Syte litt

[MissHeike]

Jeg tror det passer seg å legge denne tråden her, men om den passer bedre noen annen plass så kan den gjerne flyttes.

Men jeg vil altså syte litt, jeg har så lite motivasjon med Keiron nå at det er skammelig.

Redselen for fremmede mennesker er jo veldig kontrollert nå og ikke tilstede 90% av tiden. Den er mest framtredende på yttersiden her vi bor og hvis noen prøver å hilse på han og gir blanke i at jeg sier nei/ber dem om å la oss være. Vi kan altså gå helt fint forbi alle det skal være på fortau og litt breie stier og sånn. Men likevel kvier jeg meg litt..

Så er det å møte hunder på tur. Den er litt værre. Etter å ha fått litt for mange ganger en hund ut av intet som trenger seg helt opp i fleisen på Keiron samt noen nesten slagsmål så syns han det er utrolig ubehagelig når fremmede hunder skal passere oss. Han blir helt gal og rullgardinen er trekt for, det går ikke å nå inn og om jeg prøver å snappe han ut av det ved å dulte han litt eller hva jeg skal kalle det, så glefser han før han fortsetter. 

Dette er jo ille da, men om jeg husker å å ha en sånn boks med pedigree pal våtmat i lomma å stappe i trynet på han når jeg ser hund som skal passere oss, da går det bra. Han er veldig tens men han spiser heller enn å blokkere alt. 

Å passere hunder er nok mest det som tar motivasjonen, selv om jeg vet hva jeg skal gjøre for å snu det til noe mer positivt så eier jeg ikke evne til å få oss ut og på tur. Noe som igjen er dumt fordi vi blir jo aldri kvitt problemet om vi ikke møter det.  

Nå er det hele en vond sirkel og jeg kan ikke lengre skylde på sterk vind og intens kulde for å ikke gå ut på tur ordentlig hver dag. Jeg vil jo dette, vi skulle jo kose oss ute på tur og spamme bilder på instagram kontoen til Keiron, men jeg sitter her og lar ting jeg kan jobbe med ødelegge for oss, derfor håper jeg litt at å syte litt nå og få det ut av hodet kan hjelpe meg å finne tilbake til motivasjonen. 

Legger ved ett bilde av Keiron bølla, han er så flink selv med lite aktivitet for tiden.

[Futtikrutt]

Synes du er flink! Det er nemlig ikke lett. Jeg selv har jo en hund som ikke har noen andre problemer (ute) enn at hun kaster seg litt fram i båndet for å ta snøballer, løv og stein og det gjør meg demotivert noenganger selv om hunden til vanlig går ganske så pent i bånd! 

Så kan bare tenke meg hvor utrolig kjipt du må ha det og hvor mye dagen går på å planlegge å grue seg til å møte folk og hunder. Spesielt de som ikke tar hensyn, for det er ****** mange av dem her oppe! Nå har jo jeg en farlig kamphund så jeg slipper jo ganske mye gnål, men likevel. 

Det er lov å syte. Tror du gjør det du kan for Keiron sitt beste. Ikke la noen si noe annet. 

[MissHeike]

14 timer siden, JeaOlea skrev:

Synes du er flink! Det er nemlig ikke lett. Jeg selv har jo en hund som ikke har noen andre problemer (ute) enn at hun kaster seg litt fram i båndet for å ta snøballer, løv og stein og det gjør meg demotivert noenganger selv om hunden til vanlig går ganske så pent i bånd! 

Så kan bare tenke meg hvor utrolig kjipt du må ha det og hvor mye dagen går på å planlegge å grue seg til å møte folk og hunder. Spesielt de som ikke tar hensyn, for det er ****** mange av dem her oppe! Nå har jo jeg en farlig kamphund så jeg slipper jo ganske mye gnål, men likevel. 

Det er lov å syte. Tror du gjør det du kan for Keiron sitt beste. Ikke la noen si noe annet. 

Tusen takk for god ord. 

Ja, kamphund.. nei det er jo ikke noen som syns det om fluffballen min. Han tiltrekker jo en del oppmerksomhet pga. de fine flekkene og det blå øyet/at han har to forskjellige øyne. "Ååååh seee ho har to forskjellige øyne!" - alle tror han er en hun 

Nei er ikke så lett å kvie seg fordi han har problemer med å passere hund, så er det en liten plass, så er stor sjanse for å møte hund uansett hvor vi går, med mindre jeg går midt på natta og det vil jeg ikke. Vi skal ikke være sånn at vi går kun tur på natten. 

Skal få kjøpt inn masse snop å ha i lomma fremover og så skal vi ut å knipse!

[Mud]

Men du : hva med å drite i at han har passeringsproblemer ?

Vi har ei som har det ( uvisst av hvilken grunn, hun er jo egentlig veldig grei med andre hunder og har aldri hatt dårlige erfaringer ), og det irriterer meg grenseløst at vi ikke ser ut til å bli kvitt det.  Men så tenker jeg på alle de andre hundene jeg møter og har møtt med samme problemet,  og da slår det meg at det egentlig ikke er så big deal. Det er verre for oss eiere enn for de vi passerer. 

Når jeg gir litt f i det merker jeg at hun faktisk blir mindre intens i uttageringen. 

[Futtikrutt]

Du får si ifra om du vil ha selskap eller treningspartner, men nå er sikkert min det din hund hater mest. Han reagerte veldig på henne på kurs. Fordi hun stirrer. og smyger  Hun er veldig grei alltså, hun bare låser fort i jakt når hun er i bånd

[blomst]

Som Mud sier, greier du bare å blåse helt i det?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt meg ned for å gråte etter å ha kommet inn fra tur med min hissige kruttønne. Han gjør akkurat som din, blokkerer helt ved passering og glefser etter meg om jeg prøver å blande meg. Jeg trente og trente og trente og trente, men så fort vi møtte noen uten kontroll på hunden sin ble ALT ødelagt i løpet av to sekunder. Det sa pang, slosskamp, og vi måtte starte fra begynnelsen igjen. Når dette skjedde for ente gang for rundt et år siden bare ga jeg opp. Har ikke løfta en finger for å trene på det siden. Når vi møter andre hunder bare holder jeg godt i båndet og går fremover. Bikkja henger der og brøler som en ape, men jeg hadde fått sammenbrudd om jeg skulle fortsatt som jeg gjorde før med treningen som ble ødelagt gang på gang.

Forresten, møter vi barn med hunder jeg vet han kommer til å klikke på snur jeg og går andre vei. Men ellers, bare går forbi og drar han med. Fungerer veldig mye bedre for min del, måtte bare innse og finne meg i at sånn er hunden min.. Selvom det er utrolig kjipt innimellom altså. Men ikke i nærheten av sånn det var før  

[SandyEyeCandy]

Med fare for å høres skikkelig kynisk ut: Hvis bikkja di er en skraphund som synes det er vanskelig å bevege seg ute av ulike årsaker, så må du velge kampene dine. Du kan trene deg i hjel på dritkjedelige ting som at hunden må beherske seg under passering, eller du kan stramme båndet, hale han med deg og drite i sjokkerte blikk fra forbipasserende, komme deg ut i skauen hvor dere ikke må forholde dere til så mange andre, og kose deg med hunden din der.

Hvis folk insisterer på å ha hundene sine løse uten å ha kontroll, så vil det innimellom skje at løsbikkja får seg en smekk. Du har din i bånd, attpåtil kort når ei løsbikkje dukker opp, så buhu. Selvsagt kjipt om det blir en slåsskamp ut av det hele, men en kommer langt med kort bånd, haling av hund og friske spark mot atale løsbikkjer.

[Raksha]

Prøvd grime? Fjerner ikke utagering ol. Men det gjør det gjerne lettere å kontrollere hodet på hunden uten at du trenger å være fysisk nær han. Det er et hjelpemiddel for å beherske situasjonen og gi deg selv litt mer "selvtillitt" på at dette fikser du selv om han brøler og er idiot. 

Jeg har alltid grime på to av mine om vi går plasser der vi kan møte hund mer enn en gang hver jubelår og jeg har med mer enn en. Alle mine kan nemlig passere hunder en og en, men to/tre sammen = helsikkes spetakkel. 

 

[Alvira]

Det der er noe dritt altså! Jeg sliter med det samme selv, og Arthur er svær og sinnsykt sterk. Så, jeg merker at jeg også unngår tur - jeg gruer meg, klarer ikke å kose meg og er alltid redd for at det skal komme en hund i et uoppmerksomt øyeblikk. Nå blokker ikke Arthur ut sånn som Keiron, men han er så stor at det fort kan gå galt - og ja, han har røket seler og bånd før :/ Så jeg er alltid engstelig, det er kjedelige greier. Og ikke minst er det dritflaut, der jeg kommer med den utagerende "kamphunden" min  

Men, grime er gode greier. Jeg har begynt å bruke det, og det går bedre! Han er ikke like sterk, og jeg føler at jeg har mye bedre kontroll. De gangene jeg har selvtilliten på topp kan vi gå forbi alle hunder uten problemer. Så, jeg anbefaler deg å prøve å drite i det, vi tenderer å tro at folk bryr seg mye mer enn det de faktisk gjør. Hodet hevet, og dra han med deg videre! Dette er et problem mange sliter med, du er absolutt ikke alene - det er en grunn til at passeringskurs er så populære  

 

[MissHeike]

1 time siden, JeaOlea skrev:

Du får si ifra om du vil ha selskap eller treningspartner, men nå er sikkert min det din hund hater mest. Han reagerte veldig på henne på kurs. Fordi hun stirrer. og smyger  Hun er veldig grei alltså, hun bare låser fort i jakt når hun er i bånd

Vi kan gjerne gå noen turer og sånn, han skjønner vel etterhvert at hun ikke har tenkt å drepe han, når han kommer over den første skumle biten pleier det å gå veldig fint. Dessuten har han godt av å gå slike sosiale turer og sånn. Det virker som han slutter veldig med den overreageringen når man bare kommer i gang med å gå. Da blir han mer interesert i å snuse og sånn igjen. Egentlig er han veeeeldig glad i jaktlek, spessielt om han blir jaget, da kan han lange ut og ta krappe svinger - skal sies at han aldri har lekt med noen som klarer så krappe svinger som han da.

1 time siden, Mud skrev:

Men du : hva med å drite i at han har passeringsproblemer ?

Vi har ei som har det ( uvisst av hvilken grunn, hun er jo egentlig veldig grei med andre hunder og har aldri hatt dårlige erfaringer ), og det irriterer meg grenseløst at vi ikke ser ut til å bli kvitt det.  Men så tenker jeg på alle de andre hundene jeg møter og har møtt med samme problemet,  og da slår det meg at det egentlig ikke er så big deal. Det er verre for oss eiere enn for de vi passerer. 

Når jeg gir litt f i det merker jeg at hun faktisk blir mindre intens i uttageringen. 

Jeg siterer deg, siden du var først men svarer sånn generelt til de som støtter å drite i passering å bare gå videre

Jeg kan prøve, jeg har jo ikke prøvd det sånn egentlig da jeg enda er der at vi prøver å trene det bort. 

Når vi først er ute klarer jeg som regel å slappe av å kose meg med han. Men oppdager jeg hund enten bak oss (alle går fortere enn meg liksom, selv med Keiron som drar opp tempo) eller mot oss så ramler alt sammen og blir til ett rent mareritt. Da er resten av turen ødelagt som regel fordi jeg føler at jeg feiler som ikke klarer å få gjort noe med det.

Men ja, jeg skal prøve å drite i det og dra han med meg. Hva skal jeg gjøre når vi har passert og han etterhvert blir seg selv igjen? Skal jeg bare gå videre som om ingenting skjedde? Jeg ser litt for meg at det blir feil å rose han, for da kan han tro det er rett og brøle som en bavian mot alle hunder vi møter, eller?

 

Ellers er det synd og si det, men litt godt å lese at andre kvier seg til å gå tur pga. passeringsproblematikk. Jeg er ikke den eneste med bavian i bånd.. 

 

Tråden gir ihvertfall nytte for seg, for nå kjenner jeg motivasjonen komme tilbake litt, tusen takk <3  

Edit: Grime har jeg prøvd men får ikke vent han til å gå med den på. Jeg kan få han til å akseptere at den er på, men med en gang vi har bånd på den og det blir press på tur så blir han helt gal og SKAL ha den av. Nå var den grima litt for stor, og vet ikke hvordan jeg finner riktig størrelse på nett. Dyrebutikken her i byen er så trang og liten at jeg ikke vil inn der med han med mindre jeg ikke har noen andre valg. 
 

[Stine]

Mine 3 er skikkelig morsomme sammen, bare haler de med meg uten å gidde å bry seg så mye om det. For det funker ihvertfall ikke å bli sint eller "trene" med de når de er sånn, da blir jeg bare sintere og de værre Jeg gidder ikke bry meg om hva andre folk synes heller, og 80% av hundene vi møter her har samme problem så vi bare nikker og smiler til hverandre når vi haler i hver vår utagerende bikkje

[Mud]

27 minutter siden, Stine skrev:

Mine 3 er skikkelig morsomme sammen, bare haler de med meg uten å gidde å bry seg så mye om det. For det funker ihvertfall ikke å bli sint eller "trene" med de når de er sånn, da blir jeg bare sintere og de værre Jeg gidder ikke bry meg om hva andre folk synes heller, og 80% av hundene vi møter her har samme problem så vi bare nikker og smiler til hverandre når vi haler i hver vår utagerende bikkje

Samme her

Toddy er grei, han tripper , piper og vil hilse i mens Nico brøler.  Jeg pleier å mumle noe om småbikkjer og smile pent

@MissHeike  jeg hadde ikke gjort noe.  Jeg roser hvis hun ser en hund uten å brøle , brøler hun så bare later jeg som ingenting har skjedd..

[Sprettballen]

Jeg orker ikke å gå med utagerende hunder, har gått med min andel av dem, så jeg trener på det. Masse. Omplasseringsdyret jeg hadde før, var skikkelig fryktaggressiv mot andre hunder og kom det løs hund bort til oss på tur, så ble det så og si garantert slåsskamp, så jeg vet hvor utrolig irriterende og frustrerende det er! Jeg fikk dog kustus på utageringen til slutt, men det tok noen år med jobbing pga. tilbakefall med løshunder. Likevel følte jeg det slik at selv om det å treffe løse hunder rev ned mye av det jeg hadde bygget opp, så kom det seg kjappere opp selv med en dårlig erfaring.

Det som også hjalp enormt på henne var å jobbe med selvsikkerhet og trygghet i andre settinger. Hun var generelt en nervøs hund, så vi begynte å trene agility, og det fikk henne virkelig til å blomstre! Hun var redd de fleste felthinderne, vippa var dødsskummel, men jeg brukte mye tid på å få henne trygg på disse tingene, fordi når hun ble trygg, så tok hun den mestringen og selvtilliten med seg ellers i hverdagen. Hun ble redd for hopphinderet om hun rev det, så da var det tilbake å trene på at selv om hun river bommen, så ER ikke hinderet farlig. Man kommer seg ikke akkurat til NM med å trene AG på den måten, men det var heller ikke intensjonen. Intensjonen var å bygge mestring og selvtillit. I tillegg trente vi jo da sammen med mange andre hunder og hun ble mer komfortabel med å ha andre hunder rundt seg, selv om hun ikke ville hilse på de.  Noen av hundene ble hun faktisk venn med etter en tid også. Jeg var også bevisst på å ta tak i ting i hverdagen som hun var skeptisk til og gjøre det om til noe positivt, alt for å bygge mestring. Det var ikke et problem for meg at hun sytes fontener var dritskummelt, men for henne å tørre å nærme seg den fordi  hun fikk godbiter, var mestring som vi tok med oss videre. Vi måtte gjerne gjøre det samme neste gang vi fant en fontene, men mestringen i seg selv bygge henne veldig opp. 

Dessverre ble hun jo til slutt avlivet pga dette da, når livet bestod av flere skumle ting enn gode ting. Det å flytte fra landet til storbyen var ikke ideelt for henne, og det brøt sakte men sikkert ned alt det jeg hadde brukt mye tid på å bygge opp. 

Jeg har også trent bort utagering på schäfertrollet her, dette begynte hun med da hun var ganske liten, men det var ikke reell frykt hos henne, slik som den forrige hunden min. Dette var mer sånn "dette her er jeg litt usikker på, la oss fortelle hele verden akkurat det" og det brukte jeg ikke spesielt lang tid på å bli kvitt egentlig, for det var mer unghundoppførsel og mild usikkerhet enn noe annet, når hun bare ble voksen og moden, har det avtatt kraftig, i tillegg til at treningen hun fikk som unghund mest sannsynlig gjorde at det ikke satte seg.

[Siri]

Dette er vel kanskje et av de mest utbredte hundeproblemer folk har: passere andre hunder. Jeg tror også det er en av de vanskeligste tingene å trene bort, så jeg tror det er langt vikigere at du bare aksepterer at sånn er det, men lærer deg hvordan du håndterer dette. Jeg har brukt grime på alle mine utagerende hunder (jada, jeg har hatt min andel av slike idioter ), men med grime på, så har de blitt mye lettere å håndtere BÅDE fordi det er enklere å styre en hund med grime OG fordi i hvert fall mine hunder har blitt litt spakere når de får grima på seg. 

Så ikke tenk på turen som en treningsøkt - bare at dere går på tur og du må håndtere noen ekle situasjoner av og til. Som Mud også sier: ikke gjør noe mht dette når dere har passert en hund, ikke bruk godbiter eller noe, bare gå . 

Ang grime, så har jeg aldri brydd meg om å trene inn det at de skal ha den på. Jeg bare trer den på hunden også går vi. Vik bikkja gnu seg, så tauer jeg den bare med meg, men det er selvsagt viktig at du har korrekt størrelse. 

[blomst]

Jeg bare later som ingenting ovenfor hunden etterpå. Han får ikke ros for å roe seg etter en utagering. Han får godis dersom han greier å passere normalt. Men utagering later jeg som bare ikke skjedde.

Hadde jeg rosa er jeg usikker på om han hadde tatt det som ros for selve utaggeringen. Blir jeg sint svarer han meg, så det er også dødfødt. Så ja, bare ignorerer.

[Kenneth1981]

Dette var som å lese om meg selv. Innimellom er det (dessverre :)) litt godt å høre om andres ulykke.

Myggen er bitteliten. Helt siden vi fikk han har han laget et helvetes leven når vi møter andre hunder. Eller tror at vi møter en annen hund, for eksempel en trillekoffert. Han har en høy og skjærende hylelyd. Det høres ut som om vi torturerer en blanding av katt og baby. Veldig flaut. Og resulterer selvfølgelig i at han aldri får hilse på noen som helst. I tillegg henger han i båndet og blir nesten til en liten veske når jeg bærer han med meg. Jeg har blitt en mester på å finne omveier / snarveier om jeg ser en hund i det fjerne. Han hyler når vi møter tisper, hanner, valper, katter, hunder han kjenner og ukjente hunder. Eneste unntaket er samboerbikkja. 

Har prøvd å trene. Om han av en eller annen grunn er løs (han er en utbryterkonge) hyler han i hvert fall ikke. Men det er bare å glemme innkalling. Rett bort og plage den andre hunden. 

Min teori er at han er dårlig sosialisert. Knapt møtt andre hunder før han kom til oss et halvt år gammel. Håper han blir bedre med tid. Er godt å lese at noen her har brukt flere år på å finne løsningen. Da er kanskje ikke halvannet år så ille..... ?

[Malamuten]

Har hatt to sånne, den første(malamute) ble litt bedre med mye trening, men fikk tilbakefall jevnlig pga løse idiotbikkjer og slossing eller løsning på å brøle til dem(fryktaggressiv). Nå ble han omplassert så skal jo aldri si aldri, men jeg tror det er liten sannsynlighet for at han noen gang hadde blitt bra mtp utagering. På slutten så gadd jeg stort sett ikke trene på det, bare hadde på grima eller plasserte strupen oppunder øra akkurat når vi skulle passere (han veide 40 kg og jeg sleit med å holde han igjen om det ikke var god plass) også gikk vi bare. Det fungerte egentlig helt ok, han fikk ikke gjort så mye utav seg og for min del var det en lettelse og bare drite i det egentlig selv om jeg selvsagt aller helst skulle hatt en hund som kunne passere fint. 

Nr to (malle) trengte mye jobb, hun blokkerte fullstendig og så helt gal ut, det gikk å bryte henne, men da måtte jeg gå inn ganske hardt og det var uansett glemt ved neste hund. Det tok kanskje vell 2 år med jobbing før problemet var så å si borte, litt bedring var det selvsagt under veis, men det tok lang tid før det var noen resultater og juble over. Hun hadde/har litt andre problemer også da, mye jakt på ting som ikke skal jaktes på, usikkerhet ovenfor folk, mye vokt, mye alvor, litt miljøberørt osv. Varga er ganske så bra nå, men det tok som sagt ,mye trening, ifht hund så er det jo en stor fordel at hun aldri har villet skade dem eller bråke, utageringen der var nok mer en opphoping av stress, hun har aldri gjort noe annet enn å hilse pent om/når hun kommer bort, så ifht henne så har jeg jo aldri hatt utfordring med at det hele tiden kommer løse hunder bort og gir henne negative opplevelser som med den andre. Og jeg tror nok også det er en fordel at hun er en gjeter og ikke en malamute, selvsagt må usikkerheten og stresset jobbes med, men hun er også mer motagelig for at jeg bestemmer at "sånn gjør vi ikke", til en viss grad, men jeg måtte selvsagt jobbe inn ting for det meste positivt først. 

[MegaMarie]

Må si meg enig med de fleste her. Det beste er egentlig å bare ikke bry seg. 

Jeg har en liten fryktaggressiv en. Det er tydelig at hun blir påvirket av meg på tur, for hun er helt annerledes med andre. Jeg tror hun driver og passer på meg faktisk. Jeg føler jeg har prøvd alt, og noe har gjort det bedre. Men det har aldri forsvunnet helt. Mange ganger så bare orket jeg ikke å ta opp kampen, så jeg bare gikk tur og hun fikk bråke så mye hun ville. Jeg brydde meg ikke. Da gav hun seg faktisk mange ganger. Jeg tror det at jeg forventet at hun skulle bråke, og det at jeg brydde meg, gjorde at hun reagerte. De gangene jeg ikke brydde meg, hadde heller ikke hun noe å bry seg om. Jeg tror også det er derfor hun fungerer så greit med andre. De bryr seg ikke når det kommer hunder i mot, for de forventer ikke at hun skal reagere, og da reagerer hun heller ikke. 

Når jeg går med begge mine sammen, så har jeg begynt å ha hun lille som ikke kan passere andre fint, løs. Da er hun faktisk mye snillere! Men så er hun jo liten, og hun kan aldri skade noen andre. Men hun kan bli skadet selv.

[MissHeike]

Noen hunder er det mer forventing tror jeg. Han hyler og vil bort og hilse på enkelte.

Når han har rullgardinen nede er det fryktaggresjon ingen tvil. Han hilser greit på alle som han får hilse på, men litt ofte fått noen som trekker opp leppa og murrer så han har en tendens til å generalisere at alle hunder gjør dette. Men når han blir mer kjent så er det null stress. Han har fint språk, han er høflig, gir plass om han får beskjed om det og sånn Det er noe av det jeg virkelig elsker med han, for alle skryter sånn av hvor flink han er 

 

Han er ikke nervøs, annet enn at han syns fremmede som ser på han er skummel så er han seg selv. Noe miljøberørt men vi trener litt på å se at "oiiii denne vinglesteinen var jo egentlig ganske morsom". Om han får litt tid til å se at det ikke er så sabla skummelt så blir det veldig lett etterpå. Han elsker trekklek, men har som sagt ikke fått til særlig med slikt før nå i det siste. Så nå har vi kjøpt kaninleker hos @Ganzie som skal bli med på tur. Han er helt vill etter dem så vi skal kose oss.

Og dra oss forbi folk som om jeg ikke enser at bikkja brøler og ser ut som den værste hunden i hele verden, for ellers er han jo min aller beste gutt. 

[Renate A]

Jeg hadde også ei som var fryktaggressiv, kanskje ikke så ille, men allikevel så reagerte hun nesten hver gang vi skulle passere en annen hund.

I begynnelsen så trente jeg ganske mye på det og fikk hun til et nivå som jeg var fornøyd med, etterhvert så gadd jeg ikke å trene mer på det. Jeg begynte heller å holde farten når vi skulle passere, ikke stoppe opp, og la det stå til, det fungerte veldig bra for Chicka. Hun kunne begynne å buldre og trippe litt, men siden jeg holdt en god fart (rask gåfart) så fulgte hun som regel bare med meg og fikk liksom ikke tid til å gjøre noe større utfall, for da var vi jo allerede forbi.

Det er kjempe synd om dette ødelegger for at dere skal få flotte turer sammen Jeg ville gjort som mange andre sier, gi litt mer fa** og ikke bry deg om hva andre skulle tenke om dere

[Kristiin]

Minnet meg på en passering i går. Min lille hund blir litt stiv å kan brumme litt. 

Vi skulle passere to stykk og en setter. Den ene stoppet opp for å knyte skoen sin, og personen med hunden gikk videre. Begge hundene var litt stiv- min lille og setteren. Personen som knøt sko kom løpende etter, klasket setteren på rumpa å ropte " ja! Gågågågå!", og trodde tydeligvis at hunden skulle kjappe seg fremover. Men den ble jo overrasket og tok det som at han skulle hoppe frem i båndet og brøle. Så min og måtte jo brøle tilbake... 

Dette skjedde akkurat i det vi passerte. Hvordan man ikke gjør det  

[MissHeike]

Takk til alle som har kommentert altså, det har hjulpet veldig, jeg har kviet meg litt for å poste dette innlegget. Men det er jo ikke helt rosenrødt bestandig.

Vi skal på tur i dag, må bare la magen roe ned litt så man ikke får ett illebefinnende på tur. Jeg ser faktisk fram til å komme oss ut og tenker veldig lett på at om vi passerer hunder så får han bare stå i mens jeg går videre og driter i det, så fortsetter vi som før når passeringen er gjort

[MegaMarie]

Jeg går forresten også mye tur hvor vi ikke møter folk og hunder. Jeg har funnet mine steder hvor det er færre som går tur. Det hjelper veldig. Da får vi en fin tur sammen, helt fredfylt

Hadde forøvrig en super tur med den fryktaggressive i går. Hvor jeg vanligvis ville strammet båndet og forberedt meg på en passering, gikk jeg nå med båndet helt slakt. Det er vanskelig, for det sitter i kroppen og stramme opp båndet når vi møter hund. Men det hjalp tydelig at jeg slappet av. Hun bare brummet bittelitt!

[MissHeike]

Jeg går med magebelte for å spare armene. Når vi ser hund så bruker jeg ta båndet hans og trekke han inn, skal jeg bare.. la det være så langt som det er da? Eller kan jeg korte han litt inn uten å virke som jeg gjør meg klar for at han bygger seg opp?

 

[Guest Klematis]

Jeg går med to brøleaper, den ene er på ingen måte bedre enn den andre. De er ikke redde, de må bare bråke og rive i selen for å prøve å komme seg bort til den andre hunden. De skaper seg like mye om det kommer folk også. I hvertfall her på bygda, bedre i byen. Siden de er to er det nesten umulig å trene det vekk også, og jeg gidder ikke gå separate turer bare pga det, så jeg gir pokker'n i hele greia og drar de med meg videre.

Det er utrolig mange andre med akkurat samme utfordring.

Jeg har prøvd å bli forbanna, det fungerer i hvertfall ikke, de hører nemlig ikke meg når de blokkerer. Så jeg pleier å være meget bestemt, og gå raskt forbi. Det gir seg fort bare vi kommer forbi, og hva andre måtte tenke om den saken, har jeg bestemt meg for å gi blaffen i, de er sikkert ikke perfekte de heller.

Ellers hender det jeg lykkes sånn delvis med å avlede oppmerksomheten hvis jeg oppdager den som kommer i mot før dem.