Gå til innhold
Hundesonen.no

Er hannhunder mer "sutrete" enn tisper?


Ulrikke
 Share

Recommended Posts

Mulig dette er rasetypisk, ikke vet jeg...

Jeg har/har hatt to tisper. Selvstendige, men samtidig myke... Ekstremt lite sutring, piping osv...

Nå har jeg også en hannhund. Han er riktignok bare 6 mnd, men han har sutret hele sitt liv - for alt og ingenting.... Mens han venter på mat, hvis jeg lufter tispa først har han uuuuult (jeg har jo aldri gått inn før han er stille igjen, kjempepraktisk om morra'n når man skal på jobb feks ;) ) Innimellom går han bare rundt og sutrer, akkurat som om han ikke vet helt hvorfor han gjør det.... Jeg er IKKE vant til det, og jeg har ikke hatt tålmodighet til sutring når det gjelder ungene, engang! Han får null oppmerksomhet når han sutrer, men får når han er stille. Jeg ser også forskjell på "jeg må på do-sutring" og vanlig sutring, så han får respons når han må på do!

Han "boffer" når han hører folk ute når vi bare er ute og tisser, særlig når det er mørkt. Han synes brusflasker er skumle. Han har det med å "gjemme" seg litt bak tispa i starten når de møter hunder de ikke kjenner, men det tar et halvt sekund før han er like tøff som henne.... Tispene mine har aldri vært som dette.... Må legge til at han på ingen måte virker "nervøs" på noe vis, bare "annerledes"....

Slekta til sambo har drevet med pudler i mange år, og de sier at guttepudlene ofte er mer sutrete og "mammadalt".... Han holder seg mye mer til meg enn det tispene har gjort, også i den alderen han er i nå.  Er det noe i det? Eller er det bare tilfeldig og individavhengig?

Kjente jeg ble litt nysgerrig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Vet ikke med pudler, men jeg har ikke inntrykk av at hannhunder er mer sytete. Jeg har hatt en tispe og tre hannhunder, og ingen har gjort sånn som du beskriver. Jeg har ikke brukt tid på å lære det bort heller. Eneste er tispa når hun hadde løpetid. Da kunne hun syte litt. Men det var et par uker i året :) Er nok mer individ eller evt rase det går på :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Vet ikke, har bare hatt en hann, og han er ikke sutrete. Tispa mi piper litt av og til, men det har avtatt mye, så jeg tror det er alderen. Tror også det er individavhengig.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffen på snart 5 har alltid vært pipete. Tror ikke han er klar over det selv engang...

Dogoen på snart 3 piper aldri. Oppvokst med ovennevnte staff, tydeligvis ikke latt seg påvirke.

Begge er hannhunder.

Tenker det beror mer på individ enn kjønn.

Litt usikre hannhunden, sønn av paret vi hadde av schäfere, var sånn som TS beskriver. Han var ikke nervøs, bare litt lite sikker på seg selv i enkelte situasjoner. Og litt pipete. Han var skikkelig mammadalt (ikke ift sin biologiske mor, men matmor).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aussie hannen søstra mi hadde var værdens værste sutre bikkje! Helt fæl! Usikker på om han enda er slik i sitt nye hjem.

Min hanne, som er korthåret collie, er mer sutrete enn aussie tispa mi, men jeg tror det har med rase å gjøre. Lyd er velkjent på korthåret Collie. Men han er ingen sutre kopp, og lager kunn lyd i gitte situasjoner. Jeg ber ham holde kjeft, for jeg orker ikke syting :P

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Ulrikke skrev:

Fantastisk! Hehehe.... Hvor gammel er han?

Blir 1 år om en uke. Men andre som også har hund har reagert på hvor mye han syter, for det er hver gang han vil noe. Og han kan gjerne pipe litt selv om vi ikke skjønner at det er noe han vil heller :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tweety skrev:

Blir 1 år om en uke. Men andre som også har hund har reagert på hvor mye han syter, for det er hver gang han vil noe. Og han kan gjerne pipe litt selv om vi ikke skjønner at det er noe han vil heller :P

Da skjønner jeg at jeg ikke trenger å ha ekstremt håp om bedring med det første...

Hadde han enda skjønt det når jeg ber ham holde kjeft, men det gjør han ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en sutresaluki, men han har det etter sin mor, så der går det på linjer/individer mer enn kjønn. Har heldigvis plukka av han mye av det, med god hjelp fra snusern jeg hadde, hun hata sutring og hadde eksepsjonelt god timing på å fortelle han hva hun syntes om det. :lol: 

 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det er avhengig av både individ og rase :-) ikke kjønn. Har 3 hannhunder, bare en som sutrer, dog sutrer han ikke så mye at det er plagsomt i hverdagen. Ofte gjelder sutringen mat, andre hunder han vil hilse på, folk han vil hilse på, eller om vi står for lenge rolig på tur når han mener vi skal bevege oss :-P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det har med individ og rase og gjøre. Min hannhund har sutret hele sitt 7,5-årige liv, men jeg vet om mange kooikere som gjør det. Kelpiene har ikke sutringen i seg. De er tisper, men jeg kan ikke si jeg vet om noen kelpier som er spesielt sutrete.
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Raksha skrev:

Jeg har en sutresaluki, men han har det etter sin mor, så der går det på linjer/individer mer enn kjønn. Har heldigvis plukka av han mye av det, med god hjelp fra snusern jeg hadde, hun hata sutring og hadde eksepsjonelt god timing på å fortelle han hva hun syntes om det. :lol: 

 

Fyyyyyyy, tenk å oute søte-sutre-Zeta på den måten.... BTW; helsøster'n hans er likdan, og helbroren, de "prater" en del ja, men halvbror med samme mor sier lite så det er heeeelt sikkert faren som har skylden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tøfflus skrev:

Fyyyyyyy, tenk å oute søte-sutre-Zeta på den måten.... BTW; helsøster'n hans er likdan, og helbroren, de "prater" en del ja, men halvbror med samme mor sier lite så det er heeeelt sikkert faren som har skylden :P

*fnis* unnskyld!  Klart det er faren sin skyld, dumme meg!  Søte-sutre-zeta er jo bare søt :D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår bichon sutrer for alt, og det driver meg til vanvidd :lol: Gi meg bjeffing anyday framfor sutring ass! Men han var ikke så ille når han var yngre, det har kommet med alderen hos han! Snart 13 nå.

Ungslampen vår sutrer kun en veldig sjelden gang om han er veldig oppspilt av noe utendørs. Inne er han taus som en østers!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg har en sutrete whippettispe. Ikke hele tida, men det skal heller ikke mye til før det blir veldig slitsomt. Nå er hun så gammel, at jeg har rett og slett gitt opp håpet om å bli kvitt det. Så når Gullet piper, styrter husse til for å legge pledd eller dyne over henne (selv om hun utmerket godt vet å komme seg under selv). :-( 

Den nye valpen reagerer forresten nokså tydelig på pipinga. Han kan finne på å bjeffe når hun piper, eller også styrter han bort til henne og slikker henne i munnvikene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette innlegget fikk meg til å innse at jeg har en sutrepave? Han er en portis på snart tre år, og har nok blitt mer vokal med tiden. Kanskje jeg må begynne å ignorere litt mer? Når vi er blant folk, og jeg snakker med noen oppfører han seg som en treårig unge - " dette er kjeeedelig, kan vi gå nå?" 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...