To valper fra samme kull.

[Tomine]

Hvis man kjøper to valper fra samme kull er det kun i valpetiden frem til de er ca. 1 år som det byr på utfordringer? Eller 2 år? Hunder er jo voksne når de er 2 år og ferdig med ungdommen. Byr det da på problemer med å ha to hunder fra samme kull når de fyller 2 år og ut livet ut? Da er de jo "ferdig?" Sosialisere, oppdradd, rang osv.? Nå skrev jeg "ferdig" men de er jo aldri "ferdige" men skrev det i anførselstegn. Har jo hørt at man ikke bør skaffe to valper fra samme kull pga. Valperiode og unghund. Men går det greit når de er voksne? For hvis det bare kun er to år med ekstra "jobb" så er det ikke så lenge som ett helt hundeliv? Noen som har noen tanker og meninger om dette? Sorry for rotete innlegg.

[Maria]

Det er jo helt avhengig av kjønn, rase, individ og oppdragelse. Det kan gå bra, det kan gå dårlig, men det er mange parametre som påvirker det. Dessuten vil jeg ikke si at en hund på 2 år automatisk er voksen. Ingen av mine har vært ordentlig voksne før nærmere 4 år. 

[SFX]

Nei, etter min erfaring så er ikke arbeidet med å ha to kullsøsken over når de har blitt modne og satt. 

Vi har beholdt eller kjøpt inn to kullsøsken fire ganger, og to av gangene opplevde vi at de ble veldig knyttet til hverandre (vi hadde flere hunder i flokken, så de hadde ikke bare hverandre), veldig samstemte og avhengig av hverandre. Vi måtte hele tiden tenke på å ha de med hver for seg for å bygge opp individualitet og selvstendighet, men likevel så ble "tvillingene" noe for seg selv i flokken hjemme. 

For det første søskenparet, så døde den ene akutt da hun var tre og et halvt år, og det førte til en stor personlighetsendring i søsteren som var igjen. Hun var åpenbart preget av å ha blitt "alene", selv om hun fremdeles hadde sin mor og halvsøster hjemme. 

Så hadde vi et søskenpar hvor vi ikke merket noe særlig, de var en del av flokken, integrert like mye som enebarnet eller den innkjøpte hunden. Det samme med neste søskenpar, som ble kjøpt inn. De hadde heller ikke den avhengigheten av hverandre.

Men for det fjerde søskenparet så var den ene så avhengig av den andre at vi håpte faktisk hun ville dø først, hvilket hun "heldigvis" gjorde. På det tidspunktet var det bare de to søsknene igjen i flokken, uten ønske om flere hunder på det tidspunktet, og vi var overbevist om at hun ville endre karakter om hun mistet broren sin. Vi visste at hun ble to hakk spakere og nesten litt usikker når hun ble oss på ting alene, mens broren greide seg fint i verden uten henne. Hun døde ni år gammel, og han var alenehund i nesten tre år uten at det preget ham en dag (utover at han ble mer bortskjemt).

En kan selvfølgelig argumentere for at vi må ha gjort for dårlig jobb mens de enda var unge, men når det skjer for søskenpar født med 15 års mellomrom, skulle en jo tro vi hadde lært noe i mellomtiden. Jeg er overbevist om at en må jobbe mer med sosialisering over lengre tid med "tvillinger" enn om en har bare én hund, og at det kanskje krever enda mer jobb om det er de eneste to hundene en har. Det er selvfølgelig også individ-avhengig, men utfallet vet en strengt tatt ikke bombastisk når valpene er åtte uker gamle.

Jeg ville som oppdretter vært meget, meget forsiktig med å selge to valper fra samme kull til en familie. 

[Pringlen]

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser  Så det er nok forskjeller der...

[Wildlife]

Jeg har forstått det slik også at det kan bli mhe mere krangling med to kullsøsken enn en fra hvert kull feks. Da de snakker samme språk og er veldig like. Er på samling med raseklubben nå hvor det er flere hunder som ikke tåler tryne på søskene sitt. 

 

[SFX]

13 timer siden, Pringlen skrev:

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser  Så det er nok forskjeller der...

Det er sikkert både rase- og individavhengig. Berner er en rase hvor en ikke skal spole over sosialiseringen, og med min erfaring skulle jeg hatt meget tungtveiende argument for å selge to kullsøsken til samme eier. Men jeg ser jo det skjer i andre raser. Jeg ville heller ikke vært betenkt med å beholde to kullsøsken på berner selv om det av en eller annen grunn var nødvendig igjen - men jeg er ikke førstegangs hundeeier. Det er det jeg tar utgangspunkt i når jeg fraråder det, at vedkommende ikke har særlig til erfaring.

7 timer siden, Wildlife skrev:

Jeg har forstått det slik også at det kan bli mhe mere krangling med to kullsøsken enn en fra hvert kull feks. Da de snakker samme språk og er veldig like. Er på samling med raseklubben nå hvor det er flere hunder som ikke tåler tryne på søskene sitt. 

 

Eller kanskje de krangler fordi de ikke har fått beskjed om hvordan de skal oppføre seg? At de har fått lov til å fortsette valpekasseoppførsel altfor lenge, fordi det er så "søtt med søsken som har gjensynsglede". Det er jo de som også mener at hunder skal gjøre opp selv, og om det er en gjeng hunder i rette drittunge-alder så kan det bli mindre pent om ikke eierne setter grenser selv. 

Jeg har ikke sett noe mønster som tilsier dette for kullsøsken - tvert imot virker det som om det lettere blir gnisninger om en har to hunder fra hvert sitt kull som er for tett i alder i samme hjem, hvor det skiller mange nok måneder til at det burde vært et avklart hierarki, men de er fremdeles for tett i alder til at det er lett å avgjøre. Jeg synes det oftere smeller for eksempel hos de som kjøper en valp, tenker at dette var kos, kjøper en ny når denne er 7-8 måneder og de tror den verste jobben er over, og dermed får to pubertale hunder som skal bryne seg på hverandre og utfordre hverandre.

[Gro og Sienna]

Eg også ville kjøpe 2 fra samme kull den gangen eg skulle kjøpe og var uerfaren. Men oppdretter sa tvert nei, da ho så og seie aldri hadde hatt god erfaring med kullsøsken som vaks opp med kvarandre. Ikkje nødvendigvis fordi dei krangla og slikt, men fordi da vil desse to søskena halde seg tett til kvarandre, og støtte seg til kvarandre istadenfor sin nye eigar. Dette kunne skape problemer. Så nei, vil ikkje anbefale to kullsøsken. Da er det bedre å kjøpe ein fra kullet, og har ho kull om litt igjen, kjøpe ein til...

[Guest Jonna]

Jeg har hatt to valper av min rase. De var ikke kullsøsken med 14 dager imellom de. Vi var to personer som delte på det. Aldri mer..

Men av feks rasen Sheltie så hadde jeg ikke sett det som ett problem. 

 

[Snøfrost]

På min rase er det svært vanlig å ha kullsøsken,  og det er ikke noe problematisk. De er kanskje knytter litt mer til hverandre enn de øvrige flokkmedlemmene, men mine fungerer i alle fall fint uten sitt kullsøsken eller aleine også. 

 

[simira]

29 minutter siden, Snøfrost skrev:

På min rase er det svært vanlig å ha kullsøsken,  og det er ikke noe problematisk. De er kanskje knytter litt mer til hverandre enn de øvrige flokkmedlemmene, men mine fungerer i alle fall fint uten sitt kullsøsken eller aleine også. 

 

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

[Guest Maries]

Har ikke erfaring selv, men synes denne artikkelen var bra ?http://thebark.com/content/dont-take-two-littermates

[Snøfrost]

3 timer siden, simira skrev:

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Hundene er nok mer knyttet til oss enn hverandre. Det hadde ikke vært noe kjempeproblem å skille de, eller andre individer i vår flokk. Men noen av de ville nok ikke satt så himla pris på å bytte folk. Andre ville syntes det var helt greit også   Det ligger litt i rasens natur, de er selvstendige hunder. Knyttet til sine nærmeste, både hunder og folk, selvsagt. Men de blir ikke normalt sett så oppslukt av sin eier som mer førerorienterte hunder. 

Nå har vi våre hunder inne hver natt, de bor ikke i hundegårder, vi går mye turer med dem - også om vinteren, så de lever ikke noe typisk hundekjørerliv.