Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlive??


nica123
 Share

Recommended Posts

Jeg har en engelsk bulldog tispe på 2 år. Hun har i sitt korte liv gått igjennom veldig mye.

Hun ble angrepet og bitt av en voksen hannhund da hun var 10 uker gammel og måtte operere. Ble heldigvis fin igjen etter operasjonen, de fysiske sårene ihvertfall.

Det første året var hun mye plaget av urinveisinfeksjoner, og de første løpetidene hennes var smertefulle og hun ble aggresiv. Dette var første gangen hun glefset etter meg da jeg skulle ta henne i buret. Det viste seg å være livmorbetennelse og de måtte fjerne alt av livmor, eggstokker osv.. Etter denne operasjonen har hun ikke vært den samme. Hun har virket deprimert rett og slett, og vil bare sove.

Noen måneder etter merket jeg at noe var galt igjen. Da jenta mi på 4 ville klappe henne, trakk hun seg unna og glefset etter hånden hennes. Jeg tok henne med en gang til dyrlegen, for jeg måtte finne ut av om hun hadde vondt et sted og om det var en grunn til at hun gjorde dette. Det viste seg at hun hadde betennelse i analkjertlene og det var helt tett bak. Dyrlegen prøvde å betrygge meg med at alle hunder hadde reagert slik hvis de hadde hatt så vondt, og jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse, men jenta mi er blitt redd for henne, og jeg har også vanskelig for å stole på henne igjen rundt ungene. jeg tør ikke la dem nærme seg henne uten at jeg er der og passer på. Hun har måttet tømt analkjertlene tre ganger det siste halvåret, og hun har prøvd å bite meg og mannen gjentatte ganger i forkant av tømmingene.

Som om ikke dette var nok, har hun nå fått problemer med halting i høyre bakbein. Dyrlegen sa at det er er korsbåndet, forkalkninger og noe leddbåndsforskyvning hvis jeg husker riktig.. Jeg skal ta henne til spesialist til lørdag for å ta full ct scan og få et klart svar på hva det er. Men en ting var sikkert og det var at jeg hadde to valg.

Det ene er operasjon, som krever lang rehabilitering og mye smerter i ettertid. Og det andre er avlivning. De mente at andre alternativet var det som var best for henne..

Hun har vært igjennom så mye allerede og hun viser mer og mer tegn til aggresjon, og det skremmer meg. Selvom jeg vet at det alltid har vært en grunn til at hun har glefset, så har jeg vanskelig for å stole på henne igjen rundt barna. Og jeg er redd for at hun kommer til å bli værre hvis hun må igjennom enda mer smerter..

Å avlive henne er det siste jeg vil, og får så utrolig vondt av å tenke tanken... Men jeg vil bare det som er best for henne. Og hva er det? :(

Måtte bare lufte meg litt her, håper noen kan ta seg tid til å lese igjennom og gi meg noen råd.. for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... :(

Hilsen trist og mislykka hundeeier :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden hunden åpenbart velger biting som en løsning når noe gjør vondt, så er det jo skummelt, for hvem vet når neste gang hun får vondt er? Og hvor lav er terskelen hennes for å synes noe er vondt? Vil terskelen hennes endre seg etter hvert som hun blir eldre og bite fortere for hver gang noe gjør vondt? 

Mitt inntrykk av engelsk bulldog er at de er svært menneskekjære og ikke tyr til biting veldig kjapt. Så at denne biter så lett, avhenger nok av at hun antakelig er skjør mentalt i tillegg til at hun har alle disse plagene (og plager er det vel ikke så ukjent at EB'er får). 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner at du føler deg mislykket som hundeeier, men du har jo prøvd å gjøre det  beste for henne. Når veterinærer sier at det er best å la dem slippe, så er det somregel det, etter min erfaring så sitter det langt inne for en veterinær å anbefale avlivning. 

Ut ifra det du skriver hadde jeg nok ikke latt henne gå gjennom mer, både for hennes skyld og din og dine barns skyld. :hug: 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, vanskelig situasjon :hug: Jeg valgte selv å avlive min EB etter endel operasjoner og andre ting (hun hadde aldri fått et normalt liv uansett pga feiloperering) hun var aldri aggresiv mot oss, men mot veldig mange andre folk og hunder. Det var bare flaks at hun aldri beit noen. Etter avlivingen følte jeg kun lettelse og at jeg kunne senke skuldrene og begynne å leve som normalt igjen. Så det er jo noe å tenke på, om dette er et slikt hundehold du vil ha? Siden hun er den rasen hun er så er det jo store sjangser for at hun kommer til å ha vondt nå og da resten av livet, er det da noe du vil sjanse på når det kommer til barna og at hun tyr lett til glefsing?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

Siden hunden åpenbart velger biting som en løsning når noe gjør vondt, så er det jo skummelt, for hvem vet når neste gang hun får vondt er? Og hvor lav er terskelen hennes for å synes noe er vondt? Vil terskelen hennes endre seg etter hvert som hun blir eldre og bite fortere for hver gang noe gjør vondt? 

Mitt inntrykk av engelsk bulldog er at de er svært menneskekjære og ikke tyr til biting veldig kjapt. Så at denne biter så lett, avhenger nok mer av at hun kanskje er skjør mentalt i tillegg til at hun har alle disse plagene (og plager er det vel ikke så ukjent at EB'er får). 

Jeg er også inne på de tankene... :(

Jeg ringte oppdretteren igår, og hun mener at jeg ikke burde tenke tanken på avlivning en gang. At jeg heller må omplassere henne til noen som ikke har barn og som ikke er så usikre på henne som jeg er. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å sove om natten skulle jeg gitt henne vekk. Hva om hun biter dem eller andre, da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Raksha skrev:

Skjønner at du føler deg mislykket som hundeeier, men du har jo prøvd å gjøre det  beste for henne. Når veterinærer sier at det er best å la dem slippe, så er det somregel det, etter min erfaring så sitter det langt inne for en veterinær å anbefale avlivning. 

Ut ifra det du skriver hadde jeg nok ikke latt henne gå gjennom mer, både for hennes skyld og din og dine barns skyld. :hug: 

 

Takk :hug::icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som du sier selv, hun har vært igjennom mye allerede, hun har vedvarende tegn på at hun ikke har det helt bra (deprimert), hun har plager emd analkjertlene som kommer og går og som er vondt nok til at hun glefser etter dere hun kjenner best og nå en ny stor og smertefull prosess? Det er selvsagt enkelt å si fra sidelinja og mye verre å skulle gjennomføre i praksis som hundeeier, men herfra så høres det ut som det egentlig bare et valg som er riktig for hunden sin del og det er å la henne slippe. De skal jo ikke bare leve, de skal jo ha det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående det å omplassere: Det er nok ikke bare-bare å finne et hjem som er villig til å ta seg av dyr operasjon og lang rehabilitering heller... Når hun allerede nå har hatt så mye vondt, og vil få enda mer vondt av en operasjon, så ville jeg også antakeligvis gjort som veterinæren anbefalte. Det er tross alt veterinæren, ikke oppdretteren, som vet best hvordan hundens helsetilstand er.

:hug: Det er fælt å måtte ta stilling til sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

37 minutter siden, mariena skrev:

Jeg er også inne på de tankene... :(

Jeg ringte oppdretteren igår, og hun mener at jeg ikke burde tenke tanken på avlivning en gang. At jeg heller må omplassere henne til noen som ikke har barn og som ikke er så usikre på henne som jeg er. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å sove om natten skulle jeg gitt henne vekk. Hva om hun biter dem eller andre, da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.. 

En oppdretter som mener man skal omplassere en hund som trenger operasjon, har vondt og biter hadde ikke jeg hørt på.

Men gjennomfør timen på lørdag, få et klart svar, da blir du tryggere i avgjørelsen din.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er sannsynligheten for at hun vil bli helt bra etter en operasjon, da? Hvis det er slik at hun vil ha vondt i x antall uker etter operasjonen for så å bli helt smertefri, så kan man jo vurdere operasjon. Jeg tenker at man kanskje kan leve med å ta en masse ekstra hensyn til hund og barn i den perioden, så lenge man vet at det vil bli bra etterpå. Men det krever jo at hun blir 100% bra, og at dere får bukt med alt annet som også plager henne. Ingen av dere har det bra om hun skal fortsette å gå år etter år med diverse plager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at det høres rart ut at oppdretter synes avlivning er uaktuelt og at du heller bør omplassere... Jeg tror nok jeg hadde valgt å avlive om jeg var i din situasjon. Det er en kjip avgjørelse å ta, men du skal ikke føle deg mislykka. Det er jo ikke din feil at hunden er syk. :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Petra skrev:

Hva er sannsynligheten for at hun vil bli helt bra etter en operasjon, da? Hvis det er slik at hun vil ha vondt i x antall uker etter operasjonen for så å bli helt smertefri, så kan man jo vurdere operasjon. Jeg tenker at man kanskje kan leve med å ta en masse ekstra hensyn til hund og barn i den perioden, så lenge man vet at det vil bli bra etterpå. Men det krever jo at hun blir 100% bra, og at dere får bukt med alt annet som også plager henne. Ingen av dere har det bra om hun skal fortsette å gå år etter år med diverse plager.

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, mariena skrev:

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Nei, da er det jo ikke noe å tenke på engang. Fatter ikke hvordan en oppdretter kan foreslå omplassering når det bare medfører enda mer lidelse for hunden??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug: 

Utrolig trist situasjon... Og det er jo ikke din skyld at hunden er syk, så du må jo ikke føle deg mislykket for dette. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok avlivet med god samvittighet. Det høres ut som om det er mye bedre for hunden å få slippe når den allerede har gått gjennom så mye, samt at den ikke har de beste framtidsutsiktene.

Og hør for all del på veterinæren framfor oppdretter. Det er veterinæren som vet hvordan helsa til hunden er, og det sitter langt inne for dem å anbefale avlivning. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Jeg forstår veldig godt at du sliter med dette. 
Vi hadde i 22 mnd en mops. Nøye utvalgt, og vi var utrolig fornøyd med at han ikke var plaget med pust eller noe. Han peste fælt den sommeren det var 35 grader i skyggen her, men det gjorde vel alle hunder da. 
Plutselig begynte han å få pelsløse flekker. Går til dyrlege, og han konkluderer med våteksem. Gir kortisonsprøyte, og så kommer blemmene. Ny tur til dyrlege, og han bekrefter furunkulose. Enda en kortisonsprøyte. Furunklene utviklet seg enda mer til tross for nøye renhold og rensing av sårene. Og så ble det demodex ut av det. 
Han endte opp med å bite ungene helt ute av det blå en morgen, og samme dag valgte vi avliving. Jeg slet også med dårlig samvittighet. Både fordi jeg hadde vært så dum å gå med på å få en beryktet rase, og fordi jeg ikke klarte å si at nok var nok lenge før. 

Deres hund har jo vært utsatt for mye i løpet av det korte livet sitt. Og som flere her sier så er det ikke et godt tegn om løsningen på smerter er å bite de nærmeste. Da har den det virkelig ikke godt med seg selv, og det er jo klart at dette går ut over mentaliteten når det har vært så mye belastninger. 

Når man står oppi det er det vanskelig å ta valget uansett. Man vil jo prøve i det lengste. Men da må du tenke på hvilke muligheter denne hunden har fremover. Etter rehabiliteringen; Vil den da ha mange gode år fremfor seg? Det høres ut som det er ganske høy grad av HD når det er halting og forkalkninger (regner med at det var det dere sjekket for?) allerede. 
Jeg tror ikke dyrlegen ville rådet til avliving om det var gode prognoser dessverre. 
Vi fikk beskjed om at nå er det absolutt siste behandling han ville bidra med, og at vi max hadde 6 måneder igjen med mopsen vår. Og han sa det ikke fordi han var fordomsfull mot rasen. Dyrleger sier det som er til dyrenes beste. Det er vi som må være flinke til å høre på dem. 

Jeg forstår godt at du sliter med dette. Det er tøft, spesielt når de er så unge. 
Sender deg engod trøsteklem jeg :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg enig med de andre her om avliving! Det virker som det kan være til det beste for hunden. Og som flere sier er veterinærer forsiktige med å anbefale avliving.

Hva oppdretter sier om det skal du ikke tenkte på! Jeg avlivet selv en valp på 6 mnd i fjor med mye motstand fra oppdretter som ikke klarte å se at hunden ikke ville hatt ett godt liv selv etter en eventuell operasjon.

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, mariena skrev:

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Da vet du jo dessverre selv hva som er det fornuftige å gjøre. Vi skylder dyra våre å la de slippe når nok er nok. Synes det bare er trist å lese at du føler deg mislykket som hundeeier. Sykdom kan dukke opp når som helst og du har gjort alt du kan for hunden. Om du skal føle noe så skal du kjenne på god samvittighet for å ha gitt henne en sjans men også latt henne slippe når nok er nok. Det er det beste vi kan gjøre for de, det :) Klem til deg!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...