Gå til innhold
Hundesonen.no

Arizona 2014 - klapperslangeparadis!


Cams
 Share

Recommended Posts

 

cSMgBlc.png

“Welcome to Arizona, you bastard.” 
 Nenia Campbell, Armed and Dangerous

 

 

Du vet den følelsen etter å ha besøkt et sted, og du bare føler du hører hjemme og vil bli der for alltid?

 

I dag, 1. september, markerer det nøyaktig 2 år siden jeg og to venner dro på en to ukers tur til «reptilmekka» Arizona. 6000 km fordelt på 14 dager, lange netter og tidlig opp, mye søppelmat og energidrikker, fulle minnekort og et sinn full av minnerike opplevelser, inntrykk og ny kunnskap.

Jeg håper dette er like interessant for dere å lese som det var gøy for meg å skrive om og mimre. Har dere spørsmål om hva som helst så skal jeg passe på å svare så fort jeg får tid. :)

 

cBUpjlc.jpg

Arizona finner man midt i Vesten i USA, og og er kjent som The Grand Canyon State. Arizona er rikt på både veldig varierende landskap og dyreliv og er for mange reptilinteresserte kjent som en av de beste statene for «herping». Hva er «herping»? Kort forklart, «the act of finding reptiles and amphibians in the wild.» En meget populær fritidssyssel blant både amatører og profesjonelle zoologer, enten for å samle inn data, ta bilder eller bare generelt nyte dyrene i det fri. For å kunne gjøre dette i Arizona må du betale for jaktlisens som koster ca 1000 kr for 1 år. (Dvs, helt gratis å bare se, men skal man «manipulere» og håndtere dyret på noen som helst måte så må man ha lisens.)

Arizona er en veldig spennende stat. Det er (dødsens)varmt nede i dalene ved storbyene, og kjølig oppe i fjellene. Man finner tett barskog i fjellområder full av svartbjørn og hjort, og på flatmarkene og i dalene er det et nakent, «dødt» landskap med tørst bakke og flora armert med de grusomste nåler i form av høye saguaro og innpåslitne «jumping Chollas». I nord har man den fantastiske Grand Canyon hvor rovfugler i form av hauk, ørn, gribb og kondorer svever majestetisk i luften, og drar man enda litt lengre nord-øst så er man midt oppi vaskeekte Ville Vesten filmlandskap med røde fjellformasjoner som oser indiansk Navajo kultur, ånd og tro. Sørvest har man ørken så langt øyet kan se, med (ørliten)sjanse for å se både ozelot og jaguar, og det er ingen tvil om at det er klapperslangene som dominerer bakkenivået. Sørøst har man de vakre «sky islands», fjellgrupper som plutselig stikker opp blant flatt prærielandskap hvor dust devils danser over slettene. Om natten i monsoontiden så er man belønnet med et vakkert himmelshow i form av tordenstormer som er for langt unna til å høres. På netter hvor ørkenhimmelen er fri for skyer er det et vanvittig syn av millioner av stjerner som former melkeveien samtidig som stillheten avbrytes av absurde hyl fra coyoter rett i nærheten. Og hva som fort nettopp var en uttørket ørken kan endre seg på et sekund til å bli en kraftig elv med regnvann som falt flere km unna. Byene i staten er variert, alt fra moderne Phoenix til slitne, ikoniske cowboytettsteder som tiden ser ut til å ha glemt, men som allikevel er utrolig koslige og kulturrike.

Det er magisk. Det er virkelig få andre ord som kan beskrive Arizona så godt som rett og slett magisk.

 

MEN, i frykt for å høres ut som jeg prøver å selge en overvurdert chartertur, så starter jeg bildeserien fra turen vår, med slanger, øgler, flora og fauna, og noe av det Arizona ellers har å by på, på både godt og vondt. :)

Og du er herved advart – i denne tråden vil det komme nærbilder av masse slanger, edderkopper og annet koselig grøss. ;)

 

Phoenix

1a03zNS.jpg

 

Turen vår startet i hovedstaden Phoenix. For en som har flyskrekk (altså meg) så var 16-17 timer på fly mer enn nok, og på toppen av det hele klarte vi alle tre å pådra oss en kraftig forkjølelse pga kjøleanlegget i flyet. Man kan trygt si det ble 2 uker bilferie med Kleenex som vår beste reisevenn. *ler*

Varmen praktisk talt slår deg i ansiktet som en knyttneve sekundet man går ut av flyplassen. Originalt var planen å kun være i Phoenix en natt og så reise nordover dagen etterpå, men siden kofferten min bestemte seg for å overnatte i Chicago, så ble vi nødt til å være i Phoenix en natt til. Hvilket var slett ingen dårlig avgjørelse, ettersom Phoenix har mye å gjøre og se på, og vi fikk gjort unna mye nødvendig shopping.

 

qU9t1zM.jpg

Ser kanskje eksotisk og frodig ut med palmetrær, men den tørre, intense varmen ga ingen skjul på at vi nå var i ørkenen…

 

Phoenix er en pen storby, og veldig lett å finne frem i. Ryddig og rent, lokal flora pent plantet langs veier og rundt bygninger som ser ut til å bli stelt daglig til punkt og prikke. Phoenix ser tilsynelatende ut til å være stolt av sitt lokale og spesielle dyreliv, og man ser statuer og grus-formasjoner på bakken av både klapperslanger og gilamonster øgler langs motorveier. De har lange strekninger med fortau langs de fleste veier, men man ser nesten aldri folk faktisk bruke dem. Det er det for varmt til på sensommeren/høsten.
 

 

Phoenix Zoo

På vår første dag skulle vi til Phoenix Zoo.

Phoenix zoo er et godt eksempel på mye av det viktige arbeidet en dyrepark kan gjøre. Parken åpnet i 1962, og har siden da vært med på en rekke forskjellige lokale og internasjonale bevaringsprosjekter av en hel rekke forskjellige dyrearter. Phoenix zoo er verdensberømt for å være de første som startet bevaringen av den tidligere utryddede arabisk oryx, Oryx leucoryx, og takket være fasiliteter som Phoenix Zoo finnes det nå 1100 oryxer tilbake i naturen igjen.
De fokuserer mest på bevaring av lokal fauna, og har for tiden 8 utrydningstruede arter de fokuserer på, blant annet svartfot-ilder og Chiricahua leopardfrosk. Årlig settes det ut individer fra oppdrettsfasilitetene deres tilbake ut i naturen, og de har stor suksess med blant annet svartfot-ilderen.

Conservation senteret hvor disse dyrene avles kan man som besøkende ikke komme inn til, da disse dyrene ikke skal tilvennes mennesker. Men parken er full av annet snadder!

Dessverre så var det så hinsides varmt der (44 Celsius) at vi nordbaggarna hadde nok med å fokusere på å få nok vann i kroppen og ikke dø i varmen, men fikk heldigvis noen bilder ut av turen. Da vi kom inn i gavebutikken ble vi møtt av to hyggelige eldre damer som la merke til at det så ut som vi holdt på å dø, og da de fikk vite vi kom fra Norge så fikk vi umiddelbar medlidenhet. :P Ellers var parken nydelig med fine innhegninger til dyra, dog noe utdatert enkelte steder med mye gitterbarrierer. De har en vanvittig flott sumatra hanntiger i parken som jeg dessverre ikke fikk bilder av.

 

 

lQfbRim.jpg

Vi var ikke langt unna å hoppe ut i vannet sammen med brillebjørnene for å unngå varmen. De koste seg i alle fall!

 

 

Midt i parken er det en stor savanne med diverse afrikanske dyr, blant annet en stor flokk sjiraffer, krontraner, gribber og watusi-kyr.

tlVXBVT.jpg

mDfAHCF.jpg


 

A1QdlZE.jpg


Og vi syns det var innmari stas å få lov til å mate sjiraffer og kjempemaursluker! Dyrepasseren som var med oss hevdet at «everyone should at least once in their lifetime try feeding an anteater». Det var ganske spesielt. De har en lang, tynn tunge som er dekket av et spesielt slim, så når man skal håndmate de tar man en masse melorm inni handa og lar maurspiseren fiske det ut. Hender måtte vaskes grundig etterpå for å få av alt slimet.

 

 

SYYJmK9.jpg]

Neshorniguan, en truet dyreart fra de karibiske øyer, Haiti og Dominikansk Republikk. Selv om arten er truet, så er den vel representert i både privat eie og i dyreparker verden rundt.

 

 JNJeA6Z.jpg

DTFYxvC.jpg

Komodovaraner er alltid en fryd å se! Varaner har en kløyvd tupp på tunga, slik som slangene, og smaker på luftpartiklene for å orientere seg og finne frem bytte. Komodovaraner kan bli relativt bedagelige og tamme i fangenskap, og mange institusjoner klikker-og targettrener dem for å minske stress ved nødvendig flytting av dyret eller veterinærundersøkelser. Komodovaraner er ikke veldig vanlige å se i dyreparker, da de er lett utsatt for infeksjoner og ikke de enkleste å få til å avle.

 

Nordover

Etter en tur i dyreparken, var det på tide å komme seg nordover mot Grand Canyon og til Monument Valley.

KfY5SQP.jpg

Blå vei for å markere reiserute.

 

 

 

PjNfYY3.jpg

 

6MDRXMu.jpg

Siden vi skulle i cowboyland og ri på mustanger så måtte vi selvsagt handle inn cowboyhatter! Det er sprøtt hvor dyre noen av disse cowboyhattene kan være!

 

oLXwb8l.jpg

Og som alltid, veiene i USA tilbyr alltid ofte et stort utvalg av interessante kjøretøy. Denne kunne jeg forsåvidt veldig gjerne tenkt meg å ha selv!

 

eTNqUXS.jpg

Kontrollert (regner jeg med) skogsbrann i distansen. Et relativt vanlig syn i dette området mellom Phoenix og Flagstaff.

 

 

HQ62lTF.jpg

Ford Pickup truck og en mann i cowboyhatt. Blir ikke mer USA enn dette!

 

u3KcGXg.jpg

Politiet i USA er langt mer opptatt av å stoppe biler langs veien enn hva de er i Norge. Dette var vanlig syn overalt.

 

aNaWa8N.jpg

Hjemløsheten i USA er et stort problem og er godt synlig. Denne fyren hadde dog et smil om munnen og et skilt som sa «Me hungry, Bada-ba-ba-ba, I’m bummin’ it!»

 

Turen nordover gjorde vi over to dager, og vi stoppet for overnatting i et ørlite tettsted kalt Valle. Her møtte vi også på det første jeg har opplevd av dårlig kundeservice i USA, noe jeg nesten trodde var ikke-eksisterende av tidligere erfaringer. Jeg og kompisen min forsøkte å få hjelp til noe ang inngang til Grand Canyon, hvor vi bare ble veivet vekk for de gadd ikke å svare oss. *ler* Vi ble ganske forvirret, men klarte heldigvis å finne ut av problemet på egenhånd dagen etterpå.

Kvelden kom, og vi var eventyrlystne. Vi kjørte et stykke nordover til vi fant en ensom landevei (som IKKE var privatvei og forbudt å kjøre på, hvilket det virker som hele USA er dekket med utenfor nasjonalparkene,) og kjørte til siden for å rusle litt rundt og lete etter dyr i totalmørket. Folk flest ville nok uroet seg for å tråkke på klapperslanger eller andre giftige dyr, men jeg kjente heller litt på frykten av å støte på kyr. *ler*

 

HuFnLtO.jpg

Digg å lyse rundt med lommelykt og se forholdsvis store edderkopper har spunnet nett en halv meter over bakken mellom trær og busker. Jeg er ikke redd edderkopper, men selv jeg kjente litt på det at det ville ikke vært veldig kult å gå igjennom et spindelvev og få slike edderkopper på seg…

 

 

ESgIlp2.jpg

Vi veltet om litt steiner, og det krydde av sorte enker (Latrodectus hesperus). Sorte enker har et rykte som er noe hauset opp, men allikevel ikke en edderkopp man ønsker å bli bitt av. Men som med de fleste dyr, provoserer man ikke edderkoppen så vil de heller ikke bite.

 

o78kQIp.jpg

Solifuger, eller valseedderkopper eller (mer passende) Desert demons som de også kalles. De har kraftige kjever de kan bite med, men er ellers fullstendig harmløse da de mangler gift. Kanskje ikke det vakreste dyret jeg vet om, men allikevel en utrolig artig oppdagelse.

 

Vi leter videre og jeg kommer endelig over vår første slange på turen! En utrolig søt og vakker liten desert nightsnake (Hypsiglena chorophaea). Usikker på om disse har noe norskt navn. Trivelig liten sak som lot seg håndtere uten å bli redd eller hissig. Disse er baktannsgiftige, hvilket vil si de har en veldig svak gift i to tenner bakerst i munnen. Ikke farlig for mennesker, og holder seg til å spise små øgler, andre små slanger og kanskje litt frosk og insekter. Legg merke til den utrolig vakre perlemor-magen! Absolutt en seier for natten å finne denne lille tassen.

DIk7iWr.jpg

 

xRBszBc.jpg

 

Neste del av turen postes i morgen!

 

 

 

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Grand Canyon og Monument Valley Fredag 5. september, tidlig opp ettersom dagen i dag hadde fullt skjema. Vi hørte torden og regnvær i det fjerne, og temperaturen var faktisk så kjølig at k

Tucson   Vi endte opp helt nede i Tucson samme kveld, og mens en av kompisene mine heller ville være på hotellet og sove, så dro jeg og andre kompisen min ut for å titte litt etter r

“Welcome to Arizona, you bastard.” ― Nenia Campbell, Armed and Dangerous     Du vet den følelsen etter å ha besøkt et sted, og du bare føler du hører hjemme og vil bli der for alltid?

Grand Canyon og Monument Valley


Fredag 5. september, tidlig opp ettersom dagen i dag hadde fullt skjema. Vi hørte torden og regnvær i det fjerne, og temperaturen var faktisk så kjølig at kun t skjorte ble for kaldt! Denne dagen skulle vi kjøre noen timer østover for å ri 3 timer i cowboylandskap i Monument Valley.
På vei til Monument Valley passerte vi også Grand Canyon «så vidt», og stoppet ved en liten lomme langs veien for å ta en kikk. Det blåste skikkelig surt og kaldt med regn i luften, jeg tror vi brukte mindre enn 20 sekunder på å se på utsikten før vi kastet oss i bilen igjen. Vi skulle jo passere området igjen på vei hjem dagen etter, så krysset fingrene for bedre vær da.

146ALrN.jpg


Grand Canyon, imponerende selv i full blåst og grått vær!


En times tid senere passerer vi et annet område med utkikkssted ved Desert View Drive 64, og bestemte oss for å stoppe her og titte litt. Skiltet som møtte oss var for øvrig midt i blinken for en gjeng som oss.

baD50N4.jpg


 

Den vesle, brune elven vi så i dalen var (Little) Colorado River. Nummer 7 på lista over USAs lengste elver og er for tiden midt oppi en krise for å tørke ut pga klimaendringer og overbruk som drikkevann. Colorado-elven er en av vestens største vannreservoarer for drikkevann, men er allikevel ikke nok vann til å støtte en befolkning på 9 milliarder.
Man ser elven så vidt på bildet, men sant skal sies at elven er noe mer imponerende lengre nord på kartet.

MZPvGNj.jpg

q09dkMl.jpg

 

Fra Cameron og utover var det mye flate, milelange veier uten mye nevneverdig å se på…

9Ql3YH1.jpg

 XcDfBYU.jpg

 

Helt til noen merkelige fjell begynte å dukke opp i horisonten, og vi skjønte vi nærmet oss til destinasjon!

4TlF1rb.jpg


Owl rock til venstre, og Agathla Peak til høyre.

 

KL5VHlj.jpg


Agathla Peak. Og jaggu begynte vel ikke blå himmel å titte frem også!


Monument Valley og selvutnevnte cowboyer

 

GQoppmV.jpg

 

Vi passerte grensen inn til Utah og «mesa-» og «butte»-fjellformasjoner popper frem overalt i området. Landskapet er ufattelig unikt og spesielt, det føles nesten som man er litt i drømmeland. I Navajokulturen er flere av disse fjellene hellige, og ifølge indianerne så har hvert av disse fjellene et eget hjerte som slår, og det er ikke vanskelig å forstå at området anses som åndelig.

 

5TKJijv.jpg

Det mest ikoniske bildet fra Monument Valley, landskapet har blitt brukt i utallige kjente og ukjente filmer, som f.eks Forrest Gump og en rekke gamle og moderne westernfilmer. 
De to fjellene til venstre kalles for «The Mittens», ettersom det ser ut som de har en tommel, mens  «butte’n» helt til høyre kalles «Merrick Butte». Disse tre fjellene er i underkant av 1900m høye, og den unike formen er takket være tre forskjellige lag med stein. I området her kan temperaturer svinge voldsomt mellom årstidene, fra 18 minusgrader på vinteren til 38 plussgrader på sommeren. Landskapet blir, hvis overhode mulig, enda mer magisk med et lett snølag om vinteren.

 

Dessverre kan man ikke bevege seg fritt overalt på Navajoreservatet da indianerne har egne regler. For å kunne skikkelig se Monument Valley, så må man ha med seg en Navajo guide. Hvilket var vårt neste stopp, etter å ha kjørt nedover den smale, dumpete veien forbi Merrick Butte… Og det var her vi var glad for at vi hadde leid en bil som tålte ulendt terreng, for hvordan mustangen vi møtte på klarte å kjøre på denne lite vedlikeholdte veien fatter ikke jeg. Det syns kanskje ikke på bildene, men selv med bilen vi hadde så dunket vi nedi grusen opptil flere ganger uansett hvor forsiktige vi forsøkte å være.

 

faUMtra.jpg

 

 ZLTUJfU.jpg

 
 IWX8Whe.jpg

 

Etter å ha fulgt et fryktelig lite uoversiktlig kart tegnet av en fyr ved en liten kiosk på parkeringsplassen, kom vi endelig frem til hestene og her møtte vi indianercowboyer med gangster-tatoveringer og bandana rundt hodet som skulle ta oss med på ridetur. Det var en helsikes sandstorm idet vi gikk ut av bilen og vi følte vi fikk sand i øyne, i munn, i nesa – overalt. 
Førsteinntrykket av selve businessen vi hadde booket tur hos var dessverre noe blandet. Vi ankom stedet, det var kun oss her først, og ble møtt av en smilende fyr med cowboyhatt. Om litt så kom det en fyr til, med tåretatoveringer under øyet og så generelt litt ut som en type man kanskje helst ikke møter på i en mørk bakgate. Han tar oss litt til side og hvisker til oss, «Hey, jeg vet dere har forhåndsbetalt for 3 timers tur, men sjefen syns dere skal betale mer siden dere kun er 3 stykk.»
Jeg så på ham litt spørrende, tenkte at turen var allerede ganske dyr, og sa «Jammen, vi har allerede forhåndsbetalt på nettet?»
«Jeg vet, så derfor, når sjefen kommer, så sier dere ingenting om penger. Ingenting!» 
Hjælp, liksom?

 

Sjefen kommer, og virket som en rølpete, brå type med en sigarett i munnen og møkkete klær. Idet han kommer gående mot oss, så står mannen med tåretatoveringen i bakgrunnen og holder pekefingeren opp til munnen, «shhhhh». 
Sjefen spør om bekreftelselsbevis, og jeg viser han emailen på mobilen min. Da jeg var hjemme tenkte jeg at mobilen kunne sikkert fint brukes til det, men når jeg først sto der så angret jeg veldig på at jeg ikke hadde printet det ut på et ark i stedet. Sjefen tar mobilen min, titter på den, kommenterer at den er fancy og spør om han kan kjøpe telefonen av meg fordi han likte slangeskinn-dekslet mitt. «Nei» ler jeg hyggelig, «jeg har nettopp fått den og trenger den til turen vår.» 
Han gryntet, og spurte en gang til, «om jeg var sikker». 
«Ja, jeg er sikker.»

 

Etter en noe ubehageligladet samtale med sjefen mens vi forsikret oss om at bookingen var i orden, så var det på tide å dra til hestene våre som guiden hadde gjort klar. Hesten jeg fikk var en mustang-quarter blanding ved navn Sky, som under rideturen viste seg å være den mest stødigste og behageligste hesten jeg noensinne har ridd. 


Guiden vår var heldigvis en fantastisk hyggelig fyr med mye smil, han hadde nylig fått jobben, og han var trolig mindre erfaren med hest enn hva jeg selv er. (og jeg er ingen erfaren rytter. :P ) Han skulle jo fungere som en guide og fortelle litt om fjellformasjoner og Navajo kultur og slikt, hvilket han klarte helt fint rent overfladisk, men fikk han spørsmål han ikke var forberedt på så kunne han ikke svare. Det var helt greit for min del, turen var fantastisk uansett og jeg virkelig storkoste meg på hesteryggen med det mest utrolige landskapet rundt meg. Og kun et kvarter uti turen så roet sandstormen seg også, og vi fikk fint vær som ikke var for varmt.
Guiden vår forsto raskt at vi var veldig interessert i dyreliv, så han begynte å fortelle om det han visste om dyrelivet i området, selv om det ikke var mye. 


På en 3-timers ridetur så blir man jo godt kjent (og hinsides støl! Alle tre gikk hjulbeint i flere dager etter!), og guiden vår fortalte om mye personlige erfaringer fra området. Vi red forbi området han vokste opp i, en liten trailerhouse-gruppe ved et mesafjell, og han nynnet og sang på eldgamle indianer «chants».  Han fortalte stolt om sønnen hans, som nylig hadde blitt proff amerikansk fotballspiller. Vi fortalte han om Norge, norsk mat, norske kulturer og samekulturen. 

 

QAo7Kxe.jpg

 

 w9F3eCY.jpg

 

 Q5llqQU.jpg

 

Etter rideturen følte jeg vi hadde fått skikkelig godt kameratskap med guiden vår - vi tipset han, lo av hvor ødelagt vi alle var i beina etter turen og sa våre farvel og thank you’s. Den hyggelige tonen ble dog øyeblikkelig avbrutt rett etter vi hadde kommet oss til bilen og byttet sko. Fra hestene, mange titalls meter unna, sto sjefen hans og gaulet til oss fra fulle lunger, «HEY!!!» «HEEEEEY!!!!» «COME GET YOUR GARBAGE!!!!» og veivet to tomme vannflasker i lufta. Han virket skikkelig forbanna.
Jeg og kompisene mine sto et øyeblikk å så på hverandre og skjønte ikke først om han var seriøs eller ikke, før jeg bestemte meg for å traske bort bort til dem. Sjefen ga meg flaskene som vi hadde glemt i salsekkene på hestene, mens han strengt sa «take your garbage, we don’t come to your country and litter.» 


Noe sjokkert over oppførselen, så klarte jeg å stotre frem «I’m sorry, we forgot them.» før sjefen snudde ryggen til og gjorde det klinkende klart at han nå var ferdig med oss og det var på tide for oss å dra, asap. Guiden vår sto ved siden av ham og virket veldig flau, hele tiden sa han «oh no, he’s not serious, he’s only joking! Haha, he’s only joking, come on…» Jeg så på guiden vår og smilte frem et «it’s okay.» og vinket hadet til ham en siste gang. I det jeg gikk tilbake hva som nå føltes ut som den lengste «walk of shame» noensinne til bilen, så mumlet jeg i hodet mitt at de to vannflaskene kan ikke gjøre mye skade, ettersom tomta rundt de slitne trailerhusene de bodde i rant over av alt mulig slags søppel og skrot.

Noe fortumlet fra det som skjedde klarte vi å kjøre oss litt bort i Monument Valley (området er ikke akkurat skiltet, og veier går i alle retninger), og vi endte opp på et lite look-out område hvor vi stoppet for å ta litt bilder. På stedet var det også to hunder, ustelte, møkkete og veldig vennlige, antageligvis hjemløse eller eid av indianere i området. De var utrolig sjarmerende og selv om jeg er veldig forsiktig med å ta på fremmede hunder så virket disse to så overbevisende rolige og snille at vi tilbragte en god stund med masse kos og klapp. Vi tryllet frem noe som kunne holde vann slik at hundene fikk en sjanse til å drikke, og de drakk som om de ikke hadde sett vann hele uken. 

IhND0QN.jpg

Solen går fort ned i USA, og vi bestemte oss for å overnatte i Page, en liten by et godt stykke vest for Monument Valley. Tidlig opp neste dag, Grand Canyon sto for tur og etter det vende snuta sørover mot Tucson. 

 

 

Grand Canyon

Grand Canyon må oppleves. Det finnes ingen bilder eller film som rettferdiggjør hvor ufattelig vakkert dette stedet er. Hvor stille det er. Hvordan man kan høre en ørn skrike sikkert en km eller to unna, hvordan lyden gir gjenklang i dalene.
Området var flust av rovfugl og ekorn, og det var svimlende å se hvordan ekorn løp og spratt lett og bekymringsløst langs de bratte fjellstupene. 

 

qSvtCXg.jpg

 

 iU29QC7.jpg


 rDe5OJ0.jpg

 

 DOQ12z5.jpg


Jeg er ikke av de modigste som tar bilder med beina dinglende løst i lufta, så dette holdt i massevis!

 

j1B92tX.jpg

 

 tRST9a8.jpg


DEN utsikten i området, og der sitter vi, med nesa i en busk for å se nærmere på en liten øgle. 


Vi brukte resten av dagen på å kjøre sørover på kartet, hvor vi passerte Flagstaff, en svært trivelig fjellby, og enda et magisk sted kalt Sedona med knallrøde fjellformasjoner som popper opp mellom en blanding av frodig barskog og ørkenbusker. Av en eller annen absurd grunn tok jeg ingen mobilbilder av disse stedene, og til min store skrekk så klarte jeg å miste et minnekort et sted på turen hvor resten av landskapbildene mine ble lagret. Men dere får google det om dere vil vite hva jeg snakker om. *ler*


Del 3 kommer i morgen!

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ridetur i Monument Valley anbefales SKIKKELIG til alle som måtte vurdere det! Men kanskje ikke bestille via Black's Hiking, Jeep Tours and Trail Rides... På Trip Advisor så har de fått mye negative omtaler hvor de enten ikke møter opp til avtalt tid, umulig å få tak i på telefonen, eller hvis man må avbestille så virker det som at ingen får igjen pengene sine, selv om det står på nettsiden at det er null problem. 

Da vi først kom til hestene, så virket alle overrasket over at vi var der, og da vi fortalte vi hadde bestilt en 3 timers tur virket de lett sjokkert. Så virket ikke som at det var så veldig oversikt over bookinger. Kanskje det var helt tilfeldig at vi møtte på guiden vår, som egentlig lå og sov i bilen. :P 

Det finnes et par andre som driver trail rides i Monument Valley, men de vet jeg ingenting om. 

Jeg hadde jo med meg kamera på rideturen, men som nevnt helt til slutt så mistet jeg det minnekortet et sted i Arizona. Trolig på vår nest siste dag da vi var ute i ørkenen. :( Jeg vet jeg hadde mange fantastiske bilder der, og det gjør enda vondt å tenke på at de er borte for alltid. For meg så er bilder viktig, jeg kjøper lite souvenirer og slikt, men tar alltid masse bilder... Så det at halve Arizonaturen er borte for alltid er uendelig trist for meg.
Jeg er overbevist om at dette er langt ifra den siste turen til Arizona, så neste gang så må jeg ta rideturen en gang til. Det er rett og slett bare skikkelig verdt det. Men kanskje ikke via Black's, husker jeg var skikkelig sur på han sjefen i lang tid etterpå over hvordan han behandlet oss, og jeg belønner ikke dårlig atferd. :P *ler*

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så moro å lese og fine bilder, USA er et fantastisk reisemål! Så utrolig kjipt med det minnekortet, jeg er også glad i å ta bilder når vi reiser, så føler med deg :hug: Jeg var livredd for å miste minnekortene da vi var på safari, tror jeg voktet dem bedre enn passet :teehe: Men da har du i hvert fall en unnskyldning til å dra tilbake ;) 

Gleder meg til del 3 :) 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Emmy skrev:

Så moro å lese og fine bilder, USA er et fantastisk reisemål! Så utrolig kjipt med det minnekortet, jeg er også glad i å ta bilder når vi reiser, så føler med deg :hug: Jeg var livredd for å miste minnekortene da vi var på safari, tror jeg voktet dem bedre enn passet :teehe: Men da har du i hvert fall en unnskyldning til å dra tilbake ;) 

Gleder meg til del 3 :) 

 

Klok av skade, så passer jeg på minnekort som en hauk fra nå av... Så uendelig kjipt å miste de! Pass kan man alltid få nytt av. *ler* 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Tucson

 

Vi endte opp helt nede i Tucson samme kveld, og mens en av kompisene mine heller ville være på hotellet og sove, så dro jeg og andre kompisen min ut for å titte litt etter reptiler i nærområdet.

Det endte dog opp med å bli veldig annerledes enn hva vi først hadde planlagt…

Det aller første vi klarte å gjøre var å ende opp på feil side av veien idet vi kjørte ut fra hotellet. Det varte kun et kort øyeblikk og det var ikke noe annet trafikk der, og vi fikk svingt oss inn på riktig side av veien temmelig kjapt. Vi kjørte dermed så 10-15min sørvestover i Tucson for å sjekke ut en vei som hadde blitt anbefalt til meg av en amerikansk reptilkompis. Vi passerer et skilt som informerer om at vi nå er inne på et nytt indianerreservat, og tenkte ikke noe videre over det. Gata er helt mørk, og veldig lite trafikk, og vi begynner med å kjøre litt saktere i tilfelle vi ser noe krype over veien. Vi stopper opp idet vi ser en tarantell løpe over veien.

iwInhpH.jpg

Disse tarantellene (Aphonopelma chalcodes) ser man relativt ofte krype over landeveier i Arizona. Alle tilfellene vi fant dem var det kjønnsmodne hanner på utkikk etter damer, og de hadde ikke tid til å stoppe for å få bildet sitt tatt. Selv med alle triks i boka for å få dem til å roe ned, så er disse "a man with a mission" og hadde slettes ikke et sekund til å stå stille. 

 

Og litt lengre nede i veien ser vi en påkjørt mojave klapperslange. Den viste tegn til dødskramper og vi regnet med bilen som nettopp passerte oss var den som tok livet av den. Kjip følelse, da det er lite kult å se døende dyr, og mojave klapperslangen var en av de artene jeg virkelig kom for å finne. Denne mojaven hadde et fantastisk nydelig mønster!
 

58jUUdZ.jpg

Bilveier er farlige for dyr, og når man atpåtil er en slange som mange folk velger å heller sikte på enn å kjøre utenom så sier det seg selv at døde slanger langs veiene ser man overalt. Det er et kjempetrist syn hver gang.

 

Men vi mistet ikke håpet, og satte oss inn igjen i bilen. Kjørte noen få meter, helt til vi oppdaget vi hadde fått inn noen enorme flyvende insekter i bilen ettersom vi glemte å lukke bildørene da vi var ute og så på slangen. Vi stoppet bilen, åpnet bildørene for å veive ut insektene, og ikke et sekund etter så lyste hele området med rødt og blått lys. Politiet hadde trolig fulgt oss en periode med alle lysene av, og vi så de ikke før de praktisk talt sto 2 meter bak oss. Jeg og kompisen min kvapp til, men tenkte «Åkei, dette har vi lest om! Når politiet kommer skal taklyset på, hendene lett synlig på rattet, vær klar med papirer, rull ned vinduet og svar høflig! Oh yeah, we’ve got this!»

 

Nå har jeg null erfaring med å bli stoppet av politiet i Norge, men jeg er ganske sikker på at politiet i USA er langt mer forsiktige og paranoide idet de kommer nærmere bilen. På sjåførens side sniker det en politimann med lommelykt i den ene hånda, og andre hånda parat klar på våpenet han har i beltet.
 

«Hey, how are you guys?» spør han.
«We are good, how are you?» stotrer vi begge frem som to nolduser, begge kjenner adrenalinet stige i kroppen.Politimannen forklarer at det ble rapportert inn en bil som kjørte på feil side av veien, og spurte oss om det var oss. Uten å i det hele tenke oss om så spilte vi dumme og sa bare «No, we just stopped the car because we saw a snake.» Politimannen så litt på oss, og jeg forklarte «We are looking for snakes to take photos of.»
«Where are you guys from?» sa han etter han trolig hørte på aksenten vår at vi var ikke amerikanere. Han var fortsatt veldig alvorlig i tonen og ansiktet.
Han ba så om papirer, og gikk tilbake til politibilen sin med passet vårt og sertifikatet vi hadde forhåndskjøpt på nett av Arizona Game and Fish Department.

Og det var noen pinelange minutter der vi satt og ventet på at han skulle komme tilbake...

 

Tilslutt kom det to politibetjenter opp til førersiden, hvor han nye mannen spurte «Are you guys photographers?»
«Uh… Yes.» svarte vi kort. Anser ikke oss selv som fotografer akkurat, men nervene drev fortsatt å danset i blodet vårt og gjorde det vanskelig å føle for å forklare stort mer enn det.
«Nikon or Canon?» spør han deretter.
Og for folk som kjenner til Nikon og Canon-krigen, så visste jeg at NÅ var det EKSTREMT viktig å svare riktig. «Uhhh…. Canon…?» svarte jeg forsiktig og spørrende. «YES, me too!» svarer politibetjenten og ler. Først da kom det vel frem et genuint, lettet smil fra meg og kompisen min også. :P

Stemningen ble en helt annen med en eneste gang og vi ble stående for en kort liten fotoprat, hvor da tilslutt politibetjentene informerte oss om at på indianerreservat finnes det egne lover og regler som selv ikke politiet kan bestemme over, og at stoppe bilen for «herping» egentlig ikke er lov på indianerreservatene. De fortalte at selv politiet hadde egentlig ikke lov til å være her nå, men siden de hadde fått den rapporten om bil på feil side av veien (jeg antar folk fyllekjører mye her?) så var de nødt til å sjekke det ut. De advarte oss også om at vi var nærme Mexico-grensen og vi måtte være veldig forsiktige mtp ulovlige immigranter og smuglere. Jeg sa litt lett «Yeah, I’ve heard they can have guns?» 

Jeg husker blikket på politibetjentene endre seg med en gang og ble alvorlige, «oh yeah, you HAVE to be careful. They will shoot you if they see you."

Vi kjørte så videre, livredde for å bli stoppet av sinte indianere eller mexikanske smuglere, så en flekkskunk og noen jack rabbits som løp langs veien, og tenkte at det var nok action for en kveld.

 

Going (north)west with mister West.

Dagen etter avtalte vi å møte med en svært erfaren og kunnskapsrik herper, og han tok oss med i bilen sin for å vise litt triks og knep for å finne slanger langs veier. Jeg er usikker hvor på kartet vi endte opp tilslutt, men tror må ha vært nordvest for Tucson, i Sonoran ørkenen. Her cruiset vi en lang strekning, og fant diverse artige dyr, deriblant vår første Sidewinder!

 

pWDYn5n.jpg

 

Sidewinders (Crotalus cerastes) er en liten klapperslange-art, og selv om giften kan være dødelig, så er den langt ifra den skumleste klapperslangen. Disse to vi fant denne natten var kun juveniler og trolig nylig født. (September er babyboom sesong for reptiler i Arizona). På bildet kan du se han flate ut kroppen helt ned i asfalten, og dette gjør han for å virke større og skumlere. Dog, når tassen er knapt større enn en 5-kroning så er det vanskelig å bli redd. Når klapperslangene er så små så vil de fremdeles rangle med halen, men siden de ikke har nok ringer på ranglen sin til å lage lyd så er det helt lydløst. Ranglene kommer etter hvert som de vokser og skifter ham.

h60nRRP.jpg

 

TZ7ZzLZ.jpg

 

Vi fant også padder! Jeg tror jeg alltid har vært litt skap-paddefanatiker, da jeg finner meg selv elske alle padder jeg møter på selv om padder og frosk generelt sett ikke er noe jeg virkelig brenner for. Men fy, de er tøffe!
 

QRHG93O.jpg

 

Denne krabaten er en av de største man kan finne i Arizona, kalt Sonoran ørkenpadde (Bufo alvarius). Dette er paddene man kan slikke på for å få en psykedelisk opplevelse, som man visstnok også blir veldig syk av etterpå. Ikke slikk på padder, folkens.

Sonoran ørkenpadde spiser det meste den kan sluke, alt fra insekter til andre padder, til og med smågnagere, øgler og edderkopper. Glupsk som padder flest, med andre ord.

 

rtSwNiy.jpg

Og så lenge det er trygt å klå på, så må jeg klå. :P

 

 

cKEVQks.jpg

Og en liten rødflekket padde (Anaxyrus punctatus). Det er overraskende mye amfibier i ørkenen! Amfibier er ofte avhengig av relativt fuktige omgivelser, og amfibiene i Sonora-ørkenen overlever ved å utnytte små elver, grave seg ned i fuktig jord, holde seg unna solen ved å gjemme seg under steiner og fjell, og poppe frem under monsoontiden. Rumpetrollene bruker ca 1-2 måneder på å metamorphe seg fra rumpetroll til frosk, og en kan jo ikke si at det er noe annet enn svært imponerende at disse amfibiene finner dammer som faktisk varer hele den perioden i den ellers knusktørre ørkenen.

 

Mount Lemmons

 

Dagen etterpå følte vi oss fulle av gode tips og var klar til å bruke tipsene vi hadde fått. Vi startet med å kjøre opp til Mount Lemmons, en av fjellgruppene som omringer ellers paddeflate Tucson. Mount Lemmons høyeste punkt er nesten 2800meter, og er dermed det høyeste punktet blant fjellgruppen Santa Catalina.

Det er ganske fascinerende å se hvordan stigningen i fjellet skaper forskjellig flora. I bunnen har man kaktusparadiset, med høye saguaro, ocotilla og chollas i bunnen, hvor det gradvis forvandler seg til barskog. Når man er i den siste tregrensen med tett barskog føles det nesten ut som at man er midt i en skog i Norge på en varm sommerdag. I disse områdene så finnes det både svartbjørn og puma, men man skal være utrolig heldig å få glimt av noe slikt.

Og vi leter så klart etter slanger.

 

gc8jaE2.jpg

Parkeringsplass halvveis oppi fjellet. Landskapet var, nok en gang, nydelig!

 

qmqkyxw.jpg

Uansett hvor tidlig man forsøker å være ute, før solen står rett på himmelen, så er det himla varmt. Det er så varmt. Å herregud, hvordan svetten renner, hodet verker og man finner seg revurdere om det i det hele tatt er verdt smerten.

Og slanger? Vi fant nada. NADA. Dette området er kjent for å ha 3 forskjellige klapperslangearter, blant annet, og vi fant NADA.

 

qPqgPK6.jpg

Men Mount Lemmons er vakkert, så turen var slettes ikke borkastet.
 

Vi tok en tur på samme sted i skumringen også, for å se om slangene kom ut når det var litt kjøligere i luften. Men neida, NADA. Vi møtte til og med på noen turgåere da vi gikk tilbake til bilen som fortalte oss at stedet virmlet av forskjellige arter klapperslanger. Thanks for that.
 

Og for de som er litt mørkeredde som syns det er skummelt å gå i skogen når det er mørkt – prøv ulendt, ukjent terreng hvor du ser ingenting annet enn hvor lommelykta lyser og du vet sjansen for å enten støte på svartbjørn eller tråkke på klapperslange er stor... og midt uti ingenmannsland finner du dette:

 

3ck5t6R.jpg

Vi stusset lenge over hvem det kan være som har lagt igjen tagget lårbein på fjelltoppen her, og etter å ha undersøkt det litt på nettet etter vi kom hjem så kom jeg frem til at det må være noen forskere som driver research på foråtningsprosess.

 

På vei ned fra fjellet stoppet vi ved et lookout point over Tucson, og testet litt lang lukkertid på kameraet. Resultatet var artig!

XHYO2DZ.jpg

 

 Del 4 i morgen! :)

 

  • Like 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

14 timer siden, Perfect Image skrev:

Jeg hadde freaket ut av møte med politimannen om fortalte om smuglere og indianere, og å finne et lårbein midt i mørket :lol: Tøffinger altså! Så utrolig spennende å lese!

Jeg tror ikke vi var tøffe, jeg tror vi bare var veldig fokusert på at vi SKAL være her for å finne og fotografere dyr... Koste hva det koste vil... *ler* Samt en god dose naivitet, da det meste jeg har lært om blant annet den ulovlige immigrasjonen og smuglerne leste jeg om etter vi kom hjem igjen. I del 4 så vil du nok se hvor lite gjennomtenkt noen av valgene våres var, som kunne fort blitt en veldig farlig situasjon. 

....men hadde jeg gjort det igjen? You bet. :P Det var en kjempespennende tur på mange måter, og jeg elsker det noe uvanlige av ferievalg. Chartertur på stranda hadde tatt livet av meg. *ler*

Hyggelig at du syns det er spennende!

 

12 timer siden, Stine skrev:

Jeg hadde dødd hvis politiet hadde stoppet meg! Dritkul padde! Og for et vakkert bilde av Tucson :)

*ler* Vi var ikke langt unna. Jeg tror hendene mine skalv noe skikkelig, særlig når de kommer smygende bak bilen med hånda på pistolen... :P Vi nordbaggar er ikke vant med sånn oppførsel! *ler*

Padder ER tøffe!! :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mexicogrensen


Det er ingen hemmelighet at ulovlig immigrasjon og smugling er et stort problem sør i Arizona. Når man beveger seg lengre sør for Tucson så ser man Border patrol patruljere området overalt og det er aldri manko på skilt som forteller deg sjansen for å bli skutt er høy.

Skal man tro US Border Patrols fansiden (jupp, de har en fanside. :P ) så er den sørvestlige grensen i Arizona til Mexico en av de mest voldelige områdene på jord. Hvert år vandrer over 1 million ulovlig inn til Arizona, med ulovlig cargo som immigranter som søker bedre liv, dop, sexslaver og til og med menneskelige organer. Det er slettes ikke «amatører» som driver på – de har ofte store og kjente drug cartels i ryggen og smugleturene kan være tungt bevoktet av soldater med maskingevær. Sørøstlige Arizona viser seg å være en «perfekt smuglerute» ettersom store deler av området er ubebodd og det er lite hindringer så fort man kommer seg innenfor grensegjerdet, annet enn tøft klima og tøft terreng. Mellom 130-190 lik og menneskelige skjelettrester blir funnet i fjellene sør for Tucson, og ofte aner man ikke hva de har dødd av. Det finnes organisasjoner som setter ut vann og mat på faste smuglerruter for å i det minste prøve å skåne menneskeliv langs den tøffe ruten.
Tatt alt dette i betraktning, så kan man ikke ha annet enn absolutt respekt for den farlige jobben Border patrol gjør.


...Og her kom vi, da.

Vi ble anbefalt en svært populær herping-vei nærme Mexicogrensen. Noe naive og ignorante ovenfor hvor mye kriminalitet det faktisk var i området, så kjørte vi ned mens solen gikk sakte, men sikkert bak fjellene og dagslys ble til komplett mørke. Komplett mørke. Og fra nå av, note to self: ALDRI kjør på ensomme, ukjente landeveier flere timer unna sivilisasjonen uten mobildekning eller GPS.

Idet man svinger inn på veien passerer man et stort CAUTION skilt om smugling og ulovlig immigrasjon, og tanken om at vi kanskje ikke burde være her på nattestid begynte å sige inn.

Vi kjørte på denne veien på to forskjellige dager. Første kvelden ankom vi nesten med en gang det ble mørkt, og kun så snurten av noen hyperraske snoker som forsvant fortere enn hva vi rakk å løpe ut av bilen. Vi hadde heller ikke helt forstått teknikken rundt det å lete etter slanger i området her, og vi endte opp med å kjøre hele 3 timers lange veien fra ene enden til den andre. (hvilket vi ble fortalt etterpå at det var ikke det man skulle gjøre…) 

Vi kjørte 3 lange timer i mørket på forferdelig dårlige veier midt uti ingenmannsland, og det hjalp ikke på sinnet når man tidligere har blitt advart at dette er et farlig område å være i i det hele tatt. Tenker tilbake på det nå så kan jeg både le av det, og tenke Fy ****, at vi turte å fortsette!

For å gi et innblikk i hva utsikten var for oss i de timene, så kan dere titte litt på videoen her. Jeg innrømmer glatt at det er ikke den mest spennende videoen som finnes, men viser i alle fall litt av turen i mørket, samt nervøsiteten som glatt skinte igjennom hver gang vi sto ved et nytt problem i veien. 

 

ZYaZPRL.jpg
Elendige veier. Store hull, store steiner og oversvømte veier var vanlig flere steder. Vi hadde veldig lite lyst til å punktere eller bli stående fast her, vel viten om at nærmeste sivilisasjon var flere timer unna, og ingen av oss hadde dekning på mobilen i dette området. GPSen fungerte heller ikke, så vi kjørte bokstavelig talt i blinde hele veien. Ekkelt og samtidig veldig spennende, men har ikke lyst til å gjøre det noen gang igjen. :P

gJlRidm.jpg
Her var det i det minste litt asfalt. Vi så mye mulhjort som krysset veiene, samt diverse skunker, jack rabbits og cottontails. Men ingen slanger…

1RF6KCL.jpg
Som mange steder i Arizona så er de fleste ubebodde områder brukt til til beiteområder for kyr. Ser dere alle øynene som titter tilbake på oss? 

p6dFN64.jpg
(For dere som ikke så videoen, her forklarer jeg hva som skjedde de siste 2-3 minuttene på den)
Tilslutt kom vi til et sted hvor det sto Private road (men ingenting om trespassing), samt et annet skilt hvor det sto Primitive road, som mer eller mindre betydde at veien ikke blir reparert altfor ofte. Etter å ha kjørt i et ******* av elendige veier allerede for en time eller to, så ble vi stående her en liten stund og diskutere om vi burde fortsette eller bare snu. Det fristet lite å snu, og vi bestemte oss for å kjøre videre.
Etter noen minutter sto det plutselig en hund i veien, som logret og kom løpende mot bilen vår. Noe forbauset over å finne en hund midt uti her, begynte vi å lyse med lommelyktene for å finne ut hvor den kan tilhøre. Plutselig hører vi en stemme i mørket «DON’T shine your lights at me.» Det sto en mann ved noen gjerder, trolig eier av en ranch i området. 
«Sorry!» svarte vi tilbake, og før vi rekker å spørre om hvor i all verden vi er så hører vi «keep moving,» og vi skjønte at nå var ikke tiden å være dumme turister som vil spørre om veibeskrivelse. Arizona er kjent for å forsvare retten til å beholde private skytevåpen, ranchere langs grensen var neppe et unntak, og vi hadde ikke lyst til å finne ut hvor triggerhappy denne mannen var.
Etter 30 min kjøring på like elendig grusvei, så kom vi endelig på asfalt og følelsen av lettelse var til å ta på. Nå hadde vi kommet oss på veien sørvest for Tucson, og vi bestemte oss for at det var på tide å komme oss tilbake til hotellet. På en relativt stille vei møtte vi dog på vår første diamondback klapperslange, et ganske stort individ, og skrekken som satt igjen fra den traumatiske landeveien forlot kroppen øyeblikkelig. Vår første, store klapperslange!

9BvAuXY.jpg
Vanskelig å beregne nøyaktig hvor stor, men jeg vil tippe i alle fall 120cm. 


eNkGuXS.jpg

3RETH89.jpg

MPElaZi.jpg

Diamantklapperslange (Crotalus atrox) er en utrolig artig slange å fotografere. De er kjent for å reise seg opp i positurer og poserer pent for kameraet, halen holdes høyt og ranglen på tuppen rister som en motor for å advare deg om å komme nærmere.
Som med alle giftslanger, så er ikke giften ment for å forsvare seg med, men for å felle byttedyr. Holder man 1-2 meters avstand så er det få av slangene som gir utslag i form av et hogg, da slanger er feige dyr som heller vil flykte enn å slåss. De har et intenst blikk og følger med på alle bevegelser man gjør, og hvis man bare sitter rolig og ser på slangen så vil den etter hvert roe seg ned, og rolig krype vekk. Det finnes mye kule og interessante slanger i USA, men diamanten forblir en av mine favoritter å fotografere.

 RfeVsZh.jpg
GoPro på selfiestick ble svært praktisk når man skal filme klapperslanger! 

Og så noen korte klipp, hvor siste klipp er at vi slipper den fri igjen.

 

 

 

Herping-vei, forsøk nummer 2...

Vi følte oss noe slått etter den mislykkede turen på en av Arizonas mest populære herping-veier, så vi bestemte oss dagen etterpå å ta turen ned dit igjen for å prøve lykken. Denne gangen i god tid før det ble mørkt, og vi hadde god tid til å utforske området i dagslys. 

vtBR07c.jpg
Idyllisk og flott natur, vanskelig å tro at dette er hovedmotorveien inn til USA for så mye kriminalitet, smugling og drap. Fjellene man ser helt bakerst i bildet er Mexico.
mzikgEd.jpg


 b52lUy0.jpg
Langs veien kom vi til en liten innsjø kalt Pena Blanca Lake, en menneskelagt innsjø som ble bygget i 1958. Innsjøen er svært populær for fiskere (visstnok mye stor abbor her), og generelt et populært sted for folk som liker å gå turer og nyte naturen. Vi tok oss en liten ruseltur i området, og dyrelivet var overalt i form av små firfisler, insekter, gresshoppere, fugler og ekorn.


Like i nærheten var det også storsamling av sommerfugler som forsøkte å slukke tørsten i 40 varmegrader. Vanskelig å ta bilder av flaksende sommerfugler, men tro meg når jeg sier de var OVERALT i lufta også!
RfG20l1.jpg

 

 

Og lite mulhjort midt i veien. :) Jeg ble tydeligvis svært imponert av at den klatret opp den bratte skråningen. *ler*

Rundt halv seks så begynner hva man kaller «The golden hour» i herping – tiden når solen går ned og dyrene kravler frem fra sine skjul som har beskyttet dem mot steikende sol og 40 grader. Etter å ha tatt noen timers lur på en parkeringsplass for å «lade batteriene» for kvelden, så begynte vi å kjøre ruta vår.

Vi var her for å lete etter slanger først og fremst, men vi måtte jo stoppe for å titte da det plutselig sto en relativt stor skilpadde midt i veien. Landskapet her er veldig ujevnt og virker ikke som noe typisk skilpaddeterreng, så vår første tanke var at skilpadden var «plantet».
Før vi begynte på turen vår så ble vi advart av flere herpere at Arizona Game and Fish Department kan finne på å plante falske dyr i veien for å ta folk som håndterer arter man ikke har lov til å røre. Diverse skilpaddearter og gilamonster øgler faller under denne kategorien. Loven er faktisk så streng, at selv om du ser en skilpadde krysse en vei og den er i fare for å bli påkjørt så har du IKKE lov til å frakte den trygt over. Bøtene for dette er skyhøye og loven virker ikke som viser noen form for nyanser selv om du bare ønsker å hjelpe.
Med skilpadder så gir loven til en viss grad mening, da skilpadder vil tisse og miste mye dyrebar væske hvis de løftes opp og blir stresset. 

Veien vi var på var det veldig lite trafikk på, så vi bestemte oss for å stoppe og ta noen bilder.
67FCNVr.jpg

1QugS3o.jpg

NfAYvQe.jpg

fDLikO6.jpg

Skilpadden viste seg å være en ørkenskilpadde (Gopherus agassizii), en skilpaddeart som tilbringer det meste av livet sitt I huler for å skjerme seg for den intense varmen. De kommer gjerne frem etter regn, og er inaktive store deler av året. Ørkenskilpadder er listet som Sårbar av IUCN, og har en rekke utfordringer som predasjon, tap av habitat, skogsbrann og vandalisme fra mennesker. 
Vi fikk senere vite av vår herper-venn, som har vært i dette området hundrevis av ganger, at det å se ørkenskilpadder her var sjeldent, han hadde aldri sett noen. Så det var ganske stas! 

Og her en liten film av den,
 

 

 


Pq02Frw.jpg
Solen begynte å gå ned, og hyppigheten av å møte på Border patrol økte. Jeg vet ikke om hyppig syn av dem gjorde at vi følte oss tryggere, eller at vi kanskje burde ta det som et hint om at dette var ikke plassen for en trio av naive skandinavere.

Border patrol er for øvrig godt kjent med at denne veien er ofte besøkt av folk som leter etter reptiler, og stoppet oss sjeldent. De to gangene vi ble stoppet, så var prosedyren lik som det å bli stoppet av politiet. De sniker bak deg uten lys på slik at man ikke aner at de er der, før de plutselig setter på et sirkus av blålys og skremmer skitten av alle i bilen. Begge offiserene vi ble stoppet av var svært hyggelige, og så fort vi sa vi var der for å lete etter slanger så lot de oss gå videre uten mer problemer. 

Vi fant også denne nydelige lille sortnakkede strømpebåndsnoken (Thamnophis cyrtopsis), en harmløs liten snok som for det meste spiser små frosker, padder, øgler, mark og insekter. Stort sett aktiv på dagen og holder seg gjerne i nærheten av vann da den liker å snacke på rumpetroll.
 
KLeBpYp.jpg

Tmz5kmj.jpg

MgcxTal.jpg

Og en liten film av den. Jeg blir alltid imponert over ville slanger som trolig aldri har sett mennesker før lar seg håndtere uten å bite eller bli hissige!


xvVgcJ1.jpg
Vi traff også på mye dyreliv, og plutselig satt det en hel gjeng med små fugleunger midt i veien.

a5WBEt8.jpg
Arizona har også mye spennende insektliv, og gresshoppere var overalt! 

 

kcRq1eF.jpg

Natten senker seg hurtig nok en gang, og etter null flaks etter mørket kom så kjørte vi heller hjemover og stakk innom veien vi var på først da vi ankom Tucson hvor vi ble stoppet av politiet. Holdt oss denne gangen utenfor indianerreservatet. Vi stoppet for nok en desert toad, hvor da en bil med noen unge gutter kjørte forbi oss i stor fart og ropte "WHAT'S WRONG WITH YOU PEOPLE!" Tja...

Litt senere fant vi enda en diamondback klapperslange, og vi bestemte oss for å ta han med oss for å fotografere han i tidlig morgenlys dagen etterpå.

TIlpxdL.jpg

 

 

Del 5 kommer mandag!

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Sprettballen skrev:

Det er så spennende å lese! Gruer meg nesten litt til det ikke kommer flere deler :P 

Aww! Det gleder meg skikkelig å høre! :) 

Var veldig usikker på hvordan responsen her kom til å bli siden forumet fokuserer på hund og reptiler kanskje ikke er favoritten blant de fleste her, så det er ekstra gøy med positive tilbakemeldinger! 

 

27 minutter siden, Perfect Image skrev:

Det er altfor lenge til mandag!

Sent fra min SM-G930F via Tapatalk

 

Haha! :D Grunnen er at jeg har nå tatt igjen der jeg ikke har fått skrevet mer, så må jobbe med det i kveld. :) Poster så snart det er klart! 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Cams skrev:

Aww! Det gleder meg skikkelig å høre! :) 

Var veldig usikker på hvordan responsen her kom til å bli siden forumet fokuserer på hund og reptiler kanskje ikke er favoritten blant de fleste her, så det er ekstra gøy med positive tilbakemeldinger!  

Jeg er på ingen måte noe reptilfan, men du skriver så levende om opplevelsene og det er jo fascinerende og se bilder og videoer, så lenge det er over en PC skjerm og jeg slipper å være der selv :P 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...