for i dagevis etterpå. 

Håpet mitt er å klare å ri/kjøre/trene hest tre ganger i uka, og gå gode turer med hunder og barn i tillegg til hus og dyr her. Foreløpig er jeg ganske langt unna, men den som gir seg er en dritt   Få inn gode rutiner som er gode nok til at det ikke blir så vanvittig mye å ta igjen etter hver dårlig-periode. 

Og ned i vekt da. 20- 30kg for mye hjelper ikke på en  vond kropp. Desverre er viljestyrken hardest rammet av alt    

[Gjest]

  På 1/3/2017 at 10:11 PM, Tuvane skrev:

En ting er sikkert, man vet ikke hva man har, før man mister det. Å være frisk er selvsagt for mange mennesker, og det er sjelden jeg møter folk som er takknemlige for at de er friske - det er bare en selvfølge. Før jeg ble syk var det noe jeg bare tok for gitt, - kroppen fungerte, og jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. Nå er det min største drøm å bli frisk, og hvis jeg noen gang blir frisk, så kommer jeg nok til å sette uendelig stor pris på at jeg har en kropp som fungerer sånn noenlunde tilfredsstillende.

 

Expand  

Det er "gevinsten" av å ha jobba med kronikere og funksjonshemmede av alle grader i mange år: Jeg er så utrolig GLAD for at jeg har en kropp som virker greit. Ikke perfekt, men jeg kan gjøre det jeg vil, stort sett, og så lenge jeg trener styrke og balanse (balansen og leddsansen ble veldig dårlig etter sykehusperiodene i 2013, der jeg måtte ligge veldig mye og unngå aktivitet, og jeg har slitt med å få de funksjonene tilbake - hvorfor vet jeg ikke). Så jeg er fullstendig likegyldig til antall kg, arr på kryss og tvers i ansikt og på kropp, og føler meg fullstendig komfortabel med å dusje og sitte i badstu på treningssenteret. For kroppen min  VIRKER!
Før jeg ble syk selv (er heldigvis frisk nå, selv om jeg selvfølgelig kan få residiv) og satte meg på sykkelen hjem etter jobb, kjente jeg alltid på hvor godt det var å kunne sykle hjem med føtter som fungerte. Pasientene mine kunne ikke. Så for mange av oss som jobber med kronisk syke, men er friske selv, er det ingen selvfølge å være frisk. Men en luksus.

[Tuvane]

  På 1/3/2017 at 10:24 PM, enna skrev:

Det er "gevinsten" av å ha jobba med kronikere og funksjonshemmede av alle grader i mange år: Jeg er så utrolig GLAD for at jeg har en kropp som virker greit. Ikke perfekt, men jeg kan gjøre det jeg vil, stort sett, og så lenge jeg trener styrke og balanse (balansen og leddsansen ble veldig dårlig etter sykehusperiodene i 2013, der jeg måtte ligge veldig mye og unngå aktivitet, og jeg har slitt med å få de funksjonene tilbake - hvorfor vet jeg ikke). Så jeg er fullstendig likegyldig til antall kg, arr på kryss og tvers i ansikt og på kropp, og føler meg fullstendig komfortabel med å dusje og sitte i badstu på treningssenteret. For kroppen min  VIRKER!
Før jeg ble syk selv (er heldigvis frisk nå, selv om jeg selvfølgelig kan få residiv) og satte meg på sykkelen hjem etter jobb, kjente jeg alltid på hvor godt det var å kunne sykle hjem med føtter som fungerte. Pasientene mine kunne ikke. Så for mange av oss som jobber med kronisk syke, men er friske selv, er det ingen selvfølge å være frisk. Men en luksus.

Expand  

Ja, man får nok et litt annet syn på ting når man har en sånn jobb. Jeg gikk jo på skole med andre som levde livet 110%, begrensningen vi hadde var tid og penger, ikke helse. Men jeg opplevde brått en annerledes virkelighet da kroppen sluttet å fungere. Der og da skjønte jeg liksom ikke at det kunne være mulig, men joda, det er det, man kan gå fra fulltids veterinærstudent med toppkarakterer, ekstrajobb i Mattilsynet, trening og et rikt sosialt liv til tilnærmet kroppslig grønnsak på ganske kort tid.

[Snoffe]

  På 1/3/2017 at 10:11 PM, Tuvane skrev:

Altså, jeg får ikke lov å trene-trene av legen, men jeg får lov til å gå rolige turer, så lenge jeg ikke får symptomforverring. Jeg elsker å gå tur, og før jeg ble syk gikk jeg laaaange turer, så nå er det ganske kjipt å rusle fram og tilbake på en liten grusvei. Men, men, det er mange som har det verre enn meg (og noen som har det bedre). Jeg mistenker vel at jeg kanskje ville ha vært bedre hvis jeg hadde gått enda mindre tur, men for min psykiske helse så kjenner jeg at det er viktig å komme seg litt ut. I tillegg blir blir jeg veldig, veldig stiv i nakken dersom jeg ikke går litt, og da får jeg hodepine som ikke gir seg, så jeg må rett og slett bare gå litt for at kroppen ikke skal bli helt dust.

Legen har vel også sagt at det ikke er ideelt at jeg har hund, blah, blah, blah, men uten hund hadde jeg sikkert vært deppa som bare fy, og bikkja er den som holder meg med selskap hver dag, og som gjør at jeg får en viss følelse av normalitet i livet. Det er godt å ha en som alltid er tilgjengelig, som ikke har "jobb og fritidsinteresser", men som bare er der. <3

Min hund får også det han trenger altså, det er flere enn meg som går tur med ham og sørger for at han får dekket sine behov de dagene jeg er for dårlig til å gjøre stort, så ingen grunn til å bekymre seg for det.

Ja, det er mange drittsykdommer. Er jo godt at du føler deg litt bedre av å være i aktivitet, det gir jo også litt motivasjon til å komme seg ut. Jeg har masse motivasjon, men ikke noe energi og overskudd, og de gangene jeg trosser kroppen, så får jeg lide for det i dagevis etterpå.

En ting er sikkert, man vet ikke hva man har, før man mister det. Å være frisk er selvsagt for mange mennesker, og det er sjelden jeg møter folk som er takknemlige for at de er friske - det er bare en selvfølge. Før jeg ble syk var det noe jeg bare tok for gitt, - kroppen fungerte, og jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. Nå er det min største drøm å bli frisk, og hvis jeg noen gang blir frisk, så kommer jeg nok til å sette uendelig stor pris på at jeg har en kropp som fungerer sånn noenlunde tilfredsstillende.

Ja, det skjer mye spennende for tiden. Noen dager klarer jeg knapt å gå opp trappa til andre etasje uten å få melkesyre i beina, og må ta pause halvveis, så det virker som om det er noe som fungerer veldig dårlig.

Expand  

Verken legen eller nav har heldigvis sagt noe om hunden. til gjenngjeld har jeg vært på med en gang å sagt at uten hunden så kan de bestille plass på psykriatisk avdeling for meg max en mnd etter at hunden ikke er der

For som deg så gir hunden meg en følelse av å ha en slags normal tilværelse, og jeg føler meg litt mindre ensom. og det er veldig godt å komme ut i frisk luft

Savner veldig å kunne bruke kroppen min sånn som jeg kunne da jeg var 15 år. Men frem til det kommer medisiner på banen så prøver jeg (er veldig vanskelig) å være fornøyd med at jeg klarer å komme meg ut på tur det jeg klarer  

 

Syntes det går overaskende fint å ha "godtelov". Men er bare på dag 3 så vi får se hva jeg tenker til helgen hvis gubben spiser snop og drikker brus

 

[Guest 2ne]

  På 1/3/2017 at 8:25 PM, Mona skrev:

Yoghurt da  Men jeg skjønner godt at det ikke funker for alle  Håper du finner noe som virker for deg snart!

Expand  

*kremt* Jeg liker ikke tjukk melk heller  

  På 1/3/2017 at 8:26 PM, Snoffe skrev:

Næ, ikke hvis du bruker juice, iste, saft ol. som veske også tar du bare litt frukt/bær i  

Expand  

Hmm.. Det er verdt et forsøk! Jeg skal låne smoothiemaskina til pappa og teste ut, tenker jeg  

  På 1/3/2017 at 9:28 PM, Pringlen skrev:

Men, sånn litt mer seriøst. Dere andre som "ikke virker" så bra.. @Snoffe, @2ne og @Tuvane? 

Hva prøver dere evt for å bedre formen? Nå har vel kanskje ingen av oss samme greiene. Men (dårlig) kropp, er (dårlig) kropp. 

Jeg har omsider lært at jeg ikke blir bedre av å sitte og vente på å bli bedre. Så trener et par ganger i uka, med pt, som fysioterapauten har fikset for meg. Det er gullbra. Selv om det kanskje ikke er noen åpenbar framgang, så føler jeg i hvertfall at ting blir bedre. Styrketrening er moro også

Expand  

Den gangen jeg bare var revmatiker, var jeg forholdsvis aktiv til tross for høy sykdomsaktivitet, da var jo kroppen bare vond, og det kan man omgå med teknikk, gode klær og sko og smertestillende. Etter kreftsykdommen i 2014 derimot har jeg vært så heldig at jeg har slitt med fatigue i tillegg, så det er litt begrensa hva jeg orker å gjøre. Etter dette året, med 3 store operasjoner, hvorav 2 av de var på ei uke, og der perioden mellom den første og de to siste operasjonene bar preg av mye trøbbel med magen (forstoppelse/tarmslyng i varierende grad), samt det at jeg ikke får i meg nok næring og væske på egenhånd nå (eller, jeg får i meg nok, jeg tar bare ikke opp alt jeg får i meg), så er jeg så nedkjørt fysisk at helt simple dagligdagse ting nesten er uoverkommelig innimellom. Å dusje f.eks er så slitsomt at jeg må hvile etterpå. Å gå til nærbutikken, som er 200 meter herfra, gjør meg så sliten at det kjennes ut som at jeg har løpt en mil. Det å trene er liksom ikke et tema for øyeblikket. 

Så det jeg gjør, er å spise. Det jeg har lyst på i de periodene matlysta er lav og det viktigste er å få i seg noe, men jeg prøver å spise sunnere og oftere nå som matlysta er som normalt (jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i mat.. Godteri derimot - men det har jeg heller ikke så lyst på nå ). Det viktigste pr i dag er å ikke gå ned mer i vekt (jeg gikk ned 15 kg igjen i 2016.. Jeg anbefaler ikke "slankekurene" mine ), og å være i god nok form til å kunne bli operert igjen i april. Resten blir satt litt på vent til etter det. 

Interessant nok så har jeg fått høyt stoffskifte, sånn på toppen av alt annet. Det interesserte ikke legene på Ahus noe større, selv om jeg trodde at det muligens var en sammenheng mellom høy output og høyt stoffskifte. Tenker jeg tar en prat med fastlegen min om det, jeg er rett nok ikke lege, men for meg så høres det logisk ut å bremse et høyt stoffskifte når jeg allerede ikke nyttegjør det jeg putter i meg sånn jeg skal? Jeg mener, de gir meg opium for å bremse fordøyelsen, hvorfor bryr vi oss ikke noe om høyt stoffskifte da? Meg ikke forstå 

[Pringlen]

  På 1/3/2017 at 11:16 PM, 2ne skrev:

*kremt* Jeg liker ikke tjukk melk heller  

Hmm.. Det er verdt et forsøk! Jeg skal låne smoothiemaskina til pappa og teste ut, tenker jeg  

Den gangen jeg bare var revmatiker, var jeg forholdsvis aktiv til tross for høy sykdomsaktivitet, da var jo kroppen bare vond, og det kan man omgå med teknikk, gode klær og sko og smertestillende. Etter kreftsykdommen i 2014 derimot har jeg vært så heldig at jeg har slitt med fatigue i tillegg, så det er litt begrensa hva jeg orker å gjøre. Etter dette året, med 3 store operasjoner, hvorav 2 av de var på ei uke, og der perioden mellom den første og de to siste operasjonene bar preg av mye trøbbel med magen (forstoppelse/tarmslyng i varierende grad), samt det at jeg ikke får i meg nok næring og væske på egenhånd nå (eller, jeg får i meg nok, jeg tar bare ikke opp alt jeg får i meg), så er jeg så nedkjørt fysisk at helt simple dagligdagse ting nesten er uoverkommelig innimellom. Å dusje f.eks er så slitsomt at jeg må hvile etterpå. Å gå til nærbutikken, som er 200 meter herfra, gjør meg så sliten at det kjennes ut som at jeg har løpt en mil. Det å trene er liksom ikke et tema for øyeblikket. 

Så det jeg gjør, er å spise. Det jeg har lyst på i de periodene matlysta er lav og det viktigste er å få i seg noe, men jeg prøver å spise sunnere og oftere nå som matlysta er som normalt (jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i mat.. Godteri derimot - men det har jeg heller ikke så lyst på nå ). Det viktigste pr i dag er å ikke gå ned mer i vekt (jeg gikk ned 15 kg igjen i 2016.. Jeg anbefaler ikke "slankekurene" mine ), og å være i god nok form til å kunne bli operert igjen i april. Resten blir satt litt på vent til etter det. 

Interessant nok så har jeg fått høyt stoffskifte, sånn på toppen av alt annet. Det interesserte ikke legene på Ahus noe større, selv om jeg trodde at det muligens var en sammenheng mellom høy output og høyt stoffskifte. Tenker jeg tar en prat med fastlegen min om det, jeg er rett nok ikke lege, men for meg så høres det logisk ut å bremse et høyt stoffskifte når jeg allerede ikke nyttegjør det jeg putter i meg sånn jeg skal? Jeg mener, de gir meg opium for å bremse fordøyelsen, hvorfor bryr vi oss ikke noe om høyt stoffskifte da? Meg ikke forstå 

Expand  

Jo, men da er du jo i aktivitet. Gå til nærbutikken er jo bra? Yey for alt som går på et vis...

Men stoffskiftet; det har ikke en sammenheng med at kroppen bruker mer energi på "alt"? Jeg har aldri i mitt liv gjort mindre enn nå, alikevel har jeg høyere forbrenning enn noen gang. Det er visst nok fordi absolutt alt krever mer energi enn normalt. Kanskje ikke unormalt når kroppen driver med rare ting?

[Gjest]

  På 1/3/2017 at 11:16 PM, 2ne skrev:

 

 

Interessant nok så har jeg fått høyt stoffskifte, sånn på toppen av alt annet. Det interesserte ikke legene på Ahus noe større, selv om jeg trodde at det muligens var en sammenheng mellom høy output og høyt stoffskifte. Tenker jeg tar en prat med fastlegen min om det, jeg er rett nok ikke lege, men for meg så høres det logisk ut å bremse et høyt stoffskifte når jeg allerede ikke nyttegjør det jeg putter i meg sånn jeg skal? Jeg mener, de gir meg opium for å bremse fordøyelsen, hvorfor bryr vi oss ikke noe om høyt stoffskifte da? Meg ikke forstå 

Expand  

"Problemet" ift stoffskiftet er at alvorlig og kronisk sykdom vil medføre at kroppen MÅ speede opp forbruket. Men samtidig skjer det en del snodigheter på det cellulære plan som gjør at kroppen ikke greier å nyttiggjøre seg alt den eventuelt får tilført. Så mange går derfor ned i vekt, noen betydelig antall kg.
Utfordringen med å måle de vanlige stoffskiftemarkørene i slike sykdomsperioder, er at de svarene man får ikke nødvendigvis er til å stole på. Stoffskifte-produktene som måles i blodprøver påvirkes også av sykdom. Så du kan feks få blodprøvesvar som tyder på lavt stoffskifte (selv om du sliter med å beholde vekt og føler at stoffskiftet rent subjektivt er på høygir), men det har ingenting med selve stoffskifte-organene dine å gjøre, men med grunnsykdommen din. Det kalles for sick euthyreot syndrom.

De andre stersshormonene dine vil også være endret i slike perioder. Pga grunnsykdommen.

[SandyEyeCandy]

Dere, la oss bruke denne tråden som motivasjon, "minilogg" og oppmuntring av hverandre. Hvis det blir mye fokus på å diskutere medisinske spissfindigheter her, blir tråden litt vanskelig å holde i den fine tradisjonen den fra 2016 var i. Håper på forståelse for dette. 

Jeg sto opp tidlig for å gjøre et forsøk på den hersens yogaen. Blei ikke så tidlig som planlagt, og velger å prioritere tur med jentene i stedet. Ganske irritert på meg sjøl nå, men det sier jo alt om interessen.  

[SiriEveline]

Årets første styrkeøkt igår og det gikk over all forventning, klart bekkenet hadde noen diskusjoner med meg, men da tilpasset vi bare øvelsene.

Nå begynner også magen og bli vekt nok i seg selv til at jeg ikke trenger vekter ved siden av i f.eks. bulgarske utfall og det er en skikkelig utfordring å holde balansen. Men økten ga meg skikkelig motivasjon til å stå på nå og fokusere på både å holde kroppen i form frem til fødsel, men ikke minst forberede den til selve fødselen (og tiden etterpå).

Siden jeg sliter litt med å gå, tenkte jeg også å prøve meg litt på spinning, og hvis det fungerer bra, og snøen fortsetter å være fraværende, har jeg ihvertfall en alternativ løsning for å lufte hunden

[SandyEyeCandy]

  På 1/4/2017 at 8:00 AM, SiriEveline skrev:

Siden jeg sliter litt med å gå, tenkte jeg også å prøve meg litt på spinning, og hvis det fungerer bra, og snøen fortsetter å være fraværende, har jeg ihvertfall en alternativ løsning for å lufte hunden

Expand  

ELSKER spinning! Husk polstra pute  ( )  og om du finner ut at du liker det, spinningsko. Da kan du nemlig bruke pedalene på en litt annen måte.  

[SiriEveline]

  På 1/4/2017 at 8:08 AM, SandyEyeCandy skrev:

ELSKER spinning! Husk polstra pute  ( )  og om du finner ut at du liker det, spinningsko. Da kan du nemlig bruke pedalene på en litt annen måte.  

Expand  

Tror jeg har noen sykkelsko gjemt et sted i boden, så håper kanskje de er av samme låsesystem, men polstra pute hørtes veldig lurt ut! Får prøve meg på en time og se hva jeg syntes  

[Guest 2ne]

 

  På 1/4/2017 at 6:33 AM, SandyEyeCandy skrev:

Dere, la oss bruke denne tråden som motivasjon, "minilogg" og oppmuntring av hverandre. Hvis det blir mye fokus på å diskutere medisinske spissfindigheter her, blir tråden litt vanskelig å holde i den fine tradisjonen den fra 2016 var i. Håper på forståelse for dette. 

Expand  

Med fare for å virke grinete, for det er jeg ikke, så hadde jeg altså rett i at dette ikke var en tråd for meg. Medisinske spissfindigheter er en av de greiene jeg må pløye meg gjennom for å bli friskere. Så beklager forstyrrelsen, og lykke til i 2017  

[SandyEyeCandy]

  På 1/4/2017 at 8:23 AM, 2ne skrev:

Med fare for å virke grinete, for det er jeg ikke, så hadde jeg altså rett i at dette ikke var en tråd for meg. Medisinske spissfindigheter er en av de greiene jeg må pløye meg gjennom for å bli friskere. Så beklager forstyrrelsen, og lykke til i 2017  

Expand  

Jeg tenker at det er en forskjell på å fortelle om at en den ene dagen ikke fikk til noe pga sjukdommen sin, men at en neste dag fikk en opptur fordi en orka å være ute 30 min med hundene sine, eller at ting føles tungt nå fordi en må ligge pal i sofaen og bare hvile, og det å skrive mer om hvordan sjukdommen opptar hverdagen uten fokus på å "komme i form" eller på en sånn måte at de i tråden ikke får respondert.

Fra 2016-tråden er det nok av klaging over sjukdom (jeg var feks sjuk nærmest hele høsten og var ganske sur pga det), løpeskader og smeller fordi potetgullposen var for fristende, så det er ikke det at alt må være så rosenrødt, men mer fokus på det en faktisk kan gjøre enn forskning og diagnoser trur jeg vil være hensiktsmessig for alle. Dette er jo ikke ment som en diskusjonstråd i ordets rette forstand, men som en motivasjonstråd. Om du fortsatt tenker at det ikke passer for deg, så greit nok, men det er ganske hyggelig å ha en tråd hvor vi fokuserer på framgang og hva vi kan få til.  

[Guest 2ne]

  På 1/4/2017 at 9:07 AM, SandyEyeCandy skrev:

Jeg tenker at det er en forskjell på å fortelle om at en den ene dagen ikke fikk til noe pga sjukdommen sin, men at en neste dag fikk en opptur fordi en orka å være ute 30 min med hundene sine, eller at ting føles tungt nå fordi en må ligge pal i sofaen og bare hvile, og det å skrive mer om hvordan sjukdommen opptar hverdagen uten fokus på å "komme i form" eller på en sånn måte at de i tråden ikke får respondert.

Fra 2016-tråden er det nok av klaging over sjukdom (jeg var feks sjuk nærmest hele høsten og var ganske sur pga det), løpeskader og smeller fordi potetgullposen var for fristende, så det er ikke det at alt må være så rosenrødt, men mer fokus på det en faktisk kan gjøre enn forskning og diagnoser trur jeg vil være hensiktsmessig for alle. Dette er jo ikke ment som en diskusjonstråd i ordets rette forstand, men som en motivasjonstråd. Om du fortsatt tenker at det ikke passer for deg, så greit nok, men det er ganske hyggelig å ha en tråd hvor vi fokuserer på framgang og hva vi kan få til.  

Expand  

hehe.. Jeg veit ikke om jeg gidder å forklare hvorfor "forskning og diagnoser" er en forutsetning for meg til å komme i form. 

Nei, tråden er ikke for meg, hvis det dere får ut av det jeg skriver er at jeg ikke har fokus på å komme i form. Utgangspunktet mitt er ganske annerledes enn de aller fleste her, de medisinske spissfindighetene du syns er for tunge å lese om, er hverdagen min, og jeg skjønner godt at det er vanskelig å motivere noen til å prøve når de er i den situasjonen - hva tror du jeg sliter med sjøl, liksom? Men jeg fikser det på egenhånd, som jeg pleier å gjøre. Så får jeg melde meg inn i 2018, når jeg orker å gå noen kilometer med bikkjene mine igjen  

[Snoffe]

  På 1/4/2017 at 9:15 AM, 2ne skrev:

hehe.. Jeg veit ikke om jeg gidder å forklare hvorfor "forskning og diagnoser" er en forutsetning for meg til å komme i form. 

Nei, tråden er ikke for meg, hvis det dere får ut av det jeg skriver er at jeg ikke har fokus på å komme i form. Utgangspunktet mitt er ganske annerledes enn de aller fleste her, de medisinske spissfindighetene du syns er for tunge å lese om, er hverdagen min, og jeg skjønner godt at det er vanskelig å motivere noen til å prøve når de er i den situasjonen - hva tror du jeg sliter med sjøl, liksom? Men jeg fikser det på egenhånd, som jeg pleier å gjøre. Så får jeg melde meg inn i 2018, når jeg orker å gå noen kilometer med bikkjene mine igjen  

Expand  

Kan vi ikke lage en tråd til? "For oss som har mål om å få en litt mer funksjonell kropp på en måte"  

[SandyEyeCandy]

  På 1/4/2017 at 9:15 AM, 2ne skrev:

hehe.. Jeg veit ikke om jeg gidder å forklare hvorfor "forskning og diagnoser" er en forutsetning for meg til å komme i form. 

Nei, tråden er ikke for meg, hvis det dere får ut av det jeg skriver er at jeg ikke har fokus på å komme i form. Utgangspunktet mitt er ganske annerledes enn de aller fleste her, de medisinske spissfindighetene du syns er for tunge å lese om, er hverdagen min, og jeg skjønner godt at det er vanskelig å motivere noen til å prøve når de er i den situasjonen - hva tror du jeg sliter med sjøl, liksom? Men jeg fikser det på egenhånd, som jeg pleier å gjøre. Så får jeg melde meg inn i 2018, når jeg orker å gå noen kilometer med bikkjene mine igjen  

Expand  

Dette var på ingen måte retta direkte mot deg, du forteller jo feks om hva du gjør for å bli bedre, det er interessant også for meg som er frisk. Det var en generell kommentar til utviklinga av tråden, og ikke fordi jeg synes det er så tungt og vanskelig og lese om medisinske spissfindigheter.  

Nok om det, heng med om du vil, jeg vil gjerne få følge deg mot bedre form, jeg!  

[Siri]

  På 1/4/2017 at 9:07 AM, SandyEyeCandy skrev:

Fra 2016-tråden er det nok av klaging over sjukdom (jeg var feks sjuk nærmest hele høsten og var ganske sur pga det), løpeskader og smeller fordi potetgullposen var for fristende, så det er ikke det at alt må være så rosenrødt, men mer fokus på det en faktisk kan gjøre enn forskning og diagnoser trur jeg vil være hensiktsmessig for alle. Dette er jo ikke ment som en diskusjonstråd i ordets rette forstand, men som en motivasjonstråd. Om du fortsatt tenker at det ikke passer for deg, så greit nok, men det er ganske hyggelig å ha en tråd hvor vi fokuserer på framgang og hva vi kan få til.  

Expand  

Jeg fulgte tråden i fjor - ei stund, men jeg synes disse "kom i form"-trådene ofte ender med at noen tar helt av og blir nærmest manisk i sin tilnærming til treningen og omlegging av kosthold, mens andre dermed faller fra, fordi det blir en slags usunn konkurranse om å være best. Dessverre. 

[Gjest]

Og jeg syns at andres 2 kg opp og 2 kg ned er grusomt uinteressant, mens det å få tilbake hverdagen, helsa og livet gjennom aktivitet, tilpasset, er en spennende "reise" å følge med på. (Og det er vel derfor jeg har valgt den spesialiteten jeg har valgt også). 

[SandyEyeCandy]

  På 1/4/2017 at 10:50 AM, Siri skrev:

Jeg fulgte tråden i fjor - ei stund, men jeg synes disse "kom i form"-trådene ofte ender med at noen tar helt av og blir nærmest manisk i sin tilnærming til treningen og omlegging av kosthold, mens andre dermed faller fra, fordi det blir en slags usunn konkurranse om å være best. Dessverre. 

Expand  

Det kan jeg på en måte skjønne at du tenker, og det er derfor jeg mener at det å komme i form må være veldig individuelt. Jeg håper vi kan konkurrere bare med oss sjøl, dersom en finner det motiverende. Sjøl synes jeg mest av alt at salt lakris er motiverende, så vi har alle vårt når det gjelder å falle fra eller henge med.