Gå til innhold
Hundesonen.no

Foreldredyr utstilling eller ikke?


Tomine
 Share

Recommended Posts

Dere som driver med utstilling og skal velge en valp.

Velger dere foreldredyr etter om de er stilt ut eller ikke? Og etter plasseringer på utstillinger?

Hadde dere valgt foreldredyr som ikke er stilt ut eller evt. En eller to ganger stilt ut? Hvis dere driver med utstilling?

Hvordan velger dere hvem dere skal ha valper fra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner såpass godt til min rase at jeg fint kan kjøpe av foreldre uten de store merittene i utstillingsringen. Det er ikke slik at en showstjerne nødvendigvis får de beste valpene. Men er det en hund jeg aldri har møtt eller kun sett et fåtall bilder + en oppdretter jeg ikke kjenner så godt så ser jeg også på utstillingsresultatene for å danne meg et bilde av hva dommerne mener om hunden. Det i segselv sier ikke så mye, men det sier noe. Spesielt dersom kritikker av hunden er langt ut og/eller at dommeren er en jeg kjenner godt til hva vektlegger hos en hund av min rase.

Til syvende og sist er en valp uansett bare en hund med potensialer. Den fineste valpen kan ende opp med å ikke være noe særlig som voksen. Selv om det er visse ting som typisk utvikler seg på en bestemt måte. Igjen er det en fordel å kjenne til linjene til hunden og hvordan slektninger har utviklet seg og ser ut. Ikke bare foreldredyrene, men også besteforeldre, oldeforeldre, søsken, halvsøsken, tanter, onkler osv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke brydd meg noe særlig om utstilling de to gangene jeg kjøpte valp. Første var schäfer etter brukslinjer. De pleier ikke stilles mer enn de må for å være avlsgodkjente av schäferhundklubben. Brukslinjene gjør det generelt dårlig på utstilling. Der er hvilke bruksmeritter de har og vise til viktigere for meg. Jeg kjøper ikke brukslinjet schäfer etter umeritterte foreldredyr.

På whippeten så var vel far norsk utstillingschampion tror jeg, og mor hadde vært på etpar utstillinger og gjort det greit...mener jeg å huske. La ikke så stor vekt på det, da utstilling for meg ikke er veldig viktig, så lenge bikkja ser ut som den rasen den skal være uten å være ekstrem i noen retninger. Der var jeg mer opptatt av det mentale og å ha god kjemi med oppdretter.

Men på dette er folk forskjellige. Jeg kommer til å merittere min tispe på utstilling før hun evt. går i avl, rett og slett for å favne litt videre på markedet for å få solgt valpene. Det er flere som er mer utstillingsinteresserte enn meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg ser ikke på titler, men det er ikke leit om foreldrene har gode resultater å vise til. Jeg ser på foreldrenes helhet, kombinasjonen og dens linjer og om foreldrene er av den typen utstillingshund jeg leter etter. Samt om det er hunder som tiltaler meg personlig. Også gjelder det jo å velge den valpen i kullet som passer til meg og mitt bruk. Her er jeg prisgitt mine oppdrettere i og med at jeg har hentet valp i det de er leveringsklare, og ikke sett dem før dette grunnet avstander. Og i det siste tilfellet har jeg kjøpt en valp på fire måneder grunnet innførselsregler. Han har jeg bare sett bilder og filmer av inntil han kom hit. Nå har jeg hatt kontakt med begge mine hunders oppdrettere lenge før noen av hundene en gang var planlagt. Lenge før jeg planla å anskaffe meg valp i det hele tatt i grunn. Jeg følger mye med på hva som foregår i min rases miljø og studerer de ulike linjene. På den måten danner jeg meg et ganske klart bilde av hva jeg er ute etter. Deretter må man finne en god oppdretter av den typen hund man ønsker seg. Og da helst en oppdretter som man kan samarbeide og ha en god tone med. Det er gull verdt! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg foretrekker nok heller å se på eksteriøret på aktuell valp, for det er tross alt det som er viktig. Foreldredyra kan jo være så godt premiert de bare kan på utstilling, men det sier ikke nødvendigvis noe om den eksteriøre kvaliteten på valpene. Og så er det jo som regel litt typeforskjeller så greit å velge den som er nærmest det man selv vil ha. Er man ikke så god på eksteriør selv så er nok det beste å fortelle oppdretter at man vil ha en som har et lovende eksteriør og la oppdretter plukke ut en som h*n mener passer :) (men husk at de bare kan si om en valp er lovende eller ikke, ingen vet eksakt hvordan den blir som voksen så noen garanti for å få en veldig bra hund til spesifikke formål som feks eksteriør har man sjeldent). Personlig bryr jeg meg ikke så mye om titler eller resultater på foreldredyr, enten det gjelder det ene eller det andre, så lenge jeg selv har en viss kjennskap til foreldrene og deres linjer og vet at det er hunder jeg liker og som passer meg, det er det som er viktig :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktigste for meg er at foreldrene og linjene er gjevnt over rasetypiske, og ikke har feil som går utover funksjon. Jeg stiller ikke veldig mye, men ønsker at hundene har kvaliteter som tilsier ihvertfall en vg på utstilling :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...