Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlive??


nica123
 Share

Recommended Posts

Jeg har en engelsk bulldog tispe på 2 år. Hun har i sitt korte liv gått igjennom veldig mye.

Hun ble angrepet og bitt av en voksen hannhund da hun var 10 uker gammel og måtte operere. Ble heldigvis fin igjen etter operasjonen, de fysiske sårene ihvertfall.

Det første året var hun mye plaget av urinveisinfeksjoner, og de første løpetidene hennes var smertefulle og hun ble aggresiv. Dette var første gangen hun glefset etter meg da jeg skulle ta henne i buret. Det viste seg å være livmorbetennelse og de måtte fjerne alt av livmor, eggstokker osv.. Etter denne operasjonen har hun ikke vært den samme. Hun har virket deprimert rett og slett, og vil bare sove.

Noen måneder etter merket jeg at noe var galt igjen. Da jenta mi på 4 ville klappe henne, trakk hun seg unna og glefset etter hånden hennes. Jeg tok henne med en gang til dyrlegen, for jeg måtte finne ut av om hun hadde vondt et sted og om det var en grunn til at hun gjorde dette. Det viste seg at hun hadde betennelse i analkjertlene og det var helt tett bak. Dyrlegen prøvde å betrygge meg med at alle hunder hadde reagert slik hvis de hadde hatt så vondt, og jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse, men jenta mi er blitt redd for henne, og jeg har også vanskelig for å stole på henne igjen rundt ungene. jeg tør ikke la dem nærme seg henne uten at jeg er der og passer på. Hun har måttet tømt analkjertlene tre ganger det siste halvåret, og hun har prøvd å bite meg og mannen gjentatte ganger i forkant av tømmingene.

Som om ikke dette var nok, har hun nå fått problemer med halting i høyre bakbein. Dyrlegen sa at det er er korsbåndet, forkalkninger og noe leddbåndsforskyvning hvis jeg husker riktig.. Jeg skal ta henne til spesialist til lørdag for å ta full ct scan og få et klart svar på hva det er. Men en ting var sikkert og det var at jeg hadde to valg.

Det ene er operasjon, som krever lang rehabilitering og mye smerter i ettertid. Og det andre er avlivning. De mente at andre alternativet var det som var best for henne..

Hun har vært igjennom så mye allerede og hun viser mer og mer tegn til aggresjon, og det skremmer meg. Selvom jeg vet at det alltid har vært en grunn til at hun har glefset, så har jeg vanskelig for å stole på henne igjen rundt barna. Og jeg er redd for at hun kommer til å bli værre hvis hun må igjennom enda mer smerter..

Å avlive henne er det siste jeg vil, og får så utrolig vondt av å tenke tanken... Men jeg vil bare det som er best for henne. Og hva er det? :(

Måtte bare lufte meg litt her, håper noen kan ta seg tid til å lese igjennom og gi meg noen råd.. for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... :(

Hilsen trist og mislykka hundeeier :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden hunden åpenbart velger biting som en løsning når noe gjør vondt, så er det jo skummelt, for hvem vet når neste gang hun får vondt er? Og hvor lav er terskelen hennes for å synes noe er vondt? Vil terskelen hennes endre seg etter hvert som hun blir eldre og bite fortere for hver gang noe gjør vondt? 

Mitt inntrykk av engelsk bulldog er at de er svært menneskekjære og ikke tyr til biting veldig kjapt. Så at denne biter så lett, avhenger nok av at hun antakelig er skjør mentalt i tillegg til at hun har alle disse plagene (og plager er det vel ikke så ukjent at EB'er får). 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner at du føler deg mislykket som hundeeier, men du har jo prøvd å gjøre det  beste for henne. Når veterinærer sier at det er best å la dem slippe, så er det somregel det, etter min erfaring så sitter det langt inne for en veterinær å anbefale avlivning. 

Ut ifra det du skriver hadde jeg nok ikke latt henne gå gjennom mer, både for hennes skyld og din og dine barns skyld. :hug: 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, vanskelig situasjon :hug: Jeg valgte selv å avlive min EB etter endel operasjoner og andre ting (hun hadde aldri fått et normalt liv uansett pga feiloperering) hun var aldri aggresiv mot oss, men mot veldig mange andre folk og hunder. Det var bare flaks at hun aldri beit noen. Etter avlivingen følte jeg kun lettelse og at jeg kunne senke skuldrene og begynne å leve som normalt igjen. Så det er jo noe å tenke på, om dette er et slikt hundehold du vil ha? Siden hun er den rasen hun er så er det jo store sjangser for at hun kommer til å ha vondt nå og da resten av livet, er det da noe du vil sjanse på når det kommer til barna og at hun tyr lett til glefsing?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Siri skrev:

Siden hunden åpenbart velger biting som en løsning når noe gjør vondt, så er det jo skummelt, for hvem vet når neste gang hun får vondt er? Og hvor lav er terskelen hennes for å synes noe er vondt? Vil terskelen hennes endre seg etter hvert som hun blir eldre og bite fortere for hver gang noe gjør vondt? 

Mitt inntrykk av engelsk bulldog er at de er svært menneskekjære og ikke tyr til biting veldig kjapt. Så at denne biter så lett, avhenger nok mer av at hun kanskje er skjør mentalt i tillegg til at hun har alle disse plagene (og plager er det vel ikke så ukjent at EB'er får). 

Jeg er også inne på de tankene... :(

Jeg ringte oppdretteren igår, og hun mener at jeg ikke burde tenke tanken på avlivning en gang. At jeg heller må omplassere henne til noen som ikke har barn og som ikke er så usikre på henne som jeg er. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å sove om natten skulle jeg gitt henne vekk. Hva om hun biter dem eller andre, da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Raksha skrev:

Skjønner at du føler deg mislykket som hundeeier, men du har jo prøvd å gjøre det  beste for henne. Når veterinærer sier at det er best å la dem slippe, så er det somregel det, etter min erfaring så sitter det langt inne for en veterinær å anbefale avlivning. 

Ut ifra det du skriver hadde jeg nok ikke latt henne gå gjennom mer, både for hennes skyld og din og dine barns skyld. :hug: 

 

Takk :hug::icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som du sier selv, hun har vært igjennom mye allerede, hun har vedvarende tegn på at hun ikke har det helt bra (deprimert), hun har plager emd analkjertlene som kommer og går og som er vondt nok til at hun glefser etter dere hun kjenner best og nå en ny stor og smertefull prosess? Det er selvsagt enkelt å si fra sidelinja og mye verre å skulle gjennomføre i praksis som hundeeier, men herfra så høres det ut som det egentlig bare et valg som er riktig for hunden sin del og det er å la henne slippe. De skal jo ikke bare leve, de skal jo ha det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående det å omplassere: Det er nok ikke bare-bare å finne et hjem som er villig til å ta seg av dyr operasjon og lang rehabilitering heller... Når hun allerede nå har hatt så mye vondt, og vil få enda mer vondt av en operasjon, så ville jeg også antakeligvis gjort som veterinæren anbefalte. Det er tross alt veterinæren, ikke oppdretteren, som vet best hvordan hundens helsetilstand er.

:hug: Det er fælt å måtte ta stilling til sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

37 minutter siden, mariena skrev:

Jeg er også inne på de tankene... :(

Jeg ringte oppdretteren igår, og hun mener at jeg ikke burde tenke tanken på avlivning en gang. At jeg heller må omplassere henne til noen som ikke har barn og som ikke er så usikre på henne som jeg er. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart å sove om natten skulle jeg gitt henne vekk. Hva om hun biter dem eller andre, da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv.. 

En oppdretter som mener man skal omplassere en hund som trenger operasjon, har vondt og biter hadde ikke jeg hørt på.

Men gjennomfør timen på lørdag, få et klart svar, da blir du tryggere i avgjørelsen din.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er sannsynligheten for at hun vil bli helt bra etter en operasjon, da? Hvis det er slik at hun vil ha vondt i x antall uker etter operasjonen for så å bli helt smertefri, så kan man jo vurdere operasjon. Jeg tenker at man kanskje kan leve med å ta en masse ekstra hensyn til hund og barn i den perioden, så lenge man vet at det vil bli bra etterpå. Men det krever jo at hun blir 100% bra, og at dere får bukt med alt annet som også plager henne. Ingen av dere har det bra om hun skal fortsette å gå år etter år med diverse plager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at det høres rart ut at oppdretter synes avlivning er uaktuelt og at du heller bør omplassere... Jeg tror nok jeg hadde valgt å avlive om jeg var i din situasjon. Det er en kjip avgjørelse å ta, men du skal ikke føle deg mislykka. Det er jo ikke din feil at hunden er syk. :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Petra skrev:

Hva er sannsynligheten for at hun vil bli helt bra etter en operasjon, da? Hvis det er slik at hun vil ha vondt i x antall uker etter operasjonen for så å bli helt smertefri, så kan man jo vurdere operasjon. Jeg tenker at man kanskje kan leve med å ta en masse ekstra hensyn til hund og barn i den perioden, så lenge man vet at det vil bli bra etterpå. Men det krever jo at hun blir 100% bra, og at dere får bukt med alt annet som også plager henne. Ingen av dere har det bra om hun skal fortsette å gå år etter år med diverse plager.

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, mariena skrev:

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Nei, da er det jo ikke noe å tenke på engang. Fatter ikke hvordan en oppdretter kan foreslå omplassering når det bare medfører enda mer lidelse for hunden??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug: 

Utrolig trist situasjon... Og det er jo ikke din skyld at hunden er syk, så du må jo ikke føle deg mislykket for dette. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok avlivet med god samvittighet. Det høres ut som om det er mye bedre for hunden å få slippe når den allerede har gått gjennom så mye, samt at den ikke har de beste framtidsutsiktene.

Og hør for all del på veterinæren framfor oppdretter. Det er veterinæren som vet hvordan helsa til hunden er, og det sitter langt inne for dem å anbefale avlivning. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Jeg forstår veldig godt at du sliter med dette. 
Vi hadde i 22 mnd en mops. Nøye utvalgt, og vi var utrolig fornøyd med at han ikke var plaget med pust eller noe. Han peste fælt den sommeren det var 35 grader i skyggen her, men det gjorde vel alle hunder da. 
Plutselig begynte han å få pelsløse flekker. Går til dyrlege, og han konkluderer med våteksem. Gir kortisonsprøyte, og så kommer blemmene. Ny tur til dyrlege, og han bekrefter furunkulose. Enda en kortisonsprøyte. Furunklene utviklet seg enda mer til tross for nøye renhold og rensing av sårene. Og så ble det demodex ut av det. 
Han endte opp med å bite ungene helt ute av det blå en morgen, og samme dag valgte vi avliving. Jeg slet også med dårlig samvittighet. Både fordi jeg hadde vært så dum å gå med på å få en beryktet rase, og fordi jeg ikke klarte å si at nok var nok lenge før. 

Deres hund har jo vært utsatt for mye i løpet av det korte livet sitt. Og som flere her sier så er det ikke et godt tegn om løsningen på smerter er å bite de nærmeste. Da har den det virkelig ikke godt med seg selv, og det er jo klart at dette går ut over mentaliteten når det har vært så mye belastninger. 

Når man står oppi det er det vanskelig å ta valget uansett. Man vil jo prøve i det lengste. Men da må du tenke på hvilke muligheter denne hunden har fremover. Etter rehabiliteringen; Vil den da ha mange gode år fremfor seg? Det høres ut som det er ganske høy grad av HD når det er halting og forkalkninger (regner med at det var det dere sjekket for?) allerede. 
Jeg tror ikke dyrlegen ville rådet til avliving om det var gode prognoser dessverre. 
Vi fikk beskjed om at nå er det absolutt siste behandling han ville bidra med, og at vi max hadde 6 måneder igjen med mopsen vår. Og han sa det ikke fordi han var fordomsfull mot rasen. Dyrleger sier det som er til dyrenes beste. Det er vi som må være flinke til å høre på dem. 

Jeg forstår godt at du sliter med dette. Det er tøft, spesielt når de er så unge. 
Sender deg engod trøsteklem jeg :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg enig med de andre her om avliving! Det virker som det kan være til det beste for hunden. Og som flere sier er veterinærer forsiktige med å anbefale avliving.

Hva oppdretter sier om det skal du ikke tenkte på! Jeg avlivet selv en valp på 6 mnd i fjor med mye motstand fra oppdretter som ikke klarte å se at hunden ikke ville hatt ett godt liv selv etter en eventuell operasjon.

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, mariena skrev:

Det er en midlertidig løsning, og mange får tilbakefall. Stor sjanse for at det samme vil skje i det andre kneet også. Det er mye smerter og ho må rehabiliteres i seks måneder :( Og jeg vil ikke la henne gå igjennom mer nå... 

Da vet du jo dessverre selv hva som er det fornuftige å gjøre. Vi skylder dyra våre å la de slippe når nok er nok. Synes det bare er trist å lese at du føler deg mislykket som hundeeier. Sykdom kan dukke opp når som helst og du har gjort alt du kan for hunden. Om du skal føle noe så skal du kjenne på god samvittighet for å ha gitt henne en sjans men også latt henne slippe når nok er nok. Det er det beste vi kan gjøre for de, det :) Klem til deg!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...